Vi klarte ikke å ta inn over oss alt det vi så av umenneskelighet

Av Oddvar Schjølberg 26. april 2006

Johan Johansen var 19 år gammel da krigen kom til Norge. Han viste lite om hva som ventet ham av uhygge, da Norge ble okkupert den 9. april 1940. Noen få år senere har han lært det nazistiske systemet å kjenne på sin egen kropp. Først på tvangsarbeid i Birkenes, deretter til Arkivet i Kristiansand, før han ble videresendt til Grini og Sachsenhausen og Neuengamme. Den ene leiren verre enn den andre. Johan Johansen er en av de som ble reddet av De hvite Bussene.

Det var den 9. april 1940, og landet vårt hadde i morgentimene blitt okkupert av den tyske krigsmakten. På kvelden var jeg sammen med flere av ungdommene i Birkenes samlet til lagsmøte på ungdomshuset. På den tiden var jeg svært aktivt med i idrettslaget, spesielt innen langrennssporten.

Jeg husker godt den usikre stemningen som rådet på møtet, og vi diskuterte selvfølgelig situasjonen som hadde oppstått i forbindelse tyskernes invasjon. I vårt eget distrikt hadde vi alle sammen hørt ryktene som florerte om det tyske skipet – Rio de Janeiro - som var senket utenfor Lillesand. Det var mange spørsmål rundt dette forliset. Det gjorde sitt til at uhyggen lå i lufta. Rundt om på gårdene i bygda samlet folk seg rundt radioene for å høre siste nytt. Det var egentlig lite vi fikk vite, fordi meldingene ikke ble tatt alvorlig nok. Det var Robert Birkeland som var troppsføreren vår og jeg husker så godt at han sa det slik: ”Takk for i kveld.  Kanskje det blir lenge til vi neste gang samles til troppsmøte.”

Rio de Janeiro ble senket av den polske ubåten Orzel utenfor Lillesand 8. april 1940

Senere viste det seg at det var den polske u-båten Orzel som hadde senket Rio de Janeiro. Det som hadde hendt var at to torpeder hadde rammet det tyske skipet og sprengt det i lufta. Orrzel var for øvrig det første polske krigsskipet som utførte et vellykket torpedoangrep under annen verdenskrig. Fiskere i området forsøkte å redde de tyske sjølfolka som lå i det iskalde vannet, men da status ble gjort opp var rundt 400 ”sjøfolk” omkommet.

De som ble reddet ble spurt av politiet om hvorfor de gikk i uniform, når det ble sagt at Rio de Janeiro var et handelsskip, lastet med kull. Det lakoniske svaret var: I Tyskland går alle i uniformer. Skipet var en del av tyskernes Operasjon Weserubung, hvor man benyttet handelsskip til å forflytte troppene, og få plassert disse på strategiske steder i forbindelse med okkupasjonen.
Problemet for politiet i Lillesand ble etter hvert hvor de skulle plassere alle de som var reddet. Etter hvert ble flere av dem plassert på ungdomsskolen i Birkenes, og dermed hadde vi fått den første følelsen av krigen tett innpå dagliglivet i bygda vår..

Forsvarsviljen kom momentant

Neste kveld hadde vi ungdommene samlet vi oss, sammen med flere av de voksne, på en av lagerplassene i bygda og diskuterte det siste begivenhetsrike aprildøgnet. Det som ingen trodde kunne skje, hadde skjedd og landet vårt var hærtatt av tyskerne.
Det var mange forskjellige reaksjoner som kom fram, og ingen av oss glemmer nok den gamle emissæren, som vanligvis var en stillferdig og rolig kar. Nå var han kommet i ordentlig harnisk, og han mente at vi kunne ikke finne oss i denne situasjonen. Vi måtte gjøre noe, og han foreslo at vi kanskje burde brenne ned skolen slik at okkupantene ikke hadde noe sted å bo.
Nå var dette helt nye toner fra den ellers så sindige emissæren. Det forteller sitt tydelige språk. Vi reagerte alle på forskjellige måter. Det som var felles, var at forsvarsviljen ble så voldsom hos oss med en gang. Det måtte selvfølgelig få utløsning på forskjellige vis.

