Hvorfor en pris som denne?

Åpning av utdelingen prisen Blanche Majors Forsoningspris den 26.11.2004 av Tollef Larsson

Kjære Helga,
Kjære Blanche,
Høystærede Anne Kristine Herje,
Ærede forsamling.

Hvorfor en pris som denne

Som tidsvitne møtte jeg for første gang forsoningsbudskapet på en hvit T-skjorte:

Forgive Yes
Forget No

Jeg kom med på reiser - Travel for Peace og ble ført til Fororsoningens Kirke ved Bernauerstrasse. Her ble jeg overlatt til meg selv til stille ettertanke: Programmet for turer for skoleungdom har et overordnet holdningsskapende siktepunkt. Fred gjennom forsoning. Helga Arntzen i et nøtteskall. Hun har sprengt dette skal og gått videre: De som driver paktisk forsoningsarbeide skulle få anerkjennelse, belønnes og oppmuntres. Derfor laget hun denne pris med hvis navn hun har villet hedre en venn og beskytter:

Blanche Major

Med dette, ærede forsamling, kunne jeg kanskje erklære meg ferdig med oppdraget som ligger i mitt innleggs tittel: Hvorfor en pris som denne?

Jeg håper likevel man bærer over med noen betraktninger som har hatt sin naturlige følge av oppdraget.

Jeg fant raskt ut at en utredning av forsoningsbegrepet med definisjoner og avgrensninger var vanskelig og neppe på sin plass. Men, jeg fant også ut at praktisk forsoningsarbeide måtte være meget vanskelig. Har noen gjort meg urett, eller utsatt meg for overgrep, er min naturlige, psykologisk betingete reaksjon at jeg mentalt og fysisk knyter meg og i hvertfall tenker: "Dette skal du få igjen".

Hvis noen skulle tilhøre en nasjon eller gruppering som historisk sett lider under såret stolthet, la oss kalle det et Kosovo, eller et Versailles-syndrom står man overfor et annet eksempel på forsoningsproblem. Blodhevnsidéen stikker dypt. Stikkordene er de gamle nordmenn, pathaner, korsikanere osv.

Vår generasjon, som fikk oppleve den tyske utgave av nazisme, fikk mer eller mindre føle på kropp og sjel hva en forsoningsløs ideologi er. Forsoning betinger vilje til ettergivenhet, og ettergivenhet betraktes som tegn på svakhet. Nazismens kjennetegn var forakt for svakhet. Livets rett tilkom bare den sterke.

Med beklagelse må vi konstatere at forsoningstanken har små kår i dagens internasjonale politikk. Terskelen for voldsanvendelse er senket. Føre-var og slå-til-først prinsippet synes fremherskende. Forhandling, enn si forsoning blir det mindre av.

I tider som disse er det godt å tenke på at det er noen som står på iver og tro, ikke antagelsens tro, men en visshetens tro på at forsoning er den best farbare vei til fred. Men, noe lett arbeide har de ikke disse fredsmeglerne våre. Det blir en ballansegang mellom krav om soning i rettferdighetens navn overfor tidligere voldsofre på den ene side og behovet for fremtidig kompromiss og forsoning på den annen.

Det skal bemerkes at Hvite Bussers slagord "Forgive Yes" møtte motbør. Det ble anført at det ikke var noen gitt å tilgi betingelsesløst på vegne av ofre som virkelig hadde lidd overgrep.

Norske frivillige organisasjoner gjør et utmerket arbeide i forsoningens tjeneste. Kandiater til vår pris er legio. Dagens prisvinner er et godt eksempel.

Animositeten mot tyskere er sterkt avtagende. Kunnskapen om den tyske motstad under krigen mot naziregimet har bl.a. bidratt til dette. Det skjedde noe da Willy Brandt knelte i Warszawas getto. Det skjer noe i dag når tysk ungdom under Aktion Sühnezeichen påtar seg soningsarbeide i tidligere tyskokkuperte land.

På det storpolitiske plan må vi gi full honnør til Syd-Afrika for den måten de tar oppgjøret med fortiden.

Man hr vel i vår del av verden følelsen av at forsoning er noe spesifikt for vår kristne humanistiske tradisjon.

For to tusen år siden hadde en jøde gjennom soning med sitt liv på et kors brakt frelsens mulighet til menneskeheten og forsonet den med sin Gud. Han hadde gjort opprør mot en forstokket øye-for-øye tann-fortann tradisjon og sagt: "Hvis noen slår deg på ditt kinn, vend da det annet til og elsk din neste som deg selv". Ja selv i fortvilelsens stund ropte han: "Forlat dem, ti de vet ikke hva de gjør". Et sterkt uttrykk for den betingelsesløse tilgivelse.

Alt dette er blitt kritisert som slavemoral, og "la deg ikke byde det bedrag at frelseren er født".

Det er tvilsomt om Jesus trodde at slaget på det annet kinn ville komme. Selv ville han nok sett motparten i øynene, disse nærhetsetikkens åpne dører it tillit til at disse forsoningstegn ville fremkalle det gode som han nok mente var på bunnen i enhver menneskesjel.

Det er vel denne tillit til det gode som er det bærende prinsipp i alt forsoningsarbeide.

Aktive Fredsreisers logo er en fredsdue. Dens farge er som prisens navn antyder "blanche". Dens bakgrunn er grønn, livets og håpets farge.

Jeg ønsker hell og lykke for dette arrangement.