Skulle bare hjelpe noen fanger..

Av Oddvar Schjølberg

Arne Bjørklund var bare 19 år da krigen brøt ut i Norge, og han var ikke involvert i sabotasje eller annen motstand mot naziregimet.
Han skulle bare hjelpe noen fanger på Kretsfengselet i Kristiansand. Det ble hans bane, og kostet ham mange måneder som slavearbeider i tyske konsentrasjonsleire.
Arne var en av de heldige som overlevde og kom hjem. Det tok 48 år før han klarte å fortelle sin fangehistorie.

Til sjøs som 16 åring

Høsten 1937 var 16-årige Arne Bjørklund på utkikk etter en jobb. Det var ikke akkurat overflod av jobber å velge i, men i likhet med mange sørlendinger falt Arnes valg på sjølivet. Han var heldig og fikk hyre som messegutt om bord på ”M/T Petter”, fra rederiet Jørgen P. Jensen, Hisøy ved Arendal. Skipet gikk i fast rute mellom Mexico og Tyskland, med tykkolje.
Hyra sendte ham heller ikke til topps på inntektsstatistikken med 58.- kr i måneden pluss tanktillegg på kr. 1.98, og det var heller ikke noe latmanssliv om bord, med en arbeidstid fra 07.00 – 19.00, bare avbrutt av en pause midt på dagen.
- Etter å ha vært om bord noen måneder fikk jeg mulighet til å velge mellom dekk og byssa. Det ble byssa, fordi jeg allerede på dette tidspunktet hadde tanke på videreutdannelse innen dette faget når jeg en eller annen gang skulle mønstre av. Dermed ble det en interessant tid framover i selskap med kokk Ingebretsen, og stuert Alstrup, begge fra Hisøy, forteller Arne, som etter krigen endte opp som hotelldirektør ved Strand Hotell på Fevik.

Du var i utenriksfart da krigen brøt ut?

- Vi pendlet mellom USA og Europa, og jeg husker godt at de gangene vi losset i Tyskland, kunne vi faktisk merke forskjell på mentaliteten fra gang til gang. Og overvåkingen i havnene ble skjerpet.
Vi måtte for eksempel være forsiktige med å peke på ting i havneområdet i Hamburg. Det kunne bli misoppfattet, og jeg husker vi en gang fikk et hint fra en vennligsinnet tysker om at dette var nok til å bli arrestert hvis det var Gestapofolk i nærheten. Noe var i ferd med å skje i landet.

Høsten 1938 skulle et av Hitlers nye krigsskip sjøsettes i Hamburg, med ”Der Führer” selv tilstede. Jeg kommer aldri til å glemme den elleville jubelen blant folket da han kjørte gjennom gatene i åpen bil. Og vi merket folks mistroiskhet til oss som ikke hevet armen til Hitler-hilsen. Men vi kom oss tilbake til skipet igjen uten at vi ble utsatt for noen ubehageligheter.
I slutten av august 1939 la vi ut på vår siste tur fra Mexico, med kurs mot Tyskland, fullt klar over at det kunne bryte ut krig i Europa hvilken dag som helst. Og den brøt ut mens vi befant oss ute i Atlanterhavet.
Selv om vi hadde skjønt hvilken vei det bar med nazipartiet ved roret i Tyskland, så kom det likevel som en overraskelse på oss da meldingen tikket inn oppe hos ”Gnisten”. Skipperen beordret stopp, og vi ble liggende en stund ”på været” for å vente på beskjed fra rederiet. Tankene om bord var fulle av olje, noe som utvilsomt ville komme godt med i Tysklands krigføring. Derfor håpet vi at vi ville få ordre om å seile til Amerika, men ingen ordre kom og skipperen bestemte seg da for å seile nord om England. 
I disse spennende dagene var både Tyskland og England på jakt etter norske handelsskip, og da vi nærmet oss England ble vi oppbrakt av et engelsk marinefartøy, og beordret til Nord-England. Nærmere bestemt til Kirkwall på Orknøyene, hvor vi ble liggende ca 1 måned, uten at vi fikk tillatelse til å gå i land.
En sein kveld fikk vi ordre om å seile mot London. Dette skjedde bare noen timer før tyskerne senket flere skip inne i Scapa Flow, ikke langt fra der hvor vi nettopp hadde ligget.
Vi kom oss helskinnet til London hvor vi ble liggende ei uke. Her ble oljen som var bestemt for Tyskland losset, og deretter ble vi frigitt.

Skulle bare hjelpe en fange

Nå ble kursen satt mot Norge, og etter en del viderverdigheter kom vi oss hjem til Arendal, hvor de fleste av både offiserer og mannskap gikk i land, før vi fortsatte til Bergen hvor båten skulle gå i dokk. Og der mønstret jeg av, forteller Arne som fikk noen måneders fartstid, før han fortsatte sin utdannelse ved Stuertskolen i Kristiansand.
Imidlertid ble det et oppbrudd i forbindelse med invasjonen av Norge 9. april 1940, men Arne fikk likevel tatt eksamen i juni måned. Deretter ble det Handelsskolen i Grimstad, før han sammen med en rekke andre unge ble utskrevet til tvangsarbeid for tyskerne i Loshavn på Lista.
Men jeg klarte å rømme herfra og fikk jobb på en bondegård i Reddal, fordi det på dette tidspunktet ikke var noen mulighet til å komme ut i lære i det faget jeg ville inn i.

