Foreningen av politiske fanger 1940 - 45

Nazismens fremvekst og Tysklands okkupasjon av Norge

Av Finn Molvig

Tysklands nederlag i verdenskrigen 1914-18 medførte store politiske rystelser i den tyske nasjon. De seirende alliertes fredsbetingelser var harde. Landet, som hadde gått inn i krigen som et keiserrike, ble republikk. Etter en periode med sterk politisk uro, ble Weimarforfatningen vedtatt i august 1919.

Arbeidsløsheten og den sosiale nød var imidlertid ekstremt høy. Pengesystemet brøt fullstendig sammen. I dette klima ble det grobunn for det nystiftede ”nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti”, med Adolf Hitler som leder. Han var opprinnelig østerriksk statsborger, men hadde deltatt som frivillig i den tyske armeen i 1914-18. Partiets program fra 1920, nasjonalsosialismen (nazismen), som hadde som mål å erobre den politiske makt i Tyskland, avskaffe demokratiet og ta revansj for nederlaget i 1918, sto uforandret til Tysklands kapitulasjon i 1945. Partiets ideologiske program var tuftet på en raseteori, hvor germanerne sto øverst og jøder og sigøynere nederst. Visse svake grupper, som for eksempel mentalt tilbakestående, hadde heller ikke livets rett. Partiet lyktes etter hvert i å markere seg som et opposisjonsparti i Riksdagen.

I slutten av januar 1933, etter at den sittende regjering hadde fått Riksdagens flertall mot seg, fikk Hitler som leder for Riksdagens største parti, i oppdrag å danne en samlingsregjering. Hitler overtok som Rikskansler (statsminister) 30. januar 1933.

Etter en måned som Rikskansler fikk han, bl. a. med henvisning til en brann i Riksdagsbygningen, den aldrende president Hindenburg til å benytte sin president-fullmakt til å sette ut i livet ”Nødforordningen for å beskytte det tyske rike og det tyske folk”. Forordningen satte deler av forfatningen midlertidig ut av kraft, bl. a. den enkelte borgers rett til ikke å bli fengslet uten lov og dom. Det åpnet for etablering av en rekke interneringsformer, slik som konsentrasjonsleirer og ghettoer. Det ble innført pressesensur og kontroll med all forenings- og forsamlingsvirksomhet. Brev ble sensurert og telefon avlyttet.

Da president Hindenburg døde i 1934, unnlot Hitlers regjering å utlyse valg av ny president, slik forfatningen foreskrev. Hitler lot seg utnevne til både Fører og Rikskansler, samtidig som han ble sjef over de militære styrker. Offiserer og menige måtte sverge lydighet til ham personlig. Dermed var Hitlers diktatoriske makt over den tyske stat og det tyske folk absolutt, og den varte frem til hans selvmord noen dager før Tysklands endelige sammenbrudd i mai 1945.

Hitler og hans halvmilitære partiapparat begynte allerede ved maktovertakelsen i 1933 å trakassere og arrestere sine politiske motstandere, først og fremst kommunister og sosialdemokrater. Jødene ble utpekt som politisk hovedfiende. De ble plaget og forfulgt, og mange ble arrestert allerede i denne tidlige fase.

Arrestasjoner av menn og kvinner som, med rette eller urette, ble anklaget for å opponere eller gjøre motstand, nådde snart et slikt omfang at det måtte etableres egne fangeleire. Allerede i 1933 kom konsentrasjonsleiren Dachau, i 1936 Sachsenhausen, i 1937 Buchenwald, i 1938 Mauthausen og i 1939 kvinneleiren Ravensbrüch. Så langt var de fylt med tyske borgere som det nye nazi-regimet ville ha av veien. Det var ingen rettssikkerhet. Hitler hadde full kontroll over domstolene. Tortur, brutalitet og henrettelser hørte til dagens orden i fengsler og leirer. I tillegg til hardt arbeid, var forpleiningen minimal. De som overlevde ble vanligvis sittende frem til nazismens sammenbrudd i 1945. Det hører også med at kriminelle og asosiale fanger bevisst ble blandet sammen med fanger som var arrestert av politiske, etniske eller andre grunner.

I løpet av få år bygde Hitler og hans maktapparat, i samarbeid med offiserskorpset og industrien, opp en sterk og offensiv krigsmakt. Han hadde utvilsomt også tilslutning til sin politikk fra et klart flertall av det tyske folk. Arbeidsløsheten forsvant, og sammenlikningen med kaos og nød på 20-tallet og tidlig på 30-tallet falt ut til nasjonalsosialismens fordel. Hemmelig politi, med makt til å overvåke både det offentlige og private liv, og konsentrasjonsleirer og tukthus, hvor ingen utenforstående hadde innsyn, kvelte etter hvert de fleste tilløp til aktiv motstand. Etter å ha sikret seg Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia, invaderte Tyskland 1.september 1939 Polen, for øvrig etter først å ha inngått avtale med Sovjetunionen om en deling. England og Frankrike svarte med å erklære Tyskland krig. Innledningen til det som skulle bli Den annen verdenskrig, var i gang. 9. april 1940 kom turen til Danmark og Norge. Mens kampene ennå raste i Nord-Norge, gikk tyskerne til offensiv mot de franske og britiske styrker i vest og overmannet raskt Frankrike, samtidig som også Nederland, Belgia og Luxemburg ble okkupert. Britene fikk reddet restene av sitt ekspedisjonskorps tilbake over Kanalen, og gjorde seg klare til å forsvare øyriket. I et gigantisk luftslag om Storbritannia i august-september greide de britiske jagerflyene å få overtaket i luften, slik at Hitler måtte oppgi sitt forsett om å sikre seg også denne triumfen. Sommeren etter kom angrepet på Sovjetunionen, som skulle sikre Tyskland ”livsrom” østover. Da så Japan i desember 1941 angrep USA i Stillehavet, og også Hitler erklærte USA krig, var Den annen verdenskrig et faktum. Den varte i 6 år.

Det system for undertrykkelse som nazistene hadde utviklet i sitt eget land, ble raskt etablert i de okkuperte områder. Avdelinger av Gestapo (det hemmelige statspoliti) fulgte i helene på de tyske tropper. De ble supplert med samarbeidsvillige lokale tilhengere av Tyskland og nazismen. Angivere, enten de var politisk eller økonomisk motivert, bidro til undertrykkelsens effektivitet. Fengslene ble fylt og konsentrasjonsleirer ble etablert. Dette gjaldt også i Norge.

Da Hitler natten til 9. april 1940 sendte sine krigs- og troppetransportskip og sine fly inn mot Norge, hadde han ikke regnet med nevneverdig norsk motstand. Norge var dårlig forberedt på krig, men hans ultimatum ble avslått av Regjeringen og Kongen. Norske styrker tok opp kampen. Sør-Norge ble forholdsvis raskt besatt, men motstanden i Nord-Norge var seig. Da de engelske og franske styrker som var satt inn i Nord-Norge, ble trukket tilbake for å forsvare sine egne land, måtte også Nord-Norge oppgis. Kongen og Regjeringen forlot landet 7. juni 1940, for å fortsette kampen fra England.

Med okkupasjonen av Norge hadde Tyskland sikret seg viktige flåte- og flybaser, foruten industri og råstoffer for sin krigføring. Nord-Norge ble et viktig oppmarsjområde for den tyske hær i det planlagte angrep mot Sovjetunionen.

Men det var også et nasjonalsosialistisk misjonerende element ved besettelsen av Norge. Det passet inn i Hitlers rasebaserte drøm om det stor-germanske rike. Hitlers representant i det besatte Norge, Reichskommissar Josef Terboven, hadde som oppdrag ikke bare å sørge for at nordmennene innordnet seg okkupasjonsmaktens militære krav, men at de også tilpasset seg nasjonalsosialistisk ideologi og samfunnsystem. Dette passet inn i de politiske ambisjoner hos Vidkun Quisling og andre toneangivende innen hans lille parti Nasjonal Samling. Samtidig som angriperen satte fot på norsk jord, var Quisling klar til overta styringen av Norge, men okkupasjonsmakten var ennå ikke klar til å slippe ham helt til.

De første måneder etter det militære nederlaget var folk flest preget av sjokk og forvirring. Det politiske bilde i Oslo var kaotisk. Det ble forsøkt forhandlinger mellom Stortingets presidentskap og okkupanten om et begrenset norsk selvstyre i form av et riksråd, endog under den forutsetning at Kongen ble avsatt. Da rikskommissar Terboven innså at han ikke fikk en politisk løsning basert på elementer fra det eksisterende norske politiske system, brøt han forhandlingene og nedsatte et kommissarisk råd, med utvalgte norske nasjonalsosialister til å bestyre departementene. Samtidig forbød han alle politiske partier, bortsett fra Nasjonal Samling. Dette var i september 1940. Partiet og dets fører, Vidkun Quisling, kunne nå med eget og Terbovens maktapparat ta fatt på oppgaven å nazifisere både samfunnsystemet og det norske folk. Operasjonen gikk under navnet ”nyordningen”. Å motarbeide dette skulle bli det ene hovedområde for motstand under okkupasjonen. Det andre hovedområde gjaldt motstand av militær karakter. Det var fra første stund klart at frigjøringen av Norge måtte komme utenfra, hvor Storbritannia inntil videre sto alene som Tysklands motstander. I Norge satte de tyske styrker seg godt fast over hele landet, med utbygging av krigshavner, kanonstillinger og flyplasser. I krigens videre utvikling hadde den tyske krigsmaskin fremgang på de fleste fronter helt frem til årsskiftet 1942-43. Det var dystre år og usikre fremtidsutsikter for den norske befolkning,

Motstand og arrestasjoner

Arbeidslivet kom etter hvert i gang igjen i løpet av høsten 1940. Tyskernes mange byggearbeider bidro til arbeidsplasser, men den store krigsmaskinen trakk tungt på landets ressurser. Den materielle siden av livet ble gradvis vanskeligere. Etter som måneder og år gikk, ble matrasjonene knappere og mot slutten av krigen var det mangel på stort sett alt. Innen den enkelte familie var det husmødrene som fikk den største belastningen.

Hitler hadde gitt Terboven fullmakt til gjennom forordninger å endre den norske rettsorden. Slike forordninger kom tidlig. Det ble slått ned på alle former for demonstrasjon mot besettelsesmakten. Det var streng sensur. En rekke aviser ble stanset helt.

De kommissariske statsrådene, som sorterte direkte under rikskommissar Terboven, og NS på sin side, gikk i gang med å sette ut i livet sine ambisiøse planer for nyordningen av det norske samfunn. De hadde kontroll over så vel politi som domstoler. Men med de mange nazifiseringsfremstøt økte også forståelsen ute i folket av at man, i tillegg til de militære realiteter, også sto overfor en alvorlig trussel mot de grunnleggende verdier i det norske demokrati. Gårsdagens politiske, faglige og religiøse uoverensstemmelser kom i et nytt perspektiv, de var ikke lenger så viktige. Det utviklet seg et skille mellom folk flest og tilhengerne av den linje Nasjonal Samling sto for. Dette parti, som i august 1940 bare hadde noe over 4.000 medlemmer, nådde aldri opp i mer enn noe over 43.000. I tillegg kom et uklart antall medløpere av ulike slag. Oppslutning om den tyskvennlige fløyen kan ha fortonet seg som fristende i de første par krigsår da Tyskland hadde militær fremgang. Ikke desto mindre var det nettopp i disse årene motstandsviljen i folket manifisterte seg og slo rot.

Det første brede nazistiske fremstøt kom allerede høsten 1940, mot idrettsorganisasjonene. Det ble besvart med idrettsstreik, som varte krigen ut. Overgrep mot den norske rettsoppfatning førte til at Høyesterett nedla sine embeter. Forsøk på å styre Kirken fikk som svar at prestene nedla sine embeter. Ledere innen nærings- og fagorganisasjoner ble avsatt, mange arrestert, og nazister satt inn i deres sted. Der ble svaret ofte utmelding.

