Presentasjon av Enver Djuliman og hans arbeid

Tale holdt av informasjonsleder i Helsingforskomiteen Lillian Hjorth
under tildelingen av Blanche Majors forsoningspris 2003 til Enver Djuliman
Georg Sverdrups Hus, Universitetsbiblioteket på Blindern Oslo, 4 august 2003

Kjære alle sammen,
Det er en stor ære og en glede for meg å få lov å si noen ord om vinneren av Blanche Majors forsoningspris 2003, Enver Djuliman.
Jeg har vært så heldig å få lov til å arbeide sammen med Enver i Helsingforskomiteen siden 1997, og kjenner derfor godt til hans arbeid som ligger til grunn for denne tildelingen.

----------------------
Enver Djuliman ble født i 1959, i den flerkulturelle byen Mostar i Bosnia-Hercegovina, i det som det som da var det gamle Jugoslavia. Han har fortalt meg at han hadde en fredelig oppvekst i dette multietniske samfunnet og gjorde det som gutter pleier å gjøre; leke, drive idrett, fiske, gå på skole og titte på jentene. Etter hvert som han vokste til og ble en ung mann, utdannet han seg til jurist og hadde en drøm om en dag å bli advokat.
Men slik ble det ikke.
For i 1992 kom krigen til Bosnia.
Tilværelsen ble med ett snudd på hodet for Enver som så mange andre, og fremtidsdrømmene ble brått innhentet av nåtidens virkelighet med etnisk diskriminering, kamper mellom folkegrupper, uttallige menneskerettighetsovergrep og rundt 250 000 drepte.
Ett år senere ble juristen, ektemannen og tobarnsfaren Djuliman, sammen med sin familie, jaget ut av sitt hjemland. Og, plutselig, og høyst uønsket, var han blitt en flyktning her i Norge.
Og nå har jeg allerede gjort noe som jeg vet Enver vanligvis ikke liker at jeg gjør; nemlig å trekke frem hans flyktningbakgrunn.
Fordi; som han pleier å si til de uttallige flyktningungdommene han underviser: "Det å være en flyktning er bare en av mange identiteter som vi mennesker har. Vi vil ikke reduseres til "bare å være en flyktning", - det er en identitet som er blitt påtvunget oss, en identitet vi ikke ønsker. Alle mennesker vil bli sett på som hele mennesker, for det er det vi er: med våre individuelle gode og dårlige egenskaper, med våre egne erfaringer, behov og drømmer."
-----------------
Krigene på Balkan gjennom hele 1990-tallet, samt flyktningtilværelsen mange vanskelige sider her i Norge, skulle bli avgjørende for Enver Djulimans videre liv og yrkesmessige karriere.
Tankene og arbeidet som etter hvert opptok han mer og mer var: Hvordan kan man unngå at fortidens onde arv overføres til nye generasjoner? Hvilke verdier og normer må formidles for at mennesker som har opplevd krig og konflikt, som har opplevd at naboer og venner plutselig har stått på "den andre siden", skal kunne forsone seg; skal kunne klare å bygge levedyktige, demokratiske og fredelige samfunn?
Alle som kjenner Enver vet at han er kreativ, idérik og ikke minst at han har en meget stor arbeidskapasitet. Og han er en handlingens mann. Veien er usedvanlig kort fra tanke til handling.
Og med de vanskelige tankene om forsoning i hodet, og kunnskapen om den vanskelige "bagasjen" som flyktningene hadde med til fra Bosnia til Norge, gikk Djuliman i gang med å utvikle et undervisningsprosjekt rettet mot den bosniske flyktninggruppen.
I 1997 ble han ansatt i Den norske Helsingforskomité som nå fikk dra nytte av hans engasjement og arbeidsinnsats.
Bosniaprosjektet, og senere en rekke nye prosjekter rettet mot andre flyktninggrupper, men også det norske samfunnet som sådan, så snart dagens lys.
Det er ikke tid til å nevne alle de ulike prosjektene som har blitt realisert i Norge, men i stikkordsform kan nevnes:
· Omfattende undervisningstilbud i menneskerettigheter, demokrati og forsoning for flyktningbarn i norsk skole
· Et tredvetalls ni-dagers menneskerettighetskoler for flyktningungdom og norsk og russisk ungdom,
· seminarer for spesielle flyktninggrupper som journalister, lærere, kulturarbeidere,
· opprettelse av egne kvinnenettverk,
· kurs for lærerer og ansatte på flyktningmottak
· utgivelse av undervisningsmateriale og rapporter
· uttallige foredrag,
· artikler og kronikker i aviser, og presse, TV-opptredener
· og så videre og så videre…
Arbeidet som Djuliman initierte i 1997 og som han senere har ledet i Den norske Helsingforskomité, har på mange måter vært et nybrottsarbeid.
Det er blitt utviklet et faglig innhold og en metodikk for formidling av menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og fredelig konflikthåndtering til en hardt prøvet gruppe mennesker; nemlig flyktningene.
Målsettingen er å overføre kunnskap, og bidra til innsikt og refleksjon slik at de kan bli bedre i stand til å bearbeide og forsone seg med sin egen fortid, sin nåtidssituasjon, og forhåpentligvis gjøre dem bedre i stand til å bidra konstruktivt i det norske samfunnet, eller i sitt hjemland dersom de velger å vende tilbake.
Djulimans arbeid har betydd mye for uttallige enkeltmennesker og representerer verdifulle bidrag i norsk flyktningforvaltning. Men også det norske samfunn som sådan har hatt stor nytte av de mange aktivitetene. For i Norge som i alle flerkulturelle samfunn, er det nødvendig å få kunnskap om oss selv og om "de andre", og om de verdiene som er nedfelt i menneskerettighetene for å leve sammen i fred og gjensidig berikelse.

