Fra fangelier til russerleir

Av Oddvar Schjølberg

Jørgen Berner ble født i Mandal 3. juni 1916. Han studerte medisin ved Universitetet i Oslo høsten 1943. Det hadde i lengre tid kommet til en del gnisninger mellom studentene og nazistene og deres medløpere. Dette igjen ført til at rikskommissær Terboven gikk til angrep på universitetet i Oslo den 30. november 1943. I denne aksjonen arresterte de 1200 studenter, kollektivt anklaget for motstandsaktivitet.

De fleste studentene ble arrestert på de forskjellige fakultetene i Osloområdet, mens andre igjen ble hanket inn rett fra gata.
Jørgen var imidlertid gift og oppholdt seg hjemme i leiligheten deres sammen med kona Ellen og deres åtte uker gamle sønn. Ellen hadde tatt eksamen som tannlege i 1941.

I første omgang ble Jørgen satt i arrest på Bredtveidt fengsel, før han ble transport videre til Berg  ved  Tønsberg. Allerede høsten 1941 begynte NS-myndighetene å planlegge en konsentrasjonsleir på Berg, noen få kilometer øst for Tønsberg. Den var i drift helt fram til frigjøringen, og det var den eneste fangeleiren i Norge som var drevet av nordmenn.

Her ble han og flere av de andre studentene internert fram til  9. desember.
Da ble de sendt videre til Oslo og derfra med fangeskipet Donau til Stettin. Med i den samme fangetransporten var også de norske politifolkene som var arrestert i «Aktion Polarkreis» i august samme år. Nå skulle de sendes til konsentrasjonsleiren Stutthof  i Polen

Leirsjefen var ”splitter pine gal”

På morgenen den 11. desember ankom ”Donau” Stettin, og vi ble etter hvert kommandert i land. Her skulle fangegruppene bli sortert etter forskjellige fengsler og konsentrasjonsleire rundt om i det tyskokkuperte Europa. Denne sorteringen tok flere timer. Grinifangene ble skilt ut som egen gruppe, og vi studentene ble kjørt vekk gruppevis.
Vi ble sendt fra en mindre jernbanestasjon, østover til en liten konsentrasjonsleir. Etter en kort togreise skulle vi marsjere videre til leiren. Det var Pölitz-leiren, og den var noe av det mest merkverdige jeg har opplevd. Han som hadde kommandoen der var - for å si det på godt norsk - ”splitter pine gal”.
Han var rett og slett aldeles sinnsyk, det er jeg overbevist om. Han kom kjørende på en liten slede, med to bukker fastspent som trekkraft. Selv hadde han plassert seg oppi ei lita kasse, og ved siden av denne ”staselige ekvipasjen” løp en fange og holdt sigaren hans. Kommandanten ble øyeblikk døpt til ”Den gale Stormann”, andre igjen har betegnet ham som ”Tåkefyrsten”.  Kanskje fordi det var nokså mye tåke da vi ankom og møtte denne karen.
Nå skulle han holde sin velkomsttale til oss på appellplassen. Det var en lang tale hvor han poengterte at vi var germanere. Her ble det ikke spart på kraftuttrykk om hva som ville skje med oss hvis vi ikke fulgte regelverket. De aller fleste av oss hadde for lengst oppfattet at han hadde truet med både død og fordervelse, og skudd fra vaktpostene.

Sov i kullbingen

Men han kalte straks fram en av studentene som behersket det tyske språket,  for å oversette det viktige budskapet han nå skulle dele med oss.
Det ble Michael Sars som fikk denne jobben. Og jo mer Sars oversatte, jo mer problematisk ble det for oss å holde latteren tilbake. Det var helt vilt, og  jeg synes vi bør ta med litt av det Sars oversatte for oss.

”Som dere ser , boys, er denne karen tydelig spikende gæ’ern, så det er ikke verdt å hisse ham opp mer en høyst nødvendig, for da vil det bli skutt fra alle bauger og kanter, og det er vel også fornuftig at vi hilser på disse idiotene siden de setter slik pris på det, noen avgjørende innflytelse på krigens gang tror jeg forresten ikke det vil ha. I det hele tatt må vi regne med svært liten goodwill  i dette galehuset.” (side 29, Tysklandsstudentene)

Det var ikke plass til oss i brakkene, så vi ble henvist til en kullbinge i kjelleren i en av brakkene. Her var det fortsatt mye kullstøv i lufta, og vi  hadde ikke  mulighet til å gå ut for å gjøre vårt fornødne engang, forteller Jørgen.

