Vi må vise at vi bryr oss om hverandre

Av: Oddvar Schjølberg

Da Arne Gerhard Brattli ble arrestert den 24. mars 1943 var han bare 21 år gammel, og han ante ikke at dette var startskuddet for det som skulle bli til over 2 års fornedrelse i noen av naziregimets verste skrekkabinetter. Som fange ble han sendt ut på en reise som brakte ham til syv av Hitlers leire og fengsler.

Brattlis historie er preget av møtet med en ideologi hvor ondskapen ble satt i system, utformet av mennesker som brukte sin kreativitet til å utklekke planmessige drap på mennesker som ikke passet inn i deres rasebilde. Mot alle odds så overlevde Arne, ikke bare syv fengsler og leire, men han overlevde også to av de beryktede dødsmarsjene. Under hele fangenskapet var han sammen med broren Johannes. Men det var bare Arne som kom hjem…

Mange år senere skrev han en stil i forbindelse med en oppgave på Politiskolen, og her sier han følgende:
”Krigen 1940 – 45 har på mange måter satt merke etter seg i vårt folk. De aller fleste mennesker har fra den tida minner som de helst vil glemme. Begivenhetene blir likevel ikke glemt. Inntrykkene har festet seg for godt hos den enkelte slik at en vil huske dem resten av livet.”
Som tidsvitne for Aktive Fredsreiser delte Brattli sine minner og erfaringer, med hundrevis av skoleungdommer fra hele Norge. Enten han nå var med bussene på tur, eller han var på skolebesøk.  Hans viktigste intensjon var ikke detaljert å beskrive alle redslene han hadde opplevd, men hans viktigste budskap var at vi skulle bry oss om hverandre og at vi alle må ta ansvar for å gjøre vår klode til et sted hvor mennesker sammen kan arbeide for fred, uansett politisk, sosial eller religiøs bakgrunn.
Undertegnede var så heldig å få reise med Arne Brattli på tur, og fikk høre ham selv fortelle om sine opplevelser. Det var på en temakveld, i kinolokalet i Auschwitz. Her sitter godt over 100 ungdommer fra en skole i Bergen, og følger med i hvert eneste ord som Arne sier. Uten å blamere med noe som helst, forteller han rolig og saklig om sine opplevelser, og han har hele forsamlingen i sin hule hånd. Og det er vel ingen som kan formidle historien bedre enn dem som selv var til stede da overgrepene skjedde.

Arrestert for illegalt arbeid 21 år gammel

Den 24. mars 1943 var jeg i gang med en del illegalt arbeid fra en hytte i Tinn. Her hadde vi blant annet en spesiell kortbølgemottaker, og vi hadde nettopp hentet en del eksemplarer av den illegale avisa ”Fronten”. Vi pleide å kopiere opp disse avisene og dele dem ut til folk på Rjukan.
Plutselig banket det hardt på døra. Jeg hadde ingen mulighet til å skjule utstyret før det sto en tysk offiser og tre norske SS-menn inne i hytta. De tre nordmennene var ganske så brutale, og de skulle sikkert vise sin tyske kollega at dette var gutter som virkelig sto for den nazistiske ideologen. Men tyskeren var den som hadde kommandoen, og han stoppet dem ganske så raskt. Hva som førte til at jeg ble pågrepet vet jeg ikke helt sikkert, men det var dessverre flere nordmenn som var løpegutter for nazistene på denne tiden.
Jeg ble ført inn i en ventende bil og i første omgang ble jeg kjørt ned til Austbygde. Her var det en norsk nazist som passet på meg et par timer. For liksom å markere styrkeforholdet satt han med en pistol rettet mot meg. I mellomtiden fortsatte rassiaen, og da jeg senere på kvelden kom til Rjukan, møtte jeg flere av de andre kameratene mine i fengselet. De var alle sammen tatt i den samme rassiaen. Derfor kan det jo tyde på at noen hadde angitt oss, sier Brattli.

På Rjukan ble jeg sittende i arresten noen dager før jeg sammen med noen av de andre ble sendt inn til Oslo, nærmere bestemt til Møllergata 19. Jeg ankom her den 31. mars og måtte gjennomgå en rekke forhør. Jeg fikk faktisk allerede her tildelt mitt første fangenummer – 4391. Det var det første av i alt syv forskjellige fangenumre.
Møllergata 19 var en slags hovedstasjon, og var flittig benyttet som sentralfengsel av landets nye regime. Fangene satt ofte i arresten her, og ble sendt fram og tilbake til forhør på det beryktede Victoria Terrasse. Men ofte foregikk også forhørene på Møllergata 19. Allerede i august 1940 tok nazistene i bruk hele fengselet. Etter norsk regelverk var det plass til 145 fanger på Møllergata 19, mens nå kunne det sitte opptil 550 fanger her samtidig.
Jeg ble plassert i samme celle som Otto A. Jensen fra Moss og Alfred Ugland fra Evje. Sistnevnte var for øvrig blitt skutt i hoften da han skulle arresteres, og hadde naturlig nok vanskeligheter med å bevege seg. Noe senere ble han overflyttet til en tysk konsentrasjonsleir, og han endte sine dager i en av disse leirene. Otto Jensen traff jeg igjen senere i Sachsenhausen.
Cella hadde bare ei køye, så den delte vi på som best vi kunne, og hver gang det kom en tysker måtte vi reise oss opp i full fart, og rope ut fangenummeret vårt.
Den 8. april ble jeg fotografert, omtrent som en forbryter, og fikk beskjed om at jeg nå skulle sendes til Grini fangeleir, utenfor Oslo. En av grunnene til dette var visstnok at broren min Johannes - som var blitt arrestert samtidig med meg – satt også på Møllergata 19., men dette visste jeg ikke noe om på dette tidspunktet. Johannes drev med akkurat det samme illegale arbeidet som jeg hadde gjort, så det ante meg at også han var blitt arrestert, men det var først da jeg kom til Grini at jeg fikk greie på det..

Grini

Grini krigsfangeleir (Foto: Hedmarksmuseet)

Våren hadde så smått begynt å vise seg da jeg ankom Grini. Nå fikk jeg et nytt fangenummer – 7223 – det andre i rekken for mitt vedkommende. Det var litt underlig da jeg skulle innregistreres i kartoteket på Grini. Der stor allerede navnet til broren min oppført, og navnet på søskenbarnet mitt – Trygve Bratteli, han som senere skulle bli norsk statsminister.

