Respekt for menneskets verdighet
Hovedtale av Tore Frost
Tale under prisutdelingen av filosof Tore Frost, representant for priskomitéen:
Respekt for menneskets verdighet – en hovedfaktor i alle forsoningsprosesser.
HKH Kronprins Haakon
Fylkesmann
Ordfører
Inviterte gjester og publikum
Daglig leder av Aktive Fredsreiser, Helga Arntzen, tok i 2003 initiativet til at Blanche Majors Forsoningspris skulle deles ut hvert år og tildeles personer eller organisasjoner som på ulike plan engasjerer seg i forsoning og forsoningsprosesser. Prisen skal være med på å peke på viktigheten av forsoningsarbeidet som et ledd i fredsskapende arbeid, særlig i forhold til parter som er, eller har vært, i konflikt.
I år har komitéen ensstemmig kommet frem til at prisen skal tildeles HKH Kronprins Haakon. Begrunnelsen bygger først og fremst på kronprinsens store prosjekt om å møte norsk ungdom med temaet Verdighet, et prosjekt som har vist seg å være usedvanlig vellykket. Kronprinsen har møtt skoleelever til diskusjon om hvordan vi kan verne om menneskeverdet i en tid da menneskets verdighet blir truet fra forskjellig hold. Dette prosjektet har kronprinsen utvidet til også å gjelde unge ledere i frivillig sektor, hvor arbeidet for et inkluderende mangfold har vært et kjerneanliggende for kronprinsens foredrag om verdighet. I tillegg til dette har Kronprins Haakon også stått frem som en forsoningsskapende profil i tiden etter massakrene 22.juli 2011. Som Kong Harald formulerte det i sin gripende tale under den nasjonale sorgseremonien 21.august samme år: Vi er vekket til en ny bevissthet om hva som virkelig betyr noe for oss, fulgte han opp Kronprins Haakons tidligere appell til kjærlighet på Rådhusplassen, som på denne dag ble forvandlet til Rosenes plass i de flere hundre tuseners bevissthet. Kronprinsparet stilte også opp nå senest lørdag 2.juni på Sundvolden Hotel ved Tyrifjorden, da de – sammen med Norges Livredningsselskap – hedret de 105 kvinner, menn og ungdommer som med fare for sitt eget liv hjalp folk fra Utøya opp av vannet 22.juli ifjor.
Det er komitéens ønske at prisen kan inngå i det fond kronprinsen og kronprinsessen har skapt for å bidra til et likeverdig fellesskap for vanskeligstilte menneskeskjebner i det norske samfunn. Vi har her å gjøre med forsoningsprosesser på et høyt nivå, samtidig som Kronprins Haakon har stått frem som en rollemodell for ungdommen i en rystende tid da våre kjerneverdier er blitt satt på en alvorlig prøve.
Ved en anledning som denne, har komitéen ønsket å understreke betydningen av at alle forsoningsprosesser må ta sitt utgangspunkt i respekten for menneskets iboende verdighet. Vi har ønsket å motivere HKH Kronprins Haakon og også utfordre ham ytterligere i hans holdningsskapende arbeid blant norsk ungdom ved å understreke at fortidens tradisjonelle krav om respekt for menneskeverdet aldri ble godt nok sikkerhetsklarert til å unngå at de kunne bli brukt til å legitimere forestillinger om gradert verdighet. Etter Holocaust, etter folkemordene i det tyvende århundre, kunne vi ikke lenger leve med disse slagsidene innen våre tradisjonelle menneskebilder. Gjennom dannelsen av FN og utarbeidelsen av verdenssamfunnets egen grunnlovserklæring i FN-pakten, samt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948, ble det formulert et nytt utgangspunkt for all humanitet og respekt for menneskeverd. Dette nye utgangspunkt er meislet inn allerede i Verdenserklæringens åpning, det såkalte Preamble, som lyder slik: Anerkjennelse av iboende verdighet! (As recognition of inherent dignity...).