Birkeland Idrettslag besluttet på årsmøtet å legge ned hele idrettslaget

Allerede den 21. november 1940 ble det opprettet et NS-styrt Norges Idrettsforbund, og bare noen dager senere kom det flere nye bestemmelser. Det nye regimet ville ha full oversikt og kontroll over idrettsungdommen. I et fortvilet forsøk på å oppnå dette skulle nå særforbundene heretter ha NS-ledelse. Her var holdningen helt klar blant idrettsfolket i Norge: Intet samarbeid! Ved hjelp av illegale aviser ble idrettsfolkets NEI – kjent over hele landet.

Forskjellige idrettsarrangementer ble avlyst over hele landet, og tyskerne var sjokkerte. Det var svært pinlig og dette ble selvfølgelig notert utenlands.
Da NS våren 1941 forsøkte å ta over de lokale idrettslagene rundt om i landet, for å prøve å få idretten i gang igjen, førte det bare til at de som satt i styrene for de forskjellige idrettslagene la ned sine verv, og medlemmene meldte seg ut av de forskjellige klubbene. Birkenes Idrettslag hadde for lengst tatt sin beslutning i denne saken, og lagt ned virksomheten På årsmøtet 1. mars 1942 la Birkenes Idrettslag ned virksomheten totalt for at ikke laget skulle bli nazifisert.

Ble med i Milorg

Etter hvert som krigens skred fram ble Johan utkommandert på tvangsarbeid, samtidig som han kom med i hjemmefrontsarbeidet som lå innunder MILORG. De samarbeidet med Arne Laudals organisasjon. Som et ledd i en større britisk krigsplan skulle norske, franske, polske og britiske soldater settes i land på Sørlandskysten.
Dersom ikke dette lot seg gjennomføre, skulle de slippes ned i fallskjerm inne i et stort område i midtre Agder.
Disse planene ble imidlertid tatt av dagsorden, noe som Laudal gruppe ikke fikk beskjed om. Samtidig hadde norske angivere begynt å informere Gestapo om at en større illegal motstandsgruppe var under oppseiling i Agder. Denne ble dessverre avslørt i begynnelsen av desember 1942 og det førte til at over 300 mennesker ble arrestert rundt om i Agder-fylkene. En av de viktigste oppgavene for Johan og hans gruppe var å skaffe et trygt skjulested for fem mann som var på flukt fra Gestapo.
De kom til Birkenes kl. 01.00 natt til søndag 22. november 1942. I dagene som fulgte ble de flyttet rundt fra sted til sted inntil de klarte å komme seg videre til Oslo den 27. januar 1943.
Allerede lørdag 23. januar kom den store tyske razziaen til Birkenes og Lillesandsdistriktet. Det begynte for alvor ”å brenne under beina” på flere i Birkenesområdet.
De som var med i illegal virksomhet forsøkte å skjule sine spor så godt de kunne, men i dagene som fulgte ble de arrestert i tur og orden.

Arrestasjonen

20. februar var det Johans tur, og han ble arrestert nede i sentrum. Det var Ole Wehus (bildet) og den mest fryktede torturisten på Arkivet - SS-Sturmscharführer Hans Lipicki, samt en annen SS-mann som foretok arrestasjonen.

Ole Wehus

Johan var ikke hjemme da de kom for å arrestere ham, så de tok i stedet med seg søsteren hans - Ingebjørg - som gissel. Hun ble plassert i baksetet mellom lensmannen og Wehus. I første omgang skulle de gi en beskjed til en ventende buss, deretter skulle de begynne å lete etter Johan.
Da de kom til det gamle posthuset på Birkeland, møtte de Johan. Dermed ble Ingebjørg og lensmannen sluppet fri.
- Selve arrestasjonen foregikk rolig, og jeg fikk lov til å dra hjem for å skifte klær, minnes Johan.
- Jeg husker mor var så opptatt av at jeg måtte ha på meg penklær, men hva skulle jeg med det?

Jeg skulle jo i fengsel, så det var mest praktisk å reise i hverdagsklær. Og slik ble det.
Fra Birkenes gikk turen til Arkivet i Kristiansand.