Grini lå i Bærum ved Oslo, og var den største tyske fangeleiren i Norge. Allerede 24. april 1940 ble Grini kvinnefengsel tatt i bruk som krigsfangeleir, og i første omgang ble 700 norske fanger flyttet hit. Men dette tallet skulle raskt stige, og ved krigens slutt hadde fangeleiren et
belegg på rundt 4500 fanger. Fra 1941 og fram til 1945 ble det registrert i alt 19 788 fanger på Grini, både menn og kvinner.
Allerede i 1942 måtte kapasiteten utvides betraktelig, og det ble bygd flere brakker. Dette var nødvendig fordi nå begynte arrestasjonene å gripe mer og mer om seg. Grini var nok en slags blanding av konsentrasjonsleir og tukthus, og både ledelse og vakter kunne være temmelig plagsomme i blant. Men de var ingenting, mot de kollegene deres som vi senere skulle møte.
Da jeg var der hadde SS-Scharführer Walter Kunze oppsynet med fangene både ute og inne. I tillegg ledet han eksersisen og straffeeksersisen, samt at han hadde ansvaret for den beryktede ”Trabkolonne”. Han var en sann plageånd i ordets rette betydning.
Da jeg ankom Grini gikk det ikke så lenge før jeg ble innkalt til nye forhør. Det var tydelig at tyskerne ikke hadde fått knekt ned det illegale arbeidet i Telemark, og nå var de på jakt etter flere navn og kontaktpersoner. Jeg fikk riktignok noen ørefiker, i et forsøk på å presse meg til si hvem som sto bak. Men på ett eller annet vis kom de ikke noen vei, og til slutt så ga de opp.
Han som hadde bygd radiosenderen var radiospesialist og hadde klart å skaffe forskjellige viktige deler, og da vi ble arrestert var han i ferd med å sette sammen nok en radiosender. Han hadde heldigvis klart å stikke av da han hørte at rassiaen var i gang, forteller Arne.
Selv om Arne Brattli nå var bak stengte gjerder og porter, var han snart med på det illegale arbeidet inne i selve leiren. Blant annet drev han og noen andre med brevsmugling. De ble avslørt og som straff for sin geskjeft ble de satt til å tømme latrinene med bøtter. Møkka skulle de kjøre gjennom leiren og ut til noen grøfter. For sikkerhets skyld la de veien rett over appellplassen, hvor en del tyske offiserer var samlet. Fangene lot ikke en slik mulighet gå fra seg, og de satte derfor farten opp såpass at innholdet i bøttene skvatt rundt til alle kanter. Nå synes heller ikke okkupasjonsmakten at dette var noe særlig gildt, så det endte med at det ble slutt med hele ”møkkakjøringen.”
Ved en senere avstraffelse ble Arne satt til hardt arbeid en hel søndag, og matrasjonen ble inndratt.
- Nå gikk også dette ganske greit, fordi de andre karene hadde tatt av mat til meg på brakka, forteller han med et godt smil.

På transport

Både Arne og broren Johannes var klar over at det iblant gikk fangetransporter fra Grini og ned til Tyskland. Men de ante ikke noe som helst om de fryktelige tilstandene som var i disse leirene. Men det skulle ikke gå så lenge før de begge to fikk merke det både på kropp og sjel, og Arne forteller:
- 22. juni ble både Johannes og jeg sendt fra Grini, sammen med rundt 100 andre fanger. I første omgang ned til Akershus hvor vi ble værende til vi skulle marsjere ombord i det tyske fangeskipet ”Monte Rosa”. (Bildet) Dette skipet var på rundt 6000 t og det gikk i fast rute mellom Oslo og Århus.
Sammen med oss fangene var det også mange soldater ombord, og de skulle hjem til Tyskland på permisjon.
Vi ble ganske snart sendt under dekk, og måtte ta til takke med et lite og trangt rom fremst i skipet. Det var dårlig ventilasjon, og lufta ble ganske raskt ganske varm og tung – for å si det mildt. Så det var en befrielse da vi noen timer senere fikk lov til å komme opp på dekket. Da var skipet omtrent midtfjords mellom Horten og Jeløya. Dette var kvelden før St. Hans, og en flott sommerkveld. Jeg må si det var med en underlig følelse vi så Norge etter hvert forsvinne i kjølstripa bak skipet.
Da er det at en av de andre fangene – den unge sørlendingen Oddvar Duvik - stiller seg opp og synger med klar røst: ”Norge mitt Norge”. Det var et gripende øyeblikk for oss alle sammen, og vi ble stående som bergtatt da det gikk opp for oss hva Norge betydde for oss. Og nå var vi på inn i det ukjente.
Både Johannes og jeg regnet med at krigen snart var slutt, og vi ville komme tilbake igjen. Men slik skulle det ikke gå. Jeg kom tilbake, mens Johannes ble drept i Auschwitz
Dagen etter ankom vi kaianleggene i Århus, og den videre transporten foregikk med vanlige jernbanevogner til Tyskland og Sachsenhausen. Vi gjorde for øvrig en stopp i Hamburg, hvor de av fangene som hadde fått betegnelsen ”NN-fanger” ble flyttet over til et annet tog og sendt sydover, videre til Natzweiler. Vi ble derimot sendt østover i retning Berlin. Men toget stoppet på Oranienburg stasjon, og her fikk kontant ordre om å gå av.
Hvis vi syntes at soldatene og vaktpostene på Grini hadde vært ”plagsomme” mot oss, sa var de bare søndagsskolegutter, mot de SS-soldatene vi møtte her. De var som regel nokså korrekte mot oss, men hvis vi gjorde det minste ureglementert, så var de der med en gang, og da vanket det både slag og spark. Det så ut som om de ikke brydde seg om noen verdens ting. Det eneste som var viktig var å adlyde Førerens minste vink.

