Roald Årdahl

Roald Årdahl var en av Norges yngste krigsfanger.
Han ble født i Kristiansand i 1927, og han var bare 15 år gammel da han ble arrestert, som en av Norges yngste nazimotstandere. Hans store forbrytelse mot det tredje rike var at han hadde delt ut noen løpesedler og informasjon.

Som straff for dette fikk han tre år i tysk fangenskap. På grunn av sin unge alder, slapp han å bli sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. I stedet ble det et opphold i fangeleiren på Grini, mens noen av hans gode venner og kamerater ble henrettet i samme sak.

Mor og sønn ble arrestert for illegal virksomhet

Jeg var med  i en organisasjon som hadde sitt utspring i Østerrike, og – Winther - han som  ledet denne gruppen i Kristiansand var østerriker og var i flyvåpenet. I Østerrike hadde han dannet en gruppe av ungdommer som kjempet mot nazismen og han  forsøkte å organisere tilsvarende grupper i alle de tyskokkuperte land, også her i Norge. I første rekke var den beregnet på østerrikere som bodde i Norge, men organisasjonen hadde mange norske medlemmer. Det var her jeg ble medlem, sier Roald.

Otto Dahl, som var lege, var leder for MILORG på Sørlandet, skrev senere i en rapport at det hadde vært gjort forsøk på å koordinere denne gruppen og hjemmefronten for øvrig.

På grunn av at de var så unge var ikke det mulig under de forhold som rådet den gang.
Min oppgave var å dele ut noen blader og litt forskjellige aviser. Så du forstår, det var ikke så store greiene jeg gjorde, men det var nok til at jeg ble arrestert i september 1942. Det var rundt halv ellevetiden på kvelden at det ringte på døren hjemme. Utenfor sto statspolitiet, og ba meg om å bli med dem. Jeg fikk ikke sjanse til å pakke noe med meg, men ble straks kjørt rett til fengselet.

Far var død, og mor hadde overtatt fars verksted og drev dette med fem mann i arbeid. Hun var sprek og hadde heldigvis mer enn nok å stelle med. Hun ble også arrestert. Like etter meg, og hun  satt inne samtidig i fengselet i Kristiansand. Hun hadde vært med på å distribuere noen illegale bøker, men det visste ikke jeg noe om på dette tidspunktet. 

Fra fengselet ble jeg sendt til sjefen for Gestapo på Arkivet i Kristiansand for forhør. Det var Rudolf Kerner, bare 32 år gammel, men selveste sjefen. Han foretok det første forhøret av meg, før jeg nærmest ble kastet ut derfra og videre til en som het Lipicki. Sistnevnte var en forferdelig type, og bare navnet hans skulle etter hvert sende kuldegysninger nedover ryggen på atskillige sørlendinger. Dette var for øvrig rett etter at de hadde startet opp i Arkivet.
Samtidig som vår organisasjon ble rullet opp ble også Laudal-gruppen avslørt. Så det var uhyggelige tider på Sørlandet

Jeg husker at jeg kort tid før arrestasjonen fikk besøk av en som heter Egil Tranberg. Han bodde i samme hus som en av Gestaposjefene og her hadde han snappet opp rykter om at vår organisasjon var avslørt og vi skulle arresteres. Han spurte om jeg ville være med ham å rømme til Sverige. Rømningen skulle foregå allerede dagen etter. Han hadde fått ordnet plass nede i kullrommet på en båt som skulle gå langs svenskekysten, og da skulle vi ett eller annet sted stupe over bord og svømme inn til land. Avtalen var at båten da skulle senke farten, og nærmest ligge stille et øyeblikk. Egil var veldig god til å svømme i motsetning til meg. Det ville være noen kilometer inn til land, så jeg torde ikke bli med.
Hvis jeg hadde vært klar over hvor nær arrestasjonen var, så er det nok mulig at jeg hadde tatt sjansen og blitt med.