Allerede nå begynte vi selvfølgelig å ane konsekvensene. Det var Wehus selv som hadde arrestert meg og vi visste alle hva han sto for. Det var heller ikke uten grunn at denne mannen fikk den lite tiltalende betegnelsen "Sørlandets Rinnan".
Blant sørlendingene ble ”Ole på Arkivet” sett på som den personifiserte ondskapen, og jeg følte meg langt fra vel der jeg sto på Arkivet. Ryktene gikk om de forferdeligste forhør og torturmetoder.
Heldigvis ble jeg plassert i en celle sammen med noen karer fra Evje og Lillesandsområdet, blant annet Samuel Glamsland, som var en veldig positiv og fin kar som satte mot i oss andre.
Etter et par dager begynte forhørene, men jeg var heldig og slapp forholdsvis ”billig” unna det verste. Etter en ukes tid ble jeg overført til Kristiansand kretsfengsel. Vokterne her var også ganske så greie, og de var nok de reneste søndagsskolegutter i forhold til de som jeg skulle møte senere.

Videre til Grini

Etter en tids opphold i kretsfengselet ble jeg sammen med en rekke andre, videresendt til Grini. Transporten foregikk med tog. Etter opprullingen av flere motstandsgrupper, var det ganske store fangetransporter som ble sendt innover fra Kristiansand.

Det var tyske soldater, med skarpladde geværer som passet på oss under transporten. Det var om å gjøre at vi ikke fikk noen kontakt med noen når vi stoppet på de forskjellige stasjonene.

På Grini fikk jeg blant annet jobb som kjørekar, med hest og kjerre som framkomstmiddel. Det var en grei jobb, og jeg fikk mye frisk luft.

Det er klart at vi var engstelige for det som vi visste måtte komme. Jeg hadde ikke fått noen dom, og vi observerte at det skjedde saker og ting rundt oss. Fanger ble hentet og kom aldri tilbake, mens andre ble ropt opp under oppstilling og fikk beskjed om at de skulle på transport. Vi hadde forstått såpass at de skulle sendes til arbeidsleire rundt om i Tyskland. Alt dette gjorde sitt til at usikkerheten vokste. Vi gjorde oss opp forskjellige tanker om disse leirene. Hadde vi visst at oppholdet på Grini var såpass humant som det var, i forhold til den systematiske ondskapen vi skulle møte i Sachsenhausen, hadde vi nok blitt ganske så tynnslitte i nervesystemet, der vi gikk i det uvisse. Det var godt at vi på dette tidspunktet ikke visste...

På transport.

Den 10. juni 1943 ble det satt sluttstrek for oppholdet på Grini. Sammen med 140 andre, ble jeg ropt opp. Vi hadde fortsatt ikke fått noen dom, men nå skulle vi gjøre oss klar for transport til Tyskland. Hvor vi skulle ante vi ikke noen ting om. Vi fikk bare beskjed om å pakke ned de tingene vi skulle ha med oss i en margarinkasse. (12 kg) Det vi ikke fikk plass til måtte vi sende hjem.
På dette tidspunktet var det ikke så enkelt med transportmidler, slik at transporten ned til havna måtte foregå i flere omganger.
Nå ble vi stuet om bord i det 6000 tonn store fangeskipet Monte Rosa som gikk i fast rute mellom Oslo og Århus. Ombord var det både mørkt og utrivelig.
Til å begynne med måtte vi oppholde oss under dekk, men noe senere på kvelden fikk vi lov til å komme opp for å lufte oss.
Synet som møtte oss glemmer jeg aldri. Det var juni måned og jeg tror vel aldri jeg har sett noen vakrere solnedgang enn nettopp denne kvelden. Mens Norge forsvant i kjølvannet bak Monte Rosa var det en av fangene – en som hadde en veldig god sangstemme - som stemte opp med flere av de norske sangene. Jeg kan ikke beskrive den følelsen som da overmannet oss, men jeg tror ikke det var et eneste tørt øye blant oss.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen

Via Århus ble vi sendt videre med jernbane til Hamburg hvor vi ble plassert i et av fengslene – Hütten.  Fangevokterne her var for så vidt ganske greie mot oss.
Da var det noe helt annet som, møtte oss da vi noen dager senere ble videresendt til Oranienburg. Der var det SS som tok imot oss, og nå var tonen en helt annen. De drev oss hardt og det ble ikke spart på verken slag eller spark dersom noen hang litt etter.
Vi måtte marsjere fra stasjonen og inn i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Inn gjennom porten med de velkjente ordene ”Arbeit macht frei”. Inne i leiren var det 77 brakker og det var plassert flere vakttårn rundt om.