Sachsenhausen

Vi gikk inn porten til leiren den 26. juni – etter fire døgns reise, og her fikk vi nye fangenummer. Mitt var 68110.
Vi hadde imidlertid bare vært der noen dager, da Johannes fikk difteri og ble ganske så dårlig.
Heldigvis var det flere norske leger blant fangene, og de hadde fått lov av leirledelsen til å praktisere sine kunnskaper. En av dem var Svend Oftedal, som ble norske sosialminister etter krigen. Problemet var bare at de hadde lite eller ingen medisiner til å hjelpe seg med. Men det var egentlig utrolig hvor dyktig han og de andre legene var til å bytte til seg saker og ting.
Nå trådte han til for å hjelp Johannes. Ikke lenge etter fikk jeg den samme sykdommen, pluss at jeg i tillegg også pådro meg skarlagensfeber. På dette tidspunktet hadde Oftedal på en eller annen måte klart å skaffe noen medisiner fra Sverige. Dette var helt ulovlig, og han risikerte sitt eget liv for å hjelpe oss fangene. De ukene jeg lå syk var han hver eneste dag innom for å se til meg. Oftedal var en fantastisk flott person, både som lege, privatmann og fangekamerat.
Oppholdet i Sachsenhausen satte sine spor, selv om de norske fangene fikk en noe bedre behandling enn andre. Dette var på grunn av at de i nazistenes øyne tilhørte den ariske rase.
Men både Arne og Johannes ble plassert i arbeidskommandoer, og de måtte jobbe opp mot 12 timer hver dag.
Jeg traff forresten fetteren min – Trygve Bratteli – han var også sendt til Sachsenhausen. Trygve hadde alltid vært opptatt av politikk, og som redaktør for avisa ”Folkets Røst” hadde han ved flere anledninger skrevet kritiske artikler mot Hitler og det systemet han innførte i Tyskland. Når vi nå møttes igjen i leiren var det kjekt at vi kunne støtte hverandre og holde sammen..
Det gikk mot høst, og etter hvert kom kulda sigende. Det var hardt å måtte stå i timevis på appellplassen å vente på at leirledelsen skulle bli ferdig med opptellingen. Tallet skulle stemme med antall fanger pr. brakke. Var noen døde i løpet av natta måtte de bæres med ut og legges ved gruppen.
Det samme gjaldt når vi skulle tilbake til leiren igjen etter endt arbeidsdag. Samme antall som gikk ut, samme antall skulle tilbake igjen. Enten de var levende eller døde. Dette var et system som gjaldt i alle leirene.
Etter som fangetiden skred fram fikk Arne og Johannes se krigens barbari på nært hold. De første gangene kom det som et sjokk når de måtte overvære henging av medfanger. Men senere ble dette en del av hverdagen i leirene, og en del av de to brødrenes fangetilværelse. Siden ble vi ikke så sjokkerte over det vi så av drap, gassing, henrettelser og fanger som ble slått i hjel. Men vi ble mer og mer sjokkert over hvordan tilsynelatende normale mennesker kunne utvikle seg til å bli hensynsløse drapsmenn. Bare fordi lederen deres ønsket det.
Etter litt over et halvt år i Sachsenhausen ble det bestemt at vi skulle sendes videre. Men før dette rakk vi å feire julaften i leiren. Det ble en veldig spesiell jul, og vi hadde alle våre egne tanker å slite med. Men vi som skulle videresendes til Majdanek hadde i tilegg usikkerheten å slite med. Men da stilte de andre fangekameratene opp for oss. De var solidariske og støttet oss på denne spesielle kvelden.
På en eller annen måte hadde noen klart å få tak i et juletre, og vi hadde fått pakker fra Sverige, og i tillegg bidro dikteren Arnulf Øverland og skuespilleren Knut M. Hansson med mange fine innslag.

Majdanek

Det var den 22. januar 1944, og det var bitende kaldt. Det var et par hundre fanger som nå var oppstilt klare for å sendes til Majdanek, og blant dem var vi 14 norske. Jeg var egentlig ikke plukket ut til denne transporten, men da Johannes ble satt opp på transport, meldte jeg meg frivillig. Jeg mente det var best om vi kunne klare å holde sammen. Denne leiren lå like utenfor Lublin, lenger øst i Polen. Jeg hadde ingen anelse om hva slags leir dette var.
Etter ankomst fikk vi tildelt et nytt fangenummer. For mitt vedkommende ble det denne gang ”Häftling 6469”. Vi norske ble flyttet mellom hovedleiren og en underleir i sentrum av Lublin. Underleiren var forøvrig D.A.W. Her hadde det vært internert 16000 jødiske fanger, men de var alle sammen regelrett blitt henrettet.
Vi var ikke så lenge der før vi som de to eneste norske ble flyttet tilbake til hovedleiren Majdanek igjen. Johannes hadde en egen evne til å bli sendt på disse transportene, og jeg spurte da om ikke jeg også kunne være med. Det var viktig for oss at v i kunne holde sammen.
Dermed ble jeg med tilbake til Majdanek.
Vårt første møte med Majdanek fjernet all tvil om at vi skulle sone under menneskelige forhold. SS-offiseren som tok imot oss fjernet alle Røde Kors-pakkene, og alt vårt private tøy. Da han viste oss vei inn til dusjene viste han oss samtidig en vegg full av kulehull. Og han forklarte stolt at for ham betydde det ingen verdens ting om han måtte stille oss opp foran muren og henrette oss. I det vi gikk inn i dusjen var det en fransk fange som snublet. Dette irriterte denne SS-mannen så mye at han regelrett slo fangen til døde foran øynene på oss. Noe slikt hadde vi aldri opplevd før så vi blir stående omtrent som paralysert.
Etterpå fikk vi utlevert noen tynne fangedrakter, og trebunner til å ha på beina. Fangedraktene var så tynnslitt at de ga ikke noe vern mot den bitende kulden. Det var januar måned og vinter og denne første natten var det mange av fangene på brakka vår som frøs i hjel. Johannes og jeg fikk jobben med å bære dem ut og stable dem opp, omtrent som en vedstabel. Etterpå måtte vi stille opp splitter nakne, sammen med de andre fangene på appellplassen, til en slags legeundersøkelse.
Hver eneste dag var en lidelsesorgie i død, sult og frost.  Vi hadde ingen verdens ting å stille opp mot galskapen som rådde rundt oss. Og jeg klarer ikke å fatte at vi overlevde.