Men så åpnet det seg en mulighet på kjøkkenet i Kretsfengselet i Kristiansand. En kamerat fra stuertskolen hadde fått jobb på kjøkkenet her. Samtidig som han kokte mat, hjalp han også de politiske fangene, med å bringe beskjed til og fra familien deres. Imidlertid ble han arrestert på grunn av at han hadde hjulpet fangene.
Før dette skjedde hadde han anbefalt meg over for vaktmester Røyneland, som en pålitelig etterfølger. Og da vaktmesteren kontaktet meg aksepterte jeg straks jobben, selv om jeg var fullt klar over hvilken risiko jeg utsatte meg for. Men det var mange innenfor murene som var i behov av hjelp, og ikke lenge etter var jeg i full sving med å smugle både beskjeder, mat og tobakk.

Det gikk bra fra den 24. april og i nokså nøyaktig seks uker framover. På formiddagen 8. juni 1944 var det slutt. Jeg var blitt angitt. I ettertid viste det seg det var en av de politiske fangene jeg hadde hjulpet. Det var en mann jeg stolte 100 % på, men så var det hans familie som sto for angiveriet. Gestapo troppet opp med SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner i spissen, og nå sørget de for at kjøkkentjenesten ble byttet ut med en fangetilværelse på en av cellene i det samme Kretsfengselet. Etter et par døgn her ble jeg overført til Statsarkivet, og tatt i forhør av Kerner. (Bildet)
Jeg prøvde å bortforklare så godt det lot seg gjøre, men forsto ganske snart at Rudolf Kerner ikke var noen amatør på dette feltet. Han hadde alle de gode kortene på hånden, takket være angiverne. Og dessuten hadde jeg jo snappet opp forskjellige ting angående hans brutalitet fra de andre fangene, så jeg fant raskt ut at jeg like godt kunne tilstå, framfor å bli slått helseløs. Dessuten så hadde jeg jo vært alene om det jeg hadde gjort, og derfor var det heller ingen andre som kunne bli skadelidende for det jeg hadde gjort. Og ingen andre ville bli arrestert.
Jeg slapp tortur, og ble ført tilbake til celle nr. 1 på Arkivet hvor jeg satt en ukes tid. Den 18. juni fikk jeg beskjed om at nå skulle jeg overføres til Grini fangeleir, ved Oslo. Og sammen med 10 – 12 andre karer ble jeg under oppsyn av væpnede vakter sendt med jernbanen til Oslo. Med i den samme transporten var min beste venn fra jobben på kjøkkenet – Sigvart Listeid. Han var blitt arrestert før meg, og nå skulle vi merkelig nok følge hverandre under resten av fangetiden. Først Grini, og deretter i alle leirene i Tyskland.
På Grini måtte vi gjennom den velkjente eksersisen, før jeg ble plassert i ei arbeidsgruppe som bygde brakker ved Furulund i nærheten av Lysaker. Vi ble transportert fram og tilbake hver dag. Men den siste uken av oppholdet på Grini ble jeg plassert i en arbeidsgjeng ute på Fornebu Flyplass. Her ute bodde vi i noen små spisse hytter, som nærmest liknet 4-mannstelt.

Dere skal til Tyskland

En dag ble Sigvart og jeg hentet tilbake til Grini, og selv om vi begge håpet på det beste, så fryktet vi at noe ville bli verre, siden vi ble tilbakekalt. Og ganske riktig – vi skulle sendes til Tyskland allerede neste dag. Og nå måtte vi få tak i eiendelene våre som vi hadde innlevert ved ankomsten til Grini.
Neste formiddag sto vi oppstilt på appellplassen – ca 50 mann med eiendelene våre. Sigvart og jeg var nok blant de yngste. Ellers så var det menn i aldersgruppen fra 20 til 60 år, og de fleste yrkesgrupper var representert.
Det var den 3. august 1944, og nå ble vi sendt ned til Akershuskaien der innlastningen ombord i fangeskipet Monte Rosa allerede var godt i gang. Her ble vi sendt ned i bunnen av det forreste lastrommet, og fikk ta til takke med noen binger halm. Det fikk være sengeplass god nok.
Under opptellingen ble det tilløp til uro da det manglet en person. Vedkommende ble ikke funnet, og vi var ikke så høye i hatten da vi fikk beskjed om at 10 av oss andre skulle plukkes for å skytes når vi kom fram til Tyskland. Som straff for han som hadde stukket av. Heldigvis ble ikke dette noe av, for de fant vel ut at vi først fikk gjøre nytte for oss som arbeidskraft, men det var et grusomt press å ha over seg på turen.
Etter krigen fikk vi vite at han som hadde rømt hadde klart å få tak i en sekk og deretter blandet seg med lastegjengen som var på vei i land. Senere hadde han klart å komme seg velberget over til Sverige.
For oss ombord begynte turen til et ukjent bestemmelsessted i strålende sommervær Vi merket ikke så mye til dette nede i det mørke lasterommet. Her var det ingen ventilasjon, og noen åpne dobøtter gjorde ikke lukten noe særlig bedre. Og det ble etter en tid ganske så uutholdelig å være der. Men vi fikk heldigvi lov til å komme en kort stund opp på dekket, slik at vi fikk litt frisk luft. Det var forresten veldig vemodig å se Norge forsvinne i kjølvannet bak båten. Det var ikke lange stunden vi fikk nyte den nordiske sommerkvelden, før vi igjen ble sendt under dekk, og lukene slått for. Og der satt vi nokså hjelpeløse der nede i mørket, mens vi tumlet med tusenvis av forskjellige tanker.
Flere ganger underveis ble det blåst flyalarm, og da ble vi kommandert forut på dekk, muligens for at flygerne skulle oppfatte at dette var en fangetransport. Vi så imidlertid aldri noen fly og kom trygt over til Århus hvor vi marsjerte til byens jernbanestasjon. Her hadde danske lotter møtt opp med matpakker til hver fange, noe som smakte vidunderlig etter bare å ha satt til livs sparsommelig fangekost noen måneder.

