I fangeleir som treåring
Av Oddvar Schjølberg
Sammen med 93 andre barn tilbrakte norske AnWei Jensen de første leveårene sine i fangeleiren Weihsien. Her var det på det meste rundt 2000 fanger fra 20 forskjellige nasjoner, stuet sammen på en seks mål stor tomt.
Hvordan har det seg at en tre år gammel pike vokser opp i en slik leir, uten rennende vann, med nakne vegger, dårlige hygieniske forhold og åpne kloakkummer?
Historien finner du beskrevet i AnWei Jensens bok «Med mor – fange i Kina 1941–45».
Boka, som utgis på Lunde Forlag, er et meget interessant dokument fra en tidsepoke da vår verden var kastet ut i et ragnarok. Men den er også en beretning om mennesker som var villige til å stå for sine meninger og idealer.
Inger og Gerhard Danielsen viet sine unge liv til misjonens tjeneste i Kina.
I boka følger vi dem gjennom så vel sorger som gleder. Deres dagboknotater gir et verdifullt bilde av misjonærenes hverdag, som er langt fra så rosenrød som mange tror.
14. juni 1940 får de datteren AnWei. Men tidene hadde forandret seg. Japanerne hadde gått til krig, og med ett var tryggheten vendt til usikkerhet og stadige angrep fra de japanske soldatene, godt understøttet av fly.
Høsten samme år er den lille familien på vei sørover for å begynne i en amerikansk misjon. Men det gikk ikke slik. I stedet rammet tragedien dem den 28. november samme år.
De hadde tatt inn for overnatting i Shenkiu, da røvere eller soldater stormet inn på rommet med skuddklare våpen.
Gerhard Danielsen hoppet opp av sengen og stilte seg foran den fem måneder gamle AnWei, med den følge at han ble skutt og døde av skadene.
Årene i fangenskap
I boka følger vi moren og AnWei fram til den dagen japanerne angriper Pearl Harbor 7. desember 1941. Dermed er USA og Japan i krig.
Nå blir det stadig vanskeligere å drive misjonsarbeid, for japanerne har også okkupert området de befinner seg i.
Mor og datter blir først sendt til en interneringsleir i Tsimo, og i mars/april 1943 blir de videresendt til Weihsien, som var en stor oppsamlingsleir like ved byen Weifang.
Boka beskriver oppholdet i denne leiren, hvor det blant fangene var cirka 1700 utlendinger. Av disse var ti norske, både sjøfolk og misjonærer.
Hele aldersregisteret var representert, fra nyfødte til folk på over 90 år. For øvrig ble det født 32 barn i leiren, mens 28 døde.
Selv om AnWei bare var tre år da de ble sendt til denne leiren, er det likevel mange ting som har brent seg fast i hukommelsen etter årene i fangenskap. Og om dette forteller hun i boka:
«Av de tingene som står aller klarest for meg, er oppstillingen hver morgen og kveld. Vi sto på geledd utenfor brakka i timevis, mens de japanske fangevokterne skulle telle oss. Det var nok en tålmodighetsprøve for en liten urolig unge.
Det tok tid fordi slutt-tallet ofte ikke stemte, og da måtte de starte på nytt.
En natt ble vi kommandert ut på appellplassen for å telles. Jeg husker jeg var redd der vi sto i mørket, for japanerne gapte så høyt når de telte. Det viste seg senere at man fryktet at noen av fangene hadde rømt.»
Selv om fangene ikke ble torturert fysisk, ble de plaget på mange andre måter. Blant annet ved at fangevokterne ventet til kjøttet ble råttent nok før de lot fangene få noen biter av det.
Leiren ble befridd av de allierte den 17. august 1945, men fangene fikk ikke forlate leiren før 25. september.
Tilbake til Norge
Vi skal ikke gå nærmere inn på hvordan dagliglivet artet seg for fangene. Det kan du selv lese mye mer om i denne boken.
Likeledes kan du lese om hvordan AnWei og moren etter mange viderverdigheter endelig er tilbake i Norge igjen, via England.
At det etter en krig oppstår mange underlige situasjoner, er nok ikke så rart. Men vi kan likevel stille spørsmålstegn ved oppførselen til utsendingen fra den norske ambassaden i London, da de endelig kunne gå trygt i land i England.
Han ville ganske enkelt ikke ha noe med AnWei og moren å gjøre. AnWei husker ikke hvor de omsider fikk tak over hodet, men hun husker godt at hun og moren måtte gå gatelangs og tigge i Liverpool, mens de tittet inn gjennom vinduene til folk som feiret den første fredsjulen.
Selv om de omsider kom seg trygt hjem til Norge, var det fremdeles mange problemer som ventet dem. Blant annet gjorde norske myndigheter og Ap senere en ynkelig figur da spørsmålet kom opp om krigsskadeerstatning.
Vi nordmenn liker ofte å sole oss i glansen over hvor menneskelige og snille vi er. Men her «pirker» AnWei Jensen borti noe som også Norge burde tatt et oppgjør med, nemlig erstatning til dem som ble skadelidende under siste krig.
Rundt om i landet sitter mange mennesker, ikke minst blant sjøfolkene, som fikk livskvaliteten sin sterkt forringet av steile norske myndigheter.
For AnWei måtte det fire års intens kamp til for å få det hun og mange andre hadde krav på.
Tilbake til fangeleiren
Mange husker kanskje programmet Tore Strømøy laget med AnWei Jensen, og som kulminerte med at de to reiste tilbake til fangeleiren.
I den forbindelse sier Strømøy det slik:
«51 år etter at hun kom hjem til Norge, er AnWei på vei tilbake. Foran oss ligger en flytur på vel ni timer. Den samme reisen som tok AnWeis mor og far flere måneder.
7800 kilometer gjennom lufta, så skal alt AnWei ble bedt om å glemme, tas fram igjen. Det blir en reise både i tid, rom og ikke minst i følelser og minner.»
Programmet ble sett av over 1 145 000 seere, og kanskje lærte de noe?
Når boka nå blir utgitt, har du en flott mulighet til å bli med på denne reisen på nytt, men denne gang med AnWei Jensen som guide.
Det er en bok som du absolutt bør stifte nærmere bekjentskap med.