Burmas moderne historie

Av Kaw Moo

Burmas moderne grenser er strengt tatt ikke historiske, men en arv fra seksti års britisk kolonistyre som tok slutt i 1948 og endelig ble Burma uavhengig. Aung San ledet arbeidet med å forme den burmesiske union, men han ble myrdet 19. juli 1947 i et attentat fra en politisk konkurrent. Dette skapte problemer for det kommende demokratiet, da Aung San fremsto som den klare leder for et uavhengig Burma og han var den eneste samlende figuren i landet. I 1948 ble kolonistyret avsluttet og Den burmesiske union etablert. Det ble fra 1948 holdt demokratiske valg, men fraværet av en leer som var samlende for alle de etniske gruppene førte gradvis til svikt i tilliten mellom gruppene.

General Ne Win hevdet i 1962 at nasjonen var i ferd med å gå i oppløsning og gjennomførte samme år et kupp og innførte et styre som sikret hæren høyeste myndighet på alle områder. Burma har vært et militærdiktatur siden. Fra 1962 til 1988 isolerte general Ne Win og hans folk Burma fra verdenssamfunnet. Burma gikk i denne perioden fra å være ett av Asias rikeste land til å bli ett av verdens ti fattigste. Hærens dominerende rolle ble sikret gjennom brutal makt og innføringen av et omfattende overvåkingssystem, bruk av tvangsarbeid, drag, etnisk rensing og tvangsflytting av hele befolkningsgrupper.

I 1988 hadde Burmas folk fått nok og krevde sin rett. Munker, studenter og arbeidere ledet ikke-voldelige demonstrasjoner og generalstreiker over hele landet, med krav om demokratiske reformer. 8. august 1988 er en merkedag i burmesisk historie. Tusener tok ut i gatene i fredelig protest mot regimet.

De fredelige demonstrasjonene ble slått hardt ned på. Militæret åpnet ild og drepte tusener av ubevæpnede demokratiforkjempere i Rangoon. For å roe ned folket holdt de militære myndigheter, flerpartivalg i mai 1990. Det ble et valgskred for National League for Democracy (NLD), ledet av Aung San Suu Kyi (genral Aung Sans datter).

NLD vant 392 av 485 plasser i parlamentet, til tross for juntaens maktbruk og at de fleste av partiets ledere var fengslet. Men militæret har ennå ikke akseptert resultatet og latt NLD få danne regjering. I stedet iverksatte de militære myndigheter en terrorkampanje mot NLD-medlemmer, folkevalgte og politiske partier.

Aung San Suu Kyi ble allerede i 198 satt i husarrest og ble fratatt sin frihet i seks år. I 1997 endret juntaen navn til State Peace and Development Council (SPDC), uten at de dermed klarte å forbedre sitt omdømme som en paria i verdenssamfunnet.

Navnet

I 1989 endret tegimet landets offisielle navn fra Burma til Myanmar, samtidig som navnet på mange byer ble endret, som for eksempel hovedstaden som endret navn fra Rangoon til Yangon. Navnskiftet er omstridt, og bruken av Myanmar er fortsatt begrenset de fleste steder i verden. I norsk presse og dagligtale kalles landet normalt Burma, mens DU bruker Myanmar. I november 2005 annonserte militærjuntaen at landets hovedstad skulle flyttes fra Yangon til Pyinmana.

Landet har blitt ledet av Than Shwe siden 23. april 1992. Nesten alle ministrene er av militær rang. Sanksjoner mot militærstyret har hatt liten effekt på grunn av smutthull i sanksjonene. Regimet er anklaget for ikke å respektere menneskerettighetene. Motstand og politisk opposisjon mot regimet blir ikke tolerert.

Aung San suu Kyi er fortsatt et symbol på ikke-voldelig kamp for demokratiet. Hun har lykkes i å samle et mangfold av stemmer som krever at demokratiske friheter og menneskerettigheter blir gjeninnført. Nobelkomitéen ga Aung San Suu Kyi fredsprisen i 1991 som en anerkjennelse av hennes personlige mot og engasjement for demokrati. NDL arbeider fortsatt for fredelige løsninger og dialog.

Sent i 1990 reiste en gruppe NLD-parlamentarikere, under ledelse av dr. Sein Win (Aung San Suu Kyis fetter), i eksil for å mobilisere internasjonal støtte for Burma. Med støtte fra andre burmesiske grupper dannet parlamentarikerne eksilregjeringen National Coalition Government of the Union of Burma (NCGUB).

Eksilregjeringen har siden samarbeidet med alle demokratikrefter og etniske minoritetsgrupper gjennom National Council of the Union of Burma (NCUB), samt andre eksilgrupper og studentgrupper. Eksilregjeringen står i spissen for kravet om en treveis dialog mellom de etniske minoritetsgruppene, NLD og de militære myndigheter for å løse landets problemer og jobber for at det internasjonale samfunn skal trekke økonomisk og moralsk støtte til diktaturet.   

Burmesere har ventet på demokrati siden Aung San Suu Kyi og NLD vant valget i 1990 – så langt forgjeves. I stedet har opposisjonen blitt forfulgt og forsøkt eliminert av militærregimet. Aung San Suu Kyi sitter i dag i husarrest for tredje gang.

30. mai 2003 ble hun satt i varetekt av juntaen i forbindelse med et angrep på henne og hennes følge av juntaens støttespillere under en politisk reise, der over hundre av hennes støttespillere ble drept. Dette var det mest alvorlige angrepet på opposisjonen i Burma siden militærets massakre av fredelige demonstranter i 1988.

For å stagge internasjonal kritikk etter arrestasjonen av Suu Kyi i2003, presenterte juntaen i august samme år et såkalt veikart for demokrati. Første steg var å samle landets grunnlovsgivende forsamling for å utarbeide utkast til grunnlov. Arbeidet startet 17. mai 2004, men har blitt avbrutt flere gager, senest i februar 2005, da juntaen bestemte seg for å utsette arbeidet til etter regnsesongen. Det er uvisst om, eventuelt når, arbeidet gjenopptas.

Aung San Suu Kyi ble ikke løslatt for å kunne delta i forsamlingen. Hennes parti, NLD, deltar derfor ikke i grunnlovsarbeidet. Juntaen har fått sterk kritikk fra demokratibevegelsen og det internasjonale samfunn, som mener prosessen uten NLD har mistet all troverdighet.

Flukt til Thailand

Forholdet til Thailand er anstrengt på grunn av varig uro og uenighet om grenseområdene mellom landene. I grenseområdene foregår det stadig kamper mellom opprørssoldater fra karen-folket og burmesiske regjeringsstyrker. Dette har ført til en strøm av karen-flyktninger til Thailand, som i 20044 offisielt huset 180 000 karenske flyktninger.

Illegale grensekrysninger (bl.a.i forbindelse med narkotikasmugling) forekommer hyppig over grensen mellom Thailand og Bruma).