Asgeir Føyen's takketale

Kjære Helga Arntzen, Aktive Fredsreiser, og alle som har vært med å sette i stand en slik flott pris og et flott arrangement. Det er godt å være her.

Foto: Per Kr Lunden

Denne prisen var helt uventet og jeg har aldri tenkt tanken at jeg sammen, med mange flere, er med på noe som fortjener en pris. 

Allikevel, når jeg ble meddelt at jeg hadde fått denne prisen så opplevde jeg virkelig glede og oppmuntring. 

Jeg vil gjerne dele en slik pris med familien og alle som trofast har vært med gjennom mange år, både fra Norge, Midtøsten, USA, og andre steder.

Jeg er glad for at Tone (kona) og Stian (yngste sønn), Sebastian, Dag og Elin, Jan og Inger hadde anledning til å være her i dag.  Dette er personer som betyr mye for meg og som er med og bærer det vi står sammen om både i medgang og i motgang.

Også er jeg så heldig med at det er Henrik Syse som presenterte meg i dag. Han er en person som jeg setter høyt og som har bidratt med mye godt i mitt liv og i mitt arbeid. Takk også til hans familie som har gitt oss muligheten til å glede oss over Henriks visdom også av og til utenfor arbeidstid.  Det ble mange gode ord fra Henrik i dag. Kona kunne nok lagt til en del for å balansere det hele litt, men på en dag som denne så synes jeg det er ok.  Takk Henrik.

Dette kanskje litt spesielle Midtøsten initiativet (som vi kaller MEP) og som jeg er en del av startet i 2001, og har ingen definert sluttdato.

Formålet er å bidra til å gi unge voksne i Midtøsten en mulighet til å, i større grad enn i dag, ta tak i egne problemer og snu en tilsynelatende helt håpløs situasjon til noe som kan gi håp, fremtid, rettferdighet og fred i regionen. Det er en stor visjon, som sikkert de fleste vil tenke er urealistisk, men denne visjonen ble formulert i 2003 av 12 deltagere fra Jordan, Palestina, Israel, og Norge, etter at de hadde vært sammen noen ganger i året over et par år.  En stor visjon krever mye av den enkelte som er med, den er aldri lett å gjennomføre, og man vet aldri helt sikkert om visjonen blir en realitet.

Vi erfarer at dette er som å gradvis bære fram en tro, og som gjennom en lang menneskelig relasjonsprosess gradvis styrker vissheten om noe vi ikke kan se helt klart.

Det er en stor utfordring å begynne og tre inn i en fremtid nå som de fleste av oss kanskje kan ha vanskeligheter med å se realisert.  Det å kunne se gjennom dagens harde virkelighet, alle de tøffe omstendigheter, og holde fast ved visjonens endemål er en vanskelig, men nødvendig øvelse.

Vi må faktisk starte og visualisere slutten ved begynnelsen dersom vi ønsker å skape noe vakkert og varig. På en måte må vi starte å leve som om at fremtiden er nå. Vi må greie å dra fremtiden inn i den nåværende situasjonen. Dette er faktisk ikke idealisme, tror jeg, men hvordan vi ønsker å skape en bedre realitet. 

Med andre ord hvordan vi selv blir en del av den endringen vi ønsker å se. Beslutningen vi tar nå er ut i fra den fremtiden vi ønsker og ikke som en reaksjon på omstendighetene.

De færreste av oss greier nok å stå igjennom en slik øvelse uten at vi er mange som står sammen (jeg greier det ikke),  så når noen detter ut så vil det alltid kunne være andre der som kan plukke opp, tre støttende til og få oss tilbake på sporet.

I erkjennelsen av dette faktum at nære relasjoner og felleskap er viktig for det endelige resultatet, har vi satt relasjonene i sentrum for MEP.  Dette strider ofte mot hvordan vi tenker effektivitet og resultat.  Vi forsøker derfor å kjempe for relasjonene først (relasjonene mellom enkeltmennesker fra de stridende parter og oss andre som står sammen med de).

