Umiddelbart etter arrestasjonen ble jeg transportert sammen med flere andre til kretsfengselet i Kristiansand. Når jeg skulle forhøres hentet de meg til nazistenes høyborg – Arkivet. Her ble jeg sendt inn i forhørsrommet, og kryss-forhørt om min tilknytning til det illegale arbeidet. Folkene som sto for disse avhørene hadde lært leksa si, og de visste når de ikke klarte å få mer ut arrestanten.
Nå var det ikke noe jeg hadde å bidra med, så de fant raskt ut av jeg skulle sendes videre. I første omgang til Grini.
Oppholdet på Grini ble ikke av lang varighet og sammen med flere andre sørlendinger ble jeg satt opp på transport til Tyskland.
Vi ble stuet inn nede i lasterommet på Monte Rosa. Denne båten ble etter hvert et beryktet fange- og troppetransportskip. Reisen var en stor prøvelse i et trangt og møkkete rom, og vi var lettet da vi omsider kunne komme i land, få fast grunn under føttene og trekke inn frisk luft.
Men vi visste ikke noe om hva som ventet oss – og godt var det. For dette var begynnelsen på en reise i ondskapens rike.
Jeg ble som forsteinet
Etter ankomst Hamburg ble vi fraktet til et tukthus, hvor vi tilbrakte noen dager. Men her fikk vi også en liten forsmak av hva som ventet oss som krigsfanger i Hitler-tyskland.
Jeg var bare 19 år gammel og hadde aldri klart å forestille meg hva som foregikk under Hitlers regime, men jeg skulle smertelig få erfare det i månedene som lå foran meg.
Sammen med de andre i gruppen ankom jeg konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det var en voldsom opplevelse. Jeg ante ikke noe om at det fantes slike leire. Nå sto jeg plutselig ansikt til ansikt med tusenvis av fanger. Av de rundt 25 000 fangene som befant seg leiren var omtrent en tredjedel sterkt underernærte, og de så omtrent ut som levende lik. På leirspråket ble de kalt for ”muselmenn”.
Jeg var for sjokkert til å felle en tåre. Ble omtrent som forsteinet, eller for å si det på en annen måte – jeg fortrengte det uhyggelige synet som møtte meg og gikk på en måte i ”vranglås”. I utgangspunktet var jeg ikke en tøff mann, men nå ble det bare slik at jeg ikke slapp det negative inn. I stedet bestemte jeg meg for å bruke all min energi på å overleve.
Ble nærmest besatt av tanken på at: ”Dette skal du overleve Torstein. Du skal hjem til Risør igjen!” Hadde jeg sluppet all nøden og elendigheten i leiren inn i sinnet mitt, er jeg redd jeg hadde bukket under i løpet av kort tid.
Selv om jeg så at andre fanger hadde det vondt, kunne jeg ikke engasjere meg, men jeg måtte konsentrere meg om å holde meg i live selv.
Som nykomlinger ble vi rett etter ankomst plassert i en egen avdeling. Her lærte vi reglene som gjaldt for leiren, vi lærte hvordan vi skulle adlyde ordrene som selvfølgelig ble gitt på tysk, og vi fikk også en grundig innføring i hva som ville skje med oss dersom vi ikke fulgte disse til punkt og prikke. Den disiplinen vi hadde lært i den frivillige militæropplæringen hjemme var som et speiderguttopplegg i forhold til den beinharde disiplinen vi måtte gjennomgå her i Sachsenhausen.
Var ikke lenger Torstein Axelsen, men nr. 67753
Vi ble registrert med en rekke opplysninger, fotografert og fikk utdelt et fangenummer. Mitt nummer var 67753. Og fra nå av var jeg ikke lenger Torstein Axelsen fra Risør, men kort og brutalt bare nr. 67753. I tillegg fikk vi en rød trekant som fortalte at vi var politiske fanger, samt en N som sto for Norge. De kriminelle fangene hadde grønn trekant, mens de asosiale hadde sort, de homoseksuelle ble utrustet med rosa trekant, mens bibelforskerne (Jehovas Vitner) fikk lilla trekant. Ved å benytte dette systemet med trekanter og fargekombinasjoner kunne vokterne til enhver tid se hva slags fangekategori de hadde foran seg, og om vedkommende hadde tillatelse til å oppholde seg i gjeldende leirområde.
Døden ble dagligdags
Etterpå ble vi barbert for alt av hår på kroppen og jeg var klar for en fangetilværelse som skulle strekke seg over de neste to årene og fram til befrielsen i april 1945.
Vi var mange unge i leiren, og noen få av oss hadde kanskje sett en død bestemor eller bestefar. Her skulle vi stifte bekjentskap med døden i alle dens gruoppvekkende former, og vi ble snart vant til å se lik i haugevis.
Leiren hadde sitt eget krematorium, plassert like ved ”Station Z”. Nok en liten detalj i det nazisistiske systemet. Bokstaven Z er den siste bokstaven i det tyske alfabetet, og ”Station Z” var endestasjonen for mange fangers liv.