En hardere tone

Vi hadde ikke vært mange minuttene der før vi forsto at dette var en leir som på ingen måte kunne sammenliknes med Grini. Her var det en helt annen tone. Et blikk på de andre fangene fortalte sitt tydelige språk.
Her ble vi kommandert til brakke 14 som var en mottakelsesbrakke. Han som var leder her - Blockäldste - var en tidligere kriminell, og vi fikk ganske snart merke at hans kriminelle løpebane på langt nær var avsluttet. Tvert i mot.

Han slo løs på fangene så fort han fikk den minste anledning. Han hadde mistet den ene armen, og den var erstattet med en jernklo - et "våpen" han mer enn gjerne brukte.
Du kan tenke deg selv- vi fikk ordrene på tysk, og mange av oss hadde aldri hatt noe tysk på skolen, og var derfor helt hjelpeløse når det gjaldt å forstå hva som ble kommandert. Når du ikke forsto hva som ble sagt - ja da vanket det avstraffelse i form av slag og spark øyeblikkelig.

Vi som kom fra fredelige Birkenes klarte ikke å fatte at en slik ondskap kunne settes i system og brukes mot andre mennesker.

Straffekommando

Noe av det første jeg ble satt til var å gå på den velkjente skobanen. Jeg var imidlertid så heldig at jeg fikk utlevert et par sko som passet sånn noenlunde.
Lederen for Schulauferkommando var SS.Hauptscharfuhrer Ernst Brennscheidt. Han var egentlig ansatt i Albert Speers ministerium i Berlin, men i april 1943 ble han kalt inn til visepresident dr. Bauer. På dette møtet ble han beordret til å lede ”støvleprøveanstalten” i Sachsenhausen, og fikk da ansvaret for testingen av støvler og kunstlær. Det var ikke bare sko han ønsket at fangene skulle teste, men også sokker, klær, frakker og regnfrakker. Fangene ble også brukt som ”forsøkskaniner” for piller som skulle øke utholdenheten for soldater i felten.
Skobanen var ca 700 meter lang og var inndelt i ulike soner. Her var soner med vanlig underlag, sand, småstein, pukk, asfalt, sement, gjørme, singel, betongbiter og elementer med 3-4 cm vann. Fangene marsjerte opptil 45 km hver dag, på banen som gikk i åttetall på appellplassen.
Speers rustningsministerium betalte SS-ledelsen seks tyske mark pr. dag for hver fange for denne tjenesten.
Det var ikke de lyseste utsiktene vi hadde der vi travet rundt på forskjellige underlag. Vi gikk fem og fem i bredden. Alltid var det fem og fem – jeg tror ikke tyskerne kunne annet enn 5-gangen, sier Johan med et godt smil. Og så måtte vi synge, enten vi ville eller ikke.
Allerede neste dag ble jeg tatt ut av skoprøvingen. De hadde nemlig oppdaget tyfus i den brakka der jeg bodde, og var det noe tyskerne i leiren var redde for – ja så var det å bli smittet. Dermed ble jeg isolert sammen med de andre på mottakelsesbrakka.  Meningen var at vi skulle være der i 14 dager, i stedet ble det fire uker.
Deretter ble vi sendt til brakke 23. Her bodde jeg sammen med bl.a. Martin Ivarsson, som også kom fra Birkenes.
Det at vi norske kunne holde sammen var en utrolig god hjelp når det gjaldt å holde ut fangetiden. Martin og jeg delte brødskalkene mellom oss under hele oppholdet i Sachsenhausen. Dermed klarte vi å få til et system som gjorde at vi porsjonerte ut den dyrebare maten.

Jobbet som slavearbeider

Fanger fra Sachsenhausen på vei til jobb

Vi hadde ikke vært lange tiden i Sachsenhausen før vi skjønte at dette ikke var sted for avslapping. Her skulle vi være slavearbeidere for naziregimet.
Etter hvert kom jeg i den arbeidskommandoen som skulle anlegge den nye veien som gikk fra Stettin mot Berlin. Det var selvsagt et ganske så hardt arbeid, men jeg hadde noe å gjøre, fikk være ute i frisk luft – og ikke minst jeg fikk dagene til å gå. Ellers ble fangene plassert rundt om på forskjellige tyske bedrifter som hadde etablert seg i området.