Fra båt til kuvogn

Den videre reisen foregikk med jernbane til Kiel.. Det var den 5. august, og jeg kommer aldri til å glemme den datoen, forteller Arne. Da toget skulle over Kielerbroen startet et kraftig bombeangrep, og i det klare været kunne vi se hvordan bombene falt rundt oss.

Jeg satt ved siden av restauratør Hartmann fra Tostrupkjelleren i Oslo, og vi ventet begge på at toget skulle bli blåst til himmels. Men vi kom oss velberget over. Nå begynte det å gå smått fordi toget stadig vekk måtte stoppe, eller kjøre inn på sidespor på grunn av flyangrepene.
Etter en stund ble vi jaget over i lukkede lastebiler og tok fatt på en transportetappe på et veinett som bar tydelig preg av å være sterkt skadet.
Da vi omsider stoppet – trodde vi knapt våre egne øyne. Vi skulle overnatte i en ussel brakke bak høy piggtrådsperring, hvor galgen sto klar ved endeveggen. De hadde ryddet et rom på ca 40 kvm til oss, med køyer i tre høyder, og litt halm til å ligge på. Stanken her var helt ubeskrivelig, og i rommet ved siden av oss lå såkalte muselmenn, som så å si var ferdige med livet. Med verkende, åpne sår og alle slags sykdommer var de blitt stuet sammen i et lite rom for å gi plass til oss nykomlingene. Det første møtet mitt med disse stakkars menneskene var helt ubeskrivelig, men det skulle bli verre etter hvert som fangeoppholdet mitt skred fram.
Rett etter ankomst var det oppstilling og leirelederen pekte på galgen og gjorde det klinkende klart  at den ble brukt på fanger som ikke innordnet seg systemet.
Rommet vi hadde fått var stappfullt av lus, og i løpet av den uken vi ble i denne leiren ble vi mer eller mindre oppspist alle mann. I løpet av de dagene jeg var der fikk jeg kjøkkentjeneste sammen med en del kvinnelige og mannlige fanger fra Øst-Europa.
Vår neste reiseetappe gikk med jernbanen, og denne gang til Oranienburg og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det var blitt ganske seint på kvelden når vi ankom dit 10. august.
Selv om vi var slitne etter den strabasiøse togturen var det ikke noen nåde hos de unge soldatene som skulle eskortere oss opp til selve leiren.
Blant annet var det flere eldre som hadde problemer med å marsjere slik soldatene ville. Senere høyesterettsjustitiarius – Emil Stang – var en av dem. Han gikk rett foran meg, og ble slått i hodet med en geværkolbe av en av soldatene. Det gikk en mumling av innestengt raseri blant oss, men vi kunne ikke gjøre noe som helst. Det ville bare gjøre situasjonen enda verre. Men heldigvis klarte Emil Stang å komme seg opp og vaklet videre.

Inne i leiren ble vi strippet for alt tøy, og i bare nettoen ble vi snauklipt både her og der, før vi ble jaget inn i dusjen. Vi kjente omtrent ikke hverandre igjen etterpå, og enda snodigere ble det når vi hadde fått utdelt fangeklærne våre. Svært lite av dette passet i forhold til størrelsene våre. Da jeg spurte om jeg kunne bytte treskoene som var altfor små til meg, fikk jeg meg slag med en lang stang. Så vi klarte etter hvert å få byttet oss i mellom.
Brakka vi kom til var en såkalt mottakelsesbrakke med fanger fra en rekke nasjoner, både politiske og kriminelle. Da vi kom inn i brakka utpå natta lå de andre fangene selvfølgelig å sov, så vi var henvist til å sitte på noen benker hele natta. Det er ikke noe rart i at mange av oss våknet på gulvet om morgenen.
Det ble også spesielt på en annen måte. De fangene som bodde i brakka fra før hadde jo fått utlevert en suppeskål hver, og vi hadde ingen. Så når de andre hadde slikket sine skåler fullstendig reine, fikk vi låne dem slik at vi fikk litt suppe vi også. Det var selvsagt ikke den smarteste løsningen, når vi tenker på de hygieniske forholdene, men hva gjør man ikke for å få litt mat? Etter ni døgn fikk vi komme inn på en såkalt ”Norskebrakke”.  Nordmennene fikk lov til å ta imot Røde Korspakker, så det avhjalp noe på situasjonen for oss norske i Sachsenhausen.