Fremstøtene for systematisk nazifisering av skolevesenet ble dramatisk. Lærerne skulle tvinges inn i en naziledet ny organisajon og dessuten forplikte seg til lojalitet overfor de nye makthavere i landet. Dette satte lærerne seg imot. Våren 1942 ble 1000 lærere arrestert. 500 av dem ble sendt nordover fra Trondheim, stuet sammen under kummerlige forhold i et gammelt skip. De endte i Kirkenes, hvor de ble satt til hardt fysisk arbeid. Men allerede samme høst innså nazistene at de ikke kom noen vei. Lærerne ble sendt sørover igjen og sluppet fri. Senere kom forsøket på å mobilisere mannlig ungdom i vernepliktig alder. Da var hjemmefronten godt organisert.

På alle disse områder mislyktes Nasjonal Samling.

Den organiserte motstand kan grovt deles inn i to hovedområder, militært og sivilt, men de gikk ofte over i hverandre, ikke minst i den første tiden. For de nazistiske makthavere var dette illegal, d.v.s. ulovlig virksomhet. I motstandsbevegelsen og blant folk flest, ble uttrykket gjennom de fem besettelses-årene oppfattet i positiv forstand. Motstandsarbeidet begynte vanligvis som små illegale grupper, satt i gang etter initiativ av enkeltpersoner. Det måtte nødvendigvis bli vanskelig å samordne slike grupper, da det jo var et viktig poeng å ikke eksponere sin identitet overfor uvedkommende, og slett ikke de nazistiske myndigheter. Utviklingen frem til det vi kjenner som Hjemmefronten, med Milorg og Sivorg som operative organer, tok tid. Nordmenn hadde dessuten ingen erfaring med illegalt arbeid. Det ble gjort mange feil, ikke minst i de første årene. Grupper ble revet opp gjennom arrestasjoner og flukt, men nye ble dannet. Det tyske Sikkerhetspolitiet, med Gestapo, som hadde lang erfaring i å bekjempe slike aktiviteter, samarbeidet med norske medløpere. Fra 1. juli 1941 ble det en deling av politiet i Ordenspolitiet, fortsatt under nazistisk ledelse, og det hel-nazistiske Statspolitiet, som arbeidet hånd i hånd med Gestapo. Selv om de aller fleste nordmenn sto solidarisk bak den aktive motstandsbevegelsen, representerte angivere eller løsmunnede hele tiden en stor fare. De forårsaket mange tragedier.

På den militære siden sto kommandosoldatene fra Kompani Linge, som kom over fra England på spesialoppdrag, for den mest profesjonelle innsatsen. Det gjaldt både sabotasjeaksjoner og som instruktører for Milorg. En viktig og spesielt utsatt gruppe var radio-operatørene som holdt kontakten med England. Etterretning om tyske bevegelser, for eksempel kysttrafikken, hadde gjennom hele krigen høy militær verdi. Kommunistiske grupper begynte tidlig med sabotasje. De mange militær-grupper som etter hvert ble etablert rundt om i landet og samlet i Milorg, forberedte seg til sluttkampen med trening, våpeninstruksjon osv. Etter hvert fikk de forsyninger av våpen, ikke minst gjennom flyslipp. Mot slutten kom sabotasje også på Milorgs program.

På den sivile siden var oppgaven å motarbeide nazifisering og oppslutning om NS. Denne holdningskampen spente over en meget bred front og pågikk like til krigens slutt, selv om den nådde klimaks allerede i første halvår 1942. Ikke minst alliansen hjem, skole og kirke viste seg for sterk for naziregimet. Et annet viktig anliggende de siste par år var å hindre utskrivning av norsk ungdom til arbeidstjeneste, som igjen hadde potensiale for overføring til tysk krigstjeneste.

På flere områder hadde den militære og sivile motstand parallelle eller felles oppgaver. Det gjaldt for eksempel hjelp til personer som var ettersøkt av nazipolitiet. Å få en person eller familie over til Sverige var farefullt ikke bare for den ettersøkte, men selvsagt også for hjelpeapparatet. Det krevdes dekningssteder, transportruter og loser. Falske papirer og identitetsbevis måtte skaffes. Antallet som flyktet til Sverige i løpet av krigen kom opp i ca. 45.000. Fra Vestlandet kom ca. 3.500 seg over Nordsjøen til England.

En viktig kilde for folk flest til å holde seg oppdatert om utviklingen så vel hjemme som ute, var de daglige sendingene på norsk over London radio. For å stanse denne nyhetskanalen bestemte Terboven høsten 1941 at alle radioapparater skulle inndras. Det ble streng straff for å lytte på radio. Mottrekket ble et skred av illegale aviser, laget av personer som tok risikoen med å beholde apparatet. En illegal avis besto vanligvis av et enkelt ark, noen skrevet på skrivemaskin med gjennomslag, andre stensilert i et betydelig antall. Noen få ble endog trykket. Noen hadde også annet stoff i tillegg til nyheter. Hjemmefrontens ledelse brukte illegale aviser som kanal for informasjon til allmennheten. Systemet stilte store krav til et pålitelig distribusjonsapparat. Avisene gikk fra hånd til hånd, og ble selve limet i holdningskampen.

Rekrutteringen til den organiserte illegale motstand kom fra alle lag og sektorer av befolkningen. Mønstret var det samme over hele landet. Innslaget av kvinner måtte nødvendigvis bli lavt i de rene militærgrupper, men kvinner var med også der. På områder som etterretning, illegale aviser og i det store apparatet bak flyktninge-transporten, var det mange kvinner. Ikke minst gjorde modige kvinner en flott innsats for å redde jødebarn over til Sverige høsten 1942.

De mange forordninger fra Terboven satte strenge straffer for dem som forbrøt seg. Den første krigsretten ble åpnet allerede i august 1940. Siden fulgte mange slike rettssaker. I oktober 1942 ble forordningene ytterligere skjerpet. En rekke overtredelser, som berørte omtrent alle som deltok i den aktive motstandskampen, kunne nå ”straffes med døden, i lettere tilfeller eller når formildende omstendigheter foreligger, med tukthus eller fengsel”.

Det hendte at Terboven svarte på aksjoner rettet mot okkupanten med massearrestasjoner og gissel-taking. Det gjaldt for eksempel etter at norsk-britiske styrker, med base i Storbritannia, gjorde landgang i Lofoten i mars og desember 1941. Det gjaldt den brutale reaksjonen mot bygda Telavåg i april 1942, etter at Gestapo kom i kamp med to norske kommandosoldater. Både Trondheim og Oslo opplevde at et stort antall gisler ble hentet blant byens fremste menn, stilt for standrett og henrettet som ren hevn.

Jødene ble fra første dag gjenstand for okkupantens spesielle oppmerksomhet. Ved krigsutbruddet bodde det knapt 1.800 jøder i Norge, hvorav 3-400 var flyktninger fra kontinentet. Konfiskering av jødisk eiendom, trakassering og arrestasjoner kom tidlig i Nord-Norge og i Trondheim. Sommeren 1941 var antallet arrestasjoner av personer, fordi de var jøder, kommet opp i rundt 140. Noen kom seg til Sverige i tide. Senhøstes 1942 slo nazimyndighetene til for alvor. Samtlige jøder skulle arresteres, gamle og unge, kvinner og barn. Det tyske sikkerhetspolitiet overlot arrestasjonene til Quislings maktapparat, som var mer enn villig, med beskjed om å levere dem på bryggen i Oslo, hvor fangeskip lå klar. Det skulle vise seg å være ledd i en større plan for systematisk utryddelse av alle jøder i Tyskland og de okkuperte områder, senere kjent som Holocaust.

Arrestasjonsbølgen mot jødene førte til en improvisert og omfattende redningsaksjon fra motstandsbevegelsen. De ulike illegale grupper som vanligvis organiserte flukt til Sverige, med dekningssteder, transportmidler og fluktruter, var senhøstes 1942 allerede under sterkt press, som følge av opprulling av store motstandsgrupper, men det lyktes å få ca. 900, eller over halvparten, av jødene over til Sverige, før nazistene fikk tak i dem.

I løpet av de fem årene okkupasjonen varte, ble ca. 43.000 nordmenn, hvorav ca. 4.000 kvinner, arrestert av det tyske Sikkerhetspolitiet og dets norske kolleger i Statspolitiet, begge uten skrupler når det gjaldt forhørsmetoder. En del ble dømt av nazistiske domstoler, noen til døden, andre til fengsels- og tukthusstraffer. De fleste som ble arrestert kom imidlertid ikke for noen rett. De ble holdt innesperret og behandlet etter Sikkerhetspolitiets eget skjønn. En del slapp med kort opphold, men for store grupper varte fangenskapet den gjenstående del av krigen, ofte under umenneskelige forhold. Mange omkom, mange fikk ødelagt helsen.

I selve motstandskampen her hjemme, inklusive jøder, mistet 2091 livet, derav 266 kvinner. 658 døde i Norge og 1433 i tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. I disse tall ligger 366 henrettelser, hvorav 3 kvinner.

Forskjellige kategorier fanger

På 90-tallet ble det, med innsats fra veteranmiljøet og støtte fra myndighetene, utarbeidet et register over nordmenn som under den 2. verdenskrig satt i fangenskap i kortere eller lengre tid. Det gir foruten fangens navn, yrke, bosted, fødselsdato, arrestasjonsdato og hvilke fengsler, tukthus og leierer han/hun satt i, samt opplysning om avslutningen, eventuelt fangens død. Registeret, som er unikt også internasjonalt sett, er etter oppdateringer tilnærmet fullstendig. Det dekker også nordmenn som satt i fangenskap i andre deler av verden enn den tysk-okkuperte, som Japan eller japansk-okkupert område, Sovjetunionen og fransk Nord-Afrika. Registeret har ca. 44.000 navn.

Det var et prinsipielt skille mellom krigsfanger og politiske fanger. Tyskerne respekterte Genève-konvensjonens regler for behandling av krigsfanger fra vestlige land, selv om det forekom stygge overgrep. Krigsfanger skulle ikke settes i arbeid og de skulle ha vanlig soldatforpleining. For krigsfanger fra østlige land derimot la tyskerne, enten det var Wehrmacht eller SS, ingen hemninger på seg når det gjaldt behandlingen.

For behandlingen av andre fanger enn krigsfanger var det ingen Genève-konvensjon. Uttrykket politisk fange ble brukt av tyskerne som en fellesbetegnelse på dem de arresterte for motstandsarbeid, eller for på annen måte ikke å innordne seg. Det samme gjaldt de som ble arrestert på rasepolitisk grunnlag. De nordmenn som ble arrestert av okkupasjonsmakten og satt i fengsel og konsentrasjonsleir, tilhørte kategorien politiske fanger. De fleste var tatt enkeltvis, som oftest i forbindelse med opprulling av en illegal gruppe.

Også de politiske fanger kan inndeles i ulike kategorier, noe som langt på vei forklarer hvor de ble plassert og hvordan de ble behandlet.

For dem som ble stilt for tysk domstol, var hovedregelen at de som ble dømt til tukthus, sonet i Tyskland. De som fikk dødsdom ble henrettet i Norge. Men noen ble stilt for domstol i Tyskland, når det tyske rettsapparatet i Norge ikke klarte å ta unna saksmengden. Der ble de sittende til deres sak kom opp, i tur og orden. Også der var resultatet tukthus eller kanskje henrettelse. Tyskerne skilte mellom fengsel og tukthus. Dom på til og med tre år ble sonet i fengsel. Lenger enn tre år ble sonet i tukthus.

De fleste norske politiske fanger fikk imidlertid aldri noen formell dom. De ble holdt innesperret på det uvisse. Et skille i straffereaksjon lå i det å bli sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Flere tusen gikk i årenes løp den vegen. Men også innenfor gruppen av tysklandsfanger lå det et skille i straffereaksjon.

