Erling Mangård Storemyr (Olsen)

Erling Mangård Storemyr (Olsen) ble født 12.juni 1922. Han vokste opp ved Risør, nærmere bestemt på Gjernes, som den gang lå like ved grensa til Skåtøy kommune. Her hadde han titt og ofte nærkontakt med sjøen og de ting som hadde med sjøfart å gjøre.

Nå fulgte en interessant tid med massevis av spennende opplevelser for Erling. Selv om det var nok av arbeidsoppgaver som byssegutt, lærte han utrolig mye. Skipet var innom fremmede havner med spennende lukter, et fargerikt folkeliv og en sjarmerende atmosfære.

Fem nervepirrende år

Erling likte godt sjømannslivet og den 28. mars 1939 byttet han over til M/T Alar fra det samme rederiet, som da hadde navnet Prebensen & Blakstad. Nå var han steget i gradene og kunne bruke tittelen smører/ motormann.

Skipet som var på 14.600 tdwt., var splitter nytt og seilte under kaptein Jens A. Kragholms kommando. Det var et svært moderne skip, utrustet med kraftige motorer som kunne holde en fart på 13 knop.

For den ”nybakte” smøreren ble steder som Montreal, Curacao, Gibraltar, Aruba og Buenos Aires nå velkjente havner. Skipet var hele tiden i drift, og det var nok av oppdrag.

I Tyskland hadde Hitler festet grepet mer og mer, men det var ingen om bord som trodde at denne mannen skulle få noen stor innvirkning på de norske sjøfolka. Ikke før den 9.april 1940 da han angrep Norge og krigen var en kjensgjerning.

Den dagen befant Erling seg på vei fra Gibraltar til Trinidad i Sør-Amerika. Det ble en trykket stemning om bord. Alle skjønte alvoret, men det var lite de kunne gjøre. De befant seg på det åpne havet, langt fra sine familier. Men lite ante de at det skulle gå mange år før de fikk se sine familier igjen. Skipet ble ganske snart satt inn i tjeneste for de allierte og ble en viktig brikke i transporten av livsviktige forsyninger.

For Erling som nå var blitt 18 år, skulle det bli fem nervepirrende år i konvoifart. Seilasen skulle gå i farlige farvann til forskjellige havner i Sør-Amerika. Senere også over Atlanteren mellom England og Amerika, lastet til ripa med flybensin. Det var ikke bare en aktiv og godt utrustet fiende de skulle kjempe mot, de måtte også mestre Atlanterhavet som til tider kunne vise seg fra sin aller verste side – i alle fall vinterstid.

M/T Alar var et moderne tankskip og en såkalt hurtigseiler

Alar var en såkalt hurtigseiler. Dermed gikk de ofte uten eskorte. Men etter hvert ble de satt opp sammen med andre konvoier. Den første konvoien gikk fra Trinidad via Bermuda til Halifax i mai 1942.

Erling var en av de ”heldige” som unngikk torpedering. Det var likevel ikke noen søndagsutflukt de var ute på, og krigen satt etter hvert dype spor i ham. Ikke minst etter å ha opplevd hvordan andre skip i nærheten ble blåst i fillebiter etter møte med fiendens ubåter.

- Vi som jobbet nede i skipets buk hadde kanskje den mest utsatte plassen om bord, forteller Erling.

-Vi hadde arbeidsplassen vår dypt nede i skipets indre, og var bare beskyttet av en tynn stålvegg mot fiendens torpedoer.Det verste var kanskje den lamslående følelsen som bredte seg når vi hørte det dumpe drønnet fra dypvannsbomber som gikk av i nærheten. Da visste vi at det var angrep på gang, og det var bare å håpe at det skulle gå bra denne gangen også. Noe av det mannskapet ombord fryktet aller mest var de tyske ubåtene. Men det var også grunn til å frykte angrep fra fiendtlige bombefly, miner og krigsskip som var på intens jakt etter allierte handelsskip. 649 norske skip gikk ned. Totalt omkom 4134 norske sjøfolk fra handelsflåten og den norske marinen.

Torpedonervene kom smygende

- Som sjøfolk seilte vi i usikkerhet. Nettene var verst. Da skjulte mørket det som var rundt oss. Vi visste aldri hvor fienden befant seg. Vi følte oss små og hjelpeløse, for vi hadde ikke kontroll for hva som kunne skje de neste sekundene. Nede i dypet peilet ubåtene oss inn ved hjelp av sine sonarer. De ventet bare på å slå til i det rette øyeblikket.

Krigen hadde eskalert og den tyske marinen, under ledelse av storadmiral Karl Dönitz, hadde satt inn store ressurser for å knekke de alliertes konvoier.

- Derfor lå vi alltid med redningsvesten ved siden av oss, forteller Erling.
- Når torpedoen traff var sekundene dyrebare, og det gikk ikke så lenge før båtene som ble rammet begynte ferden mot dypet.

