Den Norske Nobelkomitee

Den Norske Nobelkomite ble første gang oppnevnt av Stortinget i 1897, og i 1901 var den klar til å dele ut den første fredsprisen. Stortingsflertallet falt på dikter og fredsforkjemper Bjørnstjerne Bjørnson, statsråd Jørgen Løvland, statsminister Johannes Steen, odelstingpresident Hans Jacob Horst og tidligere odelstingspresident John Lund.

Deres valg de neste årene skulle vise seg å legge føringer for de neste hundre år. De vektla humanitært arbeide som fredsskapende, og ga prisen også til en organisasjon og ikke bare enkeltpersoner. De delte prisen mellom to personer første året som også ble gjentatt siden og de dristet seg til å gi en statsmann prisen noe som også var banebrytende.

Enkelte år har Nobelkomiteen valgt å holde prisen tilbake, eller reservere den til året etter.
For å fremme Nobelstiftelsens formål og for å skaffe medlemmene av de ulike Nobelkomiteene eksperthjelp når de skal velge ut prisvinnere, finnes det egne nobelinstitutter i Sverige og Norge. Det Norske Nobelinstituttets fremste oppgave har vært å skaffe til veie opplysninger om fredspriskandidatene og legge dem frem for Nobelkomiteen.

Ofte har Nobelkomiteen forsøkt å binde hovedaktører i en konflikt sammen for å påvirke fredsprosessen, og en fredspristildeling er med på å sette dagsorden. Det konfliktområde eller den fredssak komiteen velger å trekke frem, får verdens oppmerksomhet og interesse, først ved kunngjøringen i oktober, så ved utdelingen i Oslo i desember og siden gjennom den prestisje det har å være vinner av Nobels fredspris.