- Etter noen dagers opphold hos Tåkefyrsten ble vi sendt videre. Togreisen sydover gikk med tog, og vi ble plassert i kupeer, med sitteplass til 8 personer. Vi fikk ordnet med et skiftsystemt, og byttet på å stå ute i gangen. Det ble en lang transport via Berlin, ned til Strasbourg og Alsace. Ankomsten her var rundt kl. 24 natt til den 20. desember.
Her ble vi plassert i SS-Ausbildungslager St. Andreas. Det var rett og slett en treningsleir for SS. For vår del skulle vi skoleres i å bli gode germanere, noe som leirledelsen etter hvert fikk store problemer med.  Ingen av oss var interessert i å samarbeide med nazistene, så det en del konfrontasjoner.

Vi var et stjernelag

Men vi hadde en enorm stor fordel. Vi hadde med oss dyktige folk. Vi hadde flere skarpskodde jurister og fremragende medisinere blant oss. Deres innsats er en historie for seg, og det styrket så absolutt vår stilling der nede. I tillegg hadde vi dyktige språkfolk med oss. De snakket flytende tysk, og satte blant annet opp skrivelser til kommandanten – Oberführer Jacobsen. Ved en anledning ble han så forbløffet over språkformen at han utbrøt:
”Men disse studentene skriver jo bedre tysk enn tyskerne!” Det var et stjernelag.

Det skjedde også en eksplosjon i et godstog i nærheten av leiren vår, og mange frivillige ble skadet og drept.
Det var ikke diskusjon engang, men alle de norske legestudentene strømmet til for å hjelpe. De var med og bar de skadede inn på sykestua, og de satte straks i gang med å behandle skadene. Nå var nok dette noe som også var med på å gi oss en viss status i leiren. Flere av disse studentene ble etter krigen både professorer og forskere innen medisinen.
Etter hvert endte jeg opp i konsentrasjonsleiren Buchenwald ved kulturbyen Weimar. Da gruppen vår ankom ble vi fratatt klærne våre, og utsatt for en såkalt legekontroll. Den gikk stort sett ut på at SS kikket inn i munnen for å se om fangene hadde gull i tennene, eller om de hadde andre verdisaker.
Jeg var ikke i tvil om at gifteringen min ville gå fløyten ved en slik kontroll, så jeg tok den av og puttet den inn i rektum så langt jeg kunne få den, forteller Jørgen, og fortsetter:

Deretter ble vi desinfisert med en illeluktende væske før vi fikk utdelt fangeklær, og fikk tildelt køyeplass i en av brakkene.
Noe jeg lærte raskt i løpet av fangentiden var at det var viktig å stå midt inne i gruppen, for der var du atskillig mer anonym for vaktene. Og det var viktig å ikke bli lagt merke til. Ikke minst gjaldt dette i Buchenwald.
Vinteren 1944 var kald for oss fangene, og det var nok kulden som var den verste fienden. Det å være sulten er en ting, men hvis du i tillegg står på appellplassen i timevis og fryser, er det en stor påkjenning – ikke minst psykisk.

En foruroligende beskjed

Men så skjedde noe underlig – en ettermiddag rett før jul ble det plutselig gitt ordre om oppstilling. Det å bli kalt ut til appell utenom vanlig tid var alltid mistenkelig. En SS-offiser fra kontoret kom og leste opp en rekke navn, og blant disse var navnet mitt. Ordren var at alle de som nå var ropt opp skulle stille opp neste morgen kl. 09.00.
Mer enn dette fikk vi ikke vite. Dette medførte selvsagt en rekke diskusjoner blant oss. Og vi var ganske urolige for hva dette skulle bety.
Noen mente å ha hørt at SS-mannen skulle ha sagt: ”Es geht nach Norwegen”. Vi klamret oss til håpet om at så var tilfelle, selv om vi ikke fant noen særskilt grunn til at de som var ropt opp skulle sendes hjem.
Familiene våre hjemme i Norge visste på denne tiden ikke noe om hvor vi befant oss, for det var svært lenge siden vi hadde hatt anledning til å sende hjem brev. For alle de som var ropt opp ble det lite søvn denne natta. Til det var vi altfor oppspilte og spente.