Fra Arkivet via fengselet til Grini

De tok 3 – 4 forhør av meg på Arkivet, men jeg kjente ikke til noe som helst, og jeg ante heller ikke noe om de andre i organisasjonen. Jeg hadde riktignok sett noen andre fanger nede på kretsfengselet, men jeg kjente ikke noen av dem. Vi hadde bare jobbet rundt et halvt år da dette skjedde.  Organisasjonen var lagt opp slik at de forskjellige gruppene ikke visste noe som helst om de andre.
Lipicki trodde ikke noe særlig på det jeg fortalte, så det endte med at jeg fikk noen slag her og der, i et forsøk på å løsne litt på tungebåndene. Jeg tror de ganske raskt forsto at det var ikke noe særlig jeg hadde å bringe til torgs, så de sendte meg tilbake til kretsfengselet. Jeg satt der de neste to ukene.
Der fikk jeg skabb. Det er ikke det at det er så farlig, men det klør noe så voldsomt, og dermed måtte jeg og en annen fange på sykehuset. Vi måtte få salve. Mens vi var sykehuset fikk vi beskjed om at vi skulle videresendes til Oslo. Det skjedde raskt. Vi fikk ikke tid til å områ oss, før vi nærmest ble sendt på hodet inn i en jernbanevogn. Til sammen var vi rundt 60 fanger som ble sendt til Grini. 
Jeg husker så godt denne togturen fordi vaktene hadde sørget for at alle gardinene var nedrullet, og i tillegg ble vi passet på av bevæpnete soldater. Ingen av oss skulle se noe som helst av det som var utenfor vinduene. I dag går jo denne turen i løpet av noen få timer, men vi brukte to døgn fra Kristiansand til Oslo

Da vi omsider kom til Grini ble jeg plassert på brakke 6 og kom på samme rom som 6 jøder. Denne brakka hadde for øvrig tilnavnet "Jødebrakka". I tillegg til jødene var det 6 andre norske fanger på rommet.
Det var forferdelig å se hvordan jødene ble behandlet. Dette var tydeligvis mennesker som vaktene og ledelsen nærte et dypt hat i mot, og de ble stadig jaget ut om natten for å "drilles" i eksersis., hoppe og danse.

Dette var begynnelsen på jødeforfølgelsen i Norge. Alle disse jødene jeg var sammen med, ble sendt til Auschwitz, utenom en – Blomenfeldt. Han hadde vært med i første verdenskrig og blitt tildelt Jernkorset for sin innsats.
Han fortalte nokså humoristisk om hvordan han hadde fått denne utmerkelse. Det var rett og slett et granatnedslag som hadde ”puffet” ham ned i en skyttergrav, og der ble han funnet. Noe annet hadde han ikke gjort. Dermed ble han dekorert.
Blomenfeldt var tysk jøde, men kom til Norge sammen med en turngruppe som dro rundt og opptrådte.  I sin ungdom hadde han vært borti servitøryrket, og han slo seg etter hvert ned i Norge, og ble først hovmester og deretter direktør på den første ”Humla” i Oslo. Mot alle odds så overlevde han krigen, og jeg hadde god kontakt med ham etterpå. Selv om vi var fanger så oppsto det et ubrytelig kameratskap mellom oss fangene, sier Årdal.

Hvordan var det å sitte i krigsfangeleir som 15-åring?

Jeg var med på mye rart. Det første jeg ble satt til var potetplukking, og det var jo i september, den tiden da potetene skulle opp, så jeg ble altså landbruksarbeider. Han som var sjefen for oss, var en vi kalte for ”Bestefar”. En stor kraftig type med digre tvinnbarter.  Så var det en kveld at en eller annen i brakka kom med forslag om at vi skulle gå ned for å prøve å få tak i noen poteter. Tre av oss lurte oss under gjerdet og ned til potetlageret. I full fart lempet vi noen poteter opp i en pose, og skulle begynne tilbaketoget da vi hørte en kraftig røst rope: Halt! Deretter ble det løsnet et skudd. Det var ”Bestefar” som hadde oppdaget oss. Vi ble vettskremte og løp det beste vi hadde lært. Jeg tror egentlig ikke det var noe vondt i denne fyren, men han var en god representant for det vi kaller ”Prøysserdisiplin”.
Noe senere ble jeg forflyttet til kjøkkentjenesten, før jeg ble videresendt til ”Schlüssertjenesten”. Denne jobben var å gå rundt med nøkler.