Selve dramatikken over innføringen av det nye, globaliserte menneskebilde ligger uttrykt i ett eneste ord: iboende, et uttrykk som aldri tidligere har vært knyttet til ordet verdighet. Det nye postulat om hva det er som gjør mennesket unikt peker i motsatt retning i forhold til de tidligere tradisjonelle menneskebilder. Menneskets verdighet er ikke lenger å forstå som et resultat av eksterne garantister, tvert om er menneskets verdighet begrunnet på en kvalitet som er naturgitt, nettopp iboende i menneskets natur. Uavhengig av såvel trosliv som fornuftsliv, uavhengig av funksjonsevne eller klassetilhørighet, er det et faktum at mennesket har en verdighet. Og denne verdighet har hvert enkelt menneske, uten unntak, fra livets definitive begynnelse til livets like definitive avslutning. Naturgitt som den er, vedblir denne verdighet med å være intakt og uberørt av alle ytre relasjoner og påkjenninger. Den kan ikke tapes, uansett hvor stigmatisert eller infernalsk livet blir. Verken sykdom, smerter, lidelse, psykisk utviklingshemning eller en demensutvikling forårsaker noe tap av verdighet.
Fortiden hadde nok også klare og tydelige fasitsvar på hva det var som gjorde mennesket unikt, men disse fasitsvar hadde altså sin slagside ved at de kunne bli tatt til inntekt for forestillinger om gradert verdighet, ja, at det til og med fantes mennesker uten verdighet, Menschen ohne Würde. Hvordan stiller det seg med Verdenserklæringens nye begrep om menneskets iboende verdighet? Da må vi huske på at det ikke fulgte med noen fasit med denne erklæringen om at menneskeverd er en faktor som er iboende for hvert enkelt menneske. Selve begrepet fikk sin suksess i kraft av at man på den internasjonale arena oppnådde en overlappende enighet (overlapping consensus), dvs. at alle kunne erklære seg enige, men med vidt forskjellige begrunnelser. Den samme form for overlappende enighet er i dag knesatt som rammebetingelser for de mange arenaer hvor hjelpetrengende menneskeskjebner skal møtes med en godt utviklet respekt for deres iboende verdighet. Men postulatet er tomt og innholdsløst inntil den enkelte bruker (eventuelt med støtte av pårørende eller verge) selv fyller det med brukerens eget livsinnhold. Det er dette globaliserte menneskebilde som skulle få så stor betydning for Norge ved tusenårsskiftet og som er blitt fulgt opp av Kronprins Haakon på en så presis måte.
I historisk perspektiv kan vi nok si at Norge gjennomførte et tusenårsskifte av helt dramatisk karakter. Utenriksdepartementet presenterte en stortingsmelding 17.desember 1999 (St.meld. nr. 21 (1999-2000): Menneskeverd i sentrum. Handlingsplan for menneskerettigheter), som ble vedtatt i statsråd samme dag. Europakonvensjonen og de to FN-konvensjonene av 1966 ble dermed inkorporert som en egen internasjonal menneskerettsparagraf i Den norske Grunnlov (§ 110 C), og i 2004 fulgte FNs barnekonvensjon etter. Disse politiske prosesser og den ledsagende erklæring om at de skulle ha prioritet i forhold til alle andre lovbøker her til lands, ble selve utgangspunktet for viktige endringer innen det norske rettssamfunn, som inntil dette tidspunkt hadde vært solid forankret i det norske likestillingsdemokrati. Hvis man ser litt nærmere etter, vil man raskt oppdage at ordet likestilling (aequal in status) ikke forekommer i noen av de internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, men derimot ordet likeverd (equal in dignity, jfr. Artikkel 1 i Verdenserklæringen om Menneskerettigheter av 1948: All human beings are born free and aequal in dignity and rights.) Bak dette vokabularet: like i verdighet, skjuler det seg et helt annet etisk imperativ enn det imperativ om likestilling, som det norske sosialdemokrati har vært tuftet på. Jeg formulerer det litt tilspisset: Ethvert menneske har krav på å bli møtt (i sin verdighet) som en unik og usammenlignbar person, forskjellig fra alle andre. Dette rettsvern for å kunne gjøre krav på forskjellsbehandling på grunnlag av individuelle avvik har vært mangelvare i det tradisjonelle norske rettssamfunn, godt øvet som vi har vært i å praktisere kollektiv likestilling, hvor alle skulle stilles likt og hvor enkeltmennesker kunne behandles som kopier av hverandre i det offentlige liv, gjerne i form av lovfestede generelle standarder.
