Tilbakemeldinger · Reisebrev fra Gambia

Den største glede man kan ha...

Gerd forteller om sin faddertur til Gambia i november 2003, og om det sterke møtet med fadderbarnet Naaomi i landsbyen Sutukoba.

Gerd og Naaomi

Det er et gammel godt ordtak som sier det slik: "Den største gleden et menneske kan ha, det er å gjøre en annen glad". Etter å ha vært med Aktive Fredsreiser på Faddertur til Gambia, kan jeg skrive under på at dette ordtaket holder stikk.

Det er en av reiselederne våre - Gerd Solveig Schjølberg - som sier dette. Og hun fortsetter:
Det å få møte sitt fadderbarn er en utrolig opplevelse. Fram til Fadderturen i november 2003 hadde jeg bare sett 12 år gamle Naaomi på et bilde, men plutselig møtte vi hverandre ute i bushen, i den lille landsbyen Sutukoba. Fra snø og vinter i Risør til den varme tropenatta. Hun kunne ikke norsk, og jeg kunne ikke gambisk. Norsk og gambisk kultur satte hverandre stevnemøte i det afrikanske nattemørket. Med trommene på bantabaen og dansende afrikanere som bakgrunnskulisser var spenningen nesten til å ta og føle på. Endelig skulle jeg få møte mitt fadderbarn.

Til å begynne med sto hun litt på avstand og betraktet meg, men så løste ansiktet seg opp i et eneste stort smil.

Faddertur i Gambia

De dagene vi opplevde sammen ute i Sutukoba var en opplevelse jeg aldri glemmer. Der hvor jeg var, var Naaomi hakk i hel. Ikke bare henne, men til slutt hadde jeg et barn som skulle holde i hver av fingrene mine. Det var ganske sikkert er underlig syn der vi ruslet rundt - jeg i midten og fem unger på hver side. Men for en berikelse det var. Det å reise rundt i området, få hilse på familiene, og besøke skolene er noe som festet seg for all tid. Ikke minst det å kunne se med egne øyne at pengene som blir betalt inn for fadderbarna uavkortet går direkte til barnas skolegang. Det er i slike øyeblikk man aner noe av det privilegium det er å kunne få lov til å være med å bidra til å gjøre disse fattige barnas framtid lysere.

Det å hilse på Naaomi og hennes familie var en opplevelse som har satt dype spor, samtidig som det har gitt livet en ny dimensjon. Vi lever i et velstandssamfunn, som gir en flau smak i munnen etter å ha møtt de fattige i Wuli-provinsen.
Det gir oss litt perspektiv når vi tenker på at for 150 kr. pr. år - altså for under den prisen vi gir for en CD-plate her i Norge - kan vi få være med å støtte et av disse barna et helt år. Gi dem en trygg skolegang, og være med på å gi dem en utdannelse og på den måten få være med på å trygge deres framtid.