Balkan

Parallelt med arbeidet i Norge har Djuliman vært svært opptatt av situasjon i det tidligere Jugoslavia og hele veien er det forsoningsproblematikken som har stått i fokus. Med Djuliman som initiativtaker har Helsingforskomiteen, i samarbeid med de lokale Helsingforskomiteene, organisert rundt 40 ni-dagers menneskerettighetsskoler på Balkan der rundt 900 ungdommer med ulik etnisk bakgrunn har deltatt.

Menneskerettighetsskolene er i realiteten et levende og pågående forsoningsarbeid. Etter hvert som ungdommene kommer sammen, og får opplæring, forstår de bedre at alle mennesker er enkeltindivider og at den voksne generasjonens og storsamfunnets fiendebiler av "de andre" egentlig er konstruerte stereotypier som ikke har rot i virkeligheten, - men som kan brukes av politikere og andre, - det er derfor det blir krig, - og som igjen kan få innflytelse, - det er derfor vi må bekjempe dem!

Den vanskelige forsoningen

I 2001 utkom boken "Den vanskelige forsoningen" på serbisk-bosnisk-kroatisk med Djuliman som redaktør. Boken inneholder en rekke artikler om forsoning og forsoningsprosesser med bidrag fra Sør-Afrika, USA, Israel; Palestina og Norge, og er distribuert over hele det tidligere Jugoslavia. Boken tar for seg forsoning i et helhetsperspektiv og redegjør for de mange ulike virkemidler som kan tas i bruk for å skape forsoning og forsoningsprosesser. I forbindelse med utgivelsen ble det organisert seks større konferanser om forsoning i Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro. Den store oppmerksomheten som utgivelsen og konferansene fikk, både i TV og presse og i samfunnet for øvrig, viser at det er et omfattende behov for å ta tak i denne vanskelige problematikken og at boken har vært med på å tette et stort hull, da det ikke eksisterer mye litteratur om dette viktige temaet.
Det å skape forsoning etter krig og konflikt er, som boken redegjør for, ingen lett oppgave men et arbeid som krever styrke både fra den enkelte og fra samfunnet. For forsoningen kan ikke løsrives fra fortiden. Tvert imot er den uløselig bundet sammen med alt som har skjedd. For at samfunnene skal kunne bevege seg i en demokratisk og fredelig retning er det nødvendig at historien og konfliktene bearbeides, at overgrep blir erkjent og sett og sannhetene komme fram. Bare på dette grunnlaget kan forsoning finne sted. Forsoning er derfor et vanskelig arbeid som samfunnene må vise vilje til å gå i gang med. Dersom historien ikke bearbeides og forsoning finner sted, er det en stor fare for at konfliktene vil gå i arv til femtidige generasjoner. Enver Djulimans arbeid har vært et viktig bidrag for å motvirke dette.
Og er det noe de trenger på Balkan i dag, da det internasjonale samfunns søkelys ikke lenger er tilstede, er det nettopp fokus på forsoning og forsoningsprosesser og det som skaper fred.
---------------------------
Alle som kjenner Enver Djuliman vet at han er et varmt, klokt, utrolig engasjert og levende menneske, og som allerede nevnt, han har en usedvanlig arbeidskapasitet. For en måned siden var boken "Menneskerettigheter en innføring" ferdig trykket på serbisk - bosnisk - kroatisk, til bruk i skolene, og for allmennheten for øvrig i det tidligere Jugoslavia.
Og Enver ser alltid fremover og har stadig nye prosjekter i hodet. For som han sier; "det er i fremtiden vi skal leve resten av våre liv". Han største drøm er å få realisert et menneskerettighetsakademi for ungdom fra hele det tidligere Jugoslavia lokalisert i sin hjemby Mostar i Bosnia.
Til tross for krigen og vonde opplevelser har Enver Djuliman beholdt en sterk tro på "det gode" i menneskene. Men menneskene trenger kunnskap: kunnskap om menneskerettighetene som det minste felles multiplum av et regelverk som et samfunn må organiseres på grunnlag av. Og kunnskap om forsoning og forsoningsprosesser. Og så må mennesker møtes! Bare ved å møte hverandre kan stereotypier og fiendebilder utfordres, og fredelig sameksistens og forsoning finne sted.
Den norske Helsingforskomité og mange i menneskerettighetsmiljøene i Norge og på Balkan, er glade for at Enver Djuliman får denne anerkjennelsen for sitt arbeid som Blanche Majors forsoningspris er. Vi håper og tror at den vil anspore til videre innsats for forsoning, både på Balkan, men også her i Norge.
Avslutningsvis vil jeg sitere noe en flyktningejente fra Tsjetsjenia sa til Enver og meg tidligere i år, på den siste dagen på en av våre ni-dagers menneskerettighetsskoler: Hun sa: "Det er bare en ting jeg vil dere skal vite og det er at dere gjør det aller viktigste"!
Det samme jeg vil si til deg Enver: Du gjør det aller viktigste.
Gratulerer!