Tyskland sto overfor organisert motstand i det meste av det okkuperte området av Vest-Europa, og for å avskrekke fra forbindelse med Storbritannia, ble det mot slutten av 1941 innført en såkalt NN-forordning, hvor NN står for Nacht und Nebel (natt og tåke). Forordningen omfattet foruten Norge også Frankrike, Nederland og Belgia. De politiske fanger som kom inn under denne kategori, skulle oppbevares i strengeste isolasjon. Pårørende skulle ikke få beskjed om deres skjebne. De skulle ikke hjem igjen. Men først skulle arbeidskraften tynes ut av dem, ”Vernichtung durch Arbeit”. Ca. 1.000 nordmenn kom inn under NN-ordningen, halvparten havnet i tukthus, halvparten i konentrasjonsleiren Natzweiler.

Noen av de norske kvinnene som ble sendt til Tyskland fikk også den brutale NN-behandlingen. Det samme gjaldt 158 nordmenn som ble tatt til fange i april 1942, under forsøket på å unnslippe med norske handelsfartøyer fra Gøteborg med England som mål. Mannskapene var rekruttert blant norske flyktninger i Sverige. Fartøyene var blitt holdt tilbake i Sverige, derav navnet ”kvarstad”-båtene. Tyske marinefartøyer lå utenfor svensk territorealgrense og ventet på dem. Av 10 skip kom 2 frem til England, mens 2 gjorde vendereis. Av de 6 som ikke lyktes, ble 2 senket av tyske fly, mens 4 ble senket av mannskapene. Mannskapene ble først behandlet som regulære krigsfanger tatt av den tyske krigsmarine, i henhold til Genèvekonvensjonen. Men SS mente de skulle behandles som politiske fanger, og fikk dem stilt for en rett og dømt til tukthusstraffer.

Storaksjonen mot jødene høsten 1942 begynte 26. oktober, med arrestasjon av jødiske menn mellom 16 og 60 år. Jøder som ble tatt i Oslo-området, ble sendt til de norske nazistenes egen leir, Berg ved Tønsberg, mens de øvrige inntil videre ble internert lokalt. En måned senere, 26. november, kom arrestordren for alle de øvrige, også kvinner og barn. Det hele var koordinert, slik at samme dag ble samtlige, 532, deportert til Tyskland med fangeskipet ”Donau”. Omtrent på samme tid ble 46 jøder fra Grini sendt sydover. I februar 1943 fulgte ytterligere 158 etter. Alt i alt ble 767 jøder deportert fra Norge til Tyskland.

Nazimyndighetene hadde lenge presset for å få det ordinære norske politi til å melde seg inn i NS. Det tilspisset seg i august 1943, med henrettelsen av politifullmektig Eilifsen for ordrenekt. Da var det allerede gått ut ordre til Gestapo om å arrestere nærmere 500 embets- og tjenestemenn i det norske politiet over hele landet. De ble arrestert individuelt og åpenbart etter en liste utarbeidet av nazistiske kolleger. Det endte med at 270 ble deportert til Tyskland og plassert i en egen leir i tilknytning til konsentrasjonsleiren Stutthof, i Polen. De hadde særstatus i forhold til vanlige politiske fanger og slapp slavearbeid.

Studenter og lærere ved Universitetet i Oslo utgjorde i okkupasjonsmakten øyne et politisk uromoment. Under påskudd av en påsatt brann i Universitetets Aula, slo okkupasjonsmakten til senhøstes 1943. Om lag 1200 studenter og 30 universitetslærere ble arrestert. Noen slapp løs etter kort tid, men ca. 650 studenter ble i to puljer sendt til Tyskland, dels til en SS-leir i Elsass og dels til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Nazimyndighetene hadde fått den underlige idé at det skulle la seg gjøre å omskolere studentene ideologisk. Det skulle vise seg å være helt umulig. Studentenes tilværelse ble lettere enn for de øvrige politiske fangers.

Den nordmann som satt lengst i fangenskap, var øverstkommanderende under felttoget i Norge, general Ruge. Han satt i krigsfangenskap fra juni 1940 til krigsslutt, så å si hele tiden i Tyskland. Som krigsfange ble han behandlet i henhold til Genève-konvensjonen, dvs han fikk human behandling under kontroll av det internasjonale Røde Kors. De 1.100 offiserene som i august 1943 ble arrestert og sendt i krigsfangenskap i Tyskland, da de nektet å undertegne en lojalitetserklæring, ble også behandlet i henhold til Genève-konvensjonen. De ble først sendt til leiren Schildberg, men ble senere forflyttet til flere andre leirer.

I tillegg til de norske fangegrupper som er nevnt foran, var det også noen få som kom under betegnelsen sivil-internerte. Det var personer som okkupasjonsmyndighetene tvang til å forlate Norge og ta opphold i Tyskland så lenge krigen varte, eller fanger som var blitt sluppet ut fra konsentrasjonsleir, men som ikke fikk lov til å forlate Tyskland. De hadde en viss bevegelsesfrihet, med meldeplikt. Denne gruppen skulle komme til å spille en viktig rolle i redningen av norske fanger i krigens sluttfase.

Fengsler, tukthus og fangeleirer

SD (Sicherheitsdienst), i daglig tale omtalt som Gestapo (Geheime Staatspolizei), ble fryktede begrep i det okkuperte Norge. Gestapo sorterte under ”Der Befehlshaber der Sicherheitspolizei und der SS” i Norge, som igjen sto under Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Gestapo, som hadde til oppgave å avdekke virksomhet og sikre seg personer som på en eller annen måte motarbeidet okkupasjonsmakten, sto i nært samarbeid med Quislings apparat. I Oslo etablerte Gestapo seg på Victoria Terasse. Underkontorer ble etablert landet rundt: Kristiansand, Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim, Mosjøen, Bodø, Tromsø og Kirkenes. Navn som Victoria Terrasse, Møllergaten 19 og Akershus fengsel i Oslo, Arkivet i Kristiansand og Vollan og Misjonshotellet i Trondheim, skulle gjennom hele krigen bli omfattet med en særlig uhygge. De sto for brutalitet og tortur.

Gestapo la fra første stund beslag på celleplass i de regulære norske fengsler, men fikk snart plassmangel. Allerede i juni 1940 ble den første tyske leiren for politiske fanger etablert, utenfor Bergen. Før det andre okkupasjonsåret var omme, hadde Gestapo et helt nett av slike leirer. De mest kjente var Grini (Oslo), Ulven (Bergen), Falstad (Nord-Trøndelag) og Sydspissen (Tromsø). Sydspissen ble senere avløst av Tromsdalen og Ulven av Espeland. Så sent som i 1944 satte tyskerne i gang bygging av en ny konsentrasjonsleir i Mysen i Østfold, men de rakk ikke å få den ferdig.

Det nazistiske Statspolitiet bidro hele tiden til dette fengsels- og fangesystem. Samarbeidet med Gestapo kunne omfatte både arrestasjoner og forhør, før tyskerene overtok fangene for godt. Også NS opprettet sin egen leir, Berg, ved Tønsberg i Vestfold. Den ble administrert av Quislings menn. Her ble den første store kontingent av jøder samlet før deportasjonen til Auschwitz.

Henrettelser skjedde en rekke steder. Mange ble skutt på Trandum nord for Oslo og mange på Akershus festning.. Andre skjedde i tilknytning til fengsler og fangeleirer, bl.a. Falstad.

GRINI, som skulle bli den største leiren i Norge, var planlagt som et moderne kvinnefengsel, og var nesten ferdig da invasjonen kom i april 1940. Etter en periode under Wehrmacht, bl.a. som interneringsleir for tilfangetatte norske offiserer og soldater, ble Grini i juni 1941 tatt i bruk for politiske fanger. De første 115 mann ble overført fra en provisorisk fangeleir i Åneby i Hakadal, like nord for Oslo. Leirkommandanten og befalet tilhørte SD (Sicherheitsdienst), mens vaktmannskapene kom fra SS-avdelinger.

Etter hvert som motstanden mot tyskerne økte i det okkuperte Norge og den illegale virksomheten tiltok i styrke, fulgte flere arrestasjoner. Hovedbygningen måtte suppleres med brakker. Halve hovedbygningen ble disponert for kvinnelige fanger, mens den andre ble en lukket fengselsavdeling med celler. I dette fengslet satt vanligvis fanger som Gestapo ennå ikke hadde gjort seg ferdig med. Grinis mest kjente og landets kanskje mest torturerte fange, Lauritz Sand, satt isolert på Haft, som fengslet ble kalt, i fire år. På øverste plan i hovedbygningen lå en stor sal, til daglig kalt ”Fallskjermen” fordi den hadde køyer i fem høyder, som var omfattet med en spesiell uhygge, Her ble de dødsdømte vanligvis plassert, mens de ventet på å bli hentet og kjørt til retterstedet i Trandumskogen. Det var også henrettelser i skogen utenfor Grini.

Kvinnene ble holdt strengt adskilt fra de mannlige fangene. De arbeidet bl.a. i vaskeriet og med stopping og lapping av fangetøy. Henting og bringing av tøy til og fra vaskeriet, og levering av mat gav muligheter for kontakt og smugling av ”brev” med den øvrige del av leiren, Kvinnene hadde sin egen luftegård, der de kunne få sin daglige halvtime. Da også kvinneleiren måtte utvides med brakker, ble mulighetene for frisk luft vesentlig bedre. Flere kvinner satt lang tid på enecelle, ofte etter å ha gjennomgått tortur og mishandling på Møllergaten 19 eller Victoria Terasse.

Fangene ute i leiren hadde et slags administrativt selvstyre. Alle fanger måtte arbeide. De ble inndelt i arbeidskommandoer med ulike oppgaver. Noen arbeidsplasser var særlig tunge og harde, men fangenes indre selvstyre gjorde det mulig å skjerme dem som hadde særlig behov. Fanger som kom fra månedslange opphold i enecelle på Møllergata 19 eller mishandling på Victoria Terrasse, ble forsøkt plassert i arbeidskommandoer hvor det var mulig å ta seg igjen litt. Fangene prøvde å holde tempoet nede, både for å spare krefter og for ikke å yte for mye bistand til den tyske leirledelsen. ”Grini-tempo” ble et begrep. Men felles for nesten alle fanger var sulten. Og hele tiden naget bekymringen for hvordan familie og venner ble håndtert etter egen arrestasjon, kanskje angst for nye avhør og angst for deportasjon til Tyskland. Også følelsen av å ha blitt satt utenfor i kampen for Norges frihet, ble en påkjenning for mange. Avstraffelsene kunne være harde, for eksempel straffe-eksersis. En gang kostet det en fange livet. Den gruppen som fikk den klart verste behandling var de jødiske fangene. Det var også et innslag av utenlandske fanger.

Grini hadde formelt status som ”Polizeihäftlingslager” – ikke som konsentrasjonsleir – men fulgte administrativt stort sett samme mønster som gjaldt for konsentrasjonsleirene i Tyskland.

Mens fangebrakkene i Tyskland var delt inn i store sovesaler og tilsvarende store oppholdsrom, var brakkene på Grini inndelt i mindre rom, hvor fangene både sov og spiste. Dette skapte en bedre ramme for sosial kontakt og samhold fangene imellom.

En annen fordel i forhold til leirene i Tyskland, var at politiske fanger ikke ble blandet med kriminelle fanger. Tyskerne forsøkte riktignok å infiltrere fangesystemet med egne informanter. Disse ble vanligvis identifisert forholdsvis raskt, men de som sto for den viktige illegale virksomhet innenfor piggtråden, måtte hele tiden ta hensyn til denne faren.

Det ble vist stor oppfinnsomhet når det gjaldt å bryte isolasjonen, både innad i leiren og mellom leiren og utenverdenen. Innad gjaldt det å opprette forbindelse mellom de som satt på Haft, og de ute i leiren. Det samme gjaldt for kvinneavdelingen. Mellom leiren og kontakter utenfor ble det pønsket ut ulike former for ”postgang”, bl.a. i forbindelse med norske leveranser til leiren av matvarer, byggevarer etc., under stor risiko for både sjåfører og leverandører. Dette system hadde ikke minst betydning for de av fangene som var i en forhørs-situasjon. Det kunne være livsviktig å vite hvem som var i faresonen og hvem som var gått i dekning. Systemet ble også brukt til smugling av brev mellom fanger og pårørende. Noe mat kom inn via innsmuglede pakker, og det hjalp at leverandørene leverte mer enn de oppga på fakturaen. Men sulten var der hele tiden.