Det var forferdelig å seile fra de sjøfolka som lå i sjøen og ropte på hjelp. Vi hadde ikke lov til å stoppe for å redde dem. Slike minner klarer verken jeg eller andre krigsseilere å slette ut. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvorfor akkurat jeg ble spart? Alt dette var en dramatisk ramme rundt mine ungdomsår, og mye av dette forfølger meg den dag i dag.

Etter hvert som månedene og årene gikk, festet usikkerheten seg mer og mer. Jeg klarte ikke å slappe av; gikk i helspenn 24 timer i døgnet. Du kan si at det som siden fikk betegnelsen ”torpedonerver” langsomt begynte å smyge seg inn i meg.Krigen ødela så mange år av min ungdomstid, sier han stille, og er et lite øyeblikk tilbake i maskinrommet på M/T Alar.

Det oppsto gjerne et uslitelig vennskap mellom karene om bord, og her er Erling (t.h) sammen med flere gode venner på Alar.

På bildet her er livbåten svingt ut og klar til å sjøsettes dersom ulykken skulle ramme.

Ny båt og nye konvoier

Båten hadde kommet til New York etter å ha gått i konvoi ON 192 fra Liverpool. Det var kaptein Røed som var skipper, og i de neste 17 månedene gikk Erling og tankskipet Laurits Swenson omtrent i kontinuerlig konvoifart over Atlanteren. Erlings første konvoi med dette skipet var konvoi HX251. Den startet fra New York 8. august, og den besto av i alt 91 skip. Det var med andre ord en av de virkelig store konvoiene. Det deltok blant annet ti norske skip. Andre ganger var det langt færre skip som deltok. Men fellesnevneren var at de seilte under alle slags værforhold, og at usikkerheten var en trofast følgesvenn. Det eneste som var sikkert, var at fiendtlige fly og ubåter hele tiden var på jakt for å senke dem.

Vinterstid kunne Atlanterhavet vise seg fra sin aller verste side. Storm, snøfokk og høy sjø bidro til at båtene lett kom bort fra hverandre i konvoien. Derved ble de et lett bytte for ubåtene som jaktet på dem. Mang en gang sto Erling ved rekka, forblåst og blåfrossen og så andre skip i konvoien ble torpedert.

Da de ankom New York i januar 1945, ønsket han å ha noen fridager. Han mønstret av Laurits Swenson den 16. januar. Etter et par uker med fri var det tid for ny båt. Denne gang ble det tankskipet Høegh Scout, som var eid av det norske rederiet Leif Høegh & Co i Oslo.

Båten var forholdsvis ny og moderne. Den var på 14.600 tonn, bygd ved av skipsverftene i Hamburg. Ombord var det kaptein J. Jørgensen som bestemte.
Erling mønstret på da skipet ankom Philadelphia 2.februar. Kort tid senere bar det ut igjen i nye konvoier. På dette tidspunktet var det ingen som var i tvil om utfallet av krigen, og krigshandlingene til sjøs hadde roet seg betraktelig. Den tyske krigsmakten var på retrett på alle fronter.

Men år med usikkerhet og seilas med døden på slep, preget både Erling og de andre sjøfolka. Det skulle ikke stort til før de skvatt til og var på vakt. Selv hadde han sett altfor mye dramatikk til at han kunne senke skuldrene. Mange tror at torpedoer bare ble avfyrt fra ubåter, men også fra lufta ble konvoiene angrepet. Det var ikke få skip som ble senket etter at fly hadde sluppet ned torpedoer.

Sto plutselig i kjøkkendøra

Krigen var brakt til ende, men Erling fortsatte å seile ennå noen måneder. I slutten av september 1945 mønstret han av. Han bevilget seg noen fridager før han gikk om bord i Vest som motormann den 9.oktober. Båten skulle til Norge, noe som passet ham veldig godt. Da skipet ankom Farsund 5.november, følte han at tiden som sjømann var et avsluttet kapittel. Det gikk ikke lenge før han og koffertene var på vei hjem til Risør.
Han hadde ikke vært hjemme i Norge i løpet av krigsårene, og på grunn av krigen hadde det vært problematisk å holde kontakten med familien. Endelig kunne han treffe dem alle igjen. Han hadde også truffet ei jente fra distriktet, og etter en stund giftet de seg.

Erlings kone, Magdalena sier det slik:
-Familien hadde levd i uvisshet og fryktet for at Erling var omkommet. Men en kald novemberkveld i 1945 sto han plutselig i kjøkkendøra. Han var tydelig merket av alt han hadde opplevd.

Da han omsider kom hjem igjen, prøvde han å fortrenge alle de vonde minnene han bar på fra krigen. De første årene fortalte han ikke noe som helst fra krigsårene til sjøs. I likhet med andre krigsseilere skulle det gå mange år før han åpnet seg og fortalte litt om sjøfolkas dramatiske hverdag i konvoifarten.

