Takketale ved utdelingen av Forsoningsprisen 2005

Av Inge Eidsvåg

Det er med stor ydmykhet og dyp takknemlighet jeg mottar denne prisen. Det kjennes overveldende og ufortjent, og jeg føler at jeg mottar den på vegne av Nansenskolen og de som jeg har samarbeidet med der. Ikke minst min gode venn og kollega Steinar Bryn. Uten Steinars enestående innsats ville Dialog-prosjektet aldri ha vært det det er i dag.

Når jeg ser tilbake på mitt voksne liv, har jeg nok alltid vært opptatt av å bygge broer, forene motsetninger, skape forsoning. Jeg skal spare dere for noen dypere psykoanalytisk forklaring på dette, og heller knytte noen få refleksjoner til begrepet forsoning.
Det er evnen til forsoning har gjort oss i stand til å overleve som art. Uten den ville vi forlengst ha utryddet hverandre i en aldri avsluttet hevn, der voldens spiral aldri ble brutt.
Forsoning mellom mennesker som har levd i krig eller konflikt med hverandre, må begynne med god vilje og anerkjennelse. Man må anerkjenne hverandres sorg og lidelser. Det er alltid smertefullt. Sorgen kan være apatisk og taus, eller den kan bryte ut i raseri.
Forsoning trenger tid, den kan aldri tvinges fram, den er på samme tid et mysterium og et mirakel.
I en forsoningsprosess er vi nødt til å forholde oss til historien, både for å akseptere det som ikke kan endres - og for om mulig å lære. Vi må ikke bli fanger av fortida, men så langt vi evner vende oss mot framtida. Det er der vi skal lete etter felles mål, en visjon om et bedre liv. Sammen.
I en forsoningsprosess må vi også forholde oss til rettferdigheten. Det blir ingen ekte forsoning ved å late som om overgrepene og forbrytelsene ikke fant sted, som om vi har glemt det som verken kan eller bør glemmes. Forsoning forutsetter derfor et oppgjør, enten juridisk eller på annen måte, der forbrytelsene og forbryterne blir navngitt og der lidelsene får stemmer og ansikter. Men rettferdighet er noe annet enn hevn, selv om grensene ikke alltid er lett å se.
Sør-Afrika har vist verden en måte å gå videre på. I forordet til sluttrapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen (vedtatt opprettet i 1995 gjennom "Lov om nasjonal enhet og forsoning") som ble overlevert president Nelson Mandela den 29.oktober 1998, skrev formannen, erkebiskop Desmond Tutu bl.a.:

Idet vi har sett fortidens bestialitet i øynene, idet vi har bedt om og fått tilgivelse og gitt oppreisning, la oss lukke døra til fortiden - ikke for å glemme den, men for ikke å tillate den å ta oss til fange. La oss begynne å gå mot den vidunderlige framtiden i et nytt samfunn, der mennesker teller - ikke på grunn av biologiske tilfeldigheter eller ytre kjennetegn, men fordi de er personer med uendelig verdi skapt i Guds bilde ....
(Volume 1, Chapter 1, paragraph 91.)

Denne kommisjonen var opptatt av både sannhet og forsoning. Sannhetsbegrepet er minst like vanskelig å forholde seg til som forsoningen, både i teori og praksis. Hvilken sannhet er det man ønsker å få fram? Kan sannheten ha mange ansikter? Sannhet for enhver pris?
For at forsoning skal skje, må det finnes arenaer: juridiske, politiske, sosiale, religiøse, terapeutiske. Nansenskolen har i mange år forsøkt å være en slik arena. Der har jeg opplevd i praksis hva som kan skje der mennesker møtes ansikt til ansikt. I en atmosfære stinn av mistenksomhet og gjengrodde fiendebilder forteller deltakerne sine historier: Slik var det å være meg. Slik var min situasjon. Skjønner dere hvorfor jeg gjorde slik jeg gjorde og tenker slik jeg tenker? Nei. Så må historiene gjentas, samtalene fortsette. Etter ei uke eller en måned begynner et nytt spørsmål å ta form: Hva om jeg var i den annens sted? Ville jeg da ha tenkt og handlet slik som henne? Kanskje.
Nelson Mandela er blitt stående som vår tids fremste forkjemper for både rettferdighet og forsoning. Etter 27 års fangenskap på Robben Island, var han fremdeles i stand til å se mennesket i systemet og ansiktet bak handlingen. I sin selvbiografi Veien til frihet (1994) skriver han:

Ingen blir født med hat til et annet menneske på grunn av vedkommendes hudfarge, bakgrunn eller religion. Folk må lære å hate, og hvis de kan lære å hate, kan man lære dem å elske, for kjærligheten er mer naturlig for menneskenes hjerte enn det motsatte. Selv i den dystreste tid i fengselet da kameratene mine og jeg ble presset til den ytterste grensen av hva vi kunne tåle, kunne jeg se et glimt av menneskekjærlighet hos en av vaktene, kanskje bare i et sekund, men det var nok til å trøste meg og få meg til å holde ut. Menneskets godhet er en flamme som kan skjules, men aldri slukkes.