Hva slags jobb måtte du gjøre i leiren?

- Jeg ble med i en gjeng som bygde små hus i en skog ikke langt fra leiren. Disse husene var i første rekke beregnet på folk fra Berlin som hadde fått sine hjem ødelagt i de pågående bombeangrepene. Hitlers kyniske krigføring gikk selvfølgelig også ut over Tysklands sivile befolkning, og dette ble bare verre og verre jo lenger krigen skred fram.
Vi begynte tidlig om morgenen og holdt på til langt på kveld, og min oppgave var å bære sement- og kalksekker. Nå var ikke disse sekkene så tette at det gjorde noe, og derfor fikk jeg betennelse i et åpent sår jeg hadde fått på låret. Både kalk og sement etset seg inn i såret og gjorde situasjonen mye verre. Fortsatt den dag i dag har jeg dype arr etter dette.

Videresendt igjen

- Jeg tror ikke jeg var stort mer enn 14 dager totalt i Sachsenhausen, før jeg sammen med 25 andre fra vår opprinnelige gruppe ble sendt på transport. Brakka vi hadde bodd i var helt overfylt, så nå ble det nok en gang transport i kuvogner, sammen med rundt 500 fanger fra alle nasjoner. Her var både tyskere, polakker, russere, sigøynere osv. Denne gang til en utekommando som sorterte under Neuengamme. Det var jo ikke så lange distansen i luftlinje, men på grunn av alle flyangrepene var mye av jernbanenettet ødelagt. Og vi brukte flere døgn på transporten. Fra Sachsenhausen hadde vi bare fått med oss en brødskalk hver, og så fikk vi heldigvis litt vann et par ganger. Men det var en forferdelig reise, minnes Arne.
Omsider stoppet toget ved en liten jernbanestasjon i den lille byen Alt-Garge. Den lå ved elven Elben, ca 70 kilometer sydøst for Hamburg. Her skulle vi jobbe som slavearbeidere i en utekommando underlagt Neuengamme.
Det å bli plassert i en utekommando nå som krigen gikk dårlig for naziregimet var noe av det verste som kunne skje. Fordi de allierte troppene nærmet seg fra den ene siden og russerne fra den andre siden, så ble utekommandoene mer eller mindre glemt. .
Da vi ankom fangeleiren var det ingen fanger her, så vi 25 norske ble plassert i et rom, mens de andre fangene ble fordelt rundt om.
Her skulle det jobbes blant annet på et kraftverk som lå i en gangavstand av rundt 10 minutter fra leiren. Det gikk noenlunde greit til å begynne med, men etter hvert som kulda kom og vinteren satte inn, så ble det som å leve i Helvetes forgård. Forholdene ble verre og verre, både når det gjaldt mat, og den behandlingen vi fikk som fanger. Et menneskeliv var ikke ei sur sild verd, og fangene døde derfor i stort antall. Flere av våre norske kamerater døde av matmangel, kulde, difteri og dysenteri.

Vi hadde bare noen utslitte og hullete fangedrakter, og de ga ingen ly eller varme mot vær og vind. Dere kan jo selv tenke dere hvordan det var når det satte inn med regn eller snøvær, og vi ble søkkvåte. Det var håpløst å tørke tøyet. Vi hadde noen ovner, men hva hjalp vel det når vi ikke hadde noe å fyre med?
På sykestuen i Alt Garge lå fangene og diskuterte hvem som skulle ha treskoene og eiendelene etter de som var døde, eller som var døende. Eller det kom andre inn på sykestua og stjal eiendelene fra dem. Det er noe underlig som skjer med mennesker som lever under slike forhold, sier Arne. Man blir på en måte noe avstumpet i forhold til andre. Hver og en har nok med seg selv.
- Men det må jeg få sagt – det var aldri noen av de norske fangene som var med i disse diskusjonene.

Sigvart og jeg fikk etter hvert også jobb med å legge jernbaneskinner og sviller. Alt dette måtte gjøres med håndmakt, mens soldatene voktet oss med haukeblikk. Det kunne iblant se ut som om de prøvde å overgå hverandre i å brøle til oss, og nedverdige oss på alle tenkelige måter.
Det er ingen av oss som noen gang kan glemme han som var arbeidsformann. Maken til sadist tror jeg neppe finnes. Var det noen som forspøkte å rette ryggen et sekund, så var han der med sitt forhatte ”Los! – ”Los!”