Hver dag gikk åtte fanger rundt med en egen likkjerre og plukket opp de som var døde i løpet av den siste natta. Dette var en del av dagliglivet i leiren, og også for meg ble det etter hvert en vane. Tegneren Odd Nansen satt i Sachsenhausen samtidig med meg, og han har mesterlig skildret livet i leiren gjennom flere tegninger. Blant annet av ”Likvognkommandoen”.
400 mann i brakka
Den første tiden etter ankomsten var vi nykomlingene spredd rundt om i forskjellige brakker. Men etter hvert ble de norske fangene samlet i fire blokker. Selv ble jeg plassert i brakke nr. 23. Maken til den brakka vi gjerne tar elevene med inn i når vi besøker leiren på turene med Aktive Fredsreiser.
I hver ende var det sovesal, med plass til respektive 200 mann, altså totalt 400 mann pr. brakke. Men vaktene hadde ikke noe problem med å stue inn 500 mann. Her skulle vi sove og her skulle vi bo.
Det var køyer i tre etasjer i midten av brakka, mens ute på siden var det lavere under taket og der var det køyer i ”bare to etasjer”. Det var ti senger i bredden, men det var ikke alltid at du fikk ei køye for deg selv. Det hendte iblant at vi måtte dele køye med en annen fange.
Sengetøyet vårt var heller ikke så mye å skryte av – halmmadrasser til å ligge på, og et møkkete ullteppe til å ha over oss. Så vidt jeg kan erindre ble det aldri vasket i løpet av de årene jeg var i Sachsenhausen
På hver side av sovesalen var det oppholdsrom, hvor det var satt inn noen langbord og krakker til å sitte på. Men det sier seg selv at det ikke var plass til 200 mann samtidig rundt bordene, så det var ofte at vi plasserte oss rundt om på gulvet når vi skulle spise. Eller rett og slett sto langsetter veggene. Vi prøvde å la krakkene gå på omgang, slik at alle sammen fikk sitte en eller annen gang under måltidene.
Øverste sjefen var Lagerälteste, deretter var det Blockälteste som var sjefen på brakka vår. Under ham igjen var det ”Stubenälteste” og deretter ”Tischälteste” som var sjef ved hvert bord. Sistnevntes oppgave var blant annet å besørge utdelingen av brød og suppe til oss. Hele leiropplegget var gjennomsyret av ”den tyske grundigheten” – ned til den minste detalj.
Midt i brakka var det vaskerom og toaletter. Det var ikke noe skille verken mellom toalettene eller vaskekummene, så hvis noen var sjenerte, måtte de legge av seg dette med en gang.
Like ved siden av vår brakke lå også ”Falskmyntnerbrakka”, hvor det også jobbet noen norske jøder. Vi visste selvfølgelig ikke helt hva som foregikk innenfor veggene der, men vi skjønte at det var noe spesielt for vinduene var blendet igjen. Og det var en strøm av SS-offiserer som kom og gikk. Etter hvert lakk det ut noen opplysninger om at de hadde trykkmaskiner der, og drev med en eller annen form for falskneri. Det kom nylig ut en bok skrevet av en nordmann som var hentet fra Auschwitz for å jobbe som stereotypør i Blokk 18. Og det kom jo også nå en spillefilm om ”Falskmyntnerne i Sachsenhausen”.
De hygieniske forholdene var forferdelige
Vi kunne heller ikke skryte av at vi hadde dusjer, eller varmt vann å vaske oss i, så det kunne nok bli så som så med hygienen iblant, men vi gjorde så godt vi kunne under de rådende forholdene.
Heldigvis klarte vi i min arbeidskommando å få til en dusj – i hvert fall sommerstid. Det lå nemlig en hel del med hagesprøyter utenfor arbeidsplassen. Og disse brukte vi som en provisorisk dusj ved at vi sprøytet vann over hverandre etter endt arbeidsdag. Nå var nok ikke dette opplegget helt etter leirledelsens forskrifter, og en dag kom det anstigende et følge med flere høytstående SS-offiserer, mens vi holdt på å ”dusje”. Dette falt ikke i god jord, og flere av dem ga uttrykk for sin irritasjon.
Da grep vår sjef inn og konkluderte med at ”disse karene jobber så hardt, at de må få anledning til å dusje og holde på hygienen. De er mine dyktige arbeidere.” Det avgjorde saken der og da.
Vi var ”germanere”
Som nordmenn tilhørte vi – etter nazistenes forkvaklete raseteori – den germanske rasen. Vi var lyse i hud og hår, og mange av oss var høyreiste, og passet perfekt inn i dette bildet. Dette var kanskje grunnen til at vi fikk beholde et par centimeter med hår på hodet. Men vi slapp ikke unna den berømmelige ”lusegaten” midt på hodet. Hvorfor vi fikk en slik barbert ”gate” midt på hodet skjønte vi ikke stort av, for de som fikk lus, fikk lus enten de hadde ”lusegate” eller ikke. Tror ikke lusa skjønte forskjell på dette. Den slo seg til der den kunne uten å bli ”innbudt”.
Hvis vi hadde trodd at leiroppholdet skulle bestå av slaraffenliv hadde vi forregnet oss grundig. Etter 14 dager ble vi kommandert til oppstiling på appellplassen, og en SS-offiser kom fram for å plukke oss ut til forskjellige arbeidskommandoer.