Et oppmuntrende trekk i dagliglivet var formidling av nyheter om krigens gang. Gjennom de siste par år greide fanger, som arbeidet direkte under vokterne, å tyvlytte på ”London”. Slik illegal virksomhet ville, hvis den var blitt oppdaget, ført til meget kraftige reaksjoner. Det omfattende illegale systemet inne i fangeleiren unngikk avgjørende opprulling, takket være profesjonell dyktighet og forsiktighet hos dem som sto for virksomheten.

Bortsett fra et par episoder, var det ingen som forsøkte å rømme fra Grini, selv om det var fysisk mulig. Alle respekterte trusselen om at hvis en rømte, ville 10 bli skutt.

Nærmere 20.000 norske kvinner og menn satt for kortere eller lengre tid på Grini. Ved krigens slutt var det nesten 5500 fanger der, hvorav 600 kvinner. De fleste yrkesgrupper var representert på Grini. Det var mange personligheter innen kultur, vitenskap, organisasjonsliv og politikk, som kom til å spille en betydelig rolle i utformingen av etterkrigstidens Norge.

Andre leirer i Norge for politiske fanger var i prinsippet bygd over samme lest som Grini, men forholdene og behandlingen kunne variere, ikke sjelden til det verre.
Den første fangeleiren på norsk jord var den gamle ekserserplassen Ulven utenfor Bergen. Den ble nedlagt ved årsskiftet 1943/44, og fangene overført til en ny leir, Espeland.

Finnmark og Troms var et viktig område for den tyske militærmakt under hele felttoget mot Sovjetunionen. Det samme gjaldt aktiviteten til havs i nordområdene. Det gjenspeilte seg både i motstandsgruppenes og sikkerhetpolitiets aktivitet. En betydelig del av den aktive motstanden i det nordligste Norge hadde sin base på Sovjetisk side, i Murmanskområdet.
I Tromsø hadde man leiren Sydspissen, som snart ble for liten. Den ble i 1941 etterfulgt av Krøkebærsletta i Tromsdalen. Den ble åstedet for mange tragedier. Om lag 2500 nordmenn passerte Sydspissen og Krøkebergsletta i løpet av krigsårene.

Omtrent på samme tid som Sydspissen ble tatt i bruk, begynte tyskerne å se seg om etter et passende sted for en fangeleir i Trondheimsområdet. Valget falt på Falstad, en gammel gård i Levanger, som staten benyttet som skolehjem. Falstad hadde også mange jugoslaviske og russiske krigsfanger. De første fangene kom høsten 1941. Falstad ble en meget hard leir, med brutal behandling av fangene. Ikke minst jøder ble plaget. Det samme gjaldt russiske og jugoslaviske krigsfanger. Også Midt-Norge var et strategisk viktig område for tyskerne. En alliert invasjon her ville avskjære kontakten med styrkene i Nord-Norge. Flere sabotasjeaksjoner ga næring til frykten. De satset derfor mye på å bygge ut en effektiv etterretningtjeneste i Midt-Norge. I dette arbeidet knyttet de til seg et nettverk av norske hjelpere og angivere. Henry Oliver Rinnan er den mest kjente. Han hadde anslagsvis 80 norske forredere som agenter under seg. Mange av fangene på Falstad var angitt av Rinnan og hans kvinner og menn. En av metodene var å infiltrere motstandsgruppene, noe som kostet mange nordmenn livet. Falstads belegg i løpet av krigen omfattet i alt ca. 5000 fra 13 forskjellige nasjoner. Gravene for 200 som ble henrettet i skogen like utenfor leiren er i dag krigsgravplass. Falstad museum, med et dokumentasjonssenter, er innredet i hovedbygningen.

Fra leirene i Norge ble i løpet av krigsårene vel 7500 politiske fanger sendt videre sydover til Tyskland og okkuperte områder på kontinentet, og fordelt på ulike konsentrasjonsleirer, fengsler og tukthus. Av de ca.1500 som havnet i fengsel eller tukthus var det nærmere 100 kvinner.

Mens fanger som satt innesperret i konsentrasjonsleirene hadde gode muligheter for kontakt med hverandre, hadde fanger i fengsler- og tukthus ingen annen kontakt enn de medfanger de delte arbeidsplass og celle med. Fengsler og tukthus i Tyskland sorterte for øvrig under justisministeren og ikke under Heinrich Himmler og SS. Tukthusenes direktører hadde annerledes rekrutteringsbakgrunn enn konsentrasjonsleirenes kommandanter.

Det satt norske fanger i nærmere 100 av Tysklands store antall fengsler og tukthus, mange bygd på 1800-tallet, med plass til 3.000 – 5.000 fanger. De mest ”norske” kan rangeres i denne rekkefølge: Hamburg-Fuhlsbüttel, Dreibergen, Rendsburg, Sonnenburg og Kiel. Mange ble flyttet flere ganger innenfor dette systemet. Svært mange var innom Hamburg-Fuhlsbüttel. I årene 1940-45 ble det innregistrert over 1.100 norske fanger der. I Kiel og Rendsburg ble det innregistrert om lag 400 og i Berlin og Dreibergen rundt 300. Med innregistrering menes her første gangs registrering. Et annet stort registreringssted var Polizeigefängnis i Kiel.

Sonnenburg hadde flest med NN-status. Av større grupper som kom dit kan nevnes Alvær-gruppen fra Bergen. Etter 14 dødsdommer, kom de 17 som slapp med tukthus til Sonnenburg i oktober 1942. I juni 1943 kom ca. 150 fra Kvarstad-gruppen. I desember 1943 kom den neste store gruppen, 80 fra Stein-organisasjonen i Bergens-området, en annen hardt prøvet gruppe med mange dødsdommer. Av de ca. 250 norske i Sonnenburg omkom ca. 70 i selve tukthuset og på transporter som gikk ut fra dette tukthuset.

Det var med tukthusene som med leirene, fangene skilte mellom ”gode” og ”dårlige”, men dette var ikke entydig. Det som i en periode kunne være brukbart for en fange, kunne være meget dårlig for en annen. Det avhang av fangevoktere, matutdelere, hvilket arbeid man ble satt til å utføre, cellekamerater og selvsagt ens egen helsetilstand.

I perioden 1933-45 opprettet Tyskland 22 leirer med betegnelsen ”Konsentrationslager”. Under okkupasjonen ble norske statsborgere deportert til 14 av disse. Hver konsentrasjonsleir hadde en rekke utekommandoer, hver av dem en leir i seg selv. De 14 hadde alene ca. 870 utekommandoer.

Både hovedleirer og utekommandoer var vanligvis knyttet til krigsviktig virksomhet. SS kombinerte straff med utleie av fangene som slavearbeidere. Dette trekket ved konsentrasjonsleirene ble fra 1942-43 gradvis tydeligere, etter hvert som den tyske krigsmaskinen følte mangelen på arbeidskraft. Dette igjen medførte at fanger til stadighet kunne risikere å bli sendt på transport til nye steder. Listen over leirer hvor norske fanger for kortere eller lenger tid var en del av belegget, ble derfor meget lang.

I de tyske konsentrasjonsleirene hadde fangene en viss grad av administrativt og ordensmessig selvstyre. Med en forholdsvis homogen masse av politiske fanger kunne dette fungere rimelig bra, sett fra fangenes synspunkt, men allerede fra slutten av 1930-tallet hadde man begynt å blande politiske fanger med kriminelle. Bak dette lå en tilsiktet politikk fra SS . Mye av den brutale justisen i leirenes dagligliv ble eksekvert av medfanger. Klimaet i leirene avhang derfor i betydelig grad av hvilken av disse to grupper som hadde ”makten”, og hvordan leirkommandanten valgte å spille på denne motsetning. Det fantes selvsagt tvilsomme elementer blant de politiske fangene og gode blant de kriminelle, men det kriminelle innslaget bidro avgjort til forråingen.

Alle fanger bar kjennetegn på fangedrakten, som viste hvilken kategori de tilhørte. F. eks. hadde de politiske rød trekant og de kriminelle grønn.. Jøder og sigøynere, homoseksuelle, Jehovas Vitner (militærnektere) og en rekke andre hadde alle sine trekanter, ved siden av fangenummer. Alle, bortsett fra de tyske, bar også nasjonalt kjennetegn.

Dette var situasjonen da de første norske fanger våren 1941 kom til KZ Sachsenhausen, en konsentrasjonsleir et par mil nord for Berlin. Forholdene i leiren var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. Det harde arbeidet og den dårlige kosten resulterte i at mange ble syke. Forholdene på Revier - sykebrakka - var frem til begynnelsen av 1943 så elendige at det lå uhygge ved det å komme dit. Det man kunne håpe på var å slippe å gå på arbeidet et par dager. Arbeidsdagen var lang, oppstillingene på appellplassen, uansett vær og kulde, kunne vare i timesvis. De første dødsfall blant de norske kom tidlig i 1942.

Sachsenhausen var en stor leir, med mange utekommandoer. I området lå det viktig krigsindustri. SS hadde forsyningslagre og verksteder. Det var store byggeprosjekter i leirens nærhet. For den enkelte fange avhang veldig mye av i hvilken arbeidskommando han havnet. Det kunne være stor forskjell på det fysiske slitet, og mye avhang av forarbeideren (som også var fange). To Grini-transporter, som gikk videre til utekommandoene Staaken og Falkensee, mistet 19 mann i løpet av 3-4 måneder.

Det hjalp at de norske fra sommeren 1942 ble samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele fem norske-brakker. Forholdene på Revier ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats der. Det hjalp også meget at det lyktes å få inn en del viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors.

Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943 ble åpnet for å motta pakker. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker fra de pårørende hjemmefra.

Av de ca. 2500 norske i Sachsenhausen døde 250.

De jøder som ble deportert fra Norge til Tyskland senhøstes 1942 og vinteren 1943 ble sendt videre til KZ Auschwitz i Polen. Den første store sendingen på 532 ankom 1.desember 1942. Alle kvinner og barn og menn over anslagsvis 50 år, ble tatt av dage umiddelbart etter ankomsten. arbeidsføre menn ble slavearbeidere i den tyske krigsindustrien, som hadde etablert seg nær leiren. Transporten med 158 fanger ankom 3. mars 1943. Av disse var det bare 26 som overlevde ankomstdagen. Av de i alt 767 norske jøder som ble deportert til Auschwitz, overlevde bare 26.

I tillegg til disse er det registrert et tyvetalls norske fanger i Auschwitz. De kom med transporter fra andre konsentrasjonsleirer i Tyskland, og ble satt i arbeidsleire.

Auschwitz var opprinnelig en småby syd-vest for Krakov, med en polsk militærleir. Konsentrasjonsleiren ble anlagt sommeren 1940 med sikte på polske politiske fanger, men den skulle etter hvert bli hovedleiren for de millioner av jøder og sigøynere som nazistene tok sikte på å utrydde.

Våren 1941 ble det besluttet å bygge Auschwitz II ved landsbyen Birkenau, ca 3 km. fra hovedleiren, med plass til 100 000 fanger. Dette ble en ren dødsfabrikk, med kapasitet for gassing og kremering av flere tusen fanger pr. dag.

Fra 1941 og utover fant den tyske krigsindustrien at britiske flyangrep og tilgang på tvangsarbeidskraft fra de ny-okkuperte områdene i Sovjetunionen, tilsa etablering lenger øst. Storkonsern som I.G.Farbenindustrie fant det hensiktsmessig å etablere seg i Auschwitz – området. Etter hvert ble nye bedrifter etablert, slik at det ble et helt industriområde. Fangene måtte fraktes mellom leiren og industribedriftene, som lå noen kilometer unna. For å øke effektiviteten ble det besluttet å bygge utekommandoen Monowitz-Buna også kalt Auschwitz III inne i selve industri-området. Det ble etterhvert et stort antall utekommandoer for å dekke behovet for fange-arbeidskraft.

