Sennheim

SS-leiren i Sennheim

Sennheim er det tyske navnet på Cernay i Alsace, som under krigen var innlemmet i det tyske riket.

Leiren lå ved St. Andreas utenfor byen. Området hadde tidligere vært brukt av en katolsk institusjon, men var blitt overtatt av SS og tatt i bruk som SS-Ausbildungslager Sennheim.

Leiren var opprinnelig beregnet på ideologisk og militær opplæring av frivillige til Waffen-SS. Det var derfor ikke en ordinær konsentrasjonsleir som Buchenwald eller Sachsenhausen.

Studentene blir delt

De 644 deporterte norske studentene ble ikke holdt samlet. 291 ble sendt til Sennheim, mens 353 ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar.

De norske studentene hadde en uvanlig status i det tyske fangesystemet. De var ikke krigsfanger, og de som satt i Sennheim var heller ikke ordinære konsentrasjonsleirfanger. Tyske myndigheter hadde andre planer for dem.

Nazistenes forsøk på omskolering

Heinrich Himmler ønsket å påvirke de norske studentene ideologisk. Tanken var at unge, høyt utdannede nordmenn kunne vinnes for nazismen og senere bidra til å spre ideologien i Norge.

I Sennheim måtte studentene derfor delta på forelesninger som skulle overbevise dem om nazismens verdensbilde. Universitetslærere og professorer fra universitetene i Strasbourg og Freiburg deltok i undervisningen.

Forsøket mislyktes. Studentene stilte kritiske spørsmål, nektet å utføre Hitler-hilsen og protesterte mot SS-symbolene de ble pålagt å bære.

Ingen av de norske studentene i Sennheim meldte seg frivillig til SS.

Hverdagen i Sennheim

Studentene ble satt til fysisk arbeid og måtte delta i arbeidstjeneste. Samtidig var forholdene annerledes enn for fangene i de ordinære konsentrasjonsleirene.

De mottok blant annet hjelpesendinger med mat fra Røde Kors og andre organisasjoner. Studentene kunne også sende brev hjem, selv om posten ble kontrollert av tyske sensurmyndigheter.

Studentene organiserte seg og forsøkte å holde sammen. Medisinstudentene i gruppen fikk en særlig viktig rolle i behandlingen av syke medfanger.

Motstand mot indoktrineringen

Motstanden mot omskoleringen tok mange former. Studentene protesterte mot uniformeringen, stilte utfordrende spørsmål under de ideologiske forelesningene og markerte at de ikke ønsket å bli en del av SS.

Leirledelsen hadde fått beskjed om å behandle studentene på en måte som kunne gjøre dem mottakelige for nazistenes budskap. Derfor ble flere av protestene tolerert i større grad enn de ville ha blitt i en ordinær konsentrasjonsleir.

Da det ble klart at omskoleringen ikke førte fram, endret tyskerne strategi. Fra våren 1944 ble studenter sendt til forskjellige arbeidskommandoer og andre steder.

Studentene samles igjen

I løpet av 1944 ble studentgruppene flyttet flere ganger. Den 7. juli ble studentene som først hadde kommet til Sennheim, flyttet til Bitschwiller lenger nord i Alsace. Samtidig ble 117 av studentene fra Buchenwald sendt til Sennheim.

I oktober 1944 ble også de resterende norske studentene i Buchenwald flyttet til Sennheim-området. For første gang siden oppholdet i Stavern var de fleste av de deporterte studentene igjen samlet i samme område.

Evakueringen fra Sennheim

Høsten 1944 rykket de allierte styrkene fram i Alsace, og fronten nærmet seg Sennheim.

I november ble studentene derfor evakuert. Flere hundre måtte marsjere østover mot Rhinen. Underveis var mattilgangen dårlig, og studentene ble satt til arbeid på tyske forsvarsanlegg.

Noen deltok også i oppryddingsarbeid etter allierte bombeangrep, blant annet i Freiburg.

I midten av desember 1944 var studentene igjen samlet i Buchenwald.

Fra Buchenwald til Neuengamme

I slutten av februar 1945 ble de fleste norske studentene sendt med tog fra Buchenwald til Neuengamme.

Flyttingen skjedde som ledd i arbeidet med å samle skandinaviske fanger før redningsaksjonen som senere ble kjent som De hvite bussene.

De skandinaviske fangene i Neuengamme ble i april 1945 evakuert videre til Danmark og Sverige.

17 av de deporterte norske studentene døde som følge av fangenskapet. Flere av dem døde av tuberkulose.

En spesiell del av norsk krigshistorie

Studentdeportasjonen skiller seg fra mange andre norske fangehistorier under andre verdenskrig. Nazistenes mål var ikke bare å straffe studentene, men også å forsøke å påvirke dem politisk og ideologisk.

Studentenes samlede motstand gjorde at forsøket på nazistisk omskolering mislyktes. Historien om Sennheim er derfor også historien om en gruppe unge nordmenn som under fangenskap nektet å la seg rekruttere til nazistenes prosjekt.