For min del ble jeg satt i en gruppe som skulle laste og losse jernbanevogner. Selv om arbeidet kunne være både hardt og tungt iblant, viste det seg snart at jeg hadde vært heldig med arbeidskommando. Mange av fangene fikk det atskillig verre.
Vi måtte tørne ut tidlig på morgenkvisten. På sommeren måtte vi stille opp allerede klokken fem. Først utenfor brakka hvor vi ble talt opp, deretter marsjerte vi til appellplassen. Her skulle fangene fra alle brakkene stille opp, for ny opptelling.
Brakkesjefene hadde med seg en mappe med antallet for hver brakke. Kommandoen ”Giv akt!” ble ropt, og da måtte vi ta av luene og stå på stram linje, mens SS-vakta kontrollerte at tallet fra mappene stemte. Gjorde det ikke det, var helvetet løs. Her skulle tallet stemme enten det var sånn eller sånn. Alle skulle være på plass, enten døde eller levende.
Det å rømme fra leiren var utenkelig. Det sørget det elektriske gjerdet som strakte seg rundt hele leiren, og de bevæpnete vakte i tårna for. Var det likevel noen som torde å ta sjansen, så var det bare et utfall som ventet dem – det var dødstraff for ethvert rømningsforsøk.
Det hendte også at vi fikk ”luegymnastikk” Det vil si at alle fangene – opptil 25000 – samtidig skulle ta av seg lua og slå den mot låret, like taktfast som om det ble gjort av en mann.
SS tjente gode penger på oss
Etter opptelling var det å marsjere til den arbeidskommandoen vi var satt opp i. For min del var det som nevnt en grei jobb jeg var tildelt.
8Arbeidsstedet vårt lå i den ”forretningsmessige” delen av leiren. Like i nærheten av Oranienburg, hvor SS (Schutz-Staffel beskyttelsesavdeling i Hitler-Tyskland) hadde sitt hovedkvarter. Arbeidet ble administrert av SS og de tjente gode penger til den videre krigføringen ved å leie oss fangene ut som arbeidskraft til ulike tyske firmaer.
Det var en egen jernbanestasjon, og det var bygd opp store lagerhaller inne i skogen. Her hadde jeg min arbeidsplass, og vi skulle tømme de fullastede vognene så fort de kom. Den ene vognen kunne være fullstappet med flate tallerkener eller porselensservicer, mens en annen vogn inneholdt likørflasker, radioer eller ulltepper. Disse varene skulle videre til hovedkvarteret, eller til noen av offisersbrakkene. Men først skulle de kontrolleres.
Deretter ble de pakket på nytt, og nøye adressert til mottakeren. Alt skulle stemme, helt ned til den minste gjenstand, en porselens saltdrøsse om så var. Og alt ble nøye ført inn på egne lister.
De to og et halvt årene jeg var i Sachsenhausen var jeg oppsatt i denne arbeidskommandoen. Det var egentlig en viktig arbeidskommando og vaktene var helt avhengige av at vi gjorde jobben vår, selv om de betraktet oss som slaver aldri så mye. Da vi ankom Sachsenhausen møtte vi mange tyske fanger. De hadde vært der helt siden leiren ble åpnet, og de var ”buret inn” fordi de ikke ville ”marsjere i takt” med Hitler og hans drabanter. Selv jobbet jeg sammen med en gammel tysk kommunist, en virkelig kjernekar.
Det var også en jernbanestasjon i Oranienburg by, og til denne stasjonen kom det store vognlaster med poteter. Også her var det fangenes oppgave å losse vognene. Da kunne vi krabbe under vognene og få de andre fangene til å slippe ned poteter til oss. På den måten klarte vi å ”orge” til oss en liten, men hardt tiltrengt ekstra matrasjon.
Vi måtte selvfølgelig utvise stor forsiktighet. For selv om det var bare en potet vi stjal, så ble det betraktet som sabotasje mot det tredje riket. Dersom det var mer enn tre fanger på et sted, var det alltid to SS-vakter der. Enkelte av dem var veldig greie. Blant annet husker jeg en kroat som tjenestegjorde i SS. Når vi var under vogna og rappet poteter, passet han alltid på å se en annen vei. Det var som ellers i livet – både bra og mindre bra mennesker blant vaktfolka.
Hvis du ler en gang til – skyter jeg deg!
Det var de samme vaktene som passet på oss hele tiden, så uansett hvordan man snur og vender på det, så oppsto det et slags ”forhold” mellom oss og dem. Vanligvis kom vi greit overens med dem. Han som var sjef for vår avdeling – Oberscharführer Barnecher - så mellom fingrene på at vi rigget opp et lite krypinn i et hjørne for oss selv og kokte poteter når det ikke var noen vogner som skulle losses eller lastes. Kanskje skjønte han at det var viktig for oss å få en ekstra matbit for å overleve, og få såpass med krefter at vi klarte å jobbe. Og dette igjen førte jo til at han fikk sin del av jobben unnagjort. Det var jo han igjen avhengig av overfor sine overordnede.
Men det er klart at vaktene var av forskjellig støpning, og vi kunne aldri slappe helt av, eller vite hvordan de reagerte.