KZ Natzweiler, konsentrasjonsleiren høyt til fjells og i bratt terreng i Vogesene, som var utsett til hovedleir for NN-fanger, ble ikke ferdig før ved årsskiftet 1942-43. De første NN-fanger som ble sendt direkte fra Norge til Natzweiler, kom dit i juni 1943. Etter hvert ble NN-fanger som midlertidig var plassert i Sachsenhausen, også overført dit. Senere fulgte nye sendinger fra Norge. Hovedarbeidet besto i å bryte ut steinblokker, som skulle gå til Hitlers planlagte gigantiske seiersmonument når krigen var vunnet. I september 1944, da de allierte styrker trengte på fra vest, ble fangene - om lag 8000 - evakuert til KZ Dachau, nord for München, Tysklands eldste konsentrasjonsleir. Men da Dachau var i ferd med å bli overfylt av fangetransporter også fra øst, ble en del av nordmennene sendt til utekommandoer som Schömberg, Erzingen og Dautmergen, eller til KZ Mauthausen i Østerrike, en ren utryddelsesleir. Også Mauthausen lå på en høyde, med skråning på den ene siden ned mot byen Linz, mens terrenget på den andre siden endte i en stupbratt gryte – det store steinbruddet i Mauthausen, fangenes arbeidsplass. Mauthausen hadde mange utekommandoer, bl.a. Melk hvor en rekke av nordmennene havnet.

Av de vel 500 norske Natzweiler-fangene omkom halvparten.

102 norske kvinnelige fanger ble sendt til KZ Ravensbrück. 33 av dem hadde NN-status, hvorav noen ble sendt videre, bl.a.til Auschwitz. I begynnelsen av mars 1945 ble de fleste av de gjenværende norske NN sendt til Mauthausen. Forholdene i Ravensbrück sto ikke tilbake for tilsvarende leire for mannlige fanger når det gjelder grusomhet. Ydmykelsen og nedverdigelsen slo enda sterkere ut her. Dødsprosenten var høy. Arbeidet varierte fra konfeksjon til ammunisjon og flydeler. Her, som i Sachsenhausen, kom pakkene til å bety veldig mye for de norskes overlevelse. Riktignok fikk ikke NN-fangene motta pakker, men de øvrige norske delte med dem. Av de 102 norske omkom 9.

De ca. 270 norske politimenn ble sendt til KZ Stutthof i Polen, ved Danzig-bukten, hvor de ankom i midten av desember 1943. De ble forlagt i en egen leir (Sonderlager) i tilknytning til hovedleiren. De hadde bedre betingelser enn de vanlige politiske fangene, bl.a. ble de ikke satt til slavearbeid, men kontakten med hovedleiren var nær nok til at de kunne følge med i hva som skjedde der. Ikke minst jødiske fanger fikk en grusom behandling, før de gikk til grunne. Fangene ble utnyttet i rustningsfabrikker som lå i området rundt leiren.

I august 1944 kom det 45 menn og 18 kvinner til hovedleiren i Stutthof i en sending direkte fra Grini. Mennene kom på brakke med en gruppe dansker, som hadde vært i leiren i et års tid. Kvinnene kom i kvinneleiren. Selv om det var strengt forbud mot kontakt mellom fangene i selve leiren og politifolkene i Sonderlager, kunne forbudet ikke bli vanntett.

Den første gruppe av studenter ble ved juletider 1943 sendt til Sennheim i Elsass, en SS-treningsleir, hvor tyskerne forgjeves forsøkte å omskolere dem. Den neste ble sendt direkte til KZ Buchenwald, med den særstatus at de slapp å arbeide. Senere ble også disse sendt til Sennheim. Da de allierte styrker nærmet seg, ble studentene evakuert østover til fots, under til dels dramatiske omstendigheter. De befant seg tidvis like ved fronten, en student omkom under bombeangrep. Det oppsto nervepirrende situasjoner da de, til tross for trusseler fra SS, nektet å delta i arbeid av militær karakter. Etter hvert brakte evakueringen de fleste av de ca. 650 studentene som var blitt deportert, tilbake til Buchenwald igjen.

Redningen av tysklandsfangene

Allerede ved årsskiftet 1942-43 var det klart at krigslykken hadde snudd for Tyskland, men det skulle ennå gå mer enn to år før krigen var over. Det endelige sammenbruddet på kontinentet kom i form av en langsom prosess, hvor de militære fronter presset Tysklands handlingsrom gradvis sammen fra øst og vest, under en uoppholdelig og intens bombing. I Norge var de tyske styrkene intakte, selv om de hadde måttet evakuere den nordligste delen av landet. Fangene, enten de satt i Norge eller Tyskland, måtte hele tiden leve med usikkerheten om hvordan slutten ville bli for deres fengsel eller leir. De var prisgitt et system, hvor ordrene kom fra fanatiske SS-ledere, som hadde sverget evig troskap til Hitler.

I ettertid vet vi at ordren fra Hitler var at fangene ikke skulle falle levende i fiendens hender. Og vi vet at i Tysklands konsentrasjonsleirer og tukthus gjorde de fleste av kommandantene sitt beste for å oppfylle denne ordren. Men samtidig var fangene en viktig arbeidskraft, som måtte tas vare på i det lengste. Dessuten var det rent teknisk vanskelig å utrydde ti-tusenvis av fanger uten å etterlate tydelige spor til den fremrykkende fiende.

Etter hvert som fronten nærmet seg, og leiren eller tukthuset sto i fare for å bli inntatt, lå løsningen derfor i evakuering av arbeidsføre fanger. Under slike forhold ble det konkurranse om knappe transportmidler. Hvis fangene i det hele tatt fikk jernbanetransport, foregikk den i overfylte kuvogner eller åpne lastevogner. Årstiden var sen høst og vinter. Transportene kunne vare i dagevis. Andre ble sendt ut på landeveien i lange kolonner, hvor de kunne gå dag etter dag, ofte uten mat, for å komme frem til en overbefolket leir. Dette var fanger som på forhånd var sterkt utmagret. Dødsraten på slike marsjer var ofte uhyggelig høy. De som ikke greide å følge med, ble skutt og etterlatt i veigrøften. Fra høsten 1944 og resten av krigen kom slike forflytninger til å prege tilværelsen for hundretusener av fanger. Etter hvert som de allierte styrker presset på både fra øst og vest, kom så godt som samtlige leirer og tukthus til å stå overfor evakueringsspørsmålet.

Dette var bakteppet da ideen om å forsøke å unnsette de norske og danske fanger ble unnfanget og tok form. Ideen til aksjonen kom fra minister Niels Chr. Ditleff, norsk diplomat knyttet til legasjonen i Stockholm, alarmert ikke minst gjennom informasjon fra Gross Kreutz-gruppen om fangenes kritiske situasjon. Resultatet ble at den svenske regjering gikk med på ideen om en redningsoperasjon i regi av det svenske Røde Kors, under ledelse av grev Folke Bernadotte. Han tilhørte det svenske kongehuset og var visepresident i det svenske Røde Kors. Bernadotte påtok seg den nærmest umulige oppgave å utvirke tyske myndigheters tillatelse til en slik redningsoperasjon.

Med godt diplomatisk håndverk, bl.a. fra den svenske sendemann i Berlin, Arvid Richert, og heldige omstendigheter, lyktes det Bernadotte å oppnå et møte med Heinrich Himmler. På grunnlag av tidligere gode erfaringer, hadde Richert varslet generalmajor Walter Schellenberg om Bernadottes ankomst. Schellenberg var sjef for SS‘ etterretningstjeneste, og sorterte direkte under Himmler. Han skulle vise seg å bli en meget hjelpsom kontakt for Bernadotte når det gjaldt adgangen til Himmler. En annen viktig, og trolig avgjørende, forutsetning for at Himmler lot seg overtale, var at en vennlig gest overfor Sverige passet inn i hans egne storpolitiske planer. Hitler selv ble ikke på noe tidspunkt informert om operasjonen.

Den muntlige avtalen mellom Bernadotte og Himmler 21.februar 1945, gikk ut på at de norske og danske fanger skulle bringes til KZ Neuengamme, en konsentrasjonsleir like syd for Hamburg, hvor de skulle stå under tilsyn av svensk Røde Kors. Forutsetningen var at svenskene med egen hjelp og eget materiell skulle hente fangene ut fra de fengsler og leirer hvor de befant seg. SS satte som betingelse at det med hver buss skulle følge med minst to representanter for Gestapo, og at all kommunikasjon mellom svenskene og fangene i bussen skulle foregå på tysk. SS skulle altså fortsatt ha kontrollen. SS-ledelsen skulle varsle leirkommandantene og tukthus-direktørene om den forestående transport. Avtalen med Himmler var ikke klar når det gjaldt videre transport fra Neuengamme.

Oberst Carl Gottfrid Björk fikk i oppdrag å organisere redningsekspedisjonen, som var en ren Røde Kors-ekspedisjon. Den svenske hær stilte personell og materiell til disposisjon, mens leger og sykepleiere kom fra Røde Kors. Alle kjøretøyer ble malt hvite og tydelig merket med Røde Kors-tegnet. Senere skulle ekspedisjonen også få god og avgjørende transportstøtte fra Det danske hjelpekorps (Jyllandskorpset).

Røde Kors-ekspedisjonen fikk hovedkvarter på et gods, Friedrichsruh, 30 km. syd-øst for Hamburg. Styrken var på 250 mann, 35 busser, samt en lang rekke andre kjøretøyer som ambulanser, verkstedsbiler og motorsykler. Drivstoff måtte også medbringes. Styrken ankom Friedrichsruh 12. mars.

Ekspedisjonen krevde topp profesjonalitet og stort personlig mot av mannskapene. Redningsoperasjonen foregikk under ekstremt vanskelige og risikofylte forhold. Fangene var spredt på et stort og delvis uoversiktelig antall leirer, fengsler og tukthus. Krigen, med bombing gikk for fullt, med de problemer dette skapte for vegvalg. Trafikken på vegene var stadig utsatt for lavtflygende allierte fly.

Uten Bernadotte-ekspedisjonens innsats, og danskenes innsats i sluttfasen, ville de norske tysklandsfangenes tap ligget i en helt annen størrelsesorden enn tilfellet ble. Av de om lag 9000 norske som ble deportert til Tyskland, kom 7000 hjem, brorparten av dem med redningsekspedisjonens hjelp. De øvrige var omkommet.

Men når denne redningsoperasjonen ble så vellykket, skyldtes det også den lille gruppe av sivil-internerte nordmenn, som var henvist til å oppholde seg på det nedlagte gods Gross Kreutz, i utkanten av Berlin. Den besto av h.r.advokat Hjort og familie, rektor ved universitetet i Oslo, professor Didrik Arup Seip med familie og medisinerstudenten Bjørn Heger, som noe senere sluttet seg til gruppen. Både Seip og Heger hadde sittet i Sachsenhausen før de fikk status som sivil-internert. Gruppen hadde gjort et fremragende arbeid med å kartlegge hvor de norske konsentrasjonleirfangene befant seg.

Sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen, hadde fengsels-myndighetenes tillatelse til kontakt med de norske som satt i fengsel og tukthus. Det ga dem samtidig mulighet til å reise. Hver fjerde uke holdt en av sjømannsprestene gudstjeneste i den danske kirken i Berlin, og slik ble kontakten med Gross Kreutz opprettholdt. Mens Gross Kreutz-gruppen forsøkte å opparbeide en oversikt over konsentrasjonsleir-fangene, holdt sjømannsprestene oversikt over fengsels- og tukthusfangene.

