Helge Bydal
Fange 73893 forteller
Av Oddvar Schjølberg
- Vi dannet ganske snart motstandsgrupper på skolen. Men vi ante lite om hva slags system vi ga oss i kast med. Okkupantene hadde store ressurser til sin disposisjon, og dermed var det en del av de norske gruppene som ble avslørt. Blant annet flere av dem som var i skolemiljøet. Mange av dem ble arrestert og fikk et nokså ublidt møte med okkupantene. Jeg var en av dem, sier Aktive Fredsreisers tidsvitne Helge Bydal.
Vi traff Helge Bydal på en av hans mange reiser til Polen og Tyskland. Sammen med en forventningsfull skoleklasse fra Førde besøkte han blant annet konsentrasjonsleiren Auschwitz og Sachsenhausen. Helge Bydal er født og oppvokst ca to mil fra Førde, nærmere bestemt i Naustdal, og vi lar ham fortelle om sine opplevelser under annen verdenskrig:
Far var lege i Naustdal, men da det ble en ledig stilling som distriktslege i Førde, søkte far denne stillingen – og fikk den. Dermed flyttet vi inn til Førde. Da var jeg to år, så jeg kan nok si at jeg egentlig er oppvokst i Førde.
Studerte i Berlin
Jeg var 22 år i da krigen kom til Norge i 1940. På den tiden var jeg student og gikk på høyskolen. Jeg studerte i Berlin. Det var nemlig en spesiell linje for flymotorer der, og ved å ta denne linjen var man så å si sikret en jobb på flyfabrikken i Horten.
Under oppholdet i Berlin kunne vi ikke unngå å oppdage at det var noe i gjære. Det var de strømningene som Hitler og hans medløpere sto for, som fikk mer og mer makt i Tyskland. For ikke å snakke om Joseph Goebbels, som var en glimrende og gudbenådet taler, som hadde ordet i sin makt. Han la nazistenes ideologi fram på en slik måte at han simpelthen klarte å begeistre hele folket.
Det var til og med et par av de norske studentene som lot seg fange av budskapet, og ble ivrige tilhengere av de tankene som naziregimet brakte til torgs. Det var som om uhyggen lå i lufta, nazistenes giftige budskap fikk mer og mer rotfeste.
Det var nifst å observere hvordan Hitler hadde klart å få med seg medhjelpere i et forsøk på å virkeliggjøre sin versjon om et eget germansk himmelrike.
Joseph Goebbels
Han vokste opp i en streng katolsk arbeiderklassefamilie, og ved Universitetet i Heidelberg. studerte han historie og litteratur. Han forsøkte seg også en periode som forfatter, og levde nærmest et slags bohemliv.
Den 24 februar 1920 ble NSDAP ( Nationalsozialistische Deutche Arbeiderpartei) grunnlagt av Anton Drexler. Det var da 190 medlemmer.
Drexler var formann inntil 29. juli 1921 – da overtok Adolf Hitler som partiformann. Han så på NSDAP som et revolusjonært parti hvor hovedoppgaven var å fjerne Weimar-republikken. Denne mente han var styrt av jøder og sosialister, og de som han mente hadde sviktet de tyske soldatene i 1918 ved å kapitulere under den første verdenskrig. En måned senere var det 3300 medlemmer i partiet. Blant disse finner vi Ernst Röhm, Herman Göring og Heinrich Himmler.
Josef Goebbels
I 1922 ble Joseph Goebbels (Bildet) medlem og han ble raskt kjent for sine radikale meninger og sitt intellekt. Goebbels ville faktisk utvise Hitler fra partiet i 1926, men endret oppfatning, og ble med tiden en av Hitlers viktigste støttespillere.
