10. april 1998 undertegnet de største politiske partiene
i Nord-Irland en fredsavtale. To sentrale personer bak avtalen
var Hume og Trimble.
Avtalen bestemte at det skulle opprettes
et nytt provinsparlament med proporsjonal representasjon
fra protestanter og katolikker. Provinsen skulle forsatt
være en del av Storbritannia, med mindre et flertall
fra begge deler av den irske øye bestmente noe annet.
Det ble etablert et nord-sør-råd mellom Irland
og Nor-Irland for behandling av saker av felles interesser.
Provinsens kriminallovgivning skulle revideres, og terroristorganisasjonenes
våpen leveres inn og fengslede terrorister slippes
fri. Samtidig ble det holdt en folkeavstemning i Irland der
96 prosent sa ja til at Irland frafalt sitt konstitusjonelle
krav på Nord-Irland. I
valgene til den nye provinsforsamlingen fikk de partiene
som støttet avtalen flertall, og det kom i gang forhandlinger
om dannelsen av en samarbeidsregjering som skulle overta
styringen av provinsen etter at den var blitt administrert
av den britiske regjering siden 1972. Det viste seg problematisk å få til
et regjeringssamarbeid slik fredsavtalen la opp til. Det
skyldtes først og fremst uenighet om hvordan IRA skulle
avvæpnes. Samarbeidsklimet ble forsuret av at den protestantiske
Orangeordenen forsatte sine provoserende marsjer gjennom
katolske områder. I 2000 sa IRA seg villig til å
levere fra seg våpnene i løpet av det kommende året
under tilsyn av utenlandske inspektører. Dermed kunne regjeringen
i Belfast igjen overta den politiske makten og gjenoppta arbeidet med
å sette fredsavtalen ut i livet.
|