Demokrati er ikke bare noe vi har – det er noe vi gjør

Kanskje begynner det rundt middagsbordet.

Hva skal vi ha til middag? Hvor skal vi dra på tur på lørdag? Familien diskuterer, alle får si sitt, kanskje stemmer vi, og noen ganger blir resultatet noe helt annet enn det vi selv ønsket.

Det høres ikke særlig høytidelig ut. Likevel øver vi på noe grunnleggende: å ta et valg, å få stemmen vår hørt og å akseptere at andre har den samme retten.

På skolen fortsetter øvelsen. Elever velger representanter, deltar i skolevalg og får være med på avgjørelser som angår dem.

Vi lærer å velge. Samtidig lærer vi noe som ofte er vanskeligere: å tape et valg.

Det kan kjennes både sårt og urettferdig når flertallet bestemmer noe annet enn det vi ønsket. Likevel fikk vi delta. Vi fikk si hva vi mente. Neste gang kan resultatet bli et annet.

Noen valg er vanskeligere enn andre. Noen ganger vet vi ikke hva som er riktig. Vi kan kjenne oss usikre eller maktesløse og velge å la andre ta avgjørelsen. Også det er en frihet.

Demokrati betyr ikke at vi alltid får viljen vår. Det betyr at vi har en stemme.

Nettopp derfor er demokratiet både skjørt og sterkt. Skjørt fordi det er avhengig av at vi deltar, bryr oss og respekterer spillereglene. Sterkt fordi det ikke bygger på én persons makt, men på vårt felles engasjement og viljen til å finne veien videre sammen.

Et uenighetsfellesskap

I Norge er vi heldige. Vi lever i et land der demokratiet står sterkt. Vi kan velge hvem som skal styre, kritisere dem som har makt, organisere oss og si høyt at vi er uenige.

Det er rettigheter vi lett kan ta som en selvfølge.

Et av de fineste ordene vi kan bruke om demokratiet ,er derfor uenighetsfellesskap.

Vi trenger ikke mene det samme for å høre sammen.

Ytringsfrihet betyr ikke at vi har rett til å slippe å bli motsagt. Demokratiet trenger meningsbrytning, men det krever også at vi klarer å skille mellom mennesket og meningen. Den som taper et valg, forsvinner ikke ut av fellesskapet. Den som mener noe annet enn flertallet, mister ikke retten til å bli hørt.

Kanskje sitter det samtidig en elev i klasserommet som vet at dette ikke er en selvfølge. En som selv, eller gjennom sin familie, har erfart et samfunn der det å si hva man mener kan få alvorlige konsekvenser.

Da får ord som demokrati og ytringsfrihet en helt annen betydning.

Når demokratiet brister

På Aktive Fredsreisers turer møter unge mennesker historien på steder som Auschwitz, Sachsenhausen og Ravensbrück. Der ser vi noen av de ytterste konsekvensene av hva som kan skje når demokratiske rettigheter, menneskeverd og retten til å være annerledes og uenig brytes ned.

Vi spør ofte: Hvorfor sa ikke flere fra?

Men mennesker sa fra. Mange betalte en svært høy pris for det.

Da må vi også spørre: Hva skjer når det blir farlig å si fra?

Med retten til å mene følger også et ansvar. Et ansvar for å søke kunnskap, stille spørsmål og forsøke å forstå hva vi bygger meningene våre på. Vi møter hele tiden synspunkter som kan utfordre det vi selv mener. Derfor er det viktig å være nysgjerrig, tenke kritisk og våge å spørre hvorfor vi mener det vi mener – og hvilke konsekvenser valgene våre kan få.

Historien viser hvor galt det kan gå når mennesker slutter å stille spørsmål, når sterke meningsstrømmer får stå uimotsagt og når stadig færre våger å si fra. Demokratiet trenger derfor ikke bare stemmene våre. Det trenger at vi bruker dem med kunnskap, ettertanke og ansvar.

Det minner oss om hvorfor demokratiet aldri bør tas for gitt.

Demokratiet begynner heller ikke den dagen valgkortet kommer i posten. Vi øver på det rundt middagsbordet, i klasserommet, i elevrådet og i møte med mennesker som mener noe annet enn oss selv.

Vi øver på å velge. På å bli hørt. På å lytte. På å tape – og på fortsatt å høre sammen når vi er uenige.