Som for eksempel, IG-farben Zellulosefabrikk, Heinkel Flugzeugwerke,  Siemenswerke, AEG Kabelwerk m.fl.
Før vi måtte marsjere til jobb måtte vi stå på appellplassen for å telles, og det samme gjentok seg når vi kom tilbake. Jeg vet ikke hvor mange timer av livet mitt jeg har tilbrakt på denne appellplassen, men det er ikke få, sier Johan.

50 liter suppe

Maten vi fikk var heller ikke så mye å skryte av. Vi skulle ha 350 gram brød pr. dag, men det var nok aldri så mye. Til dette fikk vi noe surrogatkaffe, og en bolle med suppe midt på dagen. Var vi heldige så kunne vi finne en potetbit oppi, men det hørte til sjeldenhetene. Det fortelles at man en gang analyserte næringsinnholdet i suppa, og da viste det seg at dersom man skulle dekke en voksen manns dagsbehov så måtte vi ha minst 50 liter suppe pr. mann pr. dag. Det er ikke det minste rart at vi etter hvert ble ganske så magre, og mange mistet livsgnisten.

Heldigvis så hadde vi et utrolig godt kameratskap i brakka og jeg husker veldig godt at vi den 22. juli – som er min fødselsdag – fikk ei tønne med sild som vi skulle dele mellom oss på brakka. Sammen med silda var det også surkål. Det var den norske sjømannspresten i Hamburg som hadde fått sendt dette til oss, og jeg skal si deg at det ble kalas.
Dessverre var det ikke alle som klarte å beholde dette måltidet, for det kom opp igjen. Kroppsfunksjonene var satt på ”sparebluss” og dette hadde blitt for kraftig kost. Jeg var en av de heldige som klarte det.
At jeg i det hele tatt kom gjennom fangetiden, uten altfor store men, tror jeg kan tilskrives den treningen jeg hadde hjemmefra som skiløper.

2 julaftener i konsentrasjonsleir

Illustrasjonen er tegnet av Odd Nansen viser Arnulf Øverland på julaften i Sachsenhausen.

For min del ble det to julaftener jeg tilbrakte i Sachsenhausen. Julaften var spesiell for mange av oss. Ikke minst for de som hadde koner og barn hjemme. Selv om vi var i den "lykkelige" situasjon at vi fikk Røde-Korspakker på bordet julaften, så var det mange som sleit seg gjennom denne dagen. Etter hvert gikk de stille inn i soveavdelingen og var alene med sine tanker og lengsler.

Ute på appellplassen tonte julesangene ut av høyttalerne, men det ble nærmest et spill for galleriet. Vi var slett ikke frie, og kunne ikke glede oss over julaften. Riktignok hadde vi en norsk prest blant oss, og han gjorde selvsagt sitt beste for å skape en så god julaften som mulig. Han hadde ingen enkel oppgave. Presten var forresten en kjempeflott kar, som forsøkte å holde motet oppe hos oss. Han lykkes kanskje best da han lot liturgi være liturgi, og i stedet fortale oss gode historier. Flere av dem gjorde større inntrykk på oss, enn de vakreste taler fra prekestolen.

Vi ble nok avstumpet

Man må nok selv ha sittet i en konsentrasjonsleir for å forstå meg riktig - når jeg sier at vi ble nok noe avstumpet i følelseslivet vårt. Vi klarte etter hvert ikke å ta inn over oss all den umenneskeligheten vi var vitne til hver eneste dag.

