Tanker om forsoning

av Lillian Hjorth
ved utdeling av Blanche Majors forsoningspris 2004 til Anne Kristine Herje

Det er en ære for meg å få lov til å dele noen tanker med dere om forsoning ved denne viktige anledningen der Anne Kristine Herje får Blanche Majors forsoningspris 2004. Jeg benytter anledningen til å gratulere så mye.

Jeg vil gjerne åpne med å fortelle to historier.

Den første historien er fra i sommer på Tjøme. Jeg og min lille Joakim på åtte år ligger ved siden av hverandre på brygga. Vi er våte i håret, vi soler oss og har nettopp badet. Vi ser at de tyskerne som har hytte ikke så langt unna vår molo, har problemer med å rigge seilbåten sin. De må derfor ro ut havna, og de har litt problemer, både med seil og årer. Da sier plutselig Joakim: seile kan de ikke, men krig det kan de lage!

Den andre historien er fra Warsawa, Polens hovedstad. Jeg var der i høst og besøkte også gamlebyen med sine vakre bygninger. Rart å tenke på at hele denne bydelen, alle husene og kirkene ble brent ned og ødelagt av nazistenes herjinger. En av bygningene huser nå gamlebyens museum. Huset er bygget opp igjen som en tro kopi av det gamle.

Klokken var nesten seks på ettermiddagen og det var like før museet skulle stenge da jeg var der. Jeg sto og så på en av disse nazistiske plakatene av to unge lyse ariske mennesker som smiler og stråler om kapp med solen. Jeg var mettet av inntrykk og hadde fått med meg de viktigste fakta om Hitlersregimets henrettelser, herjinger og ødeleggelser. Plutselig blir jeg vár en mann på mellom tredve og førti år som står ved siden av meg. Vi står stille og ser på plakaten. Da sier han med lav stemme. - "Det er vanskelig å se dette for meg. Du skjønner, jeg er tysker". Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, og blir stående litt rådvill.

Han smiler litt skjevt til meg, Så går han.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å snakke om "krigen". Jeg hadde ønsket at en tale som denne skulle være mer "up to date" og "tidsriktig". Men etter å ha tenkt en stund så var det likevel disse to små historiene som presset på. Hvorfor gjorde de det? Jo nettopp fordi de ikke var fra "krigen", men fra 2004. Og hovedpersonene var slettes ikke fra 1940-årene, verken mannen mellom tredve og førti, eller min lille Joakim på åtte.

I sum har historiene et trist budskap. Nemlig det at krigen og kriger påvirker oss lenge etter sin slutt og at vi for evig og alltid er bundet til historien. De nye generasjonene er ikke frie. Noen mennesker er ikke frie fordi de føler de må bære forfedrenes skyld på sine skuldre. Andre er heller ikke frie fordi de får trykket ned over seg sine forfedres stereotypier om hvem deres fiender bør være.

Må det være slik? Eller er det noe vi kan gjøre for å lindre smerten og komme videre? Finnes det noen mekanismer?

Det er noe vi kan gjøre og dette noe er forsoningsarbeid.

Akkurat som det er stille etter en storm kan det være en slags ro i luften etter en krig, konflikt eller et overgrep. Det er tomt, stille. Men det er en ubehagelig stillhet. Det vonde er over, men det er der ennå og det kommer til å bli der. Det er også en uholdbar stillhet, som vi vet ikke vil vare. Mennesker må møtes, mennesker som har gjort vonde ting mot hverandre, grupper som har stått mot hverandre. Fordi vi lever i det samme fellesskapet.

Forsoning kommer etter stillheten. Forsoningen er basert på den uholdbare roen som endelig har senket seg og som ingen våger å bryte. Derfor må forsoning aller først ha en tanke i seg om at selv om det gjør vondt å møtes, er det enda verre å la det være. Dermed blir forsoning en beslutning. Et valg. Og det er her jeg begynner å like forsoning. Forsoning er en retning. En viljestyrt handling. Forsoning er et svar på den vanskelige situasjon et samfunn eller menneske befinner seg i. Forsoning er et JA til fremtiden.

Men forsoning er en vanskelig prosess. Det er hardt arbeid.

