Hvorfor en pris om forsoning?

Av Kamilla Solheim, Risør Rådhus, 8. desember 2007

Kjære alle sammen!

I Helga Arntzens fravær er jeg blitt bedt om å formulere et godt svar på dette spørsmålet og da jeg først tok til å tenke på dette, da dannet deg seg flere spørsmål – trenger en pris om forsoning å forklares, er ikke evnen til forsoning en av menneskets viktigste egenskaper?

Ved fjorårets prisutdeling besvarte Helga dette spørsmålet ved å se til nyhetsbildet som så ofte er preget av krig og konflikter, men Helga glemte ikke alle enkeltmenneskene som også lever med konflikter og voldshandlinger i sin nære hverdag.

De fleste av oss som er samlet her i dag, forbinder kanskje først og fremst forsoning med menneskene som opplevde den andre verdenskrig – med de som erfarte på kroppen å leve i nazistenes fangeleire – deres ufattelige evne til å gå videre, til å forsone seg med sine grusomme opplevelser i sin fortid. Flere av tidsvitnene som er samlet her i dag har måttet svare på spørsmål fra ungdommene som er på tur med dem, om hvordan de makter å legge historien bak seg og tilgi?

Aktive Fredsreisers beskytter og den som har gitt sitt navn til denne forsoningsprisen – Blanche Major – opplevde selv å miste 31 medlemmer av sin familie i Auschwitz. Blanche forteller oss at hun har kommet videre i livet uten hat – hun sier: ”livet må gå videre og forsoning er eneste vei. Det er når en klarer å heve seg over gjengjeldelse og hatet at en viser menneskelig storhet”.

I dag, i alle verdens hjørner, lever det mennesker som forsøker å forsone seg med sin historie og sine personlige erfaringer. De forsøker som Blanche å komme seg videre i livet.

Jeg er for ung til å ha opplevd den andre verdenskrig, og jeg har vært heldig i den forstand at jeg er førdt i Norge og har sluppet å vokse opp med krig og voldelige konflikter i mitt nærmiljø. Mitt møte med mennesker som har erfaring med det å velge forsoningens vei er fra det lille landet Sierra Leone på kysten av Vest-Afrika.

Vinteren 2002, et år etter slutten på den tiårige borgerkrigen, besøkte jeg landet for å intervjue barnesoldatene for å forsøke og forstå deres vanskelige vei tilbake til et ”normalt” liv.

Dette oppholdet overrasket meg – hele landet var preget av en enorm forsoningsvilje. Alle fortalte meg at ”we are all brothers and sisters now – we need to come together to rebuild our country” – altså ”vi er alle brødre og søstre nå, og vi må komme sammen for å gjenreise landet vårt”.

”We need to forgive – but not to forget”

Jeg forsøkte å forklare dem hvor fremmed denne holdningen var for meg, fordi hos oss, I vårt land, er det fremdeles mennesker, mer enn 60 år etter den andre verdenskrig, som er usikre på tyskerne og har problemer med å la sårene gro.

Barnesoldatene så på meg med store øyne, som om de ikke riktig kunne forstå at det var mulig etter så lang tid. Noen av dem forsøkte seg også med en forklaring. Vi ble okkupert av et annet land, mens de kjempet mot seg selv, sine egne søsken…

Denne forklaringen endte ofte med en interessant diskusjon om ikke vi alle er søsken i form av at vi er mennesker.

Uansett hvilke bakenforliggende årsaker som fører til at mennesker velger forsoningens vei og ikke hatets vei – må vi si oss enig med Desmond Tutu, erkebiskopen og lederen av sannhets – og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika, når han sier at ”forsoning og tilgivelse er menneskets eneste håp for å oppnå varig fred”.   

I Aktive Fredsreiser har vi dannet os et bilde om en brosteinsvei til fred. Jo flere som legger ned en brostein på denne veien jo fortere blir den ferdig. Det kreves refleksjoner som fører til handling og Aktive Fredsreiser fokuserer på grasrotas ansvar og muligheter. Vi tror at en sterk grasrotbevegelse for fred og forsoning kan skape underverker.

Julen er nettopp en tid for refleksjon og ettertanke. En pris om forsoning på terskelen til denne høytiden er med på å rette fokuset mot dem som i sin hverdag utfører dette viktige arbeidet i vårt samfunn.

Samtidig kan vi bli enige om – at hver og en av oss, som bror eller søster, som foreldre, som lærer, som reiseleder, som tidsvitne, som besteforeldre, og ikke minst, som medmenneske, står ovenfor en viktig oppgave, nemlig å skape evne til tilgivelse og forsoning hos våre kommende generasjoner for å åpne veien til fred.

Takk.