Kl. 09.00 neste morgen stilte vi opp som vi hadde fått ordre om. SS-offiseren som hadde ledelsen for gruppen tok oss med til ”Kleidkammer”, for nå skulle vi få skifte over til sivile klær. Det var litt problematisk å finne klær som passet. Det var ikke våre egne klær vi fikk tilbake. Nei vi fikk utdelt klær som andre fanger hadde måttet levere fra seg. Mesteparten av dette var for å si det mildt - i minste laget. Ytterfrakker skulle vi også ha, og et par av oss fikk endatil staselige frakker med pelskrave. Det var en stor lettelse å kunne levere tilbake fangedrakten.
Under ledelse av en selvbevisst SS-offiser ble vi eskortert ut av leiren, og opp til den delen av Buchenwald hvor SS hadde sitt kvarter.
Det var en snodig forsamling av fanger som var i bevegelse. Selv om omstendighetene rundt oss var sørgelige, måtte vi trekke på smilebåndet når vi så på hverandre. Noen i altfor store klær og andre i klær som var mange nummer for små. Det var i sannhet et forunderlig syn.

På SS-kontoret måtte vi underskrive en erklæring om at vi ikke hadde lidd noen overlast, og deretter skulle vi vente ute på gangen for nye beskjeder.
Det tok sin tid, og vi ble sittende på gulvet her i flere timer, og vi hadde ikke noe annet å foreta oss enn bare å sitte der og ”filosofere” over hva som nå kom til å skje.
Langt om lenge ble vi beordret ut, og ledsaget ned til jernbanesporet. Der var det kjørt fram et togsett – denne gang med vanlige personvogner. I disse ble vi fraktet ned til Weimar. Men vi fikk ikke lov til å forlate vogna, så vi ble værende der hele natta. Vi innrettet oss som best vi kunne og forsøkte å få oss litt hardt tiltrengt søvn.

”Det er jo julaften!”

Tidlig på julaften morgen rykket det til i togsettet og reisen nordover begynte. Vi regnet med at nå gikk turen endelig hjemover til Norge. Det var smått stell med mat, men en av de andre studentene hadde fått med seg ei Røde Korspakke med sukker. Vi delte dette så godt vi kunne, men du verden så tørste vi ble etterpå.
Selv om vi spurte etter vann var det ikke mulig å skaffe det. Vaktene svarte kort og godt at toget ikke skulle innom noen stasjoner hvor det var drikkevann tilgjengelig. Det ville først bli mulig å få slukket den stadig mer påtrengende tørsten når vi kom fram til Altona utenfor Hamburg .
Rett før ankomst til Hamburg, stoppet toget fordi det pågikk et bombeslipp over byen. Vi sto fortsatt som sild i tønne inne i vogna. Det var dårlig med luft og en trykket stemning. Da var det en av fangene tok opp et lite stearinlys som han tente. ”Det er jo julaften”, sa han.

Da ble det plutselig dødstille i vogna. Det var stort sett en tøff tone blant gutta, men da sang vi alle julesangene. Det var helt fantastisk.
Så snart bombeangrepet var over ble vi kjørt inn på stasjonsområdet, og endelig fikk vi vann. Etter en stund ble vi flyttet over til et hurtigtog som brakte oss nordover mot danskegrensen. I grensebyen Flensburg måtte vi av toget, og ble nå innlosjert i en militærleir.

En etterlengtet dusj

Etter en strabasiøs togreise var det godt å bli innlosjert i militærleiren. Her fikk vi endelig dusje i skikkelige sanitæranlegg. Og vi fikk våre egne køyer i to etasjer. Det var julekvelden, fortsatt raste krigen rundt oss, og i disse omgivelsene tilbrakte jeg julekvelden min i 1944.
Neste dag fikk vi imidlertid en riktig god middag i leirens kantine, og det gjorde oss godt med et ordentlig måltid igjen, etter uker og måneder med den kummerlige fangekosten.

Samme kveld skulle vi transporteres videre. Denne gang var det et helt vanlig passasjertog. Selv om vi var frigitt og på vei hjemover, tok ikke nazistene noen sjanser. Det var jo ingen av oss som hadde planer om noe fluktforsøk, men likevel ble vi installert i egne spesielle kupeer med egne vakter som voktet oss. Togreisen foregikk hele natten, og utpå morgensiden ankom vi Fredrikshavn. Etter noen timers venting ankom et marineskip, og med dette skulle siste etappe gjennomføres.
Det var ikke ”reservert” noen lugarer til oss, men vi fikk ta til takke med overnatting i et forholdsvis stort rom hvor de hadde lagt inn noen halmballer.
Det var fortsatt ganske stor krigsaktivitet i Skagerrak, og vi ble enige om at vi skulle forsøke å holde vakt i tilfelle ubåtangrep.