Majdanek var en utryddelsesleir, og i tillegg var det mange kriminelle fanger som fungerte som såkalte capoer. Vi møtte fire av dem. De var selv fanger, tre av dem var kriminelle, mens sistemann var politisk fange. Men deres sadisme grenset til det sykelige. Aldri har jeg møtt noen som har hatt en slik glede av å pine andre, som nettopp disse fire. De ledet arbeidet, og de kjørte oss i så stramme tøyler at mange fanger stupte om av utmattelse. Da var de straks på pletten og slo løs på de hjelpeløse ofrene med store stokker.
Jeg husker en gang de forsøkte å tvinge oss til på stjele poteter til dem. Vi hadde da to alternativer. Ble vi stoppet i porten med stjålne poteter, så hadde vi sabotert mot tysk eiendom, og det var det dødsstraff for. Og man ble da skutt på stedet, til skrekk og advarsel for andre fanger.
Dersom vi ikke stjal med oss poteter så ville de fire sadistene banke oss opp. Og da gjerne i flere timer. Deres mishandling av oss hørte nå med til dagens orden.
Det er kanskje ikke så rart at de andre fangene la dem for hat. Men det går en nemesis gjennom livet.
Det er en lov som sier at det som man sår det høster man. De tre kriminelle drepte likegodt den politiske fangen, og forsøkte å få det til å se ut som selvmord ved at de hengte liket. Men SS-folkene begynte å undersøke det som hadde skjedd og avslørte ganske raskt at det var drap. De tre fikk dødsdom, og den ble effektuert på en svært grotesk måte. Rundt leiren gikk det et dobbelt piggtrådgjerde, og nå ble disse tre plassert mellom disse gjerdene. Her ble de stående uten mat eller drikke helt til de var så utmattet at de døde. Ingen av de andre fangene hjalp dem på noen som helst måte. Til det var hatet mot dem for sterkt.
 Men krig gjør jo mange underlige ting med oss mennesker. Den brutaliteten som var i Majdanek, sto ikke noe tilbake for det som skjedde for eksempel i Auschwitz.
Jeg så med egne øyne en soldat som grep et lite barn etter beina, og slo det i hjel mot murveggen. Det synet har jeg aldri fått slettet ut av minnet, forteller Arne på sin stillferdige måte. Forsamlingen av skoleungdommer sitter så lydhøre at dersom en nål falt i gulvet så ville det arte seg som en eksplosjon. De aller fleste av oss har sett filmer som har sterke innslag av vold, men det blir veldig spesielt når man møter et tidsvitne som selv har opplevd dette på så nært hold som nettopp Arne Brattli.

Den første dødsmarsjen

Etter nesten et halvt år ble vi plutselig ropt opp for avmarsj den 22. juli. Det var ikke vanskelig å skjønne at det var noe på gang for de tyske soldatene var utålmodige, og de virket usikre. Ingen var i tvil om at Den røde arme, var like rundt hjørnet, og det var bare et tidsspørsmål når de ville innta leiren. Ryktene fortalte, og de viste seg å være korrekte, at de russiske troppene nå var i gang med å omringe byen.
Marsjen vår startet på ettermiddagen, og hele leiren skulle tømmes. Kampene om byen Lublin var allerede i gang og med kanontorden og mitraljøser som akkompagnement ble vi nærmest jaget ut på veien. Bak oss sto nå deler av byen i brann.
Det var ingen transportmidler til rådighet, så vi måtte gå. De som ikke klarte det, ble regelrett skutt ned, og ble liggende der de falt. Vi hadde ingenting å stille opp mot krigens brutalitet, legemliggjort av soldater med skarpladde våpen. Vi hadde SS-soldater og hunder på begge sider av kolonnen, og utenfor disse var det en rekke med frivillige som skulle skyte alle de som prøvde å rømme i kaoset som rådet.
Det var rundt 1000 fanger fra mange forskjellige nasjoner, og en stor kontingent av dem var jøder. Turen ble ganske raskt uhyre strabasiøs, og vi måtte gå hele natten i øsende regnvær. Rett som det var hørte vi skudd, og forsto at det ble gjort en kort prosess med noen av fangene i følget vårt. Neste dag opprant med stekende hete, men det var ingen pardong, vi fikk ikke hvile før utpå kvelden. Da var antallet fanger betraktelig redusert.
En av fangene – en tysker – hadde sittet i leir siden 1933. Han hadde hele tiden forsøkt å oppmuntre oss andre ved å fortelle og vise på et kart hvor langt de russiske troppene var komme. Nå var han helt utslitt. Da var det vår tur til å oppmuntre ham, men det var nytteløst. Soldatene slo løs på ham med geværkolbene, og lik etter lød to skudd. Det var slutt for vår venn.
Da vi startet fra Majdanek var det flere barn og kvinner med i følget, men den neste dagen var barna vekk. Vi fortsatte marsjen på støvete polske bondeveier, og den varme solen gjorde sitt til at ytterligere flere fanger falt sammen, på grunn av tørsten. Våre fangevoktere brydde seg overhodet ikke noe om slike ting, og de bare jaget oss videre.