Fikk kjøkkentjeneste

Til leiren hørte et kjøkken som lå rett utenfor piggtråden. Her fikk vi utlevert suppen og den lille brødrasjonen. Det var en egen kokk som laget maten for tyskerne, og to andre som laget suppen og delte ut brødrasjonene sammen med kaffeerstatningen til fangene.
Og det var nok her det skjedde det som reddet livet på Sigvart og meg. Vi var begge utdannet kokker, og utrolig nok så fikk vi jobb inne på kjøkkenet begge to i løpet av høsten. Betingelsen var at vi skulle klare å lage alt av mat til de 4-500 fangene. Å hvor vi sleit i begynnelsen. Vi var helt tappet for krefter etter det harde utearbeidet, men på kjøkkenet hadde vi den fordelen at vi kunne være inne i varmen, og kanskje innimellom få tak i litt ekstra å spise. Iblant klarte vi også å lure unna litt mat til fangekameratene våre. Jeg brukte treskoene mine til å smugle ut brødskalker. Blant annet til en ung Haugesunder på rundt 18 år.
Men også på kjøkkenet var det mange vanskeligheter, takket være tyske kriminelle og polske fanger som hadde solgt seg til nazistene for litt ekstra mat. De kunne virkelig gjøre tilværelsen sur for de andre fangene. I tillegg hadde vi problemer med de tyske kapoene som forlangte at vi skulle stjele mat og lure dette ut til dem. Når vi nektet å etterkomme dette, så startet de en offensiv for å få fjernet oss fra kjøkkentjenesten.
Om morgenen sto kapoen klar til å ta oss i å forsove oss, men vi var alltid klare til å hoppe opp så fort gonggongen lød. Deretter ble Sigvart og jeg flyttet inn i et rom hvor det bare var sigøynere og østeuropeere, for å gjøre det helt håpløst for oss, og senere ble vi plassert i et lite rom med to køyer utenfor kapoens rom. Det siste for å forsøke å ta oss med det gode, som en slags bestikkelse for å få oss til å stjele. Når heller ikke det nyttet forlangte kapoen å få en lusekofte som Sigvart hadde klart å få med seg, og det var ingen annen råd enn å la han overta den. Vi så den forresten igjen samme fyren da vi kom til Neuengamme – med Sigvarts lusekofte under fangejakken. Da var han underdanig nok og håpet på noen fordeler av oss som var blitt tatt vare på av Røde Kors.
Selv om kapoen og hans medsammensvorne på alle måter forsøkte å få oss til å stjele, så nyttet det ikke. Og etter hvert fikk de problemer med dette private framstøtet sitt fordi den tyske proviantmesteren var på vår side. Men tenk dere denne situasjonen. Her er vi fanger alle sammen, og så må vi kjempe og sloss for hver eneste lille brødbit, og enkelte er villige til å gå over lik. Det forteller mye om hvordan vi mennesker kan bli når forholdene legges til rette for slike ting. Heldigvis klarte proviantmesteren å holde oss på kjøkkenet til leiren ble nedlagt og fangene flyttet i januar 1945.
Kommandanten i leiren var for øvrig av en helt annen støpning. En dag kom han inn på kjøkkenet og pekte på en flekk på veggen. Han påsto at det var skitt. Jeg svarte som sant var at det var malingen som hadde skallet av. Det skulle jeg aldri ha gjort. Som belønning for å ha motsagt ham fikk jeg meg noen kilevinker i hodet så jeg så både sol og stjerner.

Det eneste gode minnet om sivile tyske under krigen har jeg forresten fra Alt Garge. Det avfallet som ble på kjøkkenet fikk Sigvart og jeg lov til å bære over veien, til en gammel dame som hadde en gris og noen høns. En dag vi kom med skyllene, kom hun opp på siden av oss, og helt umerkelig fikk hun puttet et egg i lommen til hver av oss. Dette skjedde bak huset, mens vi et lite øyeblikk var ute av syne på vaktene. Vi skal heller ikke glemme den tyske proviantmesteren. Han var også et veldig godt menneske, og vi tror nok at vi delvis kan takke ham for at vi overlevde denne leiren.
Vi hadde ikke noen egen spisesal, så alle fangene måtte stå ute og spise. I all slags vær. Som regel var det de som kastet seg over suppekjelen og slikket den helt rein etter at vi hadde servert suppa. Det var gjerne en liter til hver fange, og suppa som vi lagde besto av det som vi klarte å få tak i. Som regel noe kål eller rødbeter. Og iblant fikk vi et lite kjøttstykke. På denne tegningen har Victor Glysing-Jensen, en av fangene, fanget inn denne situasjonen.

Tortur

Det var ikke til å unngå at vi ble øyenvitner til mange uhyrlige overgrep og tortur mot våre medfanger. Vi så fanger som kom krypende på alle fire, fullstendig utmattet etter dagens arbeidsøkt, bli beskyldt for å simulere. Vi så at de ble overøst med kokende vann i hodet. De som døde ble bare slengt ut i kullhaugen, eller inn i et rom like ved kjøkkenet. Etter hvert ble de samlet i store kasser og kjørt bort. Det som skjedde her i Alt-Garge gir meg fortsatt frysninger på ryggen.