Jeg husker godt hvor hjelpesløs jeg følte meg da jeg måtte overvære den første hengingen av en annen fange. Vi måtte stå i giv akt, med lua i handa og se rett mot den som skulle henges. Jeg forsøkte å skyve synet fra meg de neste gangene også, men etter som tiden gikk så oppdaget jeg at dette ikke rørte så mye med meg lenger og etter hvert ble jeg avstumpet. Vi visste hva som skulle skje når galgen var reist på appellplassen, og vi håpet bare på at det ville gå raskt slik at vi kunne komme oss inn på brakka. Vi ble faktisk sinte på de fangene som skulle henges. Det er jo en reaksjon som kanskje bare en tidligere konsentrasjonsleirfange vil forstå.
Hadde vi sluppet alle de forferdelige synsinntrykkene inn på oss, er jeg redd mange av oss ville bukket under psykisk ganske raskt. Det at vi norske bodde sammen gjorde nok også sitt til at vi klarte oss gjennom fangeårene. For vi kunne oppmuntre hverandre, og de eldre fangene gjorde det de kunne for å hjelpe de yngre, og ikke minst de nye nordmennene som etter hvert kom til Sachsenhausen.

Fangene frøs i hjel på appellplassen

De polske og ukrainske fangene skulle ikke gjøre store forseelsen før de havnet i galgen. Det samme gjaldt de tyske fangene dersom de forsøkte å rømme. Hadde det vært et rømningsforsøk, så gikk det gjerne ut over alle oss andre. Vi ble kommandert til å stå på appellplassen. Ikke fikk vi spise, eller gå inn på brakka før rømlingene var funnet. Dette kunne pågå i timevis.
Jeg kommer aldri til å glemme den vinternatten vi måtte stå der. Time etter time hele natta gjennom. Utpå morgenkvisten var det så mange som hadde mistet livet på grunn av kulden, og det var heller ikke en eneste plass igjen på Revier, så de måtte rett og slett la oss få gå inn på brakkene. Hvor mange som frøs i hjel den natten aner jeg ikke, men det var svært mange, forteller Johan..

Piken med matpakkene

Jeg må også fortelle om en av de positive opplevelsene jeg hadde i Sachsenhausen. Jeg husker jeg kom tilbake fra arbeidskommando, da vi oppdaget den unge piken og hennes søster som sto ved inngangen til leiren. Det var norske Wanda Hjort og hennes 11 år gamle lillesøster Kirsti. De var sammen med sin familie forvist fra Norge av naziregimet og plassert i den lille landsbyen Gross Kreuz ved Berlin.
Hver fredag tok hun turen ut til Sachsenhausen og delte ut matpakker til de norske fangene. Disse matpakkene var viktige på flere måter, forteller Johan.  ”Ikke minst moralsk for oss som var på innsiden av piggtråden. Nå visste vi at det var noen der ute som visste om oss, og som kunne bringe informasjon videre om de norske krigsfangene i Sachsenhausen. Når vi var på vei inn i leiren passet vi på å snakke med hverandre, såpass høyt at hun kunne snappe opp navnene på fangene vi nevnte. Dermed klarte hun å bygge opp et kartotek over hvor de norske fangene befant seg. Noe som var til uvurderlig hjelp da grev Folke Bernadotte startet sin operasjon med de Hvite Bussene. I ettertid har Wanda fortalt at hun tok med seg søsteren sin fordi hun var en ekspert på å lage oppstuss, og dermed avlede fangevokternes oppmerksomhet. (Les Wandas bok: ”Hver fredag foran porten”)

Det hardner til

Ved årskiftet 44 - 45 var det ganske så tydelig hvilken vei krigen gikk, og tyskerne ble påført det ene tapet etter det andre. Dette merket vi godt i leiren fordi vaktene og SS-personellet ble urolige. Hva skulle de gjøre med alle de tusener av fanger som befant seg innefor piggtrådgjerdene? Vi var jo alle levende bevis på naziregimets forbrytelser.

På denne tiden var det Anton Kaindl som var kommandant i leiren, og den 1. februar 1945 ble han innkalt til et møte med Gestaposjefen - Dr. Müller - i Berlin. Her fikk han klar beskjed om å ødelegge leiren, inkludert alle fangene. For å fullføre dette kunne han bruke både kanoner, bomber og gass.
Nå forela Kaindl disse planene for sine offiserer da han kom tilbake til leiren, men de fant ganske raskt ut at de ikke hadde ressurser til å gjennomføre dette, så ordren fra Berlin ble ignorert. I stedet startet de med å henrette en del av fangene i leiren. Blant annet ble rundt 4000 fanger skutt i Sachsenhausen i løpet av februar måned.
I den påfølgende rettsaken etter krigen innrømmet Kaindl, som var den siste kommandanten i Sachsenhausen, at mer enn 42 000 fanger var henrettet under hans kommando. Av disse var rundt 18 000 drept inne i selve leiren.