Jeg har et lite hyggelig minne fra en annen kroatisk soldat – en ganske så korpulent fyr som heller ikke var det som kan betegnes for spesielt velbevandret i det tyske språket. Noe som kunne by på en del svært så komiske situasjoner. En gang oppdaget han at jeg lo av ham, men da skal jeg si at han reagerte. Han ble så eitrende sinna at han heiv geværet ned fra skulderen, spiddet meg med øynene og skrek: ”Hvis du ler en eneste gang til, så skyter jeg deg!”. Øynene hans fortalte at han virkelig mente det han sa.
En annen vakt - en sjåfør som kjørte de digre slepemaskinene for tilhengere, ga meg en ordre, Beklageligvis hørte jeg ikke ordentlig hva han sa, og da fikk jeg ei saftig lekse på tysk. ”Forstår du ikke tysk – din forbannede dumskalle?”
Jeg svarte at jeg var norsk, og at tysk var et fremmed språk for meg, men at jeg forsto en god del av det.
Og for riktig å imponere ham svarte jeg ganske så freidig: ”Men jeg snakker flytende engelsk, fransk, svensk og dansk. Jeg visste at han ikke kunne noe annet enn det tyske språket, men jeg var likevel usikker for hva han kunne finne på, så det ble aldri til at jeg dro spøken lenger.
Et nådeløst ”samfunn”
Etter endt arbeidsdag var det å marsjere i samlet tropp tilbake til leiren igjen. Nok en gang skulle vi kontrolleres, og det skulle være det samme antall fanger som gikk inn i leiren, som det antall fanger som hadde gått ut om morgenen. Alle sammen var vi stuptrøtte, og lengtet bare etter å få komme inn på brakka igjen. Men først skulle vi kontrolleres enda en gang på appellplassen. Da var det bare å håpe på at antallet stemte. Hvis ikke hadde vi problem. Da måtte vi stå på geledd helt til tallet stemte.
Var det noen som hadde forsøkt å flykte mens de var ute på arbeidskommandoen, ja så måtte vi bli stående der til de ble funnet. Dersom vi kom til kveldsappellen og så at galgen var reist, visste vi også hva som ventet oss. Det skulle være avstraffelse, og samtlige fanger måtte overvære dette fryktelige skuespillet. Vi måtte da stå i stram giv akt, med ansiktet vendt mot den som skulle henges. Dette skulle skremme oss andre fra å begå de samme ”forbrytelsene” som de dødsdømte hadde gjort seg skyldig i.
Jeg så aldri noen norske som ble hengt så lenge jeg var der, men jeg kan aldri glemme den russiske soldaten som var tatt i å skjære ut et par såler av baksiden på en tysk ransel. Han skulle bruke læret til å såle treskoene sine. Men dette var en alvorlig forbrytelse og sabotasje mot det tyske riket, og straffen var dødsdom ved hengning.
En annen hendelse som fortsatt ryster meg, er da skulle henge en fange, og tauet var litt for langt. Dermed rakk han ned til bakken med tærne. Nå bli ikke dette strammet opp slik at hengningen gikk ”etter programmet”. Nei - de lot ham dingle slik til han langsomt ble kvalt.
Brukte feil spiker – mistet to tenner
For min egen del ble jeg aldri utsatt for direkte overgrep under tysklandsoppholdet, hvis en da ikke tenker på at hele fangenskapet var et overgrep. Men jeg fikk sparket ut to tenner. Det hadde seg slik at jeg var i gang med å spikre sammen noen kasser, da vakta ropte på meg og forlangte at jeg skulle bruke mindre spiker. Jeg hørte imidlertid ikke hva han sa, så jeg fortsatte på samme måten. Tilfeldighetene gjorde at Obersturmführer Michael sto like ved siden av meg, og fordi jeg ikke gjorde som vakta sa, tok han avstraffelsen i egne hender. Han sparket meg direkte i ansiktet, og resultatet var at jeg plutselig var to tenner fattigere i overkjeven. Bortsett fra denne hendelsen klarte jeg meg bra i Sachsenhausen.
Da jeg ble arrestert var jeg en ung mann i god fysisk og psykisk form. Drev med friidrett og fotball i tillegg til en rekke andre former for sport. Dette var nok også en av grunnene til at jeg ble plukket ut for å jobbe i laste- og lossegjengen på jernbanen Dette arbeidet var forholdsvis tungt, og de trengte sterke folk til denne jobben,
Selv om arbeidet ved jernbanen var slitsomt, var det samtidig både en ryddig og grei arbeidsplass. Det var mange andre fanger som virkelig sleit hardt. Ikke minst den arbeidskommandoen som ble satt til å grave kanaler. Gjorde de et minste forsøk på å rette ryggen var det alltid en overivrig SS-mann som mer enn gjerne delte ut både slag og spark.
 Hele Nord-Tyskland består jo nesten bare av sand, og det måtte anlegges kanaler over store områder. Arbeidet var veldig intenst og det var mange fanger som falt om.
Andre igjen jobbet i steinbrudd, og opplevde arbeidsdagen som det reneste blodslitet. Det ble ikke tatt hensyn til om fangen var ung eller gammel, eller syk. Du skulle jobbe til du stupte.
