Sverre Aaserud

Min familie bodde i Aurskog, som var et grenseområde – det var bare 5-6 mil til svenskegrensen. Det var mye flyktningtrafikk i området og tyskerne gjorde alt for å forhindre dette. Alle som bodde i grenseområdene fikk et grenseboerbevis – et pass - og det var stadige kontroller for prøve å avsløre flyktninger. Det var ikke bare det tyske politiet – Gestapo - men også mange norske nazister og sympatisører som opererte som angivere for tyskerne.

Pappa fikk en dag besøk av en barndomskamerat som hadde flyttet til Oslo. Han hadde kommet i tyskernes søkelys (litt usikker på hvorfor) og måtte flykte til Sverige. Pappa hjalp han med mat og klær og et kart over grenseområdene. Kameraten ble dessverre tatt og sannsynligvis torturert, slik at han anga de som hadde hjulpet han.
Pappa ble arrestert og sendt til Grini. Grini var også en konsentrasjonsleir, men forholdene var ikke like ille som i Tyskland. Fangene måtte arbeide, og fikk lite og dårlig mat, men de ble ikke drevet i døden på samme måte som i tyske leire. Leiren var ganske stor og noen ganger arbeidet fangene ganske nær de ytre gjerdene. Det var alltid lite mat og fangenes familier prøvde ofte å smugle inn mat til dem. Det var et strengt og brutalt regime i leiren, men ved at tilfelle greide min far og noen av hans kamerater å få inn mat. De greide det fordi en av de eldre og mindre brutale tyske fangevokterne valgte «å se en annen vei». De hadde greid å smugle inn bl.a. loff, smør og pålegg. Det smakte himmelsk, men de tålte ikke den gode maten og ble skikkelig dårlige. Magen var bare vant med poteter og kålsuppe.

Mange av fangene på Grini ble sendt videre til leire i Tyskland. Selv om fangene fikk lite informasjon fra omverdenen visste de noe om hva som kunne vente dem. Pappa ble plukket ut og sendt til Tyskland i november i 1943. Hvorfor akkurat han ble valgt ut er uklart, det var bare ca. 2 av 10 fanger på Grini som ble sendt videre til tyske leire. De ble stuet om bord i fangeskipet Donau. Om bord på Donau rådet usikkerhet og frykt – sjansen for å overleve i Sachsenhausen var ikke stor.

Sachsenhausen åpnet i 1936. I starten vare dette en leir for internering av politiske motstandere, kriminelle og asosiale (homofile mm). Etter hvert ble krigsfangene fra andre land i flertall.

Man bodde i brakker. Et grusomt regime hvor de mest brutale fangene (kriminelle) ble utnevnt til sjefer på brakka. Jo mer brutale de var mot sine medfanger jo mer privilegier og goder (som f.eks. mat) fikk de av de fangevokterne.
Fram til 1943 var det et mål i seg selv at fangene skulle gå til grunne og dø. I løpet av krigen var det totalt 200.000 mennesker som satt i Sachsenhausen – ca. 100.000 døde

Det verste stedet å jobbe var i «Klinkerverk» hvor de produserte murstein som ble solgt til bygningsindustrien. Dette var den arbeidskommandoen som tok livet av flest fanger

Min far var med på å bygge veier og jernbanelinjer, som ikke var like ille som «Klinkerverk». Det var knallhardt arbeid med hakke og spade og de fikk alt for lite mat. I den siste perioden var han heldig og fikk han lettere arbeid. Han jobbet på proviantrommet og oppgavene var å fordele mat ut til fangene på arbeidskommandoene og brakkene.

Det var appell (eller oppstilling) morgen og kveld. Over 10.000 mann måtte stå i giv akt i timevis – utslitte etter en lang dag på arbeidskommando. Alle skulle telles. Hvis tellingen ikke stemte, og det skjedde ofte, måte fangen stå enda lengre. Dette var også en måte å undertrykke og straffe fangene på. Å stå ute i timevis i regn og kulde – med lite klær og dårlige sko.

Under appellen var det vanlig at fanger ble henrettet ved henging daglig. Tidligere opplevelser fra Grini bleknet. Å være vitne til henrettelser daglig var hardt. Midt oppi dette beholdt fangene allikevel overlevelsesinstinkt og motstandskraft. Det er utrolig hva som bor i oss i ekstreme situasjoner.