En dag forsøkte to russiske fanger å rømme. Den ene ble skutt og drept under flukten, mens den andre ble tatt i live. Han ble først lagt over et bord og skamslått, mens vi andre måtte stå og se på. Deretter måtte han stå oppreist på bordet og se på sin døde kamerat som var stilt opp i flombelyst kasse. Når han ikke klarte å holde seg på beina lenger og falt ned, ble han banket og slått. Neste morgen var han død – enten slått i hjel eller skutt.
Jeg fikk også selv merke ondskapen på kroppen. Jeg hadde klart å få tak i en sardinboks, og denne hadde jeg tatt med meg i en snor rundt halsen. Ville prøve å spare på den så lenge som mulig. Men ei natt forsvant denne reserveprovianten min. Det var en sigøyner som hadde sett sitt snitt til å skjære opp madrassen fra undersiden og lirket fra meg sardinene uten at jeg merket det. Boksen ble overlevert den tyske kapoen. Jeg spurte ham om jeg ikke kunne få igjen boksen min, men da regelrett overfalt han meg og slo meg i hodet og nakken med en stor stokk. Hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde klart å komme meg unna vet jeg ikke, men jeg tror neppe jeg ville sittet her og pratet med deg i dag. Det gjorde forferdelig vondt og jeg slet smerter i både nakke, kjeve og hode i årevis etterpå, forteller Arne.

Leiren i Misburg

I januar kom beskjed om at vi skulle tilbake til hovedleiren Neuengamme. Et stykke ble vi transportert med båt, resten måtte vi gå til fots i bitende vinterkulde. Dette var en drøy marsj og mange døde underveis, blant annet flere av de norske. Jeg tror vi var rundt 20 nordmenn som kom helskinnet til Neuengamme. Det var omtrent som å komme fra asken til ilden Her var djevelskapen satt i system og røyken steg kontinuerlig til himmels fra skorsteinene i krematoriet.
Skulle noen henges – ja da ble vi tvunget til å stå på appellplassen og se på de stakkarene som ble hengt – til skrekk og advarsel for oss andre. Vaktene passet på at ingen snudde hodet vekk, men hele tiden var vendt mot de som hengt i galgen.

I Neuengamme ble vi avluset, og fikk utlevert noe nytt fangetøy. Dette var jo litt underlig, men vi forsto ganske snart hvorfor. Det var helt tydelig at vi skulle utnyttes til siste rest, for det gikk ikke mer enn en snau uke før 12 – 15 av oss norske ble sendt til Misburg en annen underleir av Neuengamme. Denne lå like ved Hannover, og her skulle vi være slavearbeidere på et stort oljeraffineri. Dette var blitt ødelagt i bombeangrep, og sammen med flere hundre fanger måtte vi drive med opprydningsarbeide.
Bostedet vårt var noen gamle hestestaller hvor vi lå i halmbinger – tre i høyden. Dette var jo vinterstid, og den isende vinden trengte inn over alt. Vi sultet og frøs. Ikke var det noe særlig med vann i kranene slik at vi fikk vel ikke vasket oss ordentlig en eneste gang i løpet av de månedene vi var der. Vi var fulle av lus og stinket noe aldeles forferdelig. Jeg husker jeg fikk tak i en gammel sementsekk som jeg klipte hjørnene av og brukte som vest. Den ga noe ly for den verste kulden. Men både jeg og mange med meg følte at vi var kommet til endestasjonen. Klarte liksom ikke å hente opp flere krefter ”fra kjelleren”.
Utover våren intensivertes bombeangrepene, og flyalarmen gikk opptil flere ganger om natten. Da var det å komme seg ut og forsøke finne ly ute i noen sandgrøfter med bølgeblikk over, mens de tyske vaktene stupte ned i sine bunkere.

På en eller annen måte hadde jeg klart å beholde barberhøvelen min som jeg hadde med fra Norge. Men nå ble den stjålet fra meg.  Nedenfra gjennom madrassen, så den som stjal var den reneste tryllekunstneren. Men tro det eller ei – noen dager senere kom en annen fange bort til arbeidsgjengen jeg var i og spurte om noen var interessert i å bytte til seg en barberhøvel mot en bit av brødrasjonen. Jeg byttet min egen høvel til meg igjen. Noen dager senere ble den stjålet for andre gang, og da så jeg ikke noe mer til den.
Det var beinkaldt om nettene, og vi norske prøvde å ligge sammen to og to for å utnytte kroppsvarmen. Vi hadde et tynt teppe hver oss, og så la vi disse oppå hverandre og pakket oss inn som best vi kunne. Til hodepute brukte vi treskoene, med fangejakken oppå. Av og til våknet vi ved at teppene var borte, stjålet i mørket av sigøynere eller østeuropeere.

Men når det gjaldt å redde livet, og alternativet var å fryse i hjel - ja da hadde vi ikke noe annet å gjøre enn å svare med samme mynt. Vi røsket teppene tilbake i ly av mørket og skyndte oss tilbake i bingen igjen.