Neuengamme

Heldigvis ble det en annen løsning for oss norske. Det hadde i lengre tid versert forskjellige rykter om hva som ventet oss fangene. Et av dem var at vi skulle sendes til fronten som soldater, et annet rykte fortalte at vi skulle sendes til Sveits. Så kom det beskjed om at nordmennene skulle holde seg i leiren.
Det er ikke fritt for annet enn at det var mange spekulasjoner ute og gikk, og spenningen var til å ta og føle på, minnes Johan.

Det var en stor dag da det var en realitet, og vi så de Hvite Bussene utenfor porten. Da de Hvite bussene - 95 biler med et mannskap på 350, begynte å evakuere dansker og nordmenn fra leirer og tukthus i april, kom også turen til oss i Sachsenhausen. I Sachsenhausen var det i løpet av krigsårene 2552 nordmenn som satt fengslet. Av disse var rundt 200 døde, mens andre igjen var videresendt til andre leire. Det var også 253 danske politiske fanger i leiren.

I første omgang gikk reisen til leiren Neuengamme, ved Hamburg. For å skaffe plass til alle de nye fangene måtte leirledelsen gjøre plass ved først å frigjøre 10 brakker. Danske og norske fanger skulle holdes isolert fra andre nasjoner, som var plassert andre steder i leiren. I forbindelse med at vi ”inntok” Neuengamme var det flere fra leirkommandoen som laget vanskeligheter, og vår tillitsmann – Sverre Løberg – fikk travle dager. Han var en både klok og standhaftig mann, og han taklet problemene på en særdeles fin måte. Det samme gjorde han som ble vår brakkesjef – senere utenriksminister Halvard Lange.

Ledelsen i Neuengamme var et uhyggelig trekløver: Kommandant Max Pauly, han hadde tidligere vært kommandant i Stutthof. (Etter krigen ble han stilt for domstolen, og det ble avsagt dødsdom for hans fryktelige forbrytelser, og han ble henrettet i fengselet i Hameln 1946.).
Hans medløpere i Neuengamme var leirfører Anton Thurmann, mens Wilhelm Dreimann var rapportfører.
Spesielt sadistisk var Thurmann, som tidligere hadde tjenestegjort i Lublin og Dachau.  Her hadde han tatt livet av en rekke fanger med sin egen tjenestepistol, og på grunn av sin sykelige oppfinnsomhet når det gjaldt ondskap mot andre hadde han fått tilnavnet ”Slakteren”. 
I Neuengamme benyttet han også enhver anledning til å plage fangene.
Nå var det jo ikke så mye han kunne gjøre med oss, som nå sto under beskyttelse av Røde Kors, men han tok tidobbelt igjen overfor fangene som kom østfra. Her kjente ondskapen ingen grenser.
Rapportfører Wilhelm Dreimann risset også navnet sitt inn i det nazistiske redselskabinettet da han en kveld ga beskjed om at 20 jødiske barn, 2 leger og 2 sykepleiere som befant seg i sykestuen, skulle transporteres til en flyplass for videre transport til Theresienstadt. De ble i stedet sendt til en av nazibøddelenes kjellere og hengt alle sammen. Omtrent samtidig som man startet hjemsendelsen av oss norske fangene.

Lege og tillitsmann i konfrontasjon med leirledelsen

Det inntraff blant annet en ganske så dramatisk episode for oss rett etter ankomsten til Neuengamme. Ved siden av brakkene lå det en stor kasernebygning som vi skulle overta. I denne bygningen hadde de stuet sammen en mengde fanger fra ulike nasjoner. De aller fleste av dem var syke og underernærte, og kommandantskapet forlangte at vi skulle inn i bygningen så fort de fikk flyttet ut de andre fangene.
Jeg kan ikke med ord forklare hvordan den så ut. Madrassene var fulle av urin og ekskrementer. Innimellom madrassene fant vi i tillegg flere lik som hadde ligget der en stund. De andre fangene hadde latt være å rapportere om de døde. For dermed fikk fangen som delte køye med liket deres matrasjon.
Vi hadde to leger med oss – Svein Oftedal og Anders Daae. Sammen med Løberg satte de seg på bakbeina og forlangte at bygningen måtte reingjøres, ikke minst på grunn av smittefaren. Resultatet var at leirledelsen truet med å kaste trekløveret i bunker. Så frontene sto ganske steilt mot hverandre.
Heldigvis tok kommandanten fornuften fangen og ga tillatelse til reingjøring. Vi brukte hele natta på å gjøre reint, og jeg kan ennå tydelig se for meg Sverre Løberg der han står og kaster madrasser og halm ut av vinduet, mens vi andre skrubbet gulv og køyer som best vi kunne.

