Nobelforedrag av Shirin Ebadi, Oslo 10.12 2003

I Guds skaperens og den vises navn,
Deres Majestet, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, Eksellenser, mine damer og herrer,

Jeg føler meg svært beæret over at min stemme i dag når ut til verdens folk fra denne høyt respekterte talerstolen. Denne store æresbevisningen er det den norske Nobelkomiteen som har tildelt meg. Jeg hedrer Alfred Nobels ånd og hyller alle dem som i sannhet følger hans vei.

I år går Nobels fredspris til en kvinne fra Iran, et muslimsk land i Midt-Østen.

Det at jeg er blitt valgt ut til å motta denne prisen vil utvilsomt inspirere de mange kvinner, ikke bare i Iran, men i hele regionen, som arbeider for å få gjennomslag for sine rettigheter, - rettigheter som er blitt fratatt dem gjennom historiens løp. Denne prisen vil gi kvinner i Iran, men også mye lengre borte enn Iran, tro på seg selv. Kvinnene utgjør halvparten av befolkningen i ethvert land. Å overse kvinner og å avskjære dem fra aktiv deltakelse i det politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle liv er faktisk ensbetydende med å frata hele befolkningen halvparten av sine evner. Den patriarkalske kulturen og diskrimineringen mot kvinner, særlig i de islamske land, vil ikke kunne fortsette i all fremtid.

Ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen!

Som dere vet, vil æren og gleden ved å motta denne prisen få en positiv og vidtrekkende innvirkning på de oppriktige, humanitære bestrebelsene til folket i Iran og i regionen. Denne storslagne velsignelsen vil omfatte ethvert frihetselskende og fredssøkende individ, det være seg kvinne eller mann.

Jeg vil takke den norske Nobelkomiteen for at de har vist meg en slik ære og for den velsignelsen som denne æresbevisningen utgjør for det fredselskende folket i mitt land.

Dagen i dag faller sammen med 55-årsdagen for vedtakelsen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene; en erklæring som starter med anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten og som er en garanti for frihet, rettferdighet og fred. Og den lover oss en verden hvor menneskene skal nyte godt av ytrings- og meningsfrihet og hvor de skal vernes og beskyttes mot frykt og fattigdom.

Dessverre slår årets rapport fra De forente nasjoners utviklingsprogram (UNDP) tydelig fast, på lik linje med foregående år, at det er i ferd med å utvikle seg en ulykke som gjør at menneskeheten mer og mer fjerner seg fra den ideelle verden som forfatterne av Verdenserklæringen om menneskerettighetene så for seg. I 2002 levde nesten 1,2 milliarder mennesker i den ytterste nød, og tjente mindre enn en dollar om dagen. Over 50 land var rammet av krig eller naturkatastrofer. AIDS har så langt tatt 22 millioner menneskeliv og gjort 13 millioner barn foreldreløse.

Samtidig har enkelte stater i løpet av de to siste årene brutt de universelle menneskerettighetsprinsippene og - lovene under dekke av katastrofen 11. september og kampen mot terrorismen. Resolusjon 57/219, vedtatt av FNs Generalforsamling 18. desember 2002, resolusjon 1456, vedtatt av FNs Sikkerhetsråd 20. januar 2003 og resolusjon 2003/68, vedtatt av FNs Menneskerettighetskomité 25. april 2003 slo fast og understreket at samtlige stater må forsikre seg om at ethvert tiltak som de treffer for å bekjempe terrorismen, er i tråd med deres folkerettslige forpliktelser, særlig internasjonale menneskerettighets- og humanitære lover. Imidlertid har reguleringer som innskrenker menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, opprettelse av spesialorganer og ekstraordinære domstoler som gjør det vanskelig og til tider umulig å få en rettferdig dom, blitt rettferdiggjort og legitimert under dekke av krigen mot terrorismen.