Rundt om i leirområdet var det opprettet flere fabrikker og bedrifter hvor fangene sto for all produksjonen. Det var flyfabrikker, rustningsfabrikker og en rekke andre fabrikker som var øremerket produksjon av varer til den tyske industrien. At jeg var heldig og kom til jernbanen er nok grunnen til at jeg kan sitte her og fortelle deg min historie, sier Torstein, og legger til - ”Jeg hadde nok en god porsjon flaks oppi alle elendigheten!”
Knappe matrasjoner
Etter at jeg kom til Sachsenhausen fikk jeg oppleve hvordan det er å gå konstant sulten. Dagens ungdommer kan nok vanskelig sette seg inn i en slik situasjon fordi man i vårt land har mulighet til å spise seg mett hver eneste dag.
Vår dagsrasjon var knappe 0.75 liter suppe, vanligvis kokt på turnips. Seks mann skulle dele et brød på 1.5 kilo, altså 250 gram til hver. En liten terning med smør hørte også med til ”måltidet”, sammen med en liten klatt marmelade, hvis de hadde det inne. Dette var dagsrasjonen vi skulle klare oss på. Siden vi ikke fikk noe brød til frokost, var det om å gjøre å spare på den lille rasjonen fra dagen før.
Når vi dro ut på arbeidskommandoen vår, fikk vi som regel med oss noe mat. Dette var nøye beregnet slik at det var kun to skiver pr. mann. Dette var i tillegg til den daglige rasjonen. Men det sier seg selv at det var altfor lite i forhold til jobben vi hadde. Derfor var vi konstant på utkikk etter noe å spise, og vi stjal til oss mat så fort vi fikk sjansen. Skulle vi overleve et slikt opphold måtte vi ha noe næring. Vi tok alt som var spiselig, ikke minst poteter.
Noe som imidlertid var en dødssynd, var å stjele mat fra en annen fange. Da ville det ganske straks bli tatt affære, og vedkommende ville få en hard straff. Jeg hørte aldri om noen norske som stjal fra sine kamerater, men jeg vet at det var andre fanger som ble slått i hjel på grunn av slike tyverier.
Noe som vi derimot synes var ”helt lovlig”, var å stjele mat fra tyskerne. Ofte ble det organisert slike tyverier. Ble du tatt fikk du selvfølgelig en skikkelig straff etter leirledelsens standard. Men vi var hele tiden så sultne at vi tok sjansen.
En stadig kamp for å overleve
Jeg husker veldig godt vintrene i Sachsenhausen. De var kalde, med mye regn og tåke. Selv om vi fikk utlevert noe tykkere tøy i denne årstiden var det vanskelig å holde varmen. Klærne våre ble våte, og det var så å si umulig å tørke dem.
 Ved ankomsten hadde jeg fått utlevert den typiske ”Sebrauniformen: Stripete dress, en kalott til å ha på hodet, og på beina ble vi utrustet med ”trebånner”, helt uten form. De var flate og veldig vonde å gå med. Til å holde dem på plass var det en slags overdel av lerret. Men man skulle ikke gå lenge med dem før beina verket noe voldsomt. Men vi hadde ikke noe annet valg, vi måtte bruke dem enten vi ville eller ikke.
”Dressen” var laget av et slags tynt stoff, og når kulda satte inn, ga den liten eller ingen beskyttelse. Jeg hadde inntrykk av at samtidig som den slapp ut all kroppsvarmen, slapp den inn kulden. Spesielt var det ille når det blåste, og den isende vinden nesten slo rot i kroppen. Med dette arbeidsantrekket var vi utrustet både til opphold, og arbeidstjeneste i det tyske riket. Vaktene var derimot godt utrustet med tykt og varmt vintertøy, der de spradet rundt og voktet på oss.
Da var det om å gjøre å ”orge” til seg varmere tøy. For min egen del var jeg heldig og fikk tak i en sid russisk militærfrakk, som hjalp noe mot kulden. Selv om vi var 25000 krigsfanger samlet under så kummerlige forhold, klarte vi å skaffe oss både klær og andre nødvendigheter. Man måtte ganske enkelt prøve de utveier som fantes.
Det var mye sykdom
Jeg husker godt at det florerte mye sykdom rundt om i brakkene, spesielt dysenteri var svært utbredt. Denne sykdommen var ikke til å spøke med, og det var flere av de norske som døde av dette.
Det er en tarmsykdom som medfører fryktelige smerter og blodig diaré. Den som var svak fra før av, ble ikke levnet store muligheter til å overleve dersom man fikk dysenteri.
Jeg var en av de heldige som klarte meg. Men jeg fikk nok en snev av sykdommen. For en dag da jeg hadde vært på toalettet på arbeidskommandoen min, ville en av de andre fangene – en polakk – vite hvem som nettopp hadde vært på do. Han het Leo Prinzinscki og hadde oppdaget både blod og slim etter mitt besøk på den provisoriske utedoen. Jeg måtte jo innrømme at det var meg som hadde vært der rett før han. Istedenfor å skjelle meg ut, hjalp han meg, og ga meg en spesiell urtete.
Han var ”Vorarbeiter” og hadde et lite avlukke for seg selv. Han hadde nok en del fordeler som han benyttet seg av, og hadde blant annet klart å skaffe seg en spesiell te. Og med denne klarte han å stoppe sykdommen i å utvikle seg videre.
