I NRK’s filmatisering av Tungtvannsaksjonen på Vemork, møtte vi professor Leif Tronstad - hjernen bak den berømte tungtvannsaksjonen i februar 1943.
Det som mange ikke vet er at dette hadde ikke Tronstad kunne bidra til, dersom den 21-årige Haakon Sørbye ikke hadde reddet ham fra Gestapo høsten 1941.
Haakon Sørbye har de siste 17 årene deltatt som tidsvitne på tematurene til leirene i Polen og Tyskland. For ham har det vært viktig å formidle historien om det som skjedde under krigen. Når det gjelder serien som ble vist på NRK, sier han lite om den innsatsen han selv gjorde, og begrenser seg til følgende: Det viktigste er at slike filmer og serier skaper interesse rundt vår historie.
Samme dag som Tyskland angrep Polen – 1. september 1939 – ble 19-årige Haakon opptatt som student ved NTHs elektrotekniske avdeling i Trondheim. Hans kunnskaper innen elektronikk skulle snart bli av stor betydning i kampen mot nazistene.
Ikke mange dagene etter Tysklands besettelse av Norge 9. april 1940, hadde den radiokyndige studenten stilt seg til disposisjon som sambandsmann i Nord-Trøndelag, tilknyttet Skylark B.
Dette var en britisk spionsender for Secret Intelligence Service (SIS), som holdt til i Trondheimsområdet under andre verdenskrig.
To radiosendere med kodenavn Skylark A og B ble i september 1940 brakt til Norge med fiskekutteren «Havlys» av Sørbyes gode venn - Erik Welle Strand. Han hadde under meget dramatiske omstendigheter klart å komme seg over til England, hvor han fikk opplæring som agent av SIS.
Skylark A ble sendt til Oslo, mens Skylark B skulle rapportere om tyske bevegelser i Trøndelags-området. Strand fikk med Sørbye i den spesielle gruppen som ble opprettet i Trondheim.
Agentene som opererte denne senderen hadde forbindelse til NTH. Foruten Haakon Sørbye var også NTH-studentene Bjørn Arnold Rørholt, Einar Johansen, Baard Gunnar Hjelde og Olav Skeie med som telegrafister.
Sendte jevnlig etterretning til London
 Nå viste det raskt at det utstyret som Erik hadde fått med seg fra England ikke kunne brukes. Det var laget for 220 volt lysnett, men Trondheim hadde den gang 150 volts nett. Men Sørbye og de andre telegrafistene var ikke tapt bak en vogn. De laget sender og mottaker for batteridrift og skjulte det under et stort grantre like ved en fjellhammer litt nord for Gråkallen i Bymarka i Trondheim. Etter omhyggelig planlegging, og mye hardt arbeid var gruppen klar til oppstart, og den 17. januar 1941 hadde de den første forbindelsen med England. (Siden holdt de denne forbindelsen åpen helt til de ble peilet inn av tyskerne.)
Da den første etterretningen nådde gjennom til London, ble de som opererte stasjon Skylark B, nærmest historiske da de var de første som kom på lufta med en regulær SIS-sender bak fiendens linjer.
De norske radioagentene sendte utover våren/sommeren 1941 svært viktige etterretninger til London tre ganger i uken, alt i kode.
Det var informasjon om tysk skipstrafikk på Trøndelagskysten. Ikke minst var det viktig å få vite hvor tyske marinefartøyer befant seg til enhver tid. Og selvfølgelig skipsanløp av både militære- og handelsfartøy. I tillegg sendte de også varsel om tyskernes troppeforflytninger, opplysninger om flyplasser, ubåtbunkers og byggevirksomhet. Det var informanter i jernbanen, telegrafverket, havnevesenet og på flystasjonen på Værnes som ga opplysningene.
Jakten på Bismarck
En maidag i 1941 gjorde Sørbye en viktig observasjon fra sendestasjonen - tre tyske krigsskip ankom Trondheim havn. Han fikk meldt fra til London.
Det engelske krigsskipet ”Hood” hadde blitt senket av det tyske slagskipet Bismarck, i et større slag ute i Atlanterhavet. Den engelske marinen var på full jakt etter «Bismarck».
Da de tre hjelpeskipene ankom havna i Trondheim, forsto britisk etterretning at dette måtte være eskorten til den tyske krigsflåtens største slagskip «Bismarck» som hadde forlatt moderskipet.
Tanken på at «Bismarck» nå seilte der ute et sted, uten eskorte satte fart i London. Britene startet en intens jakt inntil «Bismarck» ble oppdaget. Under trefninger med britiske slagskip, kryssere og jagere fikk det tyske slagskipet så store ødeleggelser at det til slutt sank. Over 2 000 mann omkom, kun ni dager etter at slagskipet hadde lagt ut på sitt første tokt. Bare i overkant av 100 mann ble reddet.
Tungtvannsaksjonen
- En annen viktig oppgave var å formidle informasjon om tungtvanns-produksjonen på Rjukan. Her fikk gruppen god hjelp av professor Leif Tronstad på Høyskolen.
- Da britene ønsket opplysning om tungtvannsproduksjonen, ville vi først ikke si noe, for vi trodde i begynnelsen det var noe lureri. Vi avslo, etter å ha konferert med toppledelsen i Norsk Hydro. Hva skulle de med det? Var dette en form for industrispionasje med tanke på engelsk industri i tiden etter krigen, tenkte vi. Litt fleipete la vi til: «Remember that blood is thicker than even heavy water. »
Men tilbakemelding kom svært kjapt: "it has the utmost importance for the outcome of the war" (Det har den største betydning for krigens utfall).