I 1929 ble han utnevnt til Propagandaminister og dermed klarte han raskt å skaffe seg full kontroll over media og kulturlivet. Det gikk ikke lenge før jøder og opposisjonelle ble fjernet fra sine stillinger, og ved hjelp av sine evner som taler klarte Goebbels å manipulere store deler av den tyske befolkningen til å tro at Hitler var Tysklands redningsmann og at jøder og marxister var landets fiender. Da krigen begynte brukte han de samme evnene til å mane befolkningen til kamp.
(Da han innså tapet i 1945 tok han sitt eget liv, sammen med sin kone og deres seks barn. Rett før han døde skal han ha uttalt: ”Vi går over i historien som tidenes største statsmenn eller som de største kriminelle”.)
Så konturene av et ragnarokk
Da krigen begynte i Europa – med Tysklands angrep på Polen i september 1939 - var jeg hjemme på ferie. På bakgrunn av det som nå skjedde, valgte jeg å ikke reise tilbake til Berlin. Jeg hadde jo med egne øyne sett begynnelsen på det ragnarokket som Hitler hadde under oppseiling.
Heldigvis ordnet det slik at jeg i stedet fikk anledning til å begynne å studere ved NTH i Trondheim i stedet. Jeg fikk tilbud om å begynne med en gang, og fikk fortsette studiene mine på ”Bygg og anleggslinjen”.
Jeg forsøkte å holde meg orientert om det som skjedde rundt i Europa, og forsto ganske snart at Norge også kunne være i faresonen når Hitler ville utvide sitt område. Og det skulle jo også gå slik.
Da Hitler-Tyskland angrep Norge den 9. april 1940 var det mange av oss unge som ville kjempe imot nazismen. Det kom momentant en slags forsvarsvilje i oss. Vi ville kjempe med nebb og klør mot det systemet som Hitler sto for. Og vi forsøkte å finne fram til effektive måter å gjøre motstand på, forteller Helge.
Som NTH-student tok også Helge Bydal del i ”studentlivet”. Mens krigen kastet sine dystre skygger over landet, forsøkte de med ungdommens mot og friskhet å skape litt ablegøyer i hverdagen. Og en av disse hendelsene har siden blitt behørig presentert på Hotell Britannias hjemmesider under tittelen:
Gjedden Jonathan
”Siden åpningen av Norges Tekniske Høyskole i 1910 har studenter og Britannia levd i en mangeartet symbiose - ofte preget av lite penger, men desto større oppfinnsomhet. Historien om og tradisjonen med den årlige sjøsettingen av gjedden Jonathan i Palmehavens basseng, handler om en slik form for kreativt mangfold:
Høsten 1940, da tyskerne for alvor hadde bitt seg fast i det norske jordsmonnet, fant noen NTH-studenter ut at nettopp i tider som disse, burde det holdes en skikkelig fest med «antrekk» og det som var igjen av dannet drikke. Festen skulle ha som ramme:
Gjenopprettelsen av de norske militære sjøstridskrefter.
Men hvordan skulle det markeres? Ut i de særdeles små timer var det en som husket at en kjemistudent nettopp hadde avsluttet sin diplomoppgave. Til det hadde han brukt en del gjedder, visstnok for å undersøke visse sekreter hos fisken. En var fortsatt i live. Av en eller annen grunn ble den døpt Jonathan og sjøsatt i Palmehaven.
Tyskerne hadde på det tidspunkt beslaglagt hotellet. De offiserene som befant seg i Palmen, forsto ikke så mye av talene som hyllet den norske marine, men fant likevel seremonien nokså mistenkelig. Historien vil ha det til at Jonathan bare timer senere ble funnet bak en busk i haven, henrettet med et nakkeskudd, kaliber 9 mm, hvilket peker i retning av en tysk Luger. Men etter som gjedden neppe ble obdusert(!), er det vel ikke sikkert at den del av historien står til troendes - dessverre.