Under denne dødsmarsjen skjedde det noe som jeg aldri kan glemme. En jødisk mor orker ikke lenger å bære på den lille gutten sin, og han er for trøtt til å gå. Situasjonen er prekær. Jeg har ennå såpass med krefter at jeg løfter gutten opp og begynner å bære ham. Men jeg har ikke gått mange meterne før en soldat bryskt stopper meg. ”Har du krefter til å bære på det lille jødesvinet, så har du også krefter til å bære kofferter.” Deretter røsker han den lille gutten ut av armene på meg, setter ham ned på bakken, og skyter ham rett ned. Det er ingen ord som kan dekke en slik bestialsk handling. En handling som utføres av mann som kom fra det landet som vi regnet for å være selveste kulturnasjonen i Europa.
Ikke lenge etterpå kommer en SS-soldat med to tunge kofferter som jeg må bære. Johannes og flere av de andre norske ville gjerne hjelpe meg, men ble brutalt skjøvet vekk. Det var helt tydelig at jeg skulle straffes fordi jeg hadde båret den lille jødegutten. Noe av det siste jeg kan minnes er at Thorleif Olsen fra Mjøndalen, puttet en neve blåbær direkte i munnen på meg. Hvor han hadde fått dem fra aner jeg ikke, men de hjalp meg over kneiken der og da. Og aldri – verken før eller siden – har noen blåbær betydd som mye som nettopp da. Det ga meg liksom nye krefter.
Både Johannes og jeg slet voldsomt, og en gang ville han legge seg ned. Han mente det var like greit for å få en slutt på det hele. Men heldigvis fikk vi satt nytt mot i ham. Vi hadde jo noen som ventet på oss hjemme i Norge. Og vi skulle hjem til dem igjen. Men det var ikke lenge etterpå at alt ble svart for meg.
Jeg fikk antagelig en ”blackout” for jeg husker ikke noe før jeg kom til meg selv da vi gjorde en stopp ved et nedlagt teglverk.
Det ble imidlertid ikke lange stoppen. For vi fikk kort tid etterpå beskjed om at vi måtte komme oss videre, og det raskt.  Det var en bru som skulle sprenges og alle fangene måtte være kommet over brua før det skjedde. Hvis vi klarte det skulle vi få komme videre, klarte vi det derimot ikke - så ville vi bli skutt. Vi hadde allerede sett mer enn nok av SS-folkenes brutalitet, så det var ingen som var i tvil om at de virkelig mente det de sa.
Det ble brått oppstilling og så bar det i vei – i springmarsj. Dette var for mange helt håpløst. De var underernærte og hadde ingen mulighet til å klare det, så de sakket stadig akterut. De ble skutt på flekken.
Men vi nådde over brua før den ble sprengt. På den andre siden ventet nye mil til fots. Etter fire dagers marsj ble vi plukket opp av et tog.

Auschwitz

Syv døgn etter at vi marsjerte ut porten i Majdanek, kunne de av oss som fortsatt var i live gå inn porten på en av de verste utryddelsesleirene i nazismens grusomme historie – Auschwitz-Birkenau. Dødsfabrikken hvor mennesker ble myrdet etter samlebåndsprinsippet bare fordi de ikke tilhørte den ariske rasen.
Ved ankomsten var det heller ikke flere kvinner igjen blant oss – så vidt jeg kan erindre, forteller Arne. Og de jødene som fortsatt var med i følget vårt ble nå skilt ut fra oss og sendt rett til et av leirens gasskamre. Vi andre ble sendt ned til hovedleiren Auschwitz I – noen få kilometer nedenfor.
Det var den 29. juli 1944, og nok en gang fikk jeg tildelt et nytt fangenummer – 190408. Denne leiren hadde tidligere vært en polsk militærleir, og her ble jeg innkvartert i brakke 18, en toetasjes mursteinsbygning, like ved appellplassen.
Auschwitz var en likvideringsmaskin hvor hundretusener av mennesker – hovedsakelig jøder – ble henrettet nærmest på samlebånd. Men det var også mange enkeltpersoner som drepte sine medmennesker etter eget forgodtbefinnende. Jeg husker spesielt en SS-soldat som slo løs på fangene med en stor hundepisk. Jeg fikk stadig gjenomgå av ham, og ble mer enn en gang slått til blods. Hadde han ikke pisken sin, så brukte han like gjerne et verktøyskaft. Og han ga seg ikke før fangen lå på bakken, da fortsatte han sin egen private voldsorgie med å sparke til fangen var livløs.

Johannes blir borte

I Auschwitz opplevde Arne det som han aldri vil kunne glemme. Johannes ble borte. Etter å ha vært syk en tid ble Johannes satt opp på en ny transport. Arne som hele tiden hadde fulgt broren, ville også denne gang bli med i den samme transporten.  Men denne gangen ble han avist. Han måtte bli i Auschwitz, og det siste han så av Johannes var når de den 15. oktober i 1944 marsjerte ut av leiren. Hvor de skulle, fikk Arne aldri greie på. Om de skulle til en ny leir, eller om ferden gikk rett til et av gasskamrene. Det var den verste dagen under hele fangetiden min. Jeg visste der og da at det var siste gang jeg så broren min, og jeg tror nok at Johannes også visste det. Men det var den fryktelige uvissheten om hva som hadde skjedd, som hele tiden rev meg som en mare.
Under oppholdet i Auschwitz fikk Arne hver eneste dag et møte med døden, og noe av det som gjorde et spesielt innrykk var den dagen da gruppen kom marsjerende inn en av gatene i leiren. Det var mellom jul og nyttår i 1944, og ved enden av gata sto et pyntet juletre. Rett ved siden av dette hadde SS-folkene rigget opp en permanent galge hvor man kunne henge flere personer samtidig. Nå var det gjort klar løkker til fem fanger. Mens vi måtte overvære det hele kom de ut med de fem som skulle henrettes.
I det de marsjerte fram til galgen ropte de i kor: ”Ned med Hitler – leve friheten!” Dette førte til at de straks ble pisket, før de ble hengt opp i løkkene.
Vi hadde ingen mulighet til å unngå å se det hele. Vaktene passet nøye på at vi hadde ansiktet vendt mot de som skulle henges. Det var de som forsøkte å se en annen vei, men resultatet var at de øyeblikkelig ble slått rett av soldatene.