Tronstad hadde før krigen vært en av hovedkonstruktørene bak tungtvanns-prosjektet, og han hadde ukentlig kontakt med folk i produksjonen på Vemork, Rjukan.
Dermed fikk vi førstehånds kjennskap til en rekke verdifulle detaljer, som vi igjen videreformidlet til London Kanskje nettopp disse informasjonene var noe av det viktigste vi viderebefordret, forteller Sørbye.
Skylark B var plutselig blitt en viktig brikke å få tak i for okkupantenes etterretningstjeneste. Tronstad og informasjonen om produksjonen av tungtvannet ble naturlig nok en sak som de tyske etterretningsfolkene satte inn store ressurser for å avsløre, og samtidig finne ut hvor de norske telegrafistene holdt seg skjult.
Professoren var i livsfare
- 9. september 1941 ble jeg arrestert, forteller Haakon, og fortsetter:
- Skulle man følge Gestapos reglementet til punkt og prikke, så skulle de radioagentene som ble avslørt – skytes på stedet.
Da sendestasjonen ble avslørt og arrestasjonene av oss ble satt i verk, havnet Tronstad straks i livsfare. Han og hans kunnskap måtte reddes for enhver pris.
Sørby ble sporenstreks sendt til Vollan fengsel og tatt i forhør av Gestapo. Og det ble en kamp mot klokka. Det visste Haakon Sørbye der han satt i sin lille celle i Vollan fengsel i Trondheim. Han var desperat etter å advare professoren.
- Det er klart at man forsøker å nekte i det lengste, men forhørsfolkene hadde ulike metoder under forhørene, og de tok ikke med ”silkehansker” på oss. Når de så etter hvert begynner å vise fram utstyr de har funnet på vår radiostasjon, begynner det hele å rakne.
Heldigvis klarte jeg å holde de andre navnene i gruppen utenfor, slik at de fikk sjanse til å komme seg unna.
Fra cellen min hadde jeg ”utsikt” til veien studentene gikk når de skulle spise middag nede på Studentersamfunnet. Siden jeg satt isolert, tok jeg sjansen på å ta ut en vindusrute som satt litt løst.
Så jeg stilte meg opp i vinduet og begynte å plystre noen kjente studentsanger. Dermed oppnådde jeg kontakt, og en av studentene kom helt bort til gjerdet.
Men jeg torde ikke snakke. Ikke engang å hviske. Jeg visste ikke om noen kunne høre meg.
Jeg tegnet derfor bokstaver med hendene i løse luften: «Gi beskjed til Thomas Hysing (studentleder) om at «postbudet» må forsvinne.» «Postbudet» var aliaset til Leif Tronstad.
Studenten gjentok setningen på samme måte for å vise at han hadde skjønt den. Hysing fikk beskjeden i en pause på dansegulvet i studentenes samlingssted «Samfunnet». Studentlederen skjønte alvoret og fikk varslet Tronstad. Professoren klarte å komme seg unna, først til Sverige og derfra videre til England.
Takket være Haakon Sørbyes beskjed kunne Leif Tronstad sitte i Forsvarets overkommando i London og forberede, og organisere den berømte tungtvannsaksjonen på Rjukan i februar 1943.
Sørbye betalte en høy pris
Da tungtvannsfabrikken på Vemork ble ødelagt i aksjonen 28. februar 1943, satt Sørbye arrestert. Han satt først over 16 måneder på Møllergata 19, så på Grini før han ble transportert til Tyskland i juli 1943. Han ble sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler i Frankrike, og satt fengslet fram til freden.
- Flaks, tilfeldigheter og vilje gjorde at akkurat jeg overlevde, og har fått leve så lenge med god helse, forteller han, og legger til:
- Ved siden av å få varslet Tronstad om at han var avslørt av Gestapo, ble varslingen om de tre tyske krigsskipenes ankomst til Trondheim – som igjen resulterte i at «Bismarck» ble senket – mitt andre store bidrag i kampen mot Nazi-Tyskland, minnes Haakon.
- Det er ikke mange av oss igjen lenger. Det kan være greit å få ut denne historien nå, sier han beskjedent.
95 år og fortsatt aktiv som tidsvitne
 Haakon Sørbye har nettopp fylt 95 år, men er fortsatt «still going strong», og sannsynligvis den siste gjenlevende radioagenten fra 2. verdenskrig. I mange år har han tatt plass i bussene på temareisene våre, og fulgt med som tidsvitne på turene for Aktive Fredsreiser. Og han har allerede booket seg inn på flere av turene i 2015. Den første går ut allerede 10.april.
Etter krigen ble Haakon Sørbye igjen engasjert som forsker og professor, og han jobbet bl.a. med dette:
1948-57 Stipendiat og senere forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Bergen
1951 Opphold som NTNF-stipendiat i England,
1957-60 Senior scientist, Shape Technical Center i Haag, Nederland
1960-64 Forsker, Forsvarets forskningsinstitutt, med opphold i Bergen og på Kjeller
1964-70 Dosent, NTH med fagområde Telefonteknikk
1970-72 Professor, Den tekniske høyskole i Twente, Nederland, med fagområde Kommunikasjonsteknikk
1972-87 Professor, NTH, Teleteknikk med fagområde Teletrafikksystemer
Han har også mottatt flere utmerkelser for sin innsats under krigen, og han ble tildelt:
Haakon VIIs Frihetsmedalje
Deltagermedaljen,
King's Medal for Courage in the Cause of Freedom. (Britisk)
Og nå i mars 2015 ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid som tidsvitne for Hvite Busser og Aktive Fredsreiser.
Kilder:
Reiser og samtaler med Haakon Sørbye
http://www.tresfjording.no/tidstyver/lost-og-fast/vi-menn.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Skylark_B
|