Dette er kjernen i utvikling- og endringensprosessen slik vi forsøker å gjennomføre den.  Vårt ønske og mål er at prosjektene  springer ut av denne relasjonelle kjerne.  Jeg kan si at dette ikke er lett for noen av oss som er med, men vi tror at relasjonsfokuset vil  føre frem. MEP har på denne basisen satt i gang flere prosjekter.

Vi er nå i en fase, etter ca. 8 år, hvor vi ser for oss en ekspansjon (dvs. involvere flere mennesker) på tross av de ekstremt vanskelige forhold som er i Midtøsten. Ser vi på de ytre omstendigheter virker alt helt umulig. Årsaken til at vi i det hele tatt tenker i retning av ekspansjon, er fordi relasjonene mellom alle som har deltatt fra 2002, og de nye som har kommet til gjennom årene, kanskje kan tåle å ta et lite nytt skritt med å føre en liten bit av fremtiden inn i nå situasjonen.
 
Vi er fortsatt veldig sårbare, mye kan gå galt, men vi er på vei mot den visjonen som deltagerne har etablert, om enn veldig smått. Vi lar oss slett ikke lure av elendigheten vi hører og ser, som er reell nok, men som ikke bør få styre fremtiden.

MEP prosessen er sårbar, noe jeg kan gi et lite glimt av. For noen dager siden mottok jeg to emailer fra to forskjellige deltakere i  Midtøsten regionen:

(Siterer  fra Mutaz og Lubna)
Dette er veldig oppegående personer, fulle av ressurser og muligheter, men som nå har det tøft og hvor omsorg for hverandre står langt over enhver annen agenda.  Vi må ta vare på hverandre selv om forskjellene i religiøs tro, kultur, politisk oppfatning er stor.  

Neste kortsiktige skritt i MEP prosessen er at 11 mennesker fra Norge, 1 fra Brussel og 2 fra USA reiser sammen til Midtøsten i januar, noen dager i Israel, noen dager på Vestbredden og noen dager i Jordan. Formålet er å være til oppmuntring først og fremst for alle dem vi har etablert langsiktige relasjoner med, men også med alle andre vi møter på vår vei.

 Vi skal også bidra konkret i forhold til et program som er lagt opp av de lokale MEP deltagerne som blant annet omhandler noen initiativ som MEP deltagerne selv har iverksatt. 

Turen skal også legge grunnlaget for en samling på Abildsø gård sommeren 2010 for de opprinnelige MEP deltakerne fra 2002, en gruppe låtskrivere fra hver av partene som ble med fra sommeren 2009, filmskapere fra hver av partene, og lærere fra hver av partene.  Ut fra et igjen relasjonsfokus skal det forhåpentligvis skapes ny musikk, kanskje en film, nye undervisningsopplegg – i sum få frem nye ledere og forbilder (innenfor forskjellige samfunnsområder) som kan vise retning for andre, med mål om å inkludere flere og flere mennesker i den visjonen som ble etablert i 2003 av unge voksne fra Midtøsten.

Dennis Coll, en klok mann som har vært med oss fra begynnelsen i 2001 har sagt noe vakkert, og litt kunstnerisk” om relasjoner:

”In the end we are all “relational” artists, composers, poets. Beautiful, meaningful relationships are the greatest artistic collaboration of all time, composed on the song sheet of the world, painted on the canvas of life, imprinted in the DNA of humanity.”

Hjertelig takk til Helga Arntzen og Aktive Fredsreiser, Kamilla Solheim, Risør by v. ordfører Knut Henning Thygesen, Tore Frost, Henrik Syse og alle andre som har vært med å gjøre denne dagen så flott. Helt til slutt en stor takk til Blanche Major for hennes utrolige eksempel på forsoning med en grusom virkelighet som er helt uvirkelig. 

Takk!