Var man så uheldig å få et mageonde, måtte man ikke finne på å drikke vannet i leiren, selv om strupen nærmest skrek etter noe å drikke. Vannet var forurenset, og vi fikk ikke tak i kokt vann. Et av symptomene på dysenteri er jo nettopp en ulidelig tørste, og mange klarte ikke å la være å drikke det de kom over. Og det var det dårlige vannet. Dermed var det mange som møtte sin skjebne.
”Flegmone”
Noe annet som florerte var også noe som ble betegnet for ”Flegmone” Var du så uheldig å få et sår, var det - takket være de dårlig hygieniske forholdene i leiren, fort gjort at det satte seg betennelse i såret. Da utviklet det seg til ”Flegmone”. Jeg er ikke medisinsk sakkyndig så jeg vet ikke hva den korrekte betegnelsen er, men man snakket om både våte og tørre ”flegmoner”. Det var sår som etter hvert spiste seg helt inn i musklene. Det kunne begynne et sted, for så å komme ut et helt annet sted, og var til en forferdelig plage for dem som ble rammet. De dårligste fangene ble lagt inn på Revier, leirens sykestue, (Tegningen) hvor blant annet den kriminelle August hersket med uinnskrenket makt. Av yrke var han visstnok sykkelreparatør, men det var det ikke så nøye med fra leirledelsens side.
 Heldigvis var det også en norsk lege der – Sven Oftedal fra Stavanger som var den reddende engelen. Han var medisinsk utdannet, og fikk praktisere som lege, og han gjorde en enorm innsats for de syke fangene.
Det sier seg selv at man har lite å stille opp med når man må bruke kreppapir som forbindingsmateriell. Men selv om Oftedal så å si var uten medisinske hjelpemidler klarte han å redde livet til mange av fangene, og han var en sann mester i å ”orge”, og. han fikk ”tusket” til seg litt her og litt der. Blant annet ved hjelp av Wanda. Den norske ungjenta møtte opp foran inngangsporten til Sachsenhausen. Og ved hjelp av et nokså sinnrikt system klarte hun å oppnå kontakt med de norske fangene, slik at beskjeder gikk ut og inn i leiren. Deriblant beskjed om at den norske legen var i stort behov av medisiner. Og dette klarte hun å skaffe via forbindelser i Sverige.
Piken med matpakkene
Det var norske Wanda Hjort (Heger) og hennes 11 år gamle lillesøster Kirsti som vanligvis var foran porten til konsentrasjonsleiren. De var sammen med resten av sin familie forvist fra Norge av naziregimet og plassert i den lille landsbyen Gross Kreuz ved Berlin.
Hver fredag tok hun turen ut til Sachsenhausen og delte ut matpakker til de norske fangene. Disse matpakkene var viktige på flere måter. Ikke minst moralsk for de norske fangene som var på innsiden av piggtråden. Nå visste de at det var noen der ute som visste om dem, og som kunne bringe informasjon videre om de norske krigsfangene i Sachsenhausen. Når arbeidskommandoene var på vei inn i leiren passet de norske på å snakke med hverandre, såpass høyt at hun kunne snappe opp navnene på fangene som ble nevnt. Dermed klarte hun å bygge opp et kartotek over hvor de norske fangene befant seg. Noe som var til uvurderlig hjelp da grev Folke Bernadotte startet sin operasjon med de Hvite Bussene. I ettertid har Wanda fortalt at hun tok med seg søsteren sin fordi hun var en ekspert på å lage oppstuss, og dermed avlede fangevokternes oppmerksomhet. (Les Wandas bok: ”Hver fredag foran porten”)
Jobbe med øynene
Hver dag var en kamp for å overleve, og vi måtte hele tiden være på vakt, så ikke vaktene slo ned på oss. I leiren hadde vi et stående uttrykk: Vi måtte ”jobbe med øynene” Det vil si at vi hele tiden måtte være påpasselige med hvor vaktene befant seg, og vi måtte passe på å slappe av de øyeblikkene de så en annen vei, eller var opptatt med andre ting.
Og vakter var det overalt. En av dem var en høyere offiser, og jeg husker at han brukte sykkel for å komme seg rundt i leiren for å kontrollere de forskjellige arbeidskommandoene. For vår del klarte vi å ”kjøpe” denne ”Rapportführeren” helt og holdent. Han hadde alltid med seg tasker som var festet til sykkelen, og oppi disse la vi forskjellige ting som vi stjal fra lasset. Alt fra likørglass til strykejern. Vi passet på å gjøre dette i skjul, og når han hentet sykkelen igjen kunne han tilfreds sykle hjemover, med nye eiendeler i taskene. Det var ytterst farlig for ham også, men det viser jo at i leiren var det hauk over hauk, og alle stjal det de klarte.
Ved en annen anledning var det en som kom kjørende med en lastebil, for å hente 12 radioer som han hadde rekvisisjon for. Mens han var nede på kontoret var det vår oppgave å laste inn de 12 radioene. Da var det en som kom på ideen at vi kunne ta ut noen radioer, å ha disse i reserve i tilfelle vi kunne få bruk for dem til egen fordel. Dermed hentet vi ut fem radioer, bandt sammen presenningen, og hilste farvel til mannen som dro av gårde med syv radioer.