Endelig frie studenter igjen

Selv om det ble noen ubåtalarmer i løpet av natta gikk turen over Skagerrak  problemfritt, og neste morgen stevnet skipet innover mot Oslo. Men i stedet for å gå rett til kai i Oslo, ble kursen lagt om og vi fikk gå i land i Skjeberg-kilen. Derfra ble det togtransport til Oslo – uvisst av hvilken årsak.
Men vi kom fram til at sannsynligvis ville det ikke være noen ”god reklame” for okkupantene at en gjeng frigitte studenter skulle gå jublene og syngende oppover Karl Johan, ledsaget av tyske vakter midt på lyse dagen. Ingen er det minste i tvil om at dette ville medføre en stor oppmerksomhet.
Da var det bedre å få oss inn med tog, og i mørket og den dempede gatebelysningen, var det ikke mange som ville legge merke til oss.

I første omgang ble vi ført opp til Victoria Terrasse – Gestapos hovedkvarter, hvor dr. Ohm, som hadde ansvaret for Tysklandsstudentene, tok i mot oss.
Nå var det navneopprop, og etter tysk grundighet stemte alt sammen. Dr. Ohm ga ikke noen begrunnelse for at vi hadde blitt hjemsendt. Men han holdt en liten tale for oss, og her konkluderte han med at vi nå hadde fått se hva som skjedde ute i Europa, og at vi nå hadde fått mer erfaring, slik at vi trolig ikke ville finne på noe galt. Deretter ble vi sluppet fri.  

Dette var tredje juledags kveld. Ikke lenge etter frigivelsen møtte jeg Ellen, sammen med vår lille sønn som bare kunne si to ord: pappa borte.

Hjalp russiske fanger i Nord-Norge

Etter nyttår meldte Jørgen seg for Sanorg, sanitetsorganisasjonen i Milorg. Han meldte seg for en lege på Rikshospitalet, og ble i første omgang satt i arbeid på et hemmelig lasarett i Oslo.
Da freden kom ble han bedt om å reise til Nord-Norge som militærlege. Jørgen avsluttet medinsinutdannelsen, og fortsatte karrieren som lege i forsvaret.

Berner gjorde en fremragende innsats nordpå, og han omtales i et foredrag som ble holdt i Det norske medicinske Selskab 24/4-1946, med temaet:

Erfaringer fra et norsk feltsykehus arbeid med russiskeekskrigsfanger i Mo i Rana sommeren 1945.

På grunn av lett forklarlig mistillit til de tyske sykehus ble det fra høyere hold bestemt at også disse administrativt skulle stå under det norske feltsykehus. Vi fikk derved i alt mellom 5 og 600 pasienter å sørge for med omsyn til klær, sengetøy, diett og medikamenter, – en oppgave som ville vært uoverkommelig uten de to norske liaisonlæger dr. Per Svindland og daværende stud.med. Berner. Den sist nevnte var nettopp kommet hjem fra fangenskap i Tyskland og hadde meldt seg frivillig til dette arbeid. De var, inntil russerne overtok sykehusene, de eneste som pasientene hadde tiltro til og som kunne få dem til å gjennomføre en tilnærmet rasjonell behandling. Hvis en av de tyske lægene instituerte diett, trodde de det var et forsøk på å snyte dem for maten og laget straks bråk av dette.
Da russerne etterhvert overtok sykehusene, anmodet de om at disse to norske læger fortsatt måtte tjenestegjøre der og overta tilsynet med en del av pasientene. Etterat denne ordningen var etablert, ble det et meget intimt samarbeid mellom de russiske og det norske feltsykehus, med felles visitter og felles retningslinjer for behandlingen.

Da denne tjenesten ble avsluttet begynte Jørgen Berner sin utdanning som indremedisiner og tjenestegjorde ved Røde Kors klinikk, Aker sykehus, Ullevål sykehus og Diakonhjemmets sykehus. I 1956 ble han godkjent som spesialist i indremedisin.

Sammen med kona Ellen, brukte han mye av pensjonisttilværelsen som tidsvitne på turene til Polen og Tyskland.

Da han døde  6.11. 2001 fortsatte Ellen som tidsvitne. Hun døde 07.06.2006

Av Oddvar Schjølberg

Kilder:
Samtaler og reiser sammen med Jørgen og Ellen Berner
Det norske medisinske forlag