Sverre Løberg ble for øvrig også, sammen med den danske tillitsmannen innkalt til leirfører Thumann som raste og truet dem med hengning for respektløs oppførsel mot overordnet.
Det var mange episoder som kunne nevnes når det gjelder råskapen som ble utvist i disse dagene, men jeg vil også gjerne få med en liten solskinnshistorie midt oppi alt det vonde. I en av sykestuene lå en av de norske fangene. Tilstanden hans var så dårlig at han ikke kunne flyttes på, og langt mindre bli med på transporten til Sverige.

Da er det at grev Folke Bernadotte og ryttmästare Ankacrona og to svenske sykepleiere kommer inn i sykerommet Den ene av sykesøstrene har med en bukett påskeliljer, går bort til sengen og legger den store buketten i armene på fangen, stryker ham forsiktig over håret og sier: "Nå, lilla vännen.." Nordmannen smiler takknemlig og legger seg tilbake på puten. Han nådde ikke hjem, men han fikk med det lille solstreifet av en kjærlig svensk sykesøster, og en varsom hånd.

Via København til Sverige

Etter en tid ble vi videresendt opp til Danmark. Deretter til Sverige. Endelig kunne vi føle oss litt tryggere. Samtidig så visste vi ikke hvordan utfallet ville bli hjemme i Norge. Ville tyskerne kapitulere også her, eller ville de gjøre Norge om til en tysk festning. Jeg husker gleden nærmest sto i taket da vi fikk meldingen om at tyskerne kapitulerte i Norge den 8.mai.
Det var også skår i gleden. Vi følte sorg over alle de norske som ikke kom hjem. Noen var døde under transporten fra leirene. De var så nære målet, men de hadde ingen krefter igjen til den siste distansen, sier Johan og lar blikket gli tankefullt ut av vinduet. De var så nære…

Fra Sverige ble vi sendt videre med tog og kom til Oslo. Her skulle jeg levere et kartotek til Røde Kors. Dette var et kartotek som var kommet i stand under oppholdet i Neuengamme, og nå var dette til stor hjelp for å oppspore nordmenn som satt i ulike tyske konsentrasjonsleire. Under oppholdet i Sverige ble det tilført nye opplysninger fra fangene som kom fra forskjellige leirer.
Jeg husker at jeg fikk innbydelse til å være med på å ta imot kong Håkon den 7. juni i Oslo, men hjemlengselen var større, så jeg var heldig og fikk plass på toget. Da kongen neste dag steg i land i Oslo, ankom jeg Birkenes. Jeg var tom for penger, men fikk ”haike” med rutebussen til Ole Flakk fra Herefoss og ned til Birkenes.
Jeg husker at mamma holdt på å vaske trappa da jeg kom ruslende. Og hun tok selvfølgelig til tårene av gjensynsglede. Jeg ble nok litt forlegen der jeg sto for jeg husker jeg sa til henne: Jammen mamma da – det er jo ikke noe å grine for nå. Nå er jeg jo kommet hjem igjen….

Kilder:

- Samtaler med Johan Johansen
- Aftenposten
- Birkeland Kameraklubb v/Yngvar Kortner (Utlån av bilder)
- Egge, Bjørn prøvekanin nr. 116682 (Aftenposten april 2005)
- Gedänkstätte und Museum Sachsenhausen
- Knudsen, Åsmund - "Krigsår i Birkenes"
- Løberg, Sverre: "Det jeg husker best", Aschehoug Forlag
- Norge i Krig, Bind II Nyordning, Aschehoug Forlag
- Stiftelsen Arkivet, Kristiansand