Hva som siden skjedde med ham vet jeg ikke, for han hadde kvittert for 12 radioer. At det nå manglet fem, fikk være hans problem. De fem radioene vi hadde stjålet ble ”distribuert” til Rapportführeren og hans medarbeidere. Fangene stjal det de kunne få med seg i lomma, mens offiserene måtte bruke lastebil.
Men ”Rapportführeren” var samtidig en streng offiser, og oppdaget han den minste forseelse slo han hardt ned på den stakkars fangen. Resultatet ble som regel at vedkommende fange ble sendt noen dager i en straffekolonne. Jeg var selv plassert i en slik kolonne noen dager, sier Torstein og fortsetter:
Dette skjedde tidlig i fangenskapet mitt. Jeg hadde akkurat blitt ferdig med den såkalte ”opplæringen” i karanteneblokka, og ventet på å bli plassert i en aller annen arbeidskommando. Nå var ikke ledelsen interessert i at jeg skulle gå uvirksom, så inntil videre skulle jeg plasseres i ”skokommandoen”.
Dette var en kommando som var opprettet fordi regimet skulle prøve ut en ny type sålemateriale. Man ønsket å få informasjon om slitasje i forhold til brukstid. Og her var tyskerne noen kløppere når det gjaldt registreringer. Og ”prøvekaniner” var det nok av i Sachsenhausen.
Lederen for Schuhlauferkommando var SS.Hauptscharführer Ernst Brennscheidt. Han var egentlig ansatt i Albert Speers ministerium i Berlin, men i april 1943 ble han kalt inn til visepresident dr. Bauer. På dette møtet ble han beordret til å lede ”støvleprøveanstalten” i Sachsenhausen, og fikk da ansvaret for testingen av støvler og kunstlær. Og det var ikke bare sko han ønsket at fangene skulle teste. Men også sokker, klær, frakker og regnfrakker. Fangene ble også brukt som ”forsøkskaniner” for piller som skulle øke utholdenheten for soldater i felten.
Startet klokken fem på morgenen
Skobanen var ca 700 meter lang, og var inndelt i ulike soner. Her var soner med vanlig underlag, sand, småstein, pukk, asfalt, sement. gjørme, singel, betongbiter og elementer med 3-4 cm vann. Fangene marsjerte opptil 45 km hver dag, på banen som gikk i åttetall på appellplassen.
Speers rustningsministerium betalte SS-ledelsen seks tyske mark pr. dag for hver fange for denne tjenesten. Det var ikke de lyseste utsiktene vi hadde der vi travet rundt på forskjellige underlag.
Tidlig på morgenen måtte jeg møte opp i depotet for å få utlevert par støvler med lave skafter.
Støvlene var påført nummer, som igjen ble ført inn i en journal. Så var det å sette i gang med skoprosjektet. Sammen med andre fanger måtte jeg gå fra klokken fem på morgenen til seine kvelden. Vi måtte marsjere i takt, og hvis noen var så uheldig å ha diaré, fikk de ingen anledning til å gå på toalettet. De måtte pent marsjere videre mens avføringen gikk rett i buksa, for deretter å rene videre nedover beina på dem.
En SS-vakt overvåket det hele, og han noterte flittig ned hver eneste runde vi gikk. Ingen fikk stoppe før alle rundene var gjennomført.
Røde Kors-pakkene ble redningen
På slutten av krigen fikk vi motta pakker fra Røde Kors, og det var nok redningen for mange av oss. Pakkene inneholdt blant annet vitaminpiller, tran, sardinbokser, havre-gryn og en del  andre næringsrike produkter.
Dette var på ettervinteren i 1944, og de tyske styrkene ble mer og mer presset for hver dag som gikk. Våren 1945 kom det et voldsomt luftangrep hvor de allierte bombet Oranienburg by, samtidig som vi hørte et stadig voksende kanonbulder fra øst hvor russerne slo inn kile etter kile i det tyske forsvaret. Bombeangrepene kom oftere og oftere - amerikanerne bombet om dagen, mens engelskmennene tok seg av nattoktene mot Oranienburgområdet og Berlin. Etter hvert hadde de allierte fullstendig herredømme i lufta.
Vi hadde ikke tilgang til noe tilfluktsrom i leiren, så vi måtte pent bli på brakka, og håpe på det beste. Jeg husker at jeg stilte meg opp i dørkarmen, i et lite håp om at i hvert fall den ville holde, dersom brakka skulle råkes av ei bombe. Men det sier seg jo selv at hele brakka hadde blitt smadret dersom den ble truffet av ei bombe.
Selv om vi var krigsfanger klarte vi på en eller annen måte å følge med i krigens utvikling, og nyhetene spredte seg fra brakke til brakke, fra fange til fange. Vi jobbet jo rundt i flere ulike fabrikkanlegg og utekommandoer, og noen snappet opp et rykte her, og noen andre der, og så sammenholdt vi dette slik at vi klarte å følge krigens gang.
 Nå medførte også dette mye usikkerhet, for vi visste ikke hva som ville skje med oss. Det eneste vi visste var at Himmler kategorisk hadde uttalt - og gitt ordre om – at ikke en eneste krigsfange skulle falle levende i fiendens hender. Akkurat dette var ikke de lyseste utsiktene.