Gjennom den svenske legasjon i Berlin, som hele tiden spilte med, ble opplysningene formidlet til Stockholm, og derfra videre til den norske regjering i London. Også regjeringens representant ved Røde Kors i Genéve, minister Anker, var en viktig kontakt. På denne måte ble både legasjonen i Stockholm og den norske regjering holdt orientert om hva man visste om de norske fangene, både hvor de befant seg og deres situasjon. Og det ble selvsagt av meget stor betydning for det svenske Røde Kors, da redningsoperasjonen skulle gjennomføres. Himmler hadde ikke gitt noen oppgave over hvor de norske og danske fangene satt.

Det begynte med at Hjorts datter Wanda fikk tillatelse til å besøke rektor Seip, som da var overført fra Sachsenhausen til fengslet i Printz-Albrechts Strasse i Berlin. Under samtalen, som var overvåket av Gestapo, greide Seip å formidle nummer og navn på en norsk fange i Sachsenhausen. Med denne informasjon troppet Wanda opp ved porten i Sachsenhausen, for å levere et syltetøy-glass med potetsalat til denne fangen. Vaktene ved ”Paketstelle” godtok pakken, som fangen skulle kvittere for. Og vakten fant det rimelig at Wanda fikk komme tilbake og hente det tomme glasset. Dette gjentok seg, og med norske fanger som jobbet på den andre siden av skranken i Paketstelle, ble grunnlaget lagt for en systematisk og langvarig kontakt mellom de norske i Sachsenhausen og Gross Kreutz-gruppen. Et hvert tegn til kommunikasjon mellom Wanda og fangene var forbudt, men det forhindret ikke at de utviklet et dristig samspill, som vaktene ikke registrerte. Kontakten og kommunikasjonsteknikken ble utvidet til også å gjelde norske fanger som arbeidet utenfor leirmuren. Hver fredag møtte Wanda opp, uke etter uke, ofte sammen med en av sine brødre, Johan eller Helge eller hennes yngre søster Kirsti. Langsomt ble det innarbeidet et system for overlevering av informasjon og beskjeder, skriftlig og muntlig.

På denne måten fikk f. eks. de norske fangelegene inne i leiren smuglet ut en ønskeliste over medisiner, bl.a. sulfapreparater. Listen gikk fra Gross Kreutz til Danmark, hvor Borghild Hammerich ordnet opp. Pakkene med medisiner ble levert i leirporten. Senere kom det også medisiner fra Røde Kors i Sverige og Genève.

En viktig grunn for systematisk oppdatering av det norske fangebelegget i Sachsenhausen utover transporter direkte fra Norge, var gjennomtrekk av fanger til og fra andre leirer i Tyskland. Noen ble sendt videre til ukjent sted. Dette gjaldt særlig for NN-fanger, som jo skulle ”bli borte”. Den første oversikten over NN- fangene ble utarbeidet av norske ved Paketstelle i Sachsenhausen. Grunnlaget var de mange brev og pakker som var adressert til navngitte fanger og sendt til Sachsenhausen i mangel av nærmere adresse. Da det høsten 1943 kom 3 fanger som først hadde vært feilsendt til Natzweiler, men skulle til Sachsenhausen, ble leiren Natzweiler identifisert. Opplysningene ble smuglet ut til Wanda Hjort, som fikk dem videre til Stockholm og deretter til London. NN-leiren Natzweiler hadde vært ukjent både for de norske i Sachsenhausen, og for Gross Kreutzgruppen. Også Wanda fant forøvrig ut at norske var sendt til en leir med dette navn. Det samme gjaldt sjømannsprestene i Hamburg. Det internasjonale Røde Kors ble varslet, både kontoret i Berlin, som Gross Kreutz- gruppen hadde god kontakt med, og Genève, med Peter M. Anker.

I februar 1944 ville tilfeldigheter at Wanda på gaten inne i Berlin fikk kontakt med to norske fanger som drev med opprydning etter bombeangrep. De viste seg å være telefoningeniører, sendt fra Natzweiler til Berlin for å reparere en telefonledning for Gestapo. De hørte nå hjemme i Sachsenhausen. Med deres informasjon kom ytterligere opplysninger om NN-navn fra Natzweiler på plass. Wanda og broren Johan dro av gårde den lange veien til Vogesene i håp om å få kontakt med fangene i Natzweiler, men det lyktes ikke.

Også oversikten over kvinnene i Ravensbrück falt på plass. Det begynte med et brev fra professor Salvesen ved Rikshospitalet i Oslo, til rektor Seip i Gross Kreutz. Han trengte en underskrift på et dokument fra sin kone, Sylvia Salvesen, som satt som fange i Tyskland. Med ”Sprecherlaubnis” fra Printz Albrechtstrasse dro Wanda og Johan Hjort til Ravensbrück, og fikk en 15 minutters samtale med Sylvia Salvesen, overvåket av voktere. Wanda besøkte henne flere ganger, men det lot seg ikke gjøre å etablere noe kontakt-system som i Sachsenhausen.

Sylvia Salvesen, som arbeidet ved sykeavdelingen (Revier), hadde kommet på talefot med en SS- sykepleierske, Gerda, som viste seg å være i opposisjon til behandlingen av fangene. En dag tilbød søster Gerda seg overraskende å formidle en hilsen til Gross Kreutz gruppen, når hun skulle til Berlin neste dag, 26. februar 1945. Sylvia Salvesen fikk i all hast satt sammen et brev om forholdene i leiren og en liste over de norske fangene, hvem som var døde og hvem som var gått på transport, som Gerda overleverte i Gross Kreutz. Listen var imidlertid ikke fullstendig. I forståelse med søster Gerda dro Wanda på ny til Ravensbrück, denne gang sammen med Bjørn Heger, i en bil som svenskene hadde stilt til disposisjon for Gross Kreutz. Gerda skulle skaffe flere opplysninger fra Sylvia, men tilleggsopplysningene måtte hentes i Gerdas rom i bolig-kvarteret for SS, som lå innenfor leirporten. Dette var en ren illegal operasjon, med stor fare for alle de involverte. Operasjonen lyktes og nå hadde man også med navnene på norske kvinner som ble sendt til Mauthausen 1. mars.

Allerede før det svenske hjelpekorpset i Friedrichsruh i midten av mars gjorde seg klar til den første ekspedisjon, kom de første tegn på at budskapet om avtalen mellom Himmler og Bernadotte var mottatt i konsentrasjonsleirene, og kanskje misforstått litt. I hvert fall ble studentene, som satt i Buchenwald, allerede 1. mars sendt med tog til Neuengamme. Det ble en omstendelig reise på flere døgn i kuvogner, stadig avbrudt av flyalarmer og bombing. De ankom Neuengamme 6. mars som de første.

Også leirledelsen i KZ Bergen-Belsen må ha forstått det slik at det var dens oppgave å bringe de vel 50 danske og norske til Neuengamme. Den første pulje med 10-15 fanger, fulgt av 4 vaktposter, reiste med vanlig persontog. I Neuengamme ble de forlagt i brakke sammen med studentene. Den puljevise transporten ble imidlertid avbrudt etter at vel halvparten var kommet av gårde, på grunn av utbrudd av tyfus i den norsk-danske kontingenten. 24 mann ble liggende tilbake på tyfusbrakka i Bergen-Belsen.

Dette var i midten av mars. Svenskene, som ankom Friedrichsruh 12. mars, hadde ennå ikke vist seg i Neuengamme. Neuengammes kommandant, SS-Obersturmbannfürer Max Pauly var kjent som et uhyre, og var negativ. Leiren var allerede overfylt og han ville ikke slippe svenskene inn i leiren. Etter påtrykk via Berlin ga han etter, men på den betingelse at skulle 2000 nordmenn og dansker inn, måtte først 2000 andre fanger ut. Selv disponerte han ingen transportmidler. Det endte med at Røde Kors-ekspedisjonen med sitt apparat, måtte påta seg å evakuere et tilsvarende antall ikke-skandinaviske fanger fra Neuengamme til andre leirer i området, før transporten av skandinavene kunne begynne.

Den første store ekspedisjonen gikk til Sachsenhausen 15. mars. Den besto av 35 busser med tilhørende hjelpebiler og ordonanser på motorsykler. Da kolonnen nærmet seg Sachsenhausen kom de midt opp i et kraftig flyangrep mot Oranienburg, som leiren grenset til. De ankom natten til den 16, og begynte omgående å laste inn. 1942 nordmenn, 217 dansker og 2 svensker ble i 7 puljer bragt til Neuengamme, uten komplikasjoner. Leirkommandanten holdt seg til avtalen. Det var spenning knyttet til to norske jøder, men det gikk bra.

Hva operasjonen betydde for skandinavene, som på denne måten kom seg unna, blir klart når man i ettertid kjenner Sachsenhausens avslutning. Ordren fra høyeste hold var at de 39.000 fanger som befant seg i leiren ikke måtte falle levende i fiendens hender. 33.000 av dem ble 21. april beordret på marsj i retning Østersjøen. Der skulle de settes om bord i ventende lektere, som skulle senkes i åpen sjø, og dermed forsvinne sporløst. De gikk mot nord i puljer på 500, hver mann utstyrt med et brød. Før dagen var omme var alle 33.000 av gårde. Ingen av kolonnene rakk frem til Østersjøen før de ble befridd av russiske eller britiske styrker. De siste ble befridd 3. mai. For dem som kom levende fra denne marsjen, var dagene 21. april og utover kanskje den mest tragiske delen av deres fangenskap. Døden gjorde sine kraftige innhugg i de marsjerende kolonner i form av utmattelse. Vaktene skjøt dem som ikke greide å holde tempoet. Nordmenn og dansker i Sachsenhausen ble reddet fra denne skjebne, takket være den svenske redningsoperasjonen.

I dagene og ukene som fulgte reiste de hvite bussene på kryss og tvers i det gjenstående Tyskland, som lå mellom de fremrykkende fronter fra øst og vest, for å hente ut fanger fra leirer og tukthus.

Selv om tukthus-direktørene hadde mottatt ordren fra Berlin om å avgi de norske og danske fangene til det svenske Røde Kors, oppsto en rekke problemer, som både skyldtes byråkrati og vrangvilje. Her kom sjømannsprestenes lange erfaring med de samme herrer godt med. Som eksempel kan nevnes hentingen av fangene i tukthuset Dreibergen i Mecklenburg, som hadde den største konsentrasjon av danske og norske fanger. Etter de opplysninger som Gross Kreutz-gruppen og prestene i Hamburg hadde utarbeidet, skulle det være mellom 550 og 600 der. Det ble lange forhandlinger, da fengselsdirektøren gjorde forsøk på å ”underslå” en gruppe norske og danske fanger, men Vogt-Svendsen gjennomskuet spillet. Men tre som var kommet til tukthuset dagen før, fikk de ikke med seg. De ble først befridd av Den røde arme et par uker senere.

Mange av tukthusene var for lengst evakuert til andre tukthus eller konsentrasjonsleire lenger unna fronten. Mange fra Sonnenburg, som ble evakuert høsten 1944, havnet i Sachsenhausen. En annen gruppe, opprinnelig med 80 nordmenn, ble sendt fra tukthus til tukthus, for å ende i Dachau i begynnelsen av april 1945, et par uker etter at de hvite bussene hadde vært der. De ble befridd av amerikanerne, men kom ikke hjem før i august. En annen av transportene fra Sonnenburg, med 23 norske, flere fra Steingruppen, fulgte også en lang og omstendelig reiserute. I januar var 10 av dem i live. På siste etappe mot Dachau var det bare tre igjen. Så klarte en av dem ikke mer. Han ble skutt av vakten et kvarter før amerikanerne befridde kolonnen. Av de to som opplevde friheten, døde den ene på et amerikansk feltlasarett den dagen krigen sluttet.

Natzweiler-fangene var i september 1944 blitt evakuert til Dachau. For storparten av de norske som kom dit, skulle Dachau bare bli en gjennomgangsleir. Det var rett og slett ikke plass til dem der. En stor gruppe ble sendt til konsentrasjonsleiren Mauthausen i Østerrike. Andre ble fordelt på en rekke, til dels helt ukjente leirer. Noen ble kalt tilbake til Dachau, da kommandanten plutselig ble klar over at det dreide seg om NN-fanger.