Lærte å spille sjakk på enecella

I slutten av 1942 skulle det være rettssak mot medlemmene i den gruppen jeg hadde vært med i. Dermed havnet jeg på enecelle i fengselet på Akershus. Oppe i et tårn. Her ble jeg sittende i mange måneder. Det var hardt for en 15-åring. Det var forresten den samme cella som Quisling senere ble plassert i.

Det var bare en liten glugge oppe på veggen, og det var det året det var så fryktelig kaldt. Så jeg husker at jeg måtte ligge med frakk, og bare et spinkelt ullteppe til å dra over meg. Ellers så var det et lite bord i cella og en stol, og ei bøtte som tjenestegjorde som toalett.
Nå var det imidlertid ganske så lytt mellom cellene her oppe, så vi kunne snakke med hverandre. Det var forresten her jeg lærte å spille sjakk. Han som hadde celle ved siden av meg var en god spiller, så han lærte meg opp. Han forklarte hvordan jeg skulle tegne opp et sjakkbrett og hvordan jeg skulle flytte de forskjellige brikkene.

Heldigvis så var jeg ung og sprek den gangen, men hadde noen plassert meg alene i en liten fengselscelle i dag, hadde jeg tørnet gal ganske raskt, sier Roald ettertenksomt, og er noen korte sekunder tilbake i cella på Akershus.

En som betydde mye for meg denne tiden var presten Dagfinn Hauge, senere biskop. Han hadde frivillig gått inn i arbeidet som fengselsprest. Han gjorde et uutslettelig inntrykk på alle oss fangene. Han var der når vi trengte ham. Han ikke bare trøstet oss når vi hadde det tøft og vanskelig, men han ga oss også praktisk hjelp, samtidig som han brakte informasjon mellom oss og våre familier.

I sin bok ”Slik dør menn”, forteller Hauge at det satt mange kjekke karer på Akershus høsten 1942, men det tyske regimet gjorde det vanskeligere og vanskeligere å gjøre noe for de dødsdømte nordmennene. Først satte de Røde Kors på porten, og deretter la det tyske sikkerhetspolitiet ned forbud om at deres fanger skulle få delta på gudstjenesten. Grunnen var nesten morsom: Fangene måtte ikke få konferere seg imellom. Regimet glemte helt at fangene uten problem kunne prate med hverandre gjennom celleveggene.

Rettssak

På nyåret 1943 startet rettssaken mot oss. På grunn av at Winther hadde vært i luftvåpenet, så var det Luftwaffes øverste myndighet som kom til Oslo for å delta i rettssaken som ble holdt hos Justisdepartementet i Tinghuset. Blant dommerne var det både vakter og generaler, så det var en ganske så unik sammensetning. Vi fikk en forsvarer, som også var fra flyvåpenet, men han kunne ingenting gjøre. Han ville vel heller ikke, for utfallet av denne rettssaken var i realiteten avgjort på forhånd.
Winther ble dømt til døden tre ganger i denne rettssaken, og jeg fikk tre års fengsel. I rettspapirene står det at etterforskningen tok lang tid, og først etter et halvt år kom saken opp for en spesiell Luftwaffe Fältgericht-domstol. Alle de 32 tiltalte var til stede i retten på en gang. De norske ble nektet norsk forsvarer. Tre tyskere skulle forsvare alle sammen. Rettsaken varte en uke og var antakelig i overensstemmelse med en vanlig rettergang. I likhet med de fleste andre tyske rettssaker i Norge så var også utfallet her avgjort på forhånd.

