Et portrett av Blanche Major

Av Oddvar Schjølberg under Blanche Majors foroningspris 2004

Da jeg begynte i Aktive Fredsreiser traff jeg mange interessante mennesker, med Helga Arntzen som primus motor. Her møtte jeg kunnskapsrike reiseledere, hyggelige og dyktige bussjåfører og ikke minst de mange tidsvitnene. Det å møte dem var som å komme til en kilde. For det er ikke noen som kan formidle historien bedre enn de som selv har opplevd den.

Men det var en spesiell dame som gjorde et veldig inntrykk på meg. Det var på en reiseledersamling og her skulle Blanche Major holde et innlegg. Det ble en dag og et innlegg jeg aldri har kunnet glemme. På sin stillferdige måte ga hun oss et innblikk i sine opplevelser. Og naturligvis kom spørsmålet: Hvordan kan man leve videre etter å ha gjennomgått den fornedrelsen og ondskapen hun hadde opplevd?

Hun er et levende vitne fra et helvete der ondskapen fikk et ansikt, der ondskapen ble satt i system og der det ikke fantes grenser for ondskapens kreativitet. Hun befant seg midt i holocaust - og hun overlevde.

Hun ble født Egerag i Ungarn. Som 6 åring fikk hun føle hva det ville si å være annerledes. Etter en skoletime hvor læreren hadde undervist i religion samlet vennene de andre barna seg rundt henne og ropte: Blanche dere drepte Jesus.
Fra den dagen begynte et nytt kapittel i hennes liv. Hun forsto at hun som jøde var annerledes

Når nazismen begynte å kaste sine skygger over Europa ble heller ikke Ungarn holdt utenfor. Da landet ble okkupert 19. mars 1944 bodde Blanche hos bestemoren i Petsj, hvor hun hadde fortsatt med middelskolen.

Hun hadde da truffet Georg - som hun ble gift med. Og bryllupet skjedde fort fordi ryktene gikk om at de ugifte jødiske jentene skulle sendes til bordeller i Tyskland.
De giftet seg i gettoen i Petsj - Blanche giftet seg i en sort kjole, og en hvit bluse. Den eneste fargen som lyste opp var den påbudte gule Davidstjerna.

Kort tid etterpå hentet SS-soldatene Georg og sendte ham til en arbeidsleir i øst.
Ikke lenge etter ble Blanche og de andre i familien - 35 i tallet - fraktet i kuvogner til utryddelsesleiren Auschwit.

Mot alle odds overlevde hun og søsteren Ibbi oppholdet i Auschwitz og de ble sendt videre til Stadt Allendorf hvor de ble brukt som slavearbeidere i den tyske våpenindustrien. Denne arbeidsplassen var underlagt konsentrasjonsleiren Buchenwald.
De ble satt til hardt og farlig arbeid 12 timer hver dag. På Europas største våpenfabrikk. Jobben deres var å montere bomber

Den 27. mars 1945 skjedde det saker og ting under oppstillingen. Tyskland var på vikende front over alt og det var snakk om dager før Det tredje rike falt i grus.
Denne dagen fikk Blanche og de andre beskjed om at de skulle evakueres, og det skulle skje til fots, Og det er ingen som er i tvil om situasjonens alvor når det ordren blir gitt: Marsjer eller bli skutt. Nå er det også slutt med matutdelingen, og kvinnene blir sendt mot et ukjent mål.

Imidlertid klarer Blanche og søsteren og rømme i et beleilig øyeblikk. Og de gjemmer seg i en skog i to døgn. Her blir de to døgn senere funnet av amerikanske soldater og tatt hånd om. For første gang på lang tid føler de seg verdsatt som mennesker.

En dag kom det folk med lister over jøder som hadde overlevd krigen. Georg sto også på lista over de som hadde overlevd Holocaust. Og Blanche dro tilbake til Ungarn og ble gjenforent med ektemannen
"Men det var ikke plass til dem i Ungarn. De var jøder og ikke spesielt velkomne der, og det ble ganske snart klart for dem at de ikke hadde noen framtid i Ungarn.
Etter først å ha blitt sendt til en leir i Østerrie ble de videresendt til en UNRRA-leir i Tyskland, nærmere bestemt i Bad Winshein i Syd-Tyskland. .

De bodde der i et år og det var også i denne leiren at hun fødte sønnen Peter.

I likhet med mange andre jødiske ungdommer, drømte også Blanche og familien om å få reise til Palestina. Bygge opp en helt ny tilværelse der. Men det gikk ikke slik de håpet. Båten de ventet på - som skulle bringe dem til Palestina - kom ikke. I stedet kom det en båt som skulle til Norge Og det var nærmest en tilfeldighet som gjorde at den lille familien forlot Tyskland med kurs for Norge som kvoteflyktninger.

Her fikk de seg jobber og de bygde seg opp en ny tilværelse

Blanche har med egne øyne sett grusomhetene som utspant seg i leirene, der hundretusener av mennesker regelrett ble henrettet eller gasset i hjel. Av en eneste grunn - de var ikke av den ariske rase. Og vi kan stille spørsmålet - Hvordan klarer man leve videre med disse opplevelsene.

Blanche har gjort noe med det. Hun har sett hvor viktig det er at den oppvoksende slekt får kunnskap om det som skjedde, og lærer seg å sette foten ned når det skjer overgrep mot andre. Og Blanche har sagt det gang etter gang:

Det må ikke gies rom for hatet. For der det er hat kan det heller ikke skje noen forsoning. Vi kan ikke gjøre noe med det som har skjedd, men vi kan alle være med på å bidra til at det ikke skal skje igjen.

Blanches største ønske er at det også skal bli forsoning mellom hennes eget folk - jødene - palestinerne. Og når man skulle knytte et navn til Forsoningsprisen - ja da måtte det bli Aktive Fredsreisers beskytter - Blanche Major.