Hentingen av fangene i Dachau gikk forholdsvis greit. En dag i midten av mars fikk alle nordmenn beskjed om å holde seg i leiren. Ingen skulle på utekommando. Og noen dager senere, 24. mars, ble de hentet av tyve hvite busser.

I midten av mars fikk de Natzweiler-fanger som ble sendt videre fra Dachau til Mauthausen, og havnet i utekommandoen Melk, ordre om transport tilbake til hovedleiren. Det hadde vært 45 av dem da de kom til Melk om høsten, nå var det 26 igjen. Sammen med de øvrige norske fangene i Mauthausen, fikk de ordre om å holde seg klar til transport. Det gikk rykter, men ingen visste hva som var i gjære. En dag fikk en av dem stukket en lapp i hånden av en ukjent fange. Det viste seg å være en liste med norske kvinnenavn. Gåten lot seg ikke løse der og da, men listen skulle komme til nytte. Noen dager senere marsjerte de ut av leiren, hvor det til deres forbauselse sto to hvite busser med svensk flagg og Røde Kors-merke. I alt 54 nordmenn ble reddet i den omgangen.

Oppsporingen av de øvrige Natzweiler-fangene bød på store problemer. Syd-vest i Tyskland var det sommeren 1944 opprettet en rekke nye konsentrasjonsleirer, i forbindelse med produksjon av bensin av brunkull. Tre av disse leirene, Schömberg, Erzingen og Dautmergen, ble letemål for Bernadotte-ekspedisjonen. 35 nordmenn kom til Erzingen. Alle disse kom hjem.

Annerledes var det i Dautmergen, hvor 61 norske var ankommet i september. I november ble 17 sendt på transport til ukjent sted. Da var det bare 10 nordmenn igjen i Dautmergen. Da Bernadotte-ekspedisjonen fant frem til leiren var 3 i live.

Men hvor var de 17 ? De ble ikke funnet av den første svenske Røde Kors-ekspedisjonen, som bl.a. fant fangene i Erzingen og Dautmergen. De var sendt til Vaihingen, en liten og bortgjemt konsentrasjonsleir, som redningsekspedisjonen ikke kjente til. Da listen fra Gross Kreutz ble sammenholdt med fortegnelsen over dem som var reddet, kom man til at søket måtte fortsette. Det tok tid å få frigjort busser til en så lang tur, men snart var en busskolonne på vei fra Friedrichsruh mot sør. En buss dro mot sørøst til Mauthausen, det var den som skulle hente de nordmennene som svenskene visste var i området der.

Lederen, den svenske legen Hans Arnoldson, hadde vært med forrige gang de var i Mauthausen. Nå hadde han med seg listen med 18 kvinne-navn, som var identisk med den som var stukket i hånden på en av de norske fangene et par uker tidligere. Etter vanskelige forhandlinger med en vrien kommandant, fikk Arnoldson med seg 16 av de 18 kvinnene som 1. mars var sendt fra Ravensbrück. To var bare noen dager før blitt sendt på transport til Bergen-Belsen. Dit kom de aldri frem. Arnoldson hadde også 11 mannlige fanger på sin liste, men det lyktes ikke å få dem ut. De var spredt på utekommandoer og det ville ta flere dager å få dem inn til hovedleiren Mauthausen. Tre av dem overlevde og kom seg senere hjem til Norge.

To busser dro til Dachau for å hente ut danske og norske som hadde vært så syke at de ikke hadde kunnet være med bussene 24. mars. Den fjerde bussen skulle fortsette letingen etter de som var forsvunnet i sørvest. Med bussen var foruten de to svenske sjåfører og en motorsykkelordinans, også Bjørn Heger, samt to gestapister. De fant til slutt frem til Vaihingen, som var en leir hvor døden herjet. Av 29 norske var da 16 i live, men i svært dårlig forfatning. En av dem var den senere statsminister Trygve Bratteli.

Bernadotte hadde oppnådd å få sende de sykeste fangene i Neuengamme til Danmark og videre til Sverige. Denne transporten gikk 9. april nordover med de svenske bussene og krysset grensen til Danmark om morgenen 10 april. De 16 sist ankommende fra Vaihingen kom akkurat tidsnok til å bli med. Det samme gjaldt for de siste som ble hentet ut fra Bergen-Belsen. Det var de 24 som måtte bli igjen i midten av mars, men nå var bare 11 i live. De ble hentet i ambulanser som var ombygde danske fiskebiler.

Dagen før hadde svenskene hentet ut de norske og danske fangene fra kvinneleiren Ravensbrück. De ble transportert direkte til Danmark, og kom til Sverige som de første.

21. april lyktes det Bernadotte å få et nytt møte med Himmler. Møtestedet var det samme som første gang, Hohen-Lüchen, et spesialsykehus for prominente partifolk og SS, nord for Berlin. Det Bernadotte nå ville oppnå var Himmlers samtykke til at alle de skandinaviske fangene, som etter hvert ble samlet i Neuengamme, skulle få reise videre til Sverige. Himmler var vrien, men gikk til slutt med på det.

Også i København arbeidet man med redningsspørsmålet. Et klarsignal fra Hamburg om henting av de skadinaviske fanger i Neuengamme 19. april, utløste en lynaksjon i Statens Civile Luftværn. Over natten mobiliserte man et stort antall busser og andre kjøretøyer, tatt ut av sine vanlige ruter, fikk dem malt hvite og utstyrt med Danebrogs flagg og ”Danmark”, og sendt dem sydover. 20. april kom 120 danske busser og alle de svenske som ikke var ute på langtransport, til Neuengamme. Der sto flere tusen norske og danske fanger og ventet. Oppholdet i Neuengamme varte ikke lenge. Fangene var disiplinerte. De visste at nå gikk det hjemover.

Bernadotte hadde også fått Himmlers tillatelse til å ta med de ikke-skandinaviske kvinner i Ravensbrück som han klarte å skaffe transport til. Der satte imidlertid leirkommandanten seg på bakbena. Han hadde Førerens ordre om å likvidere samtlige kvinnelige fanger, dersom fienden viste tegn til å ville trenge inn på hans område. Han ga seg først etter en telefon fra Himmler selv. Det svenske hjelpekorpset fikk med seg nærmere 4500 ikke-skandinaver, hvorav en tredjedel var jøder.

Da Bernadotte fikk sitt muntlige tilsagn fra Himler om å hente ut ”danske og norske fanger”, gikk han ut fra at dette selvsagt også gjaldt danske og norske jøder. De norske jødene var blitt deportert til Auschwitz høsten 1942 og vinteren 1943. Til sammen dreide det seg om 767 menn, kvinner og barn. Auschwitz var for lengst evakuert og leiren inntatt av russerne. De få gjenlevende norske jøder hadde marsjert ut fra Auschwitz før jul, og blitt spredd for alle vinder. Fem av dem havnet i Buchenwald, hvor de fikk kontakt med de norske studentene. De kom ikke med da studentene ble sendt på transport til Neuengamme, men de ble som ved et mirakel reddet likevel.

De danske jødene, som ble deportert tre kvart år etter de norske, ble sendt til Theresienstadt, i alt 456. De ble værende der, fikk motta Røde Kors-pakker og hadde relativt få dødsfall. De ble hentet ut i midten av april.

For de norske som satt i Stutthof ble avslutningen på fangetilværelsen dramatisk. Gross Kreutz-gruppen hadde forgjeves forsøkt å komme i forbindelse med Stutthof-fangene.. Evakueringen av leiren begynte 26. januar. Fanger ble sendt på marsj vestover, fordelt på flere kolonner. Også noen av de kvinnelige norske fangene var med. En av kolonnene, med 30 mannlige norske fra hovedleiren, startet ut med ca. 1200. Da de 10. mars ble befridd av russiske styrker, var det 380 igjen, hvorav alle de 30 norske. Men ennå var det lang vei hjem. De befant seg bak den russiske fronten, hvor det naturlig nok hersket kaotiske forhold, ikke minst når det gjaldt transport.. Det ble nye lange marsjer til samleleirer for frigjorte fanger. Mange, også flere av de norske, forsøkte å løse hjemreise-problemet på egen hånd. Det skulle bli langt ut i juni før de kom hjem.

Også mange av de norske politi-fangene, som hadde en status bedre enn de fra hovedleiren, var med i marsjen vestover, og hadde opplevelser maken til dem som er skildret foran. De kom heller ikke hjem før i slutten av juni. En annen gruppe hvor politi-fanger var med, endte av en eller annen grunn tilbake i Stutthof, hvor det ennå var fanger igjen. Den avgjørende russiske offensiven lot vente på seg. Først 25. april skjedde den endelige evakueringen, som foregikk i kanal-lektere. I den hvor de norske havnet, var det 10 menn og 5 kvinner fra hovedleiren og 226 politifolk. I alt ca. 900 fanger. Lekteren ble slept ut i Østersjøen og vestover. Det ble en dramatisk tur på en hel uke, praktisk talt uten mat og drikke, og med flekktyfus ombord. Seilasen endte i Neustadt, ikke langt fra Lübeck, hvor lekteren ble fortøyd til 3000-tonneren ”Thielbeck”, som lå ankret opp ute i bukten. Baktanken ble klar da alle SS-vaktene forlot lekteren med en slepebåt. Fangene, som nå var alene om bord, fikk løsnet fortøyningen, og ved hjelp av en lettbåt rodd lekteren fri. Vinden ville at de drev inn til Neustadt, men der sto SS-vaktene og ventet på dem. Nå ble de beordret over i et annet stort fartøy, som lå ved kai. Det kan neppe være tvil om hvorfor fangene skulle om bord i dette skipet. Innlastingen ble imidlertid noe forsinket, og i mellomtiden kom engelskmennene.

I Lübeck-bukten denne dagen, 3. mai 1945, utspilte det seg et annet drama, som setter det nettopp nevnte i en større sammenheng. Umiddelbart etter at de siste norske og danske forlot Neuengamme 20. april, begynte evakueringen av leirens gjenværende fanger. De ble i de følgende dager transportert til Lübeck, for å bli stuet sammen i skip. Mellom 7 og 8 tusen Neuengamme-fanger ble anbragt i passasjerskipet ”Cap Arcona” og i lasterummet i det tidligere nevnte frakteskipet ”Thielbeck”. Skipene ble seilt ut i Lübeck-bukten og ankret opp, omgitt av en rekke marinefartøyer. Om ettermiddagen 3. mai, med Stutthof-fanger som øyevitner, ble begge fartøyene angrepet av engelske fly og senket. Bare om lag 600 fanger ble reddet. De britiske flygerne visste ikke at det var fanger om bord. Og Neuengamme-kommandanten utførte den generelle ordre om å utrydde fangene ”uten spor”.

Av de norske i Stutthofs hovedleir, kom 9 ikke hjem. Poltifolkene mistet 17, de siste 6 døde i Sverige av flekktyfus.

Det hører også med til historien om tysklandsfangenes redning at Himmler i krigens sluttfase anmodet om et personlig møte med Bernadotte. Det fant sted i Lübeck natten mellom 23.og 24. april. Han ønsket via den svenske regjering å formidle et budskap til general Eisenhower om våpenhvile. Tanken om en separatfred med vestmaktene forklarer Himmlers imøtekommenhet overfor grev Bernadotte. Svaret fra Eisenhower var imidlertid krav om fullstendig kapitulasjon. Hitler fikk greie på dette komplottet et par dager før han tok sitt liv 30. april, etter først å ha utnevnt admiral Dönitz til sin etterfølger, og ikke Himmler, som vel hadde vært kandidaten.

Himmler ble tatt til fange av britene, men unnslapp rettssak og galge ved å ta en gifttablett.

På krigens siste dag kunne det konstateres at mer enn 20.000 fanger – av flere nasjonaliteter – var brakt i sikkerhet i Sverige gjennom Bernadotte-aksjonen. Men bussene fortsatte å kjøre også etter at krigen var slutt, slik at antallet steg til 30.000. Av disse var minst 10.000 jøder. Det var fortsatt en del skandinaviske fanger igjen på det krigsherjede kontinentet, bl a de norske offiserene.