Ragnar Fredriksen fra Kristiansand var 18 år og Erling Karlsen fra Flekkerøya var 19 år. Begge var gode venner av meg. Begge ble dømt til døden, og de ble senere skutt begge to.
Det som var graverende for deres situasjon var at de hadde vervet medlemmer til denne organisasjonen. Om de ikke hadde lykkes så godt, så hadde de forsøkt, og dermed ble dommen knallhard. To andre venner av meg ble dømt til livsvarig tukthus.
7 andre av de tiltalte fikk langvarige fengselsstraffer og ble sendt til Tyskland, hvor de var fram til freden.
Flere av de norske tiltalte var skoleelever helt ned til 14-15årsalderen. Hadde neppe noen klar bevissthet om hvor livsfarlige ting de var med på.

Slik dør menn

Dagfinn Hauge forteller: ”Det var den 28. juni 1943 – en av de lyse, smilende dagene som i all sin sommerprakt var en eneste stor protest mot krig og djevelskap.
En fremmed tysk røst kommer i telefonen: det var den tyske ”Oberpfarrer” (noe i likhet av vår feltprost). Han skulle hilse så meget fra mine to venner på Akershus. ”I natt har jeg fulgt dem på deres siste reise.”
Det gikk en stund før jeg fikk meg til å tro at det var sant. Skulle det virkelig gå slik denne gangen også. Jeg så for meg de to guttene – Ragnar og Erling. De var så ekte gutter i alle ting, i bevegelser, i tankegang, i tale, i smil. Skulle virkelig ikke de heller få leve? Jeg så for meg de lysende øynene som så ofte hadde møtt meg i celledøra eller i kirken. Nå skulle de være lukket.
Den tyske presten fortalte at Ragnar og Erling hadde fått stadfestet dødsdommen kvelden før kl. 23.00 og allerede kl. 01.00 ble de kjørt til retterstedet. Alt hadde gått stille og rolig for seg, og de sto arm i arm da skuddene falt.
Det var ikke vanskelig for Hauge å forstå den tyske presten når han avsluttet sin beretning med disse ordene: ”Gid min dødstund må bli som deres!”,og Dagfinn Hauge legger til: ”Slik dør menn.”

Jeg skulle egentlig vært sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, forteller Roald videre, men på grunn av min unge alder, så ble dette omgjort ett eller annet sted underveis.
Etter rettssaken ble jeg sendt tilbake til Akershus. Nå havnet jeg på en stor fellescelle, sammen med rundt 70 andre fra alle mulige slags nasjoner, blant annet flere tyske fanger.
Det var her difterien kom. Vi ble ”undervist” i hvordan vi skulle ”få” difteri. Vi skulle ha hvit tunge, og når vi tørstet så fikk tunga et hvitt belegg, og så skulle vi ha feber. Da fikk vi selvfølgelig undervisning i hvordan vi skulle få termometeret til å vise rundt 40 grader. Vi spilte at vi hadde fått difteri. Resultatene uteble ikke. Etter ”legebesøket” bar det rett til Ullevål sykehus. Her ble jeg ved legenes hjelp i tre måneder.

Havnet på "Fallskjermen" på Grini

I oktober ble jeg sendt tilbake til Grini. Da havnet jeg i den beryktede "Fallskjermen". Der var Robert Eichinger fra Lillesand som brakkesjef. Sammen med 12 andre fra samme gruppe var han dømt til døden. Selv om han hadde dødsdommen hengende over seg tok han ekstra godt vare på meg. Jeg var jo bare en guttunge. Heldigvis så overlevde også han krigen, og vi har siden vært veldig gode venner. Kameratskapet fra den gangen holder vi fortsatt ved like.
Vi var ganske mange mann på rommet, men som det framgår av bildet så var det køyer i fire etasjer. Vi som var yngst, og lettest til beins tok de på toppen.

