19 år gammel ble han med i MILORG som samarbeidet med Arne Laudals organisasjon – noe som senere kostet ham over to år i tysk konsentrasjonsleir. Han ble arrestert 20. februar 1943 og fikk virkelig kjenne det nazistiske systemet på sin egen kropp. Først på Arkivet i Kristiansand, før han ble videresendt til Grini og Sachsenhausen, og til sist Neuengamme.
Johansen var øyenvitne til forferdelige overgrep i leirene, og dette satte sitt preg på ham.

Da han kom hjem igjen i begynnelsen av juni 1945 fortalte han ikke så mye om sine opplevelser, minnene var for tøffe. Men etter hvert åpnet han seg, og begynte å fortelle. Han mente at det var viktig å advare mot gryende nynazisme og fremmedhat.
Han ble aktiv som tidsvitne i Aktive Fredsreiser og Hvite Busser. På disse turene fikk hundrevis av norske ungdommer et sterkt møte med en mann som selv hadde vært i nærkontakt med nazismens menneskeforrakt.
Johansen hadde en helt spesiell evne til å formidle sitt budskap, og han konkretiserte det slik:
Vi kan ikke få gjort om historien, og det ligger ingen framtid i hatet. Vi må sammen finne løsninger slik at vi ikke åpner arenaen for organisasjoner som tilsidesetter menneskerettighetene. Hver enkelt av oss må ta sitt ansvar.

Etter krigen ble han med i Røde Korsarbeidet. Han ville så gjerne gjøre noe igjen, for det var de som reddet livet hans da han ble hentet av de hvite bussene i Neuengamme i april 1945.
Johansen ønsket derfor at ved hans begravelse skulle det ikke gis blomster, men heller en gave til Røde Kors.

I stor takknemlighet og ærbødighet for den innsatsen Johan Johansen gjorde, lyser vi fred over hans minne.