Folkene i Gross Kreutz hadde siden januar visst at de norske offiserene befant seg i Luckenwalde, syd for Berlin, et område som russerne hadde frigjort. 30.mai ble offiserene hentet i busser, ambulanser og lastevogner, til sammen 50 kjøretøyer.

For den norske regjering var administrasjonen av hjelpeapparatet for fanger i Tyskland knyttet til general Eisenhowers hovedkvarter. Her hadde hver av de allierte regjeringer sin representant. Den norske, oberstløytnant Christie, hadde under seg et team ledet av kaptein Bulukin. Denne talte russisk flytende, noe som skulle komme godt med i ettersøkningen innenfor det sovjetiske besettelsesområde. Sammen med sjømannsprestene og advokat Hjorts to sønner og datteren Wanda, Bjørn Heger og Sverre Løberg, og etter hvert også andre frivillige, fortsatte redningsarbeidet. Løberg, den norske politiske fangen med lengst fangetid, hadde frivillig påtatt seg å utsette hjemreisen. Letearbeidet etter norske fanger fortsatte i flere måneder etter krigs-slutt.

Frigjøringen av fanger hjemme i Norge gikk heldigvis fredeligere for seg, men slutten var på det uvisse helt til siste øyeblikk. Etter at tyskerne trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms konsoliderte de sin stilling i resten av landet, med nærmere 350.000 mann og hovedkvarter på Nordseter ved Lillehammer. Rikskommissar Terboven og Gestapo var ikke innstilt på å gi seg. Fangeleirenes kommandanter og vaktmannskaper var lojale nazister med troskapsed til Føreren. Men da Hitlers etterfølger, admiral Dönitz, kapitulerte på vegne av Tysklands samtlige væpnede styrker 8. mai 1945, gjaldt det også Wehrmachts øverstkommanderende i Norge.

Grini ble frigjort ved generalappell 7. mai. I stedet for kommandanten, sto en ukjent mann i hatt og frakk og presenterte seg som Harry Södermann fra Sverige. Han kunne meddele de 5.500 fangene at de var fri! Södermann var politisjef i Sverige, og også sjef for de norske styrkene som i krigens siste par år var bygd opp i Sverige. Han hadde fått ordnet frigjøringen med sjefen for Victoria Terasse, Fehlis.

Kilder:

1. ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945”. Alfabetisk register med innledning av Kristian Ottosen. 1995.

2. ”Bøker om Norges frihetskrig 1940-45”. En biografi fordelt på 19 emnegrupper, med tilhørende artikler. Redigert av Hans Luihn. 1995.

3. ”Norsk historie 1939-1945”. Krig og okkupasjon. Magne Skodvin. 1991.

4. ”Holdningskampen 1940-1942”. Ivar Kraglund. 1993.

5. ”I frigjøringens spor”. Art. i anledning frigjøringsjubileet 1995. Red. J.K.Skogan

6. ”Griniboken” (to bind). 1947 .

7. ”Et glimt av helvete”. Falstad – en konsentrasjonsleir i Norge. Egil Ulateig. 1984.

8. ”Natt og tåke”. Historien om Natzweiler-fangene. Kristian Ottosen. 1989.

9. ”Liv og død”. Historien om Sachsenhausen-fangene. Kristian Ottosen. 1990.

10. ”Kvinneleiren”. Historien om Ravensbrück-fangene. Kristian Ottosen. 1991.

11. ”Bak lås og slå”. Norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus. Kristian Ottosen. 1993.

12. ”I slik en natt”. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Kristian Ottosen. 1994.

13. ”Jødar på flukt”. Om redningsaksjonene for norske jøder. Ragnar Ulstein. 1995.

14. ”Redningen”. Veien ut av fangenskapet våren 1945. Kristian Ottosen. 1998.

15. ”Hver fredag foran porten”. Wanda Heger. 1984.

16. ”Siste akt”. Forhandlinger i Tyskland våren 1945. Grev Folke Bernadotte. 1945.

17. ”Norsk politi bak piggtråd”. Stutthof-politiets historie. Olaf R. Walle. 1946.

18. ”Tysklandsstudentene”. Michael Sars og Knut Erik Tranøy. 1946.

19. ” Norske fanger i Bergen-Belsen”. Artikkel av Finn Molvig. Griniposten nr. 4-2000.

20. ” Rejse i dødens fodspor”. Beretning om danske fanger i KZ Stutthof. Niels Ole

Fredriksen og Poul Henrik Jensen. 2002.

Vedlegg:

Foreningen av politiske fanger 1940-45

Frigjøringen i mai 1945, etter 5 års okkupasjon, ble en skjellsettende begivenhet for alle som opplevde den. Den ble ikke minst sterk for dem som kom rett fra fengsler og fangeleirer. Denne gruppen hadde, som andre grupper som krigen hadde rystet sammen, en felles erfaringsbakgrunn og et kameratskap som det var naturlig å ta vare på gjennom en forening.

Den største fangeleiren i Norge var Grini, i Bærum, like utenfor Oslo. Den hadde fanger fra hele landet, men først og fremst fra Sør-Norge. Allerede sommeren 1945 ble det tatt initiativ til dannelse av Griniklubben. I den første tiden var klubbens oppgaver av ideell karakter. Fangekamerater kunne av ulike grunner ha behov for bistand. Etter hvert som årene gikk og forholdene normaliserte seg, fikk Griniklubben mer karakter av et sosialt samlingspunkt, med møter, turer og lignende tiltak, samtidig som man bidro til å bevare minnet om dem som mistet livet. Medlemsgrunnlaget økte etter at Griniklubben i 1960 åpnet også for andre tidligere fanger enn dem som hadde sittet på Grini.

Den største kontingent av norske fanger som etter hvert ble sendt til Tyskland, kom til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Sachsenhausenfangenes forening ble stiftet i oktober 1945. Også denne forening tok tidlig opp medlemmer som hadde sittet i andre tyske leirer og tukthus. Da de fleste av dem som kom til Tyskland også hadde sittet på Grini, oppsto snart spørsmålet om sammenslåing av disse to foreninger. Det første forsøket i 1949 ble riktignok nedstemt, men i 1962 kom det til en formell sammenslutning. Det nye navnet ble ”Foreningen av politiske fanger 1940-45”. Foreningen er landsdekkende, men siden den er Oslo-basert, har hovedtyngden vært medlemmer bosatt i Oslo-området.

Foreningens formålsparagraf har følgende punkter:

a. Hevde rettsprinsipper og de grunnleggende verdier som motstandsbevegelsen av 1940-45 bygde på, og som er kommet til uttrykk i ”Verdenserklæringen om menneskerettighetene” vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling 10.12.48,

b. bevare kontakten og fremme kameratskapet mellom politiske fanger fra årene 1940-45 gjennom møte- og velferdsvirksomhet, sosiale og kulturelle tiltak, samt ved å utgi Griniposten,

c. veilede og støtte tidligere politiske fanger og deres etterlatte, bl.a. ved å arbeide for at de lover som angår krigsskadde, er og praktiseres slik at de tilgodeser disse og deres etterlatte på en forsvarlig måte,

d. hegne om minnet om frihetskampens ofre ved bekransning av minnesmerkene over dem, og ved å informere ungdommen om hva nazismens krenkelser av frihet og menneskeverd innebar,

e. samarbeide med andre organisasjoner som har sin bakgrunn i motstandskampen

1940-45, så vel nasjonalt som internasjonalt.

Foreningen er partipolitisk nøytral.

Foreningen har medvirket til reisning av en byste av Grinis fremste og trolig landets mest torturerte fange, Lauritz Sand. Den ble avduket av kong Haakon i 1952, mens Sand ennå levde. Et annet initiativ innen foreningen var reisning av et minnesmerke for selve leiren, Grinimonumentet, som ble avduket i 1990 av daværende kronprins Harald. Begge disse monumenter er plassert like utenfor den opprinnelige leiren, som nå er landsfengsel.

Hver 8. mai deltar foreningen ved den høytidelige bekransning av disse monumenter, samt to rettersteder i nærheten av leiren.

I tilknytning til monumentene ligger også Grinimuseet, som holder til i leirens mottaks-bygning. Det ble innviet i 1997, etter initiativ av medlemmer i foreningen. Museet gir informasjon om Grinis historie og fangenes dagligliv, og holder åpent for omvisninger.

Foreningen har likeledes hatt ansvaret for 8. mai-arrangementene på Vår Frelsers gravlund ved minnestøtten over minister Niels Chr. Ditleff,, reist av tidligere fanger som takk for initiativet til redningsoperasjonen våren 1945, og Borghild Hammerich som fra Danmark ytet verdifull støtte til Norge under krigen.

Foreningen har ved innsamling blant medlemmene, fått utført og reist to byster av grev Folke Bernadotte, i takknemlighet for den innsats han og svensk Røde Kors gjorde ved gjennomføringen av redningsoperasjonen våren 1945. Den ene står sammen med en av de originale ”hvite busser” i Norges Røde Kors` hovedkvarter i Oslo. Den andre ved Voksenåsen i Oslo, hvor det også er plantet et tre til Bernadottes ære. Voksenåsen er den offisielle norske gaven til Sverige som takk for hjelpen under krigen.

Etter initiativ fra foreningen har de svenske og danske deltakere i redningsoperasjonen våren 1945, mottatt æresbevisning fra den norske regjering for sin innsats.

Foreningen har fått malt et portrett av Wanda Heger, som en takk for hennes innsats i leirene i Tyskland under krigen. Det henger i Norges Røde Kors` hovedkvarter i Oslo. Et tilsvarende er gitt til Voksenåsen. Peter M. Anker, Norges representant ved den internasjonale Røde Kors-komite i Genéve, er også hedret med et portrett i Røde Kors-hovedkvarteret i Oslo.

Foreningen har skjenket Utenriksdepartementet et bilde av minister Niels Chr. Ditleff, i takknemlighet for hans innsats for Tysklandsfangene.

Foreningen har utgitt ”Dikt og sanger fra fengsler, tukthus og konsentrasjonsleire”, en samling av dikt og sanger skrevet under selve fangeoppholdet. De gir et gripende inntrykk av hvordan livet artet seg for de norske fangene.

Foreningen er representert i Den internasjonale Sachsenhausen-komite og Den internasjonale Ravensbrüch-komite, for å ivareta de norske fangers interesser ved minnestedene for disse konsentrasjonsleirer.

Våren 2003 avduket den norske forsvarsminister, på vegne av den norske regjering, en minnetavle i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen over de 2 500 nordmenn, som satt der under krigen. Initiativet til minnetavlen kom fra foreningen.

Enkeltmedlemmer har gjennom årene, etter invitasjon av skoler og foreninger, fortalt om sine opplevelser fra krigen. Siden tidlig på 1990-tallet har mange av medlemmene hatt hyppig reisevirksomhet som tidsvitner med ”Stiftelsen hvite busser til Auschwitz” og den liknende ”Aktive Fredsreiser”. Begge disse organisasjoner arrangerer turer for skoleungdom til konsentrasjonsleirene Auschwitz, Sachsenhausen og Ravensbrück, for på den måten å dokumentere nazismens uhyrligheter, og vise hva en totalitær styreform kan føre til. Hittil (2003) har over 50.000 ungdommer vært med på disse turene.

I seiersrusen, på Grinis siste dag 8. mai 1945, ga fangene ut en egen leir-avis, Grini-Posten. Den ble laget som et enkeltstående jubileumsnummer. Da Griniklubben etter noen år begynte med eget medlemsblad, var det naturlig å kalle også dette Grini-Posten. Tradisjonen er opprettholdt av Foreningen av politiske fanger 1940-45. Gjennom mer enn 50 år er Grini-Posten kommet ut med flere nummer i året. Foruten å fungere som et bindeledd mellom medlemmene, har den brakt stoff både om leirer og fengsler, og enkeltskjebner blant fangene.

November 2003