Ble reddet fra gasskammeret

En annen opplevelse fra Auschwitz som gjorde dypt inntrykk på Arne var da han under en seleksjon ble vinket inn til feil side. På disse seleksjonene skulle legene avgjøre om vi var blitt for tynne eller for syke til å kunne jobbe. Kom man ikke gjennom seleksjonen, var vi klar over at veien ikke var lang til gasskammeret. Vi hadde vært såpass lenge i leiren at vi visste dette. Ved en feiltagelse ble Arne sendt inn i den gruppen som skulle til gasskammeret. Plutselig var det en som oppdaget fangenummeret hans – N 190408. N sto for at han var norsk, og etter en stund ble han derfor kalt tilbake igjen.
Det var en veldig rar følelse, forteller Arne. Jeg hadde begynt å innstille meg på at nå skulle jeg dø, så fikk jeg altså leve videre.
I januar var de rusiske troppene i full gang med å omringe konsentrasjonsleiren, og nok en gang ble vi kommandert ut på en dødsmarsj. Det var på morgenen den 18. januar 1945. På den forrige dødsmarsjen var det sola og varmen som plaget oss, denne gangen var det en isende kulde og sno. I over 20 kuldegrader hadde vi lite å stille opp med, i utslitte og tynne fangeklær. Da vi startet var vi ca 4000 fanger som skulle gå til fots.
Igjen ble det gitt beskjed om at det ville bli gjort en kort prosess med alle de som ikke klarte å holde tempoet. Jeg synes det smalt i ett sett rundt oss, og hundrevis av fanger ble skutt ned like for øynene våre.
Det var et umenneskelig slit å måtte marsjere i snødrivene og vi frøs hele tiden. Den første natten måtte vi overnatte utendørs. Det var tydelig at denne plassen hadde vært brukt til overnatting tidligere, for det lå hauger av ihjelfrosne fanger der.
Her fikk jeg også se hvor tilfeldig og meningsløs volden kan være. En tilfeldig ung fange ble vinket fram av en SS-mann, og denne slo ham så hardt med geværkolben, at fangen rullet ned en skråning. Hvorpå soldaten gikk etter ham, skjøt ham i hodet og gikk tilbake igjen som om ingenting hadde skjedd.
Det var ikke vanskelig å følge sporene etter oss – for det lå hundrevis av døde fanger langs veien vi gikk. Etter et par dager kom vi endelig om bord i et tog.  Nå slapp vi riktignok å gå, men disse vognene hadde bare høye lemmer og ikke noe tak. (Bildet) Her ble vi ”stablet” inn omtrent som sild i tønne. Selv om vi sto tett, så var det likevel en iskald vind som trengte ned i vognene, og rundt meg døde folk hele tiden. De få gangene toget stoppet spurte vi om vi ikke kunne få lov til å fjerne de døde, men det var det ikke snakk om. De fikk bare være der, så det endte med at vi måtte legge dem på gulvet, og så måtte vi andre stå oppå likene. Det var så respektløst av fangevokterne, og det var tydelig at i deres ideologi hadde det menneskelige byttet plass med menneskeforakt. Jeg vet ikke hvor mange som døde underveis, men da vi endelig kom fram til konsentrasjonsleiren Mauthausen den 26. januar var antallet fanger betydelig redusert. Dagen etterpå ble forøvrig Auschwitz befridd av Den Røde Arme. Da har allerede nazistene begynt med å utslette bevisene for deres ugjerninger, og 35 lagerbrakker sto i full fyr.

Mauthausen

Det var bitende kaldt da vi ankom. Nok en gang måtte vi stille opp på en appellplass, for å høre på leirkommandanten som i klare ordelag forkynte at dette var en leir hvor det krevdes den strengeste disiplin av oss. Det minst avvik fra reglementet ville bli hardt straffet. Vi hadde jo alle sammen hørt alle disse reglene før, så vi bare lengtet etter å få komme i hus, for å prøve å få litt varme i kroppen. Men SS-offiseren tar den tiden han trenger. For ham er fangene bare noen usle slavearbeidere, som han og de andre offiserene og vaktene skal utnytte til siste rest. Dessuten måtte vi gå ute hele den første natta, og igjen ble fangeantallet sterkt redusert fordi mange frøs rett og slet i hjel. Den neste natta fikk vi plass i ei overfylt brakke. Fire mann delte ei seng, med en utslitt halmmadrass.

Også her hadde vi capoer som gjorde livet surt for oss. De var selv fanger, men hadde ofte en kriminell bakgrunn som de viste å utnytte. I Mauthausen var det en spansk fange som gjorde mye djevelskap mot de andre. Han gikk rundt det med en stor pisk og dengte løs på forsvarsløse medfanger. Når de falt om, så tok han sats og hoppet opp og ned på dem. Det brydde SS-folkene seg ikke noe om, tvert imot – de lot andre ta den skitne jobben for seg.
I Mauthausen var det tid for nytt fangenummer. Også denne gang ble det et høyt nummer – 118610. Nå var det ikke plass til oss i Mauthausen, så etter et par dager ble vi sendt videre til en av underleirene – Melk – som lå like ved byen Linz. Her var det rundt 10 000 fanger, og det var så hardt arbeidspress og dårlige hygieniske forhold, at gjennomsnittlig levetid for en fange var tre måneder
Her ble vi utleid som slavearbeidere til et østerriksk firma som het ”Weis und Freitag”. (Firmaet eksisterer fortsatt)
Dette firmaet betalte nazistene for vår arbeidskraft, og følgelig så utnyttet de oss maksimalt. Det var et hardt arbeid, og de som ledet arbeidet drev oss så hardt at hver eneste dag døde flere av fangene mens de holdt på å jobbe. Når det skjedde, måtte vi andre legge dem til side, og deretter bære dem hjem til leiren etter endt arbeidstid. For antallet fanger som gikk ut av porten skulle stemme med antallet fanger som gikk inn porten igjen.
Min jobb besto i å arbeide med en stor vippepumpe. To mann på hver side. Og rett som det var døde en av de fire, og en ny måtte skaffes.
Det var også kommet mange andre norske fanger til Melk, blant annet fra Natzweiler, og vi var tett oppunder 50 norske. Dessverre så døde 22 av dem.
Det går heller ikke lange tiden før vi forstår at mange av offiserene rundt oss er djevler i menneskeskikkelser.  Jeg har aldri helt kunnet forstå hva som gjør at sindige og trauste tyske familiefedre kunne utvikle seg til å bli naive nikkedukker, som uten å stille spørsmål blindt fulgte en gal leder. Når han ropte hopp, så hoppet de i takt alle sammen.