I krigens siste fase startet ”dødsmarsjene” hvor fangene ble kommandert til å marsjere vestover eller oppover mot Østersjøområdene. Var det noen fanger som ble hengende etter, eller segnet om, ble de nådeløst drept med et velrettet skudd.
Vi som var igjen i leiren var helt overbevist om at nazistene ville ta livet oss. Derfor var overraskelsen desto større da vi en dag fikk beskjed om at vi skulle bli værende i leiren, og ikke ut på jobb.
Noe senere kom beskjeden om å forlate Sachsenhausen, og vi ble virkelig forbauset da vi kom ut av leirporten og fant at det var det kjørt fram en rekke hvite busser utenfor. Det var som himmelen åpnet seg, og vi fattet et nytt håp om utfrielse.
Med bussene skulle vi transporteres i første omgang til konsentrasjonsleiren Neuengamme. Etterpå videre til Danmark og Sverige. Vi var plutselig blitt en del av Niels Chr. Ditleff og Folke Bernadottes redningsoperasjon. Og nå var vi endelig på vei hjem til friheten igjen. Vi kunne bare kjøre om dagen, for det var fare for flyangrep nattestid. Da var det nok ikke like enkelt å se det røde korset som var malt på taket av bussene. Heldigvis klare vi oss gjennom det hele og etter rekreasjon i Sverige var jeg tilbake i Norge igjen i mai 1945. To og et halvt års helvete var over.
Jeg tidde lenge stille
Det å sitte i en konsentrasjonsleir er en forferdelig opplevelse. Minnene sitter som om de er spikret fast, og jeg har ikke hatt noe som helst behov for å friske dem opp igjen. I hjembyen min – Risør – visste jo de fleste hvem som hadde vært i tyske konsentrasjonsleirer, hvem som omkom, og hvem som overlevde.
Men i 1947 fikk jeg jobb som politimann i Kragerø. Jeg bosatte meg her og synes ikke det var så om å gjøre og fortelle om mine opplevelser under krigen. Derfor tidde jeg stille om disse opplevelsene. Selv ikke mine nærmeste kolleger på politistasjonen visste noe om krigsfangenskapet mitt. Det samme gjaldt overfor min nærmeste familie. Jeg synes ikke det var noe å rippe opp i hva jeg hadde opplevd i krigsårene, og i den tyske konsentrasjonsleiren.
Samtidig forstår jeg at det er viktig å fortelle, slik at ikke disse hendelsene går i glemmeboka for den oppvoksende slekt.
Selv om over 63 år har gått, vil jeg aldri glemme årene i Sachsenhausen. Derfor er det med nokså motstridende følelser jeg forteller, sier Torstein.
Disse 2 ½ årene er de verste i mitt liv, og om jeg ikke hadde steinsatt meg hadde jeg trolig bukket under ganske raskt. Tiden i Sachsenhausen var et helvete som jeg kommer til å ha med meg så lenge jeg lever, men jeg har ikke til hensikt å holde dette helvetet varmt. Når minnene strømmer på, forsøker jeg etter beste evne å skyve dem fra meg. Prøver i stedet å tenke over hvor godt vi har det i Norge i dag.
Av natur er jeg nokså robust, så vel fysisk som psykisk, og har vel også etter hvert kommet til den konklusjonen at det ikke er riktig å ti stille med opplevelsene jeg hadde i konsentrasjonsleiren. Jeg har mine opplevelser, mens alle de tusener av andre fanger har sine opplevelser. Ingen av oss opplevde denne fryktelige tiden på samme måte.
Men det var trist å konstantere at bestekameraten min, Arne Bakke fra Risør - som ble arrestert samtidig med meg, ikke klarte de store påkjenningene han hadde vært gjennom i Natzweiler. Jeg traff han igjen under rekreasjonsoppholdet i Sverige, men han døde dessverre bare noen dager senere. Han var så nære målet, men måtte ”kapitulere” omtrent på målstreken. Dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Det var min beste kamerat, en som jeg hadde delt alt med i ungdomsårene, og nå ble det min oppgave å ta med urnen hjem, og bære den til graven hjemme i Norge. Min familie fikk meg helskinnet hjem, mens Arnes familie bare fikk en urne med aske. Nei – det er tungt å tenke på, sier Torstein ettertenksomt.
Da jeg kom hjem fortalte jeg ikke noe fra konsentrasjonsleiren, og det var svært få i byen som i det hele tatt visste noe om hvor jeg hadde sittet som fange under krigen. Men nå har jeg gitt dere i Aktive Fredsreiser et lite innblikk i hva jeg opplevde i årene 1940 til 1945, sier Torstein Axelsen.
Kilder:
Samtaler med Torstein Axelsen
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-45, Universitetsforlaget
www.stiftung-bg.de |
På bildet ser vi noen av de mest kjente Gestapistene på Arkivet. Fra venstre: SS-Oberscharführer Friedrich Wilhelm Meyer, SS-Hauptscharführer Paul Glomb, SS-Unterscharführer Heinrich Willführ, SS-Sturmscharführer Hans Petersen, statspolitibetjent Ole Wehus og SS-Oberscharführer Franz Gromann