Slapp unna gasskammeret

i mai 1944 ble jødene i min hjemby Pècs samlet i en getto. Vi ante ikke hva som skulle skje. Vi hørte på radio, men hørte aldri noe om gasskamre. De snakket bare om hvordan arbeidsledigheten og all annen elendighet skulle forsvinne når bare jødene var borte, forteller hun.

Blanche giftet seg den våren, med gul jødestjerne på kjolen. Få dager etter ble mannen sendt på tvangsarbeid. - To måneder senere tømte de gettoen. De rensket hele byen og hele landet unntatt Budapest for 600.000 jøder. Vi ble kommandert inn i kuvogner på toget, sier Blanche.

Transporten med jernbanen var et mareritt.

Vi var 3400 jøder ombord på toget, omtrent 70 i hver vogn. Begge mine bestemødre var med, 92 og 82 år gamle. Den yngste av mine slektninger var en niese på fem - seks år. Vi ble spredt i forskjellige vogner. Tanken på at vi skulle ut av landet, streifet oss ikke. Vi trodde bare at vi skulle isoleres, kanskje i en arbeidsleir, sier Blanche.

På den tre dager lange transporten fikk fangene bedervet mat, ikke vann, og 70 mennesker delte en dobøtte. Folk gråt, besvimte og noen døde på veien til Auschwitz.

Til rekreasjon

Den 7. juli 1944 kom Blanche og hennes familie til Auschwitz II - Birkenau.

- Jeg husker den gule røyken som steg opp fra skorsteinene. Overalt var det brakker. Vi visste ikke hvor vi var. Jeg husker at jeg så min mor i kaoset. Og jeg husker den flotte, høye mannen i ridestøvler som foretok utvelgelsen. Han kommanderte meg og min søster til venstre for å arbeide. Senere fikk jeg vite hvem han var: Dr. Josef Mengele. SS-legen som gjennomførte de uhyggelige eksperimentene med mennesker.

De fleste jødene måtte gå til høyre. Barna og de gamle, de syke og gravide.

- Vi ble fortalt at de skulle til rekreasjon. Jeg har møtt mødre som har bebreidet seg selv for at de sendte barna sine alene i døden den dagen. Men hvem ønsket ikke at barna skulle få hvile seg etter den togreisen? sier Blanche.

Av de 31 medlemmene i Blanches familie, ble bare hun og søsteren kommandert til venstre.

- En venninne av meg gikk med ettåringen sin i døden den dagen. Alle sammen gikk i følge mot leiren. Der fikk de beskjed om å kle av seg og gå ned i dusjene. Ingen av dem visste at de skulle dø i løpet av et kvarter.

Vet ikke om jeg gråt

Blanche fikk ikke høre hva som virkelig skjedde med de som skulle "til rekreasjon" mens hun selv var i leiren. I ettertid undrer hun seg over at ikke den gule røyken gjorde dem mistenksomme. Røyken fra krematoriene der 8 000 lik ble brent daglig, lå over leiren. Men Blanche og søsteren hadde hverandre, og fortrengte tanken på resten av familien sin.

- Vi som skulle arbeide, ble først avkledd og barbert over hele kroppen. Søsteren min og jeg sov i brakker med jordgulv i syv uker, forteller Blanche.

Så ble de sendt som slavearbeidere til Europas største ammunisjonsfabrikk. Den lå i Stadt Allendorf mellom Kassel og Marburg, og var en viktig leverandør av våpen og ammunisjon for tyskerne. Blanche og søsteren var to av 17 500 slaver som jobbet der.

I sju måneder monterte Blanche bomber 12 timer daglig på våpenfabrikken. Da den ble evakuert 27. mars 1945, rømte hun, søsteren og fire andre venninner. De gjemte seg i skogen i to døgn til de møtte amerikanske soldater.

- Like etter at vi ble satt fri, levde vi i en slags gledesrus over at vi var i live. En dag kom folk med lister over jøder som hadde overlevd krigen. Min mann, Georg, stod på lista, og to av mine fettere. Ingen andre av familien. Ikke spør hvordan jeg reagerte da - jeg husker det ikke. Jeg vet ikke om jeg gråt, sier hun.

Tilfeldigheter gjorde at Blanche, mannen og den lille sønnen de fikk i 1946 havnet i Norge. Norge hadde forpliktet seg å ta imot et lite antall jøder, og den lille familien Major var blant dem som ble sendt hit i 1947.

Det verste

- Det verste jeg har opplevd etter krigen, er påstandene om at gasskamrene var løgn og jødisk propaganda. Når høyt utdannede, akademiske mennesker sier sånt, så virker det troverdig på de som ikke vet. Selv om jeg iblant føler meg maktesløs og blir overveldet av raseri og håpløshet, kan jeg ikke la rasistenes og revisjonistenes påstander stå ubesvart. Om få år er alle vi som opplevde konsentrasjonsleirene borte. Derfor er det så viktig at vi som klarer det, forteller hva som egentlig skjedde, sier Blanche.

- Hvordan opplever du å være tilbake i Auschwitz som tidsvitne?

- Sterkt. Vondt. Men samtidig gir det håp. Det er vondt fordi dette er min families og mine venners gravplass. Det er vondt fordi jeg ikke forstår hvordan det kunne skje. Men det gir håp når jeg ser reaksjonen hos ungdommen. Når de er der, forstår de. De har lest bøker og sett film, men det er først når de er der, at de forstår. Det som ligger på mitt hjerte, er å vitne for nye generasjoner og formane dem til ikke å overse verdenshistoriens grusomste forbrytelse. Husk at Hitler sto fram i datidens fremste kulturnasjon. Det lærer oss at vi alltid og overalt må være på vakt mot totalitære elementer i vårt samfunn, sier Blanche og legger til:

- Vi kan ikke gjøre noe med fortiden. Men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med fremtiden. Vi må tilgi for å komme videre.