Et eksempel. Tobakk ute på arbeidskommando på dagen var strengt forbudt. Straffen var 25 slag med stokk. Hver dag hørte de skrikene fra fanger som ble straffet med stokkeslag, men hver eneste dag hadde de med seg tobakk ut på arbeidskommando og snek seg til en røyk så fort de hadde sjansen. Dette er et slags bilde på at man nektet å underkaste seg og viste motstand på de områdene men kunne. Man saboterte i det stille – arbeidet minst mulig, men måtte samtidig unngå å bli oppdaget og straffet for det.

Nordmennene hadde det etter hvert minst verst. De hadde en fordel av at nazistene definerte nordmenn som en del av den ariske rase. Jødene fikk alltid unngjelde. Russere og andre slaviske folkegrupper hadde det neste like ille. Ble man syk kom døden fort. Sykestua var en vits.
Noen var så gale av sult at de spiste det som andre hadde kastet opp.

I 1943 endret forholdene seg. Det tyske krigsmaskineriet trengte den arbeidskraften som fangene representerte. Fangene fikk ikke like dårlig mat og færre døde av underernæring og utmattelse.
Etter påtrykk fra Det internasjonale røde kors godtok nazistene at fangene fikk pakker hjemmefra og fra Røde kors (Danmark, Sverige og Sveits). Her var nordmenn og dansker i en bedre stilling enn andre medfanger, som ikke fikk noe utenfra i det hele tatt. Dette var en viktig årsak til at mange nordmenn berget livet. Pappa fikk mange pakker fra det danske Røde kors, og her var det også angitt en avsender – en dansk familie som hadde «adoptert» en norsk fange. I pakkene var det mat og sigaretter, og det var hard valuta i leiren.

Det var mange typer verksteder og produksjon i og utenfor leiren hvor fangene arbeidet. Her ble det laget ting i hemmelighet, som man byttet til seg mat for.

Krigen går mot slutten og ryktene når også fangene i Sachsenhausen. Russiske styrker rykker nærmere på østfronten. Samtidig kommer ny usikkerhet og frykt. Fangene blir informert om at de må evakuere leiren og at de må velge transport eller marsj. De svakeste blir bedt om å velge transport, men man frykter da å gå rett i gasskammeret. Mange av fangene blir tvunget ut på marsj,
som ender i døden for veldig, veldig mange. Midt i denne kaotiske situasjonen svirrer det rykter om Røde kors.

Det er en utrolig bragd at transporten med de hvite bussene i det hele tatt kom i stand. Tyskerne innså at krigen var tapt og grev Folke Bernadotte fikk gjort en avtale med Heinrich Himmler (Reichsführer-SS-kommandant for Schutzstaffel fra 1929 til 1945) og 700 busser ble satt inn for å transportere fanger ut av Tyskland og de reddet dermed livet til tusenvis av fanger, deriblant min far.
Når han fortalte meg hvordan det var å komme om bord i den hvite bussen og bli mottatt av sykepleiere som snakket svensk var det lett å forstå hvilken utrolig lettelse dette var.

Men reisen hjem til Norge var lang. På vei til Danmark ble de stuet inn i en annen konsentrasjonsleir – Neuengamme utenfor Hamburg.

I Neuengamme tror jeg han hadde sin verste opplevelse under sitt et og et halvt år lange opphold i tyske konsentrasjonsleirer. Når de kom til Neuengamme ble de kommandert til å rydde en sykebrakke. Det han opplevde her i et kaos av syke og døde mennesker ville han ikke gå nærmere inn på.

Etter noen dager i Neuengamme gikk ferden videre til Frøslev i Danmark. Frøslev var en leir tilsvarende Grini i Norge. Etter noen dager ble de kjørt videre i de hvite bussene til Sverige. I Sverige måtte han ligge noen uker på sykehus. Han dro på seg pleuritt – en lungeinfeksjon antagelig etter å ha ryddet sykebrakkene i Neuengamme.

Jeg har snakket om pakkene fra det danske røde kors. Mange av pakkene hadde samme avsender. Når pappa kom hjem tok han kontakt med denne danske familien, og dro på besøk til dem allerede i 1946. Våre danske venner er som familie for oss og vi har hatt jevnlig kontakt i alle år.

Helt avslutningsvis vil jeg nevne en ting som har brent seg fast i meg. Jeg husker at jeg som ganske liten gutt – 10-12 år - spurte pappa: «Etter det du har opplevd må du jo hate alle tyskere», men han svarte: «Det finns dårlige tyskere og det finns gode tyskere». Min far ga meg med dette en grunnleggende verdi: Du skal ikke dømme mennesker på grunn av hvem de er, men hva de gjør.