Ondskapens ansikt

Oddvar Schjølberg

Tirsdag 11. september var den dagen da vår verden ble forandret. Her hjemme i Norge var mange på vei hjem fra jobben, andre satt benket rundt våre trygge hjemlige middagsbord, da radio- og TV-sendinger over hele verden ble avbrutt med et kort nyhetsinnslag om terroren i New York og Washington. Vår trygge hverdag var i løpet av noen korte sekunder snudd opp ned.

Fjernsynsseere over hele verden fikk fra sin egen lune sofakrok via TV flytte direkte til et scenario som ingen filmregissør kan gjenskape. Utover kvelden ble den en flom av nyheter fra alle TV-stasjoner, og langsomt begynte katastrofens omfang å gå opp for oss. Tusenvis av mennesker – brutalt myrdet av hensynsløse terrorister.

Når dette skrives har det gått noen dager, og noen brikker har falt på plass.

Noen navn har blitt helter. Som for eksempel Father Mike – Mychal Judge – den uredde Fransiskanermunken som midt i infernoet ga en døende brannmann den siste olje. Selv ble munken knust av fallende bygningsrester fra World Trade Center. Og i tiden framover vil ganske sikkert hundrevis av navn føyes inn i rekken av helter.

Andre personer har fått medienes sylskarpe søkelys rettet mot seg: Hvorfor og hvordan kunne en slik katastrofe skje midt i hjertet av USA?

Fortsatt er det uklart hvor mange tusen som er omkommet, hvilke organisasjoner som er ansvarlig for udåden, hvordan man skal slå tilbake osv. Proporsjonalt med dette vokser ropet om hevn.

Terroranslaget tirsdag 11. september forteller oss med all tydelighet at ondskapen i høyeste grad er tilstede i vår verden, og  det vi opplevde denne tirsdagen  var ikke bare den demoniske ondskapen, men den idealistiske ondskapen – satt i system. Vi er kanskje blåøyde i vårt trygge Norge, og forsøker å skyve ondskapen vekk fra vår hverdag. Dermed kommer vi en situasjon hvor det onde både er fraværende og allestedsnærværende på samme tid. Og så får vi brått og brutalt se ondskapens eksistens i form av et brennende World Trade Center.

De som utførte dette forferdelige terrorangrepet ser ikke på dette som ondskap, fordi at i deres ideologi er det USA som er den store Satan, og de uskyldige som ble drept er i terroristenes øyne Satans representanter.

Attentatet er et uhyggelig og skremmende eksempel på hvordan mennesker lar seg hjernevaske til blindt å utføre slike ugjerninger. Og følgende kan lett bli et brennende  hat mot alt som bærer navnet muslimer. Og han har utvilsomt rett – ekspresident George Bush – når han uttaler: ”Vi må vokte oss for å male med så bred pensel at det fører til at uskyldige arabiske amerikanere eller muslimer blir urettferdig angrepet”.

Å straffe de som ligger bak attentatet er både rett og riktig, men det legitimerer ikke at man dermed kan bombe et helt land sønder og sammen.  Både skyldige og uskyldige.

Francois Rochefoucauld sier det slik: For å være god, må man la andre forstå at de ikke ustraffet kan gjøre oss ondt. Det er avgjørende at denne straffen utelukkende rammer de skyldige. Ansvaret må plasseres hos individer, ikke hos et helt folk. Skylden er individuell snarere enn kollektiv. Demoniseringen av hele grupper sementerer motsetninger mellom ”oss” og ”dem”, og det er blant annet disse motsetningene som legger til rette for forfølgelser av uskyldige. Å overse dette poenget er ensbetydende med å følge samme logikk som terroristene. En av skolene som nylig reiste med Aktive Fredsreiser på tur hadde dette mottoet: ”Det er meg det kommer an på”. Det å skape fred må begynne med hver enkelt av oss. Vi må alle ta ansvar og ta vår del av dette viktige arbeidet.