Menneskerettighetsforkjempere blir mer og mer bekymret når de ser at internasjonale menneskerettighetslover brytes, ikke bare av deres velkjente motstandere under henvisning til kulturell relativitet, men også at disse prinsippene blir brutt av demokratier i Vesten, med andre ord av land som selv var blant de første som tok del i kodifiseringen av FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Det er innenfor dette rammeverket at flere hundre individer, som er blitt arrestert i forbindelse med militære konflikter, har sittet fengslet i månedsvis i Guantanamo, uten å nyte godt av de rettigheter som er nedfelt i den internasjonale Geneve-konvensjonen, Verdenserklæringen om menneskerettigheter og [FNs] internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

I tillegg er det ett spørsmål som millioner av borgere i det sivile samfunn har stilt seg i løpet av de siste par årene, kanskje særlig de siste par månedene, og som de kommer til å fortsette å stille seg, og det er dette: Hvordan kan det ha seg at enkelte av beslutningene og resolusjonene til FNs Sikkerhetsråd er bindende, mens andre av rådets resolusjoner ikke er det? Hvordan kan det ha seg at flere titalls FN-resolusjoner om staten Israels okkupasjon av palestinske områder over de siste 35 årene, ikke omgående er blitt satt ut i livet når den irakiske stat og det irakiske folk i løpet av de siste 12 årene har vært gjenstand for angrep, militært overfall, økonomiske sanksjoner og til slutt militær okkupasjon, den første gangen etter en rekommendasjon fra Sikkerhetsrådet og den andre gangen på tvers av motstanden i FNs Sikkerhetsråd??

Mine damer og herrer, La meg få lov til å fortelle litt om mitt land, region, kultur og tro. Jeg er iraner. Jeg nedstammer fra Kyros den store. Det var denne keiseren som erklærte, da han nådde maktens tinder for 2500 år siden, at: “… han skulle ikke herske over folket hvis de ikke ønsket det. Og (han) lovet å ikke tvinge noen til å bytte religion og tro og garanterte frihet for alle.” Kyros den stores charter er et av de viktigste dokumenter å se på i menneskerettighetenes historie.

Jeg er muslim. I Koranen er Islams Profet sitert for å ha sagt: “Du skal ha din tro og jeg min religion”. Den samme guddommelige boken oppfatter det som alle profeters kall å oppfordre alle mennesker til å verne om rettferdighet. Etter framveksten av Islam, har iransk sivilisasjon og kultur blitt gjennomsyret av og fylt med menneskekjærlighet, respekt for andres liv, tro og livssyn, utbredelse av toleranse og kompromiss og unngåelse av vold, blodsutgytelser og krig. De store personlighetene i iransk litteratur, særlig i den gnostiske litteraturen, fra Hafiz, Mowlavi (bedre kjent i vesten som Rumi) og Attar til Saadi, Sanaei, Naser Khosrow og Nezami, er talsmenn for denne humanitære kulturen. Deres budskap går klart frem av dette diktet av Saadi:

Adams sønner er lemmer på samme kropp siden de ble skapt av samme stoff.

Når skjebnen gjør at ett lem får vondt blir ikke de andre lemmene upåvirket.

Det iranske folket har stridd med konflikter mellom tradisjon og modernitet som har avløst hverandre i over 100 år. Noen har gått tilbake til de gamle tradisjonene og har forsøkt å se verden gjennom sine forgjengeres øyne og å takle problemer og vanskeligheter i dagens verden ved hjelp av de gamles verdier. Men mange andre forsøker å gå videre i takt med hvordan verden utvikler seg for ikke å sakke akterut i forhold til sivilisasjonens, utviklingens og fremskrittets karavane, samtidig som de respekterer sin historiske og kulturelle fortid, religion og tro. Det iranske folk har særlig de siste par årene vist at de oppfatter deltakelse i offentlige anliggender som en rettighet og at de selv ønsker å bestemme over sin skjebne.

Denne konflikten er ikke noe som kun oppleves i Iran, men i mange muslimske land. Enkelte muslimer har forsvart og fortsetter å forsvare despotiske regjeringer under påskudd av at demokrati og menneskerettigheter ikke er forenlig med islamske læresetninger og den tradisjonelle strukturen i det islamske samfunn. I realiteten er det ikke så enkelt å herske over et folk ved hjelp av tradisjonelle patriarkalske og paternalistiske metoder, når folket kjenner til sine rettigheter.