Melk

Krigen gikk mot sin slutt, noe vi alle var fullstendig klar over. Men spørsmålet var: Vil vi klare å leve så lenge at vi får være med på det?
Vi hadde vært rundt 50 norske her – nå var vi bare 22 igjen Det var forferdelig å se at gode fangekammerater bukket under i tur og orden. De klarte ikke påkjenningene lenger.
Melk besto av 8 – 10 store brakker hvor det bodde rundt 10 000 fanger. Alle skulle vi jobbe 12 timer i døgnet på dårlig kost. Rundt oss florerte forskjellige sykdommer, og i kombinasjon med at vi hele tiden var sultne, sier det seg selv at kreftene jevnt og sikkert forsvant. Vi klarte rett og slett ikke å stå imot, og motløsheten begynte å slå rot.
Nazistene hadde vært flinke til å slå opp sine slagord rundt om i mange av leirene, og Melk var ikke noe unntak. ”Det gis bare en vei til frihet, nemlig gjennom ærlighet, arbeide, trofasthet osv.”, var et av oppslagene i brakkene våre. Men vi var alle klar over at den eneste veien til frihet var gjennom pipa i krematoriet.
Men en dag skjedde noe helt utrolig. Vi var nettopp kommet tilbake etter en lang arbeidsdag da alle vi norske fangene fikk ordre om å møte for leirkommandanten. Erfaringsmessig så visste vi at det som regel ikke betydde noe godt, og vi var derfor veldig spente på hva dette kunne være for noe.
Vi trodde neste ikke våre egne øyne og ører – han opptrådte nesten menneskelig, og ga følgende beskjed: ”Ingen av dere norske skal stille på arbeide i morgen. Dere skal isteden gjøre dere klare til transport tilbake til Mauthausen.”
Dette å bli ropt opp for transport var manges store redsel. Vi hadde jo flere slike transporter bak oss, og husket godt alle de redsler og påkjenninger dette hadde brakt med seg. Men denne gangen var det noe spesielt – det var bare vi norske som skulle sendes av gårde. Dette var noe helt nytt, og spekulasjonen gikk vidt og bredt mellom oss. Hva var det nå som skulle skje? Det var ikke mangel på forskjellige teorier, men vi kom ikke til noe resultat.
Dagen etter stilte vi opp på appellplassen, og fikk ordre om å marsjere til stasjonen hvor toget ventet på oss.

Dette synet møtte Den Røde Arme da de befridde Mauthausen

Etter noen timers reise var vi tilbake i hovedleiren Mauthausen igjen Vi hadde ankomsten fra forrige gang friskt i minnet, men ble ganske overrasket da leirledelsen tok imot oss. Vi kom alle sammen inn i brakka uten at noen av oss ble sparket eller skamslått. Dette var helt nye takter i denne leiren, og vi spurte hverandre hva som egentlig foregikk rundt oss.
Inne i brakka traff vi flere andre nordmenn som også var kommet tilbake fra forskjellige underleire. Heller ikke de visste noe om hva som skulle skje videre. Det ene ryktet avløste det andre, men det var ingen av oss som våget å tro på en forandring til det bedre. Vi hadde flere år bak oss i de tyske konsentrasjonsleirene, og hadde vel sakte men sikkert mistet troen på menneskene, og tyskerne i særdeleshet.

Det utrolige skjer

Men tidlig på morgenen den 22. mars ble vi ropt opp for oppstilling på appellplassen, og Arne forteller selv om sitt første møte med De Hvite Bussene:
- Det var et trist syn, dette lille følget av nordmenn som dro av gårde. Noen måtte bæres på bårer, andre holdt seg oppe ved hjelp av stokker. Ansiktene er uttrykksløs. De har prøvd så mye, og de har sluttet å håpe. Vi går ut gjennom porten, ut i det uvisse. Hva vil fremtiden bringe? Det går langsomt framover, men omsider er vi kommet utenfor murene. Men hva er det vi ser?  Der står det en lastebil og to hvitmalte busser med Røde Korsmerke. Og det er svenske flagg og svenske uniformer her, midt nede i Østerrike. Vi forsto ikke noe. Vi kan ikke fatte dette. Er vi reddet? Nei, det kan ikke være sant.

Men det er sant, vi ser ikke syner. Denne gang er drømmene virkelige. Hva vi følte da vi ble hjulpet inn i bussene av vennlige smilende mennesker, kan ikke beskrives. Det var vanskelig å holde tårene tilbake i dette øyeblikket. Overgangen kom så brått. Det var som noe tungt var løftet av oss, som om vi plutselig vendte tilbake til livet.
Sammen med bussen var det også ankommet helsepersonell, og de begynte straks å ta de syke fangene under kyndig behandling. Plutselig ble vi behandlet som mennesker igjen.

Inngangspartiet til Mauthausen

Da bussen endelig setter seg i bevegelse tar Arne et siste blikk ut av vinduet, og bak ham forsvinner leiren han nettopp har kommet ut fra. Den ligger som en borg med høye steinmurer
rundt, murer som stenger for alle de lidelsene som har utspilt seg innenfor. For siste gang har han gått ut gjennom porten, og aldri mer vil han bli hundset av denne leirens SS-offiserer.
På bussen fikk fangene også hver sin matpakke. Da følte jeg det som jeg var kommet halvveis til himmelen. Her var det bare snille mennesker som hjalp oss, og ingen brølende soldater eller glefsende bikkjer.
De første milene av turen er preget av alle slags tanker. Mange av oss tenkte på de som ikke lenger var blant oss. Vi har alle mistet noen gode kamerater, og selv har jeg mistet min egen bror – Johannes. I slike øyeblikk er det lett å gi rom for hat og bitterhet. Men hva hjelper vel det? Vi får ikke våre døde tilbake igjen, og vi kan ikke leve livet om igjen. Det hadde jo vært enkelt om det var slik, som vi kan gjøre med en vare vi ikke er fornøyd med – levere den tilbake i butikken og få utlevert en ny. Men tiden får vi aldri byttet. Derfor er det så viktig at vi tar vare på den, og bruker den til noe positivt.
Fra Mauthausen ble vi i første omgang kjørt til Dachau, og derfra ble det en lang kolonne med busser opp til neste stoppested som var Neuengamme.