Det gjør derimot fortsettelsen av krøniken om Hans Høyhet Jonathan slik den blir fortalt av pensjonert universitetsdirektør Asle Rudjord, Trondheim:
«Det var byggstudent Helge Bydal fra Førde som i 1948 gjorde det som kunne blitt en engangshendelse, til en tradisjon. Helge ble arrestert under krigen, satt lenge i Sachsenhaussen, og måtte fortsette de avbrutte studiene etter krigen. Kanskje på grunn av krigsopplevelsene husket han særlig godt provokasjonen fra høsten 1940, og forslo at byggstudentenes linjeforening «Orrhønen» skulle fortsette så å si i kjølvannet av Jonathan. Han, jeg og en tredje student reiste opp til Jonsvannet, men mislyktes i å få en gjedde på kroken. Vi overlot til noen gutter å fange en. De klarte det».
Dermed var en mangeårig tradisjon innledet med høytidlig innmarsj til akkompagnement av dumpe trommeslag. Først i prosesjonen plasket gjedden i et lite glasskar mens en av studentene forsøkte holde liv i Hans Velærverdighet ved hjelp av en sykkelpumpe.
Alle utgaver av Jonathan kom ikke like velberget fra sjøsettingen, for det hendte at de berusende drikker som ble helt i bassenget, kunne bli i sterkeste laget. Skjønt studentene helte mer og mer av «dåpschampagnen» i seg selv, pluss brakte gjerne med seg «ei på lomma», og det var grunnen til at hotelledelsen på 70-tallet sa stopp.
Etter ombyggingen av restauranten ble tradisjonen gjenopplivet igjen høsten 1968, men i dag er bassenget borte. Men Jonathan lever videre som navnet på hotellets populære kjellerrestaurant.”
Vennene mine ble arrestert
Det var ganske naturlig at vi som var livsfriske studenter tok ansvar, og for oss var det å starte en undergrunnsbevegelse en vei å gå. Vi hadde et tydelig program hvor vi i detalj hadde laget planer om hvordan vi best kunne undergrave den tyske krigsmakten. Noe av det vi kunne gjøre var å opprette sikre fluktruter for dem som var ettersøkt, og som måtte komme seg raskt unna okkupasjonsmakten.
Da vi opprettet forskjellige motstandsgrupper på skolen, ante vi lite om hva slags system vi ga oss i kast med. Okkupantene hadde store ressurser til sin disposisjon, og de hadde et velsmurt maskineri med blant annet norske angivere. Dermed var det flere av gruppene rundt om i Norge som ble avslørt. Blant annet flere av dem som var i vårt skolemiljøet. Mange av de ble arrestert og fikk et nokså ublidt møte med okkupantene.
Etter dette lærte vi oss til at hver mann skulle maksimum kjenne to andre medlemmer. Og hvis da en ble tatt, sørget vi for å sende de som da plutselig befant seg i faresonen over til Sverige eller Shetland. Vi regnet ikke med at noen ville klare å holde ut mer enn uke eller maks to med den torturen som ble brukt under forhørene når vi først ble tatt.
Når de som var i faresonen hadde kommet seg i sikkerhet, kunne den som var tatt snakke. Flere av våre venner ble da også arrestert, og de fleste av dem fikk dessverre en svært hard medfart av okkupasjonsmakten.
Det var vel ikke helt ufarlig det du drev med?
Alle i gruppen var klar over at vi ville bli arrestert og straffet hardt, i verste fall med døden, dersom vi ble avslørt. Derfor lærte vi ganske snart, at man måtte være forsiktig med å fortelle noe som helst. Var man løsmunnet kunne fort vanlige folk ble brakt i ulykka. Derfor måtte vi hele tiden være på vakt på alle bauger og kanter
Det å spionere litt og montere dynamitt under bruer og fergekaiene det var liksom bare spennende. Dette ble gjort som en forberedelse, slik at vi var klare dersom det skulle komme en alliert invasjon i Norge.
Vi hadde mange frivillige grupper som besto av folk med militær bakgrunn, og som var villige til å gå til aksjon på et gitt tidspunkt.