Islam er en religion hvor den første prekenen til Profeten starter med ordet “Si!”. Koranen sverger ved pennen og det som pennen skriver. En slik preken og et slikt budskap kan ikke stå i motstrid til viten, kunnskap, klokskap, menings- og ytringsfrihet og kulturell pluralisme.

Den sørgelige diskrimineringen som kvinner lider under i islamske stater, så vel på det sivilrettslige området som når det gjelder sosial, politisk og kulturell rettferdighet, har også sine røtter i den patriarkalske og mannsdominerte kulturen som råder grunnen i disse samfunnene, og ikke i Islam. Denne kulturen tolererer ikke frihet og demokrati, akkurat like lite som den tror på like rettigheter for menn og kvinner og på kvinners frigjøring fra menns overherredømme (fedre, ektemenn, brødre,…) fordi dette vil true den historiske og tradisjonelle stillingen som denne kulturens herskere og voktere innehar.

Til dem som har kastet frem ideen om en konflikt mellom ulike sivilisasjoner, eller som har foreskrevet krig og militær intervensjon i denne regionen, og som har henvist til den sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske sløvheten i sør for å forsøke å rettferdiggjøre sine handlinger og meninger, må det sies at hvis man oppfatter de internasjonale menneskerettighetslovene, herunder nasjonenes rett til selv å bestemme over sin skjebne, som universelle, og hvis man mener at det parlamentariske demokrati er det beste politiske systemet, som bør gå foran alle andre politiske systemer, ja, da kan man ikke på en selvisk og hånlig måte kun tenke på sin egen sikkerhet og komfort. Når det gjelder fremtidig utvikling og internasjonale forbindelser, må De forente nasjoner prioritere forsøk på å finne nye virkemidler og ideer som kan sette landene i sør i stand til å nyte godt av menneskerettigheter og demokrati, samtidig som det enkelte lands politiske uavhengighet og territoriale integritet opprettholdes.

Nobelkomiteens beslutning om å tildele meg Fredsprisen for 2003, som den første iraner og den første kvinne fra et muslimsk land, gir inspirasjon til meg og til millioner av iranere og innbyggere i islamske stater og det gir håp om at vi i vår innsats, våre bestrebelser og vår kamp for å forsvare menneskerettighetene, samt å få innført demokrati i våre land, kan regne med det internasjonale sivile samfunns støtte og solidaritet. Denne prisen tilhører det iranske folk. Den tilhører folket i islamske stater, og den tilhører folket i sør for innføring av menneskerettigheter og demokrati.

Mine damer og herrer

Jeg innledet min tale med å si at menneskerettighetene er en garanti for frihet, rettferdighet og fred. Hvis menneskerettighetene ikke blir tatt inn i loven eller satt ut i livet av statene, ja, da vil menneskene, som det står i innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter, tvinges til å gjøre “opprør mot tyranni og undertrykkelse”. Et menneske som er fratatt all verdighet, et menneske som er fratatt sine menneskerettigheter, et menneske som er rammet av hungersnød, et menneske som er herjet av sult, krig og sykdom, et menneske som er ydmyket og utbyttet er ikke i stand til å ta tilbake de rettighetene som han eller hun har mistet.

Hvis det 21. århundret ønsker å fri seg fra et kretsløp bestående av vold, terrorhandlinger og krig, og hvis det vil unngå å høste de samme erfaringer som det 20. århundre - dette aller mest katastrofale av alle menneskehetens århundrer - er det ingen annen farbar vei å gå enn å forstå og sørge for at hele menneskeslekten, uavhengig av rase, kjønn, tro, nasjonalitet eller sosial status, får nyte godt av alle menneskerettigheter.

I påvente av at den dagen skal komme
er jeg evig takknemlig.

Shirin Ebadi