På Fallskjermen var vi egentlig to grupper, og den ene gruppen besto av dødsdømte, og det forteller jo ganske så tydelig at det var et spesielt sted.
På dette tidspunktet hadde Terboven satt inn en annonse i Aftenposten hvor det sto at han ikke lenger ville benåde nordmenn som ble arrestert for motstand mot naziregimet. Denne nyheten nådde selvfølgelig oss som satt på fallskjermen. Det ble nok en mer spent atmosfære blant de dødsdømte etter dette.
De hadde jo tenkt at de ville bli benådet. Flere av dem var gift, og hadde barn. Det var flere i Bergensområdet som hadde søkt om benådning for dem, men nå var det forgjeves
Jeg glemmer aldri da de hentet 9 stykker fra denne gruppen. Vi andre sto oppe i vinduet og så ned når de ble hentet av soldatene for å bli kjørt til Trandum. De var bakbundet og ble lempet opp på lastebilen. Ikke lenge etter var de henrettet alle sammen.

Ta støvlene mine - jeg skal skytes

For meg knytter det seg noe helt spesielt til denne episoden, sier Roald og får et trist drag i ansiktet.
Du forstår jeg hadde så dårlig skotøy da jeg var på Grini. Det hadde en av de ni oppdaget, og før han ble ført ut av rommet kom han bort til meg og ga meg støvlene sine med ordene: ”Ta disse du. Jeg får ikke mer bruk for dem, for jeg skal skytes...”

Jeg ble på fallskjermen i fem måneder. Det var tøft! Jeg kom meg utrolig nok gjennom dette oppholdet. Kanskje fordi jeg var både fysisk og psykisk sterk den gangen. Jeg skal ikke underslå at jeg iblant har hatt det tøft i ettertid, når minnene har strømmet på. Jeg merker at jeg har problemer når jeg nå sitter her og snakker om det, sier Roald stille. ”Det var forferdelig hardt!
Etter oppholdet på ”Fallskjermen” ble jeg sendt tilbake til Akershus for å sitte fengslet der. Jeg ble frigitt etter ikke fullt tre år, men det er ikke tvil om at tiden i nazistenes fangeleir frarøvet meg mye av min ungdomstid.

Ønsket å glemme redslene

Så snart krigen var slutt ønsket Roald å komme seg vekk. Det var for mange minner som strømmet på, og han tok derfor hyre om bord på en båt og dro til Amerika. Var vekk i rundt tre år før han kom tilbake til Norge igjen, hvor han tok fatt på mer utdannelse. Han hadde nå jobbet noen år som stuert og det var naturlig at han fortsatte innen dette faget. Senere tok han Hotellfagskolen og ble ansatt som lærer på Tangen videregående skole i Kristiansand. En arbeidsplass han hadde i 37 år. De siste 12 årene som undervisningsinspektør.

Når du gjør opp status for livet ditt fram til nå - hva da?

Jeg ønsker at ingen andre skal få oppleve det jeg selv gjorde. Det å havne i krigsfangenskap bare 15 år gammel er en så tøff opplevelse at den kan egentlig ikke beskrives. Det var egentlig ganske tøft rett etter at krigen var slutt, fordi da skulle vi ikke snakke om det vi hadde opplevd. Dermed ble det til at mange bar på de vonde tingene inni seg.

Først på 60-tallet begynte man å snakke om disse tingene, og da var det for sent for mange av dem som hadde følt krigens redsler på kroppen - både fysisk og psykisk. Vi som hadde vært fanger hadde ikke noen forening som tok imot oss. Det har heldigvis vært en fin terapi for mange at de har kunnet prate seg ut av traumene.

Roald Årdal har flere ganger reist med som tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og han sier det slik: Kan vi med å fortelle om våre opplevelser være med på hindre at unge mennesker fanges inn av nazistiske ideologier, ja da er det vel verd å være med som tidsvitne. Vår oppgave er å advare den oppvoksende generasjon så ikke slike tankestrømninger får grobunn i vårt samfunn sier Roald Årdal fra Kristiansand.

Kilder:

Samtaler med Roald Årdal
Dagfinn Hauge: "Slik dør menn" (utgitt på Lutherstiftelsen Forlag)