Fra underleir til konsentrasjonsleir
Gross-Rosen lå i Nedre Schlesien, omkring 60 kilometer sørvest for Breslau, dagens Wrocław. Stedet heter i dag Rogoźnica og ligger i Polen.
Leiren ble opprettet sommeren 1940 som en underleir av Sachsenhausen. Den første transporten med fanger kom 2. august 1940. Fangene skulle først og fremst brukes som arbeidskraft i det store granittbruddet ved leiren.
Den 1. mai 1941 fikk Gross-Rosen status som selvstendig konsentrasjonsleir. I årene som fulgte vokste den fra en forholdsvis liten leir til sentrum for et omfattende system av underleirer.
Tvangsarbeid i granittbruddet
Granittbruddet var avgjørende for plasseringen av leiren. Det ble drevet av Deutsche Erd- und Steinwerke, et selskap kontrollert av SS.
Fangene måtte utføre ekstremt hardt fysisk arbeid. Arbeidsdagen i steinbruddet kunne vare i opptil tolv timer, samtidig som fangene fikk for lite mat og manglet nødvendig medisinsk behandling.
Det tunge arbeidet, sulten og mishandlingen førte til svært høy dødelighet. Gross-Rosen fikk tidlig rykte som en av de hardeste konsentrasjonsleirene.
Omkring 125 000 fanger
Gross-Rosen var i de første årene en forholdsvis liten leir, men antallet fanger økte kraftig etter hvert som krigen fortsatte.
Til sammen passerte omkring 125 000 mennesker gjennom hovedleiren og underleirene. Fangene kom fra en rekke europeiske land.
Blant de største fangegruppene var jøder, polakker og mennesker fra Sovjetunionen. Politiske motstandere og motstandsfolk fra en rekke tyskokkuperte land ble også sendt til Gross-Rosen.
Norsk tilknytning
Norske fanger i Gross-Rosen
Også norske fanger ble sendt til Gross-Rosen. For flere av dem var leiren ett av mange fangesteder under et langt fangenskap i Nazi-Tyskland og de tyskokkuperte områdene.
Blant nordmennene som er dokumentert som fanger i Gross-Rosen, var juristen og motstandsmannen Hans Cappelen. Han hadde tidligere vært fange i Natzweiler og satt omkring fem uker i Gross-Rosen før han ble sendt videre.
Det norske digitale fangearkivet Fanger.no dokumenterer også andre nordmenn med fangeopphold i Gross-Rosen, blant dem Oscar Magnusson og redaktør Oscar Ihlebæk.
Oppholdet i Gross-Rosen var for disse fangene en del av en lengre rekke forflytninger mellom fengsler og konsentrasjonsleirer. Hvor mange nordmenn som totalt satt i Gross-Rosen-systemet, er ikke fastslått her.
Jødiske fanger
Jødene utgjorde etter hvert en svært stor del av fangene i Gross-Rosen-systemet.
Særlig i 1944 kom store grupper jødiske fanger til Gross-Rosen og underleirene. Mange ble overført fra andre leirer og fra tvangsarbeidsleirer som ble avviklet etter hvert som fronten flyttet seg vestover.
Både menn og kvinner ble utnyttet som tvangsarbeidere i fabrikker, byggeprosjekter og andre deler av den tyske krigsindustrien.
Et stort nettverk av underleirer
I 1944 vokste Gross-Rosen kraftig og utviklet seg til sentrum for et omfattende nettverk med omkring 100 underleirer.
Underleirene lå hovedsakelig i Nedre Schlesien, Sudetenland og områdene langs den midtre delen av Oder.
Fangene ble brukt som arbeidskraft i en lang rekke virksomheter. De arbeidet blant annet i våpen- og ammunisjonsproduksjon, fabrikker, gruver, byggeprosjekter og ved anlegg av underjordiske produksjonssteder.
Det hemmelige Riese-prosjektet
En stor gruppe av Gross-Rosens fanger ble brukt i det tyske byggeprosjektet som fikk kodenavnet «Riese».
I fjellområdet Góry Sowie ble fangene satt til å bygge veier, broer og omfattende underjordiske anlegg. Arbeidet med å bore tunneler inn i fjellet var særlig hardt og farlig.
Forholdene i Riese-leirene var svært vanskelige. Fangene bodde i primitive brakker og levde under forhold preget av sult, sykdom, mishandling og tungt fysisk arbeid.
Evakueringen vinteren 1945
Da Den røde armé rykket vestover vinteren 1945, begynte SS å evakuere Gross-Rosen og mange av underleirene.
Fangene ble sendt vestover i tog eller drevet av gårde til fots. Transportene foregikk under svært harde forhold. Tusenvis døde av sult, kulde og utmattelse eller ble drept underveis.
Fanger fra Gross-Rosen ble blant annet sendt til Buchenwald, Mittelbau-Dora og Flossenbürg.
Evakueringen og dødsmarsjene ble en av de mest dødelige periodene i Gross-Rosens historie.
Hovedleiren tømmes
I februar 1945 ble hovedleiren i Gross-Rosen tømt for fanger etter hvert som sovjetiske styrker nærmet seg området.
Da Den røde armé nådde Gross-Rosen, var hovedleiren forlatt.
Dette betydde likevel ikke at hele Gross-Rosen-systemet var opphørt. Flere av underleirene fortsatte å eksistere helt fram til krigens siste uker og dager.
Omkring 40 000 mennesker døde
Det offisielle Gross-Rosen-museet anslår at omkring 40 000 mennesker mistet livet i Gross-Rosen-systemet.
Mange døde i hovedleiren og underleirene som følge av sult, sykdom, mishandling, henrettelser og de ekstreme arbeidsforholdene.
Andre døde under evakueringstransportene og dødsmarsjene i krigens siste måneder.
Gross-Rosen i dag
Det tidligere leirområdet i Rogoźnica er i dag Museum Gross-Rosen og minnested for menneskene som ble fengslet og drept i leirkomplekset.
Deler av leirområdet og granittbruddet er bevart. Museet arbeider med dokumentasjon, forskning og formidling av historien til hovedleiren og det omfattende systemet av underleirer.
Kilder og videre lesning
Fanger.no – Norsk digitalt fangearkiv
Sist faglig gjennomgått: oktober 2026