Neuengamme

Etter nærmere to døgns reise ankom vi Neuengamme den 25. mars. Her fikk jeg tildelt mitt siste fangenummer – 78763.
En dag hørte jeg at det var kommet en annen fange med samme etternavn som meg, og jeg satt straks i gang med å undersøke om det kunne være enten Johannes eller Trygve. Jeg gikk langs rekken av senger for å se etter et kjent ansikt. Da hørte jeg plutselig en svak stemme som hvisket navnet mitt. Det var Trygve som hadde kjent igjen meg. Det var et sjokk å se hvor dårlig han var, og han ble da også som en av de første, sendt rett til Sverige
Endelig var den siste dagen i Neuengamme kommet, og jeg kunne notere ned datoen 20. april. Det var for øvrig samme dag som despoten selv – Hitler – hadde geburtsdag. Da kan vi gå inn i de Hvite bussen, fra det danske Jyllandskorpset.

Danmark

Vi passerte Hamburg, og fikk nå se hvor destruktiv krigen hadde vært. Den flotte byen var bombet sønder og sammen, og langs veien strømmet kolonner av hjemløse tyskere. De hadde også mistet alt de eide.
I kveldingen passerte vi grensen til Danmark og ble kjørt til en stor gård som var omgjort til samleplass for de norske fangene. Det var Møgelkær. Den danske vennligheten og gjestfriheten var enorm. For første gang på to år fikk jeg her et måltid med varm mat. Men vi måtte ta det så forsiktig og pent, for magene våre var ikke innstilt på slik kost. Derfor var det også mange som fikk problemer med magen. Det de spiste gikk rett i gjennom og ut igjen.
Vi ble på Møgelkær til den 1. mai. Da ble vi sendt videre til Malmö i Sverige. Hele tiden var vi jo i navnet tyske krigsfanger, selv om de som voktet på oss, nå mer eller mindre ga blaffen i oss. De visste selvsagt at slaget var tapt, og at Tyskland var den store taperen av krigen. Ingen var det minste i tvil om at det ville følge mange rettssaker i krigens kjølvann, og derfor ville de selvfølgelig heller ikke gjøre sin egen situasjon verre enn det den var. Nå var det om å gjøre å redde sitt eget skinn.

Sverige

Jeg glemmer aldri datoen 1. mai 1945. Da kunne jeg endelig sette beina på svensk jord. Selv om jeg fortsatt ikke var hjemme, så følte jeg meg på en måte fri. Og det var heller ingen tyske soldater som passet på oss lenger.
Da jeg ble arrestert veide jeg rundt 80 kilo. Da jeg nå krabbet opp på vekta stoppet nåla på 38 kilo. Jeg hadde med andre ord gått ned 42 kilo i løpet av de årene jeg hadde vært innesperret i Hitlers forskjellige redselskabinetter.
Nå ble jeg tatt hånd om av helsepersonellet og var noen dager her før jeg nok en gang ble sendt videre til Ramløsa ved Helsingborg. Denne gang gikk reisen med tog, og underveis gikk det opp for meg at jeg var reddet, og nå kunne jeg slappe av. Da kom det en veldig reaksjon, slik at jeg falt i bakken, og sluknet fullstendig. Da jeg kom til meg selv igjen lå jeg i ei seng på sykehuset. Det var også flere av de andre som fikk liknende reaksjoner. Det var dessverre også dem som døde, fordi overgangen fra fangeleirene til friheten ble for stor påkjenning for dem.
Etter alt det jeg hadde vært i gjennom trengte jeg tid til å restaurere meg igjen. Men etter godt og vel tre uker blir jeg sendt ut på den siste etappen – tilbake til Norge. Og det var en stor dag for meg da jeg endelig var tilbake i Norge igjen den 25. mai 1945.
Da jeg endelig kom tilbake til Notodden opplevde jeg å få se min egen dødsattest. En person hadde skrevet til sokneprest Heltne og bedt denne om å overbringe budskapet til far om at hans to sønner – Arne og Johannes – hadde omkomet i Majdanek. Likene ville aldri bli funnet fordi de var lagt i syrebad, etter at de var henrettet i gasskammeret.
Faktum er at det var kommet en ordre fra Berlin om at de norske fangene i Majdanek skulle henrettes. Dette var også noe som hadde blitt kjent i svenske og amerikanske aviser. Og det er nok muligens forklaringen på brevet til presten.

Har du klart å tilgi?

Arne har fortalt sin historie til en lydhør forsamling. Ungdommene har sittet og lyttet til den tidligere krigsfangen, med dyp respekt og ærbødighet. Hans historie har gjort inntrykk, og det er tid for refleksjon i dagene som kommer. Men før vi går tilbake til bussen gies det rom for noen spørsmål. Og det er ikke mangel på spørsmål fra vitebegjærlige ungdommer, og til slutt er det en av elevene som kommer med det uunngåelige spørsmålet: Har du klart å tilgi det nazistene gjorde mot deg og broren din?
- Det er egentlig et vanskelig spørsmål å svare på, fordi det berører så mange sider av livet mitt.
Jeg har ikke lenger det hatet jeg følte i leirene, for tiden etter fangeoppholdene har lært meg at det å hate, gjør også noe med deg selv. Du blir på en måte spist op innvendig.
Men dermed er det ikke sagt vi skal glemme det som skjedde. Gjør vi det er vi ute på ville veier, for da kan liknende ideologier snike seg inn på oss. Det er viktig at vi husker det som skjedde, og at vi gjør noe med det. Vi må bruke denne erfaringen i et målrettet arbeide slik at det ikke skal skje igjen. Derfor er det flott at disse turene blir arrangert. De er den beste vaksine mot nynazisme og fremmedhat.
Hadde jeg i dag blitt stilt ansikt til ansikt med en av sadistene fra leirene, hadde jeg ikke klart å gjøre ham noe vondt. For jeg tror ikke verden blir noe bedre sted hvis vi svarer på vold med vold. Da har vi ingenting lært.
Selv om mange tyskere var klar over det som foregikk under krigen, så kan vi ikke dømme en hel nasjon av den grunn. Det var stor forskjell på tyskerne, og jeg har selv sett tyske soldater som delte brød med fangene, sier hedersmannen fra Notodden. (Arne Brattli døde18. november 2002)

Kilder:

Reiser og samtaler med Arne Brattli
Dokumentasjon, brev og film v/Johannes Brattli
Gedänkstätte und Museum Sachsenhausen
Gedenkstätte Neuengamme
Sachsenhausen - forgotten camps
NorgesLexi
Lofoten Krigsminnemuseum, Svolvær