Fikk medalje i posten

Han forsøkte å jobbe i skogen for å få tankene på avstand, og han jobbet flere år i et gartneri hvor han stelte med planter og busker. Mange kjenner ham også som den omgjengelige og blide kirketjeneren og klokkeren i Støle kirke. Men det var ikke mange som visste hva han gjemte på av vonde opplevelser. Han gjorde sitt beste for å skjule alt dette.

Men en dag kom "krigsnervene", og han begynte å fortelle sin nærmeste familie bruddstykker fra sitt dramatiske liv. Risikoseilasen år etter år i kamp for friheten hadde kostet mye. Fra en fredelig seilas i handelsflåten, ble de nærmest over natten kastet ut i en brutal krig på havet. Det var smertefullt å rippe opp i alt det vonde han hadde sett og opplevd, og han tok lett til tårene når minnene ble for sterke. Noe han også gjør den dag i dag.

I likhet med andre krigsseilere møtte også Erling M. Storemyr et samfunn som ikke forsto hva de hadde gjennomgått som krigsseilere. Det var ikke hornmusikk og jublende folkemengder som møtte krigsseilerne. Heller ingen som takket dem for den innsatsen de hadde gjort for fedrelandet, slik det ble gjort når ”gutta på skauen” dukket opp sammen med andre helter.

Det norske kongehuset var en av krigsseilernes viktigste støttespiller

Nei, krigsseilerne ble nærmest helt ignorert. Myndighetene så på dem som noen fylliker og slabbedasker. Om dette skyldes grov uforstand eller man hadde andre motiver for å overse dem, er ikke godt å si. Men etter at TV-personligheter som Erik Bye og Wenche Foss tok opp krigsseilernes situasjon i det norske samfunnet, våknet i alle fall noen opp og talte krigsseilernes sak. 

- Jeg fikk et par medaljer sendt i posten. Senere kom ordføreren i Kragerø og leverte en medalje for innsatsen jeg hadde gjort under krigen, forteller Erling.

Kjøpte tilfeldigvis Aust-Agder Blad

I februar var det en privat seremoni med krigsseilere, deres enker og barn på Akershus Festning. Men det var ikke alle de gjenlevende sjøfolka som kunne møte opp der, - en av dem var altså Erling M. Storemyr.

Helga Arntzen som var en av arrangørene i Oslo, forteller:
-Vi fikk nok noe sein beskjed om dette arrangementet, men gikk straks i gang med å kontakte de krigsseilerne vi klarte å spore opp. Men vi nådde dessverre ikke alle.
Ved en tilfeldighet hadde Storemyrs svigersønn, Anders Daland, kjøpt "Aust-Agder Blad” Der kom han over innlegget om tilstelningen i Oslo. Dermed ble det opprettet kontakt.

Nå går Erling i sitt 91. år, men noen anerkjennelse for innsatsen som krigsseiler har han ennå ikke fått. Vi som er født etter krigen kan vanskelig tenke oss hvordan livet som sjømann var under krigen. Hvordan overlever man år i konstant redsel for å oppleve angrep av torpedobåter, ubåter eller fly?

Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser sier det slik:
- Vi vil holde fram med å jobbe for at de gjenlevende krigsseilerne ikke skal glemmes. Det er vårt håp at det offisielle Norge skal takke dem for det oppdraget de utførte for fedrelandet og gi dem den æren de fortjener. Det er også viktig at vi får dokumentert deres historier for ettertiden.

Nylig kom det signaler fra Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen at hun vil invitere krigsseilerne til et møte i departementet ved en senere anledning. Det knytter seg stor spenning til denne invitasjonen, for den kan ikke utsettes stort lenger. Da vil ministeren komme i den situasjon at det ikke lenger finnes noen igjen å invitere.
Onsdag 27. februar ble den 91 år gamle Erling Mangård Storemyr tildelt Aktive Fredsreisers Æresdiplom og en spesialdesignet hedersvase for sin uselviske innsats under den annen verdenskrig. Overrekkelsen skjedde ved en tilstelning hjemme i hans leilighet i Stabbestad Omsorgsboliger. Sammen med kona Magdalena tok den gamle ”sjøens hedersmann” imot pressen samt Helga Arntzen og Oddvar Schjølberg fra Aktive Fredsreiser.

Magdalena og Erling M. Storemyr får Æresdiplom og Hedersvase overrakt av Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser

Kilder:

Samtale med Erling M. Storemyr
Arnold Hague's database
sjohistorie.no-Alar (ny fane)
sjohistorie.no MT Høegh Scout (ny fane)
www.warsailors.com Høeg Scout (ny fane)
warsailors.com D/S Vest(ny fane)
www.sjohistorie.no (ny fane)

Fotos:

Johansen, Sverres Postcardcollection
Private bilder fra Erling M. Storemyr
Risør Sjømannsforening
Sjøhistorie.no
Schjølberg, Oddvar
Wikipedia Commons