Appell Forsoningsprisen 2005

Ved Peter Major

Ved dagens prisutdeling står tre personer helt sentralt. De tre er Helga Arntzen, som har innstiftet prisen, Blanche Major, hvis navn prisen bærer - og Inge Eidsvåg, dagens prisvinner. De tre personene har kommer til dette møtet med hvert sitt geografiske utgangspunkt - den ene fra Tyskland, den andre fra Ungarn og den tredje fra Norge.

Et møte på tvers av landegrensene - langt fra noen uvanlig foreteelse i vår tid.
Så leser jeg noe som setter dette møtet i perspektiv - en historisk faktaopplysning som i utgangspunktet slett ikke har noe med dagens priutdeling å gjøre - nemlig historien om den gang jernet ble tatt i bruk i Europa. Jeg leser at dette først skjedde i Middelhavsområdet, og at kunnskapen om dette etter hvert spredte seg til det nordlige Europa. Og boken forteller at denne vandringen mot nord tok - ikke 10, 50 eller 100 år - men 1500 år. Ett tusen femhundre år! Så stedbundne var altså menneskene den gang - så liten var med andre ord kontakten mellom kulturene i Europa.

Kanskje gjør dette historiske tilbakeblikket det tydeligere for oss at kontakt mellom mennesker - og nasjoner - slett ikke har vært en selvfølge til alle tider.

Men verden har altså forandret seg - med et trykk på en datamus kan vi på brøkdeler av et sekund skaffe oss innsikt fra den andre siden av kloden. Selv i det korte pespektiv er dette intet mindre enn grensesprengende!

Rent kunnskapsmessig har vi altså kommet hverandre svært mye nærmere - men når det gjelder gjensidig forståelse mellom kulturer og religioner, har motsetningene snarere blitt tydeligere og større - noe som igjen har hatt klare konsekvenser for den verden som til daglig omgir oss. I dag kan en beslutning i et ovalt rom på den amerikanske østkysten i løpet av minutter materialisere seg i en krig i et land på den andre siden av kloden. Og et nikk bak en teltduk mellom de afghanske fjell kan på like kort tid utløse en serie eksplosjoner i samferdselsnettet i europeiske storbyer.

Slik har utviklingen bragt oss fremover rent kunnskapsmessig - samtidig som verden på et vis har blitt sin egen fiende.
Nettopp i en slik tid blir det helt avgjørende at mennesker møtes og samtaler - over landegrensene, over kulturkløftene og over de religiøse skillelinjene. For det er møtene og samtalene som danner grunnlaget for en gjensidig forståelse.

Dersom dagens prisvinner, Inge Eidsvåg, for eksempel hadde møtt en nordmann utenfor landets grense, ville denne trolig spurt ham hvor i Norge han kom fra, og Inge Eidsvåg ville svart at han kom fra Trøndelag. Den fremmede ville så kanskje spurt hvor i Trøndelag, og Inge Eidsvåg ville svart at han kom fra Hitra, fra et lite småbruk. Med dette ville den andre fått vite noe om livet hans, og begynnelsen til en gjensidig forståelse ville være skapt.

For oss jøder ville det samme møtet artet seg annerledes. Dersom Blanche hadde møtt en annen jøde, ville denne trolig startet med å stille det samme spørsmålet - nemlig hvor hun kom fra, og Blanche ville svart at hun kom fra Norge. Her har hun bodd i 60 år. Men så ville den andre spurt hvor hun egentlig kom fra, og Blanche ville svart at egentlig kom hun fra Ungarn. Den andre ville så spurt hvor hun kom fra før det, og Blanche ville svart at før det kom familien fra Zagreb. Og slik ville det fortsatt med spørsmål og svar om nye land og nye bosteder stadig lenger bakover i historien. For hver gang det politiske kartet i Europa har blitt kullkastet, har jøder måttet legge ut på vandring mot et nytt sted og et nytt land.

Noe slikt var det som inntraff da Blanche en julidag i 1944 befant seg på en jernbanevogn mot ukjent bestemmelsessted. Ikke visste hun at endeholdeplassen - bokstavelig talt - skulle vise seg å være et sted ved navn Auschwitz-Birkenau. Og det som kom til å hende i denne leiren, ble mye av klangbunnen i det som gjennom tiår ble hennes livsoppgave - nemlig å fortelle norske skolebarn om det som hadde skjedd i de tyske tilintetgjørelsesleirene. Og Blanche valgte alltid å ha som innfallsport at det som hadde skjedd, det kunne en gjøre lite med. Fremtiden, derimot, kunne en være med og forme.
Med bakgrunn i dette er det spesielt meningsfylt å lese hva en anmelder skriver om en av bøkene til Inge Eidsvåg. Han skriver: "Eidsvågs innsikt er en gjennomlevd håndsrekning til alle som ennå ikke har tatt bolig i seg selv." Ordene er tankevekkende nettopp fordi de også kunne vært sagt om det opplysningsarbeidet Blanche har bidratt med gjennom årene. For nettopp det forhold at innsikten er gjennomlevd, gjør at den lodder langt dypere enn ren kunnskap. Den hviler på et levd liv - på menneskelig erfaring. Og akkurat dette har vært avgjørende for Blanche´s arbeid. Enn videre har også Blanche rettet sin innsats "mot dem som ennå ikke har tatt bolig i seg selv" - nemlig de unge.

Med utgangspunkt i disse ordene er det derfor en særlig glede - på vegne av priskomiteen og Blanche selv - å kunne overrekke Blanche Major´s forsoningspris til Inge Eidsvåg.