En periode fartet jeg kysten rundt og lagret sprengladninger under fergeleiene, og opprettet kontakter med pålitelige folk. Egentlig var vi ikke så redde, selv om vi stadig ble minnet om at det var forbundet med dødsstraff å motarbeide tyskerne. Og vi hørte om flere som ble dømt til døden.
Grenselos
En annen oppgave jeg hadde var å være grenselos, og få folk i sikkerhet. Jeg husker en gang jeg hadde fått to jødiske ektepar med barn og gamle besteforeldre over til tryggheten i Sverige. I Norge hadde det nye regimet nå startet med sin klappjakt på mennesker av jødisk opprinnelse, og det var viktig å redde dem fra nazistenes klør. Det var en strevsom tur, ikke minst for de gamle, og de små barna. Jeg var både lettet og glad da disse menneskene endelig var kommet over grensen, og i trygghet. Senere skulle vi jo få høre hvordan det var gått med de norske jødene som ble arrestert av nazistene.
Vi hjalp også nordmenn som hadde kommet i knipe. Over til Shetland eller over til svensk side av grensen. På hjemveien tok vi gjerne med oss forskjellig slags utstyr som vi trengte til motstandsarbeidet. Blant annet radiodeler og sendeutstyr. Dette ble brukt i en ”kjede” som var opprettet langs kysten. Fra Kristiansund til Narvik. Folkene her rapporterte om alle tyske krigskip og handelsskip som seilte langs kysten. Og selvfølgelig ga de straks beskjed dersom de oppdaget troppeforflytninger. Dette ble rapport over til Shetland to ganger pr. dag.
Ble peilet inn
De tyske troppene hadde et veldig godt peileutstyr, (Bildet) og de forflyttet seg raskt fra sted til sted. Derfor måtte vi hele tiden operere med den største forsiktighet. Dessverre var det en del som ble tatt.
Nå skulle man jo tro at disse arrestasjonene hadde en preventiv virkning. Men det virket som om motstanden mot det nye regimet bare ble større for hver gang de avslørte en gruppe. Ble noen personer tatt, ja så ble de ganske snart erstattet med nye folk som trådte inn i rekkene.
Det var aldri vanskelig å få tak i folk som ville være med å kjempe imot fienden, selv om jobben var aldri så risikabel.
Det var hele tiden som en lek mellom katten og musen. Det var om å gjøre å få mest mulig informasjon om de tyske okkupantene og deres planer.
I et knipetak var vi nødt til ” slå først”. Vi fikk iblant oppdrag som gikk ut på at enkelte personer måtte vekk. Det var jo de ekleste oppgavene vi fikk. Det var ikke noe moro å skyte nei. Man måtte som regel bruke det man hadde for hånden under disse oppdragene. Og det var de verste oppgavene vi kunne få.
Dere levde blant angivere?
Vi hadde en av de mest berømte, eller skal vi heller si mest beryktede – i vårt område. Nemlig Henry Oliver Rinnan. Han var for å si det på godt norsk en ”utkropen” fyr. Han hadde spesialisert seg på de negative kontaktene, og drev og vervet folk under dekke av at de skulle være med i en motstandsbevegelse. De ble oppfordret til å danne en gruppe og få med flere, osv. De trodde at de hadde kontant en god norsk motstandsmann, men i stedet var han en ussel angiver. Når han hadde fått rikelig med navn smekket han fellen igjen, og arresterte dem alle sammen.
NorgesLexi skriver følgende om Rinnan:
”Rinnan, Henry (Oliver) (1915-47), Norges fremste Gestapo-agent med Møre- og Trøndelagsfylkene som virkeområde, henrettet ved skyting 1.2.1947. Rinnan var eldste sønn av en skomaker fra Levanger, liten av vekst, men replikksikker, forfengelig og appellerende. Han arbeidet før krigen først i en sportsforretning, siden som bilselger og lastebilsjåfør. Et par uoverensstemmelser med hans arbeidsgiver før krigen har siden, litt tendensiøst, blitt utlagt som kriminelle.