Et minne som for all tid har brent seg fast er den polske fangen som hadde sett sitt snitt til å stjele et kjøttbein som var tiltenkt SS-folkenes schæferhund. På grunn av hundens knurring ble dette oppdaget, og fangen ble slått ned, sparket i ansiktet og fikk brukket et par ribben
Siden han hadde tatt hundens kjøttbein, skulle han også gjøre hundens arbeid. Derfor trædde de på ham hundens halsbånd og lenket ham fast til hundehuset.
Den halvt bevisstløse fangen ble deretter dyttet inn i hundehuset. Her skulle han bjeffe hver gang en SS-mann gikk forbi. Gjorde han det ikke ble han dratt ut og gjennomsparket, gjorde han det fikk han noe mindre juling – altså gjorde han det. Men hundens rasjon av kjøttbein fikk han ikke.
Denne mannens kone og to barn var døde i en annen leir. Moren var forsvunnet under transporten, og et par kvinnelige slektninger ført til SS-bordeller. Et par uker senere døde den polske fangen

Neuengamme nok en gang

En dag kom den utrolige beskjeden om at alle vi norske skulle tilbake til Neuengamme for å bli frigitt. Vi trodde ikke det vi hørte, for vi ante ingenting om Bernadotteaksjonen. I stedet trodde vi at det var det verste som ventet oss. De andre fangene i leiren ble videresendt til Bergen-Belsen, mens vi startet på returen.
På grunn av voldsomme flyangrep ble vi et par dager i en annen underleir av Neuengamme - Stöcken, nord for Hannover. Vi fikk plass i et tilfluktsrom like ved en bildekkfabrikk. Den var tydeligvis et av bombemålene, for vi kjente hvordan hele grunnen ristet under oss da bombene fant sine mål. Utrolig nok overlevde vi dette angrepet og omsider kom vi til Hamburg. Det som en gang hadde vært en flott by, var nå fullstendig ødelagt av bomber. Men vi fikk likevel plass på et tog og ble sendt videre til Neuengamme.
Soldatene som passet på oss denne gang, var svært menneskelige og oppførte seg korrekt overfor oss. Jeg tror nok de skjønte hvilken vei krigen gikk, sier Arne.
- Jeg glemmer aldri synet da vi kom til hovedporten i Neuengamme. Det sto en Røde Korsbuss utenfor. Ved dette synet strømmet tårene fritt hos oss alle sammen. Så var det altså sant – vi skulle frigis.
Nå ble vi plassert i en egen brakke sammen med andre norske, vi fikk vasket oss, vi fikk rent undertøy - og vi fikk Røde-Korspakker med god mat. Endelig fikk vi noe godt å spise, men vi måtte være uendelig forsiktige, ellers ville vi få fordøyelsesproblemer. Vi var fullstendig utsultet, og så vel nærmest ut som levende skjelletter. Da er det ikke lett å styre sulten når du endelig får mat.
Senere måtte vi være med på å rydde et rom i en murbygning som skulle klargjøres for skandinaviske fanger. Synet av dette har meislet seg inn i meg for all tid, sier Arne mens tankene glir tilbake til denne dagen.
- Her lå døde og halvdøde fanger om hverandre, stanken var ikke til å holde ut. Det var skitt og urin over alt. De fangene som var døde ble skjult inni madrassene, for at de fangene som fortsatt var i live skulle få den lille matrasjonen deres. Nå skulle altså dette rommet klargjøres til neste fangekontingent. Det er nok ikke så rart at mange av oss fortsatt bærer på arr etter de sår som krigen påførte oss.

Endelig på hjemvei

Etter hvert hørte vi flere og flere rykter om Bernadotteaksjonen, og en dag kom Bernadotte selv og hilste på oss. Det var like før den endelige tillatelsen ble gitt til å transportere hjem de norske og danske fangene.
Jeg husker ikke i dag nøyaktig hva han sa, men vennligheten og varmen han utstrålte og den store optimismen – ja den glemmer jeg aldri. Etter måneders tilværelse i et helvete med slag, spark og alt tenkelig av menneskelige nedverdigelser, var det plutselig en som snakket vennlig til oss. Så var det likevel et håp midt i ondskapens høyborg.
I dagene som fulgte kom det hele tiden norske fra forskjellige leire, blant annet traff jeg flere kjente fra Grimstadområdet, og en del av de som jeg hadde reist sammen med på transporten fra Grini til Sachsenhausen.
Endelig kom beskjeden vi ventet på: Vi skulle gå til bussene, og starte på den første etappen opp til Danmark.
Da vi kom inn i bussen sto det en Røde Korspakke på hvert sete, og for oss som var vant til brøling og forbannelser var det fantastisk å bli snakket vennlig til, og attpå til få mat..
Fronten var nå så nær at vi kunne høre kanontorden, og den første kvelden hadde vi stopp i et skogholt hvor vi fikk lov til å gå ut for å legge oss ned i lyngen en times tid. I det fjerne kunne vi se hvordan Hamburg nok en gang ble utsatt for et kraftig flyangrep. Det var en ubeskrivelig glede å vite at nå var jeg på vei bort fra det hele.
Vi hadde ikke kjørt mange hundremeterne innefor den danske grensen før vi gjorde en stopp i Frøslevleiren. Her ble vi svært godt mottatt og en dansk fange vi passerte da vi gikk inn i leiren serverte oss et smil og sa det slik: ”Velkommen hit, her har vi s’gu bare 2 retter til middag.”
For oss var det nesten som å bo på et hotell de dagene vi var der. Og okkupantene hadde lite eller ingenting de skulle ha sagt.
Ikke lenge etter fikk Bernadotte tillatelse til å ta oss med videre til Sverige, og transporten med de hvite bussene fortsatte opp til København hvor vi ble møtt av jublende folkemasser med flagg og blomster som de kastet inn i bussene til oss.
Siste stopp i Danmark var Helsingør. Her gikk vi om bord i fergen, mens de tyske vokterne våre ble stående igjen på danskesiden.
I Sverige ble vi innlosjert i Ramløsa hvor vi ble skrubbet rene og avluset. Mange av oss var fortsatt i en svært elendig forfatning, men nå fikk vi endelig godt stell, rent sengetøy og rene klær. Det ble gitt medisinsk behandling og da vi ble sterkere ble vi videresendt til Ronneby Brunn-hotellet hvor vi var til først i juni måned. Deretter var det via Oslo og hjem til Grimstad.

