Mitt liv
Av Pah Eh Gay
Jeg heter Paw Eh Gay. Jeg kommer fra Burma, men jeg er karen. Jeg er født i en landsby som heter Hlo Oo Da. Den landsbyen ligger nærme byen. Da jeg var ett år flyttet mamma og pappa til en annen landsby.
Jeg ville gå på skolen da jeg var under fem år, men jeg måtte vente til jeg fylte fem år. Jeg har ikke vært i barnehagen fordi landsbyen som jeg bodde i ikke hadde barnehage. Jeg måtte hjelpe mamma og passe lillebror og lillesøster da jeg var under fem år.
Da jeg fylte fem år fikk jeg lov å gå på skolen. Jeg måtte gå to dager til en annen landsby for å gå på skolen. Jeg bodde på skolens internat sammen med storesøstrene mine, men jeg gråt hver natt på grunn av at jeg savnet mamma og pappa.
I sommerferien var jeg sammen med mamma og pappa og søsknene mine, men nesten hver sommer måtte vi være klare til å gjemme oss. Da militæret kom litt nærmere oss, måtte vi være klare til å gjemme oss i skogen.
Noen ganger vekket mamma og pappa meg, da jeg sov godt, fordi vi måtte skynde oss i skogen for å gjemme oss.
Jeg bodde i fire landsbyer, men jeg husker ikke hvor mange hus jeg har bodd i.
Da jeg var 12 år flyttet jeg til Thailand. Jeg bodde i en landsby som heter Bå Sjå Lu i Thailand i tre år. Etterpå flyttet jeg til flyktningleiren. Jeg bodde i flyktningleiren i ti år og etterpå flyttet jeg til Norge og Risør. Jeg har vært i Risør i snart to år.
- De kjøpte sekker for å bære bøker og nister sånn at vi kunne gå på skolen.
- De hjalp min familie med å gå til NAV-kontoret, helsestasjonen og politistasjonen.
Mine barn får lov å gå i barnehage og på skole fem dager i uka. Jeg og min mann går på norskkurs tre dager i uka og to dager i uka på språkpraksis. Jeg har snille lærere. De er flinke og tålmodige. Selv om vi ikke snakker tydelig norsk, forstår de alt.
Jeg trives veldig godt i Norge, men jeg savner veldig mamma, pappa, søsken, nieser og nevø som fremdeles bor i flyktningleiren.
Jeg er blitt kjent med mange mennesker i Risør i løpet av de to åra jeg har bodd her. Jeg treffer venner til barna mine og deres foreldre. På skolen og i barnehagen møter jeg og snakker med mange folk. Baptistkirken i Risør har tatt godt imot oss og vi har fått mange gode venner der.
Mitt håp er at jeg får en jobb hvor jeg trives og har gode kollegaer, sånn kan vi skape et godt og trygt liv i Norge for min familie.
Selv om min familie er trygge i Norge tenker jeg mye på familie og folk i Burma, spesielt nå i disse vanskelige tider etter syklonen. De trenger hjelp fra oss! Jeg håper mange benytter anledningen i dag til å støtte hjelpearbeidet i Burma. Jeg takker den norske konge, dronning og alle nordmenn, både voksne og barn, for at vi har fått lov å komme til Risør å være en trygg familie.
Tusen, tusen hjertelig takk for i dag.
Fredshuset, Risør 19. mai 2008