Forsoning er et vidt begrep som både dekker de store prosessene der hele samfunn går sammen for å bearbeide grusomme hendelser som har skjedd i krig, men også menneskers individuelle oppgjør med seg selv. I dag brukes forsoningsbegrepet stadig mer om den prosessen som dreier seg om å gjenopprette en brutt relasjon, om det å etablere kontakt og aktivt bygge broer mellom mennesker som har vært i konflikt med hverandre på grunn av politiske, religiøse, etniske eller andre slags årsaker. Forsoning dreier seg om å akseptere eksistensen av "de andre" og innse at vi alle bor i et og samme samfunn. Skal vi overleve må vi overleve sammen.

I internasjonal politikk har forsoning i stadig større grad de siste årene blitt anerkjent som et viktig fredsskapende virkemiddel. Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika er kanskje den mest kjente med Desmond Tutu og Nelson Mandela i spissen. Men i mange land, særlig i Afrika, har det vært etablert en rekke sannhets- og forsoningskommisjoner siden 1980-tallet.
Og erfaringene viser at dette er viktige mekanismer i fornyelsesprosessene. De virker! Kommisjonene blir et sted der mennesker og grupper som har vært i konflikt møter hverandre ansikt til ansikt og får lagt fram sin versjon av det som har hendt. Gjennom dialogen blir ikke prosessen et "fremmedlegeme", men noe som tilhører samfunnet som helhet. På denne måten tar samfunnene ansvar, både for sin fortid og for sin fremtid. Skal vi overleve, må vi overleve sammen.
Det er riktig at forsoning nå er satt på den politiske dagsorden og at den er blitt et instrument å regne med. Derfor må et viktig ledd i etterkrigsprosessene for eksempel i Afghanistan, Irak og i Midt-Østen når den tiden kommer, nettopp være forsoning. Ingen av disse samfunn kan overleve uten.

- - -

Som regel fokuserer forsoning på prosesser som skjer mellom mennesker eller grupper av mennesker som har vært i konflikt. Jeg synes forsoning også bør være relevant i sammenhenger der kontakten mellom mennesker ennå ikke har opphørt og konflikt brutt ut. Forsoning kan dermed virke forebyggende.

I samfunn der det finnes fiendebilder, kan det fort finnes fiender. Og der det finnes fiender kan konflikt komme.

I dag kan vi se en foruroligende tendens både i Norge og i verden for øvrig, at det i kjølevannet av "kampen mot terror" bygges opp nye fiendebilder. Programmet Holmgang på TV2 hadde nylig en debatt der de stilte dette spørsmålet: "Truer muslimene våre vestlige verdier?" 97 % av innringerne, i alt rundt 45 000 mennesker, svarte ja.

Er vi i ferd med å gjøre muslimene til våre nye fiender? Står vi i fare for å kategorisere og dem som en bestemt gruppe mennesker, med bestemte egenskaper, som potensielle overgripere og terrorister? Står vi i fare for å kategorisere dem på samme måte som vi identifiserte tyskere som krigshissere? At "oss og dem" nå handler om "oss mot muslimene", slik det etter krigen var "oss mot tyskerne"?

Fiendebilder gjør verden svart / hvit. Fiendebilder hemmer oss i å se farger der det er farger. Fiendebilder tar derfor friheten fra oss. Blir fiendebildene tredd ned over hodene på oss, eller har vi selv skyld? Har jeg skyld?

Forsoning dreier seg om å akseptere eksistensen av "de andre". Det er mer enn 1 milliard mennesker i denne verden som har islam som sin religion. Istedenfor å skape motsetninger, må vi arbeide for dialog og kommunikasjon. Og så må vi huske at det innen alle kulturer, nasjoner og religioner finnes forskjellige mennesker. Noen er gode og noen er onde. Det finnes gode og dårlige muslimer akkurat som det finnes gode og dårlige kristne, buddhister eller human-etikere for den sakens skyld.

Mange av oss mennesker tror at vi er kjedelige og grå og har ingen betydning. Og at vi ikke kan endre verden. Sannheten er at vi går rundt og skinner i alle mulige slags farger, i gult og grønt og lilla. Og vi ler og er rare, vi er kloke, flinke, triste, skjelvende og levende. Og egentlig skaper vi verden hele tiden. Det er alle vi som til sammen skriver historien. Lederne kan bare være ledere på grunn av oss. Det er vårt ansvar hvordan våre samfunn blir.