Konflikter og kriger etter 1945

Den kalde krigen var en politisk tilstand og ikke en egentlig krig. Den representerte et spenningsforhold mellom verdens to maktblokker, den ene i Øst og den andre i Vest. I og med at det på denne tiden ikke var direkte krigshandlinger på det Europeiske kontinent, og fred defineres som fravær av krig, så var det i beste fall en iskald fred som preget Europa og verden for øvrig fra 1960 tallet og utover. Vissheten om at det eksisterte våpen så ødeleggende at en by som Hiroshima kunne utslettes, skapte en fred bygd på terrorbalanse.

Tradisjonelt har fred blitt definert som en tilstand hvor det ikke har eksistert væpnet konflikter mellom befolkningsgrupper innad i et land eller på tvers av landegrensene. Fred har blitt definert som en tilstand med fravær av krig. Kritikere av denne definisjonen mener at dette kan kalles det negative fredsbegrepet og at man i dag heller definerer fred ut fra et positivt fredsbegrep.

Den positive fredstanken peker på at i situasjoner hvor menneskerettighetene respekteres, innebærer det et totalt fravær av ulike typer vold og væpnede konflikter mellom folkegrupper og nasjoner. Det betyr handel og vennskapelig omgang, både mellom enkeltindivider og folkegrupper.

Østblokken og Vestblokken engasjerte seg i flere kriger som et utslag av den kalde krigen, uten at hovedaktørene, Sovjetunionen og USA noensinne møttes direkte på ”slagmarken”. De to supermaktene støttet ulike parter i konflikter med utgangspunkt i ideologiske og politiske motsetninger, militærstrategisk plassering og kontroll over verdifulle råvarer som olje og metaller. Dette var tilfelle i Afghanistan, Angola, Vietnam, Kambodsja, og mange steder i Mellom-Amerika.

Vietnamkrigen var USAs mest omfattende krigsengasjement etter den andre verdenskrigen, og for Sovjetunionen var det okkupasjonen av Afghanistan. For begge endte krigføringen med nederlag og ydmykelse.

I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov leder i Sovjetunionen. Gorbatsjov satte i gang reformer for å redde den skakkjørte sovjetiske økonomien, under parolene ”perestrojka” og ”glasnost”. Som følge av reformene og Gorbatsjovs lederskap ble forholdet mellom øst og vest etter hvert mindre spent. Berlinmurens fall i 1989 og den påfølgende hevingen av jernteppet i Øst, åpnet døren for en politisk gjenforening av Europa etter tiår med mistenksomhet og fiendskap.

I løpet av de påfølgende 5 årene etter Berlinmurens fall, fant mange endringer sted i Øst. DDR ble innlemmet i Tyskland, Tsjekkoslovakia ble delt i to stater, og mest dramatisk, Sovjetunionen opphørte å eksistere som egen stat i 1991.