Rinnan deltok som sjåfør for de norske styrkene i april og mai 1940, men lot seg verve som tysk agent alt i juni 1940. Kort etter bygde han opp en større gruppe av infiltratører, Sonderabteilung Lota, i tett samarbeid med det tyske sikkerhetspoliti i Trondheim. Hans hovedkontakter innenfor tysk politi var Gerhard Flesch og Walter Gemmecke; blant hans 50 norske bandemedlemmer var Karl Dolmen, Arild Hjulstad-Østby og paret Ivar og Kitty Grande. Flere medlemmer av hans egen familie var med i nettverket, men en av brødrene var aktiv i motstandsarbeid.
Rinnans gruppe drev provokasjon og infiltrasjon i norske motstandsmiljøer. Rinnans eget begrep om aktiviteten var «spill i den negative sektor». Gruppen var ment å skulle ha sitt virke fra Sunnmøre og nordover.
Fra september 1943 hadde Rinnan-gruppen hovedkvarter i Jonsvannsveien 46 i Trondheim, kjent som «Bandeklosteret». Blant vellykte aksjoner var infiltrasjonen i englandsfart-miljøet i Ålesund, som resulterte i opprulling og arrestasjon av 43 personer. I Vikna-distriktet infiltrerte Rinnan selv direkte under dekknavnet Olav Whist. En av Rinnans folk kidnappet i februar 1943 lederen for en kommunistisk motstandsgruppe, pastor Thorvald Moe. Han ble siden sendt til Sverige, mens Olav Whist trådte inn som lokal leder. Opprullingen ble omfattende også her, men trass i at Rinnan selv egenhendig henrettet 2 mann, lyktes han ikke i å avsløre et våpenlager som han var på jakt etter.
Et forsøk fra hjemmefrontens side på å kidnappe Rinnan og bringe ham til Sverige i 1943, mislyktes. Da Rinnan forsøkte å infiltrere i Bergens-distriktet, ble han stoppet av tysk sikkerhetspoliti, som mente han hadde beveget seg for langt unna «sitt» distrikt. Innenfor sin gruppe hadde Rinnan full jurisdiksjon og utarbeidet en «lex Rinnan», egne lovregler, og tok selv et par ganger direkte initiativ til drap uten forutgående klarering med tyskerne. Rinnans og medhjelpernes arbeid førte til opprulling av illegale aksjoner og arrestasjon, tortur av flere hundre, og til at mer enn 80 mennesker ble drept. Organisasjonen selv talte opp til 60 medlemmer.
I maidagene 1945 forsøkte Rinnan å flykte til Sverige med medhjelpere, slektninger og gisler, men ble tatt halvannen mil fra svenskegrensen. Julaften 1945 rømte han fra fengslet i den hensikt å flykte til Sovjet og begynne å arbeide for sovjetisk etterretning, men ble tatt på nytt.
Hoveddelen av rettssaken mot Rinnan (Bildet) og hans folk pågikk våren og høsten 1946 og resulterte i 7 livstidsdommer og 11 dødsdommer, hvorav 2 senere ble omgjort til livstidsdommer. Henry Rinnan selv ble kjent skyldig i 13 mord”.
Arrestert i mars 1943
Jeg ble tatt – takket være en av Rinnans negative kontakter. Det var en trafikkelev på jernbanen som hadde ordnet opp med en svenskerute. Han kom inn som negativ kontakt i vår bevegelse, og hadde som oppgave å melde videre til sin sjef, som var Henry Oliver Rinnan.
Da Rinnanbanden fikk tak i navnet mitt gjorde de en kort prosess, og jeg ble arrestert veldig kjapt. Det skjedde den 11. mars 1943. Men heldigvis klarte jeg å holde tett i de ukene de drev og prylte på meg.