Mandela ser på forsoning og frigjøring som to sider av samme sak:

En som tar friheten fra en annen, er fanget av hat; han er sperret inne i et fengsel som er hans egne fordommer og sneversynthet. Jeg er ikke virkelig fri hvis jeg tar friheten fra en annen, på samme måte som jeg ikke er fri når man tar friheten fra meg. Både de undertrykte og undertrykkerne blir fratatt sitt menneskeverd. Da jeg kom ut av fengselet, var dette min oppgave: å frigjøre både de undertrykte og undertrykkerne.

Overalt i verden foregår forsoning og brobygging hver eneste dag. Ondskapen fanges øyeblikkelig inn av kameralinser, forstørres og møter oss på avisenes førstesider. Gode gjerninger øves i det stille. Men det er disse som holder verden oppe.
Den private forsoningen kommer ofte på et sent stadium i livet. For noen dager siden så vi Håkon Lie og Reiulf Steen veksle noen ord og gi hverandre en lang klem etter 40 års bitter taushet. Det må ha vært godt for dem begge. En av de vakreste fortellingene om forsoning jeg kjenner, finner vi i Gabriel Scotts roman Kilden (1918). Fiskeren Markus ligger på dødsleiet og prøver inni seg om han kan tilgi og skilles fra menneskene uten nag:

Han tok dem for sig en efter en, alle som hadde trådt på ham liksom, alle som hadde skubbet ham fra sig og vært uvennlige all sin tid. Skomakeren, kunde han tilgi skomakeren? Ja, han kunde tilgi skomakeren, det var riktig en flink kar. Enn Kristen, kunde han tilgi Kristen? Jo, han kunde tilgi Kristen med. Så lå han og kjente sig lettet og glad ...

En desemberfredag i 1945 skiltes to mennesker som bitre fiender på Psykiatrisk Klinikk i Oslo. Det var Knut og Marie Hamsun. Knut Hamsun følte seg forrådt av Marie. Etter nesten førti års ekteskap gikk han fra henne med ordene: "Jaja, så sier jeg deg farvel, Marie, vi sees ikke oftere."
Fire år trengte oldingen på å besinne seg. Da ba han henne komme hjem igjen. Da hun kom, møtte han henne med ordene: "Du ble lenge Marie. I all den tiden du var borte har jeg ikke hatt andre å snakke med enn Gud."
Der sårene er ekstra dype, trengs kanskje 40 år. I et Bosnia, Rwanda eller Kosovo er det vanskelig å tenke seg at forsoning noen gang vil være mulig. Slik har det alltid har vært etter kriger og borgerkriger. Men erfaringer, både fra Europa og Sør-Afrika i vårt århundre, har vist at forsoning kan skje i løpet av mindre enn en generasjon. Det forutsetter at noen holder visjonen levende om denne muligheten som på en mirakuløs måte er nedlagt i oss.
Men som Credo og Spera sier til slutt i Bjørnstjerne Bjørnsons Over Ævne (1895): "Der må noen begynne med å tilgi."
Selv om det synes over ens evne.
Enda en gang: tusen takk for prisen! Den gleder - og jeg vet at den også forplikter.

Aktive Fredsreiser

Aktive Fredsreiser baserer sin ideologi på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og vi forholder oss til FNs tusenårsmål 2000 - 2015 i vårt engasjement.

Vi har valgt et menneskerettighetsperspektiv for våre turer. Dette har mange årsaker, blant annet at menneskerettighetene ble til på bakgrunn av hendelsene under andre verdenskrig. Menneskerettighetene er derfor et godt pedagogisk redskap for å få elevene som er på tur med oss til å reflektere over hendelser i dag, i lys av historien.

Om oss
Sitemap

Personvern

Personvern og cookies.
Les om våre retningslinjer for cookies

Kontakt

Telefon:
(+47) 3715 3900 / 952 38 199

Epost:
kontor@aktive-fredsreiser.no

Postadresse:
Postboks 19 N- 4951 Risør

Besøks adresse:
Fredshuset, Kranveien 4B, 4950 Risør Norge
Foretaksnummer: 984 660 030
1998 -2024 © AKTIVE FREDSREISER - TRAVEL FOR PEACE