Du har hatt gratis kost og losji

Det var ubeskrivelig godt å komme hjem igjen, og forsøke å bygge opp en ny tilværelse. Men jeg var helt ”på bar bakke”, fordi jeg hadde tatt ut sparepengene mine i banken for å betale skatt – bare noen få dager før jeg ble arrestert. Det som ble til overs forsvant sammen med resten av eiendelene mine i Tyskland.
Det var oppnevnt en egen nemnd som skulle hjelpe oss politiske konsentrasjonsleirfanger og andre som hadde vært i vanskeligheter under krigen, og optimistisk sendte jeg en søknad om noen kroner til hjelp i starten. Svaret jeg fikk fra denne nemnda synes jeg til dags dato var denne nemnda lite verdig: ”Det blir ikke gitt noe hjelp til Arne Bjørklund. Han har hatt gratis kost og losji i fangenskapet.”
Jeg kastet hele brevet deres i søpla og ville ikke bruke tid på å svare noen som hadde så liten forståelse, eller respekt for sine egne landsmenn som hadde blitt ødelagt i Hitlers konsentrasjonsleire.
Det gikk et par år, så kom det en nytt brev fra den samme nemnda, og det kunne da være en mulighet for å få noe hjelp. I mellomtiden hadde jeg fått støtte fra Nasjonalhjelpen for å kunne fortsette på Hotellfagskolen i Oslo, og jeg ba dem derfor om å gi disse pengene til andre som trengte det bedre, da mitt problem var løst. Men det med ”gratis kost og losji” har jeg aldri klart å glemme. Og jeg tror dessverre det var mange flere enn meg som møtte en slik nedverdigende holdning da de skulle prøve å bygge opp igjen en ny tilværelse etter de psykiske og fysiske lidelsene de var blitt påført i Tyskland.
Selv om jeg hadde mine problemer i årene som fulgte klarte jeg å fullføre utdannelsen. Det samme gjorde Sigvart som jeg hadde vært sammen med i alle leirene i Tyskland. Nå fikk vi begge hyre på cruiseskipet ”Stella Polaris.” 
Men så ble deres veier skilt noen år, og Arne ble direktør på Strand Hotell på Fevik. Nå bor de ikke så langt fra hverandre og har kontakt igjen.
Det er noe spesielt med de kameratskapene som oppsto i leirene, sier Arne, de er liksom ubrytelige. Og en annen fange som han husker svært godt er den danske spillemannen og tegneren  Victor Glyssing-Jenssen. Han tegnet flere tegninger fra oppholdet i leirene, og vi har fått tillatelse til å bruke disse som illustrasjoner.

Sammen med kona Kari, slo Arne seg ned på Fevik. I begynnelsen merket hun ikke noe spesielt på Arne, men etter noen år begynte han å få mareritt om nettene. Han som aldri brukte å banne, bannet nå så det lyste på tysk, samtidig som han fektet og slo rundt seg i søvne. Hun forsto at Arne hadde opplevd mange vonde ting under krigen, men han fortalte ikke hva han hadde vært med på før det var gått 48 år. Og i forbindelse med 50-årsjubileet for befrielsen av leirene fortalte han mye av historien sin til vitebegjærlige journalister.
Etter dette reiste han flere ganger som tidsvitne tilbake til konsentrasjonsleirene. Nå med busser fulle av norske skoleungdommer. 21 turer i alt har det blitt i løpet av disse årene.

Jeg tror dette var vellykkete reiser fordi at vi på disse turene fikk fortelle de unge hva som skjer når menneskerettighetene blir satt til side. Og vi skal ikke se lenge på nyhetssendingene, før vi oppdager at det fortsatt finnes regimer som brutalt undertrykker de som ikke er enige i deres ideologier. At jeg kan bruke mine vonde opplevelser til noe positivt betyr mye for meg. For det gir meg så mye positivt tilbake. Vi kan ikke leve historien om igjen. Men vi kan alle gjøre vårt for at menneskerettighetene blir etterlevd i alle nasjoner, uansett religion eller politikk, sier Arne Bjørklund

Kilder:

Samtaler med Arne Bjørklund
Stiftelsen Arkivet Kristiansand
Victor Glysing-Jensen (tegninger)
Neuengamme
jewishgen.org om Sachsenhausen
Ravensbruck
Foto: Hamburgische Elektrizitätswerke, HEW-Archiv
Foto: Michael Grube  www.lostplaces.de