Jeg ble i første omgang ført direkte til kretsfengselet på Vollan i Trondheim. Senere på kvelden ble jeg ført ned til Misjonshotellet. Her hadde Gestapo sitt hovedkvarter. Der ble jeg ganske raskt tatt i forhør og prylt opp ganske ettertrykkelig. Og på slutten var det slik at jeg stakk hodet fram under julingen.
Dermed besvimte jeg, og ble så plassert nede i et kott i kjelleren. Jeg husker enda at det var ganske mye vann på gulvet i det kottet. Men det var bedre å ligge i det kalde vannet, for da slapp jeg også å bli prylt en stund.
Rinnan og hans lakeier var noen usle karer, og de kviet seg ikke for å bruke hard tortur overfor fangene. Jeg nektet plent å fortelle noe som helst, og dermed satte de i gang ”torturprogrammet” sitt.
For min del trakk de ut samtlige av jekslene mine – en etter en. Da ikke det hjalp tok de fatt på neste post i programmet. Nå hentet de fram ei stållenke, og med denne dengte de løs på meg. Under denne behandlingen klarte de å ødelegge de fem nederste leddene i ryggen min. Da heller ikke det nyttet begynte de å slukke sigarettene sine rett mot kroppen min. Jeg var splitter naken, så det var nok av steder å ”brennmerke” meg.
Andre fanger fikk en annen form for tortur, ved at ”understellet” ble trykket på. Det utløste uutholdelige smerter. Men slike ting brydde ikke Rinnanbanden seg noe om. Jeg fikk heldigvis ikke den behandlingen.
Fliser under neglene
I stedet stakk de fliser under neglene på meg. Det gjorde de ved at hånden ble spent fast på et bord. Deretter slo de fliser under neglene på meg. Disse flisene lå i et lite beger med terpentin. Når de var slått inn ble de tent fyr på. Og det var slett ingen behagelig følelse. En kan jo tenke hvor vondt det gjør hvis du får en flis under neglen.
Her ble de slått inn under neglene med stor kraft.
Jeg var livredd for at noen av de andre på høyskolen var arrestert, og at de ville komme inn til forhør.
Hadde det skjedd, og de viste at de kjente meg, ville helvete være løs, og de ville starte med forhørene på nytt.
Jeg hadde ikke fortalt noe som helst, og de andre rundt meg var kommet i sikkerhet. Jeg var egentlig ganske trygg fordi en fra vår gruppe hadde meldt seg inn i SS, og opererte der nærmest som en spion. SS trodde de hadde fått tak i en virkelig lojal kar som var veldig aktiv i deres tjeneste, men han var det stikk motsatte.
Utrolig nok klarte han å komme inn i ”tjeneste” på Misjonshotellet, og de andre i Rinnangruppen så på ham som en av de store karene. Han klarte å renske skrivebordet til forhørslederen og fjerne alle viktige og avslørende papirer.
Jeg forsøkte å holde meg i form så godt som jeg kunne – mellom forhørene. Tok knebøy osv. og forsøkte å stå på hendene oppetter veggen. Var viktig å holde både kroppen i så god som mulig trim, samtidig som det var viktig psykisk. Da hadde man mer psykisk styrke å stå imot med, når torturistene satte i gang. Jeg tror helt bestemt at mange overlevde fordi de var flinke til å utnytte de små mulighetene de hadde for å holde seg i form.
Dødsdømt tre ganger
Jeg ble stilt for tysk krigsrett og fikk tre ganger dødsdom. Det vil si at de mente jeg hadde gjort tre forbrytelser mot det tyske riket og hver forbrytelse kvalifiserte til dødsdom.
Derfor var det om å gjøre å få vekk papirene som gjaldt min sak. Jeg var blant annet mistenkt for spionasje, men de hadde ikke klart å få noe på meg. Derfor ble jeg betegnet som en uoppklart sak, og sendt til