Endringsprosessene i det norske rettssamfunn begynte umiddelbart å gjøre seg gjeldende som følge av den tidligere nevnte internasjonalisering. Det er nok å henvise til de fire helsereformene av 2001, hvorav særlig Pasientrettighetsloven og den helt nye lov om psykisk helsevern er de mest iøynefallende. I rask rekkefølge kom nødvendige reformer i Loven om sosiale tjenester, i Opplæringsloven (særlig kap. 9A), i den helt nye utlendingsloven, i den like nye barnehageloven osv. Siste nytt er Samhandlingsreformen, som er fem måneder gammel. Felles for alle de nye lovreformene er kravet om respekt for alle menneskers likeverd, dvs. et lovfestet krav om å vise respekt for hvert enkelt menneskes rett til å være annerledes. Dessverre har vi nok av triste eksempler på at vi helt opp på ministernivå likevel ikke har innsett de dramatiske forskjeller det er mellom kravet om likestilling og det diametralt motsatte krav om likeverd.
De nye arenaer i samfunnet krever nå en helt annen oppmerksomhet om individuelle forskjeller enn den gamle enhetskulturen hadde forutsetninger for. Den som kjemper for et bedre rettsvern for hjelpetrengende menneskeskjebner og for en høyere etisk standard innen våre offentlige tjenesteytelser, blir hermed straks konfrontert med rammebetingelsene for våre forestillinger om menneskeverdet og med premissene for et meningsfullt liv. Retten til et helhetlig liv, i betydningen likeverdig liv, uansett funksjonsevne eller sykdomsforhold, er spikret fast gjennom de nevnte grunnlovsfestede menneskerettighetskonvensjoner. De utgjør nå selve kjernen for den nye tids humanitetsidealer.
Tiden strekker dessverre ikke til for noen dypere refleksjon over denne overgang til det multietniske, flerkulturelle liv i det norske storsamfunn. La meg bare kort minne om at det er slutt på den tid da overformynderi og paternalisme hadde sin legitime plass innen våre offentlige tjenester. Den gang hadde man fasitsvarene med seg, noe som på sitt verste kunne resultere i en rigorøs pampevirksomhet i møtet med de hjelpetrengende. På de nye arenaene, som har utviklet seg her til lands etter tusenårsskiftet, har slik virksomhet mistet all legitimitet. Vi har ikke lenger med oss etablerte fasitsvar på hva vi mener med kravet om respekt for menneskeverdet. Kravet er åpent og ubegrunnet og vi er henvist til den samme overlappende enighet på våre lokale hjelpearenaer: Respekt for menneskeverdet er vi felles om, men den eneste som kan gi oss et fasitsvar på hva dette dreier seg om, er den hjelpetrengende selv og kun denne! Derfor er kravene om brukermedvirkning, medbestemmelsesrett og individuelle planer og samtaler så viktige innen reformpolitikken for et inkluderende samfunn og et forsterket rettsvern for de dårligst stilte. Derfor er Kronprins Haakons, ja, riktigere hadde det vel vært å si: Kronprinsparets, prosjekt om Verdighet av så avgjørende betydning i en tid hvor alt står på vippen, særlig etter 22.juli 2011.
Komitéen for Blanche Majors Forsoningspris 2012 vil med dette uttrykke sin store glede over at HKH Kronprins Haakon har sagt seg villig til å ta imot denne utmerkelse på bakgrunn av de perspektiver som her er avgitt. La meg også tilføye: Det blir i disse dager slått til lyd for at når Kronprins Haakon engang i fremtiden overtar tronen etter sin far, bør han velges som konge for å få folkets tillit. Hvis det er eneste grunn, vil vi med denne forsoningsprisen understreke at det skulle være helt unødvendig. Folkets tillit har du allerede vunnet! Vi ønsker deg derfor lykke til videre som en verdifull samarbeidspartner i vårt felles ansvar: Å gjenreise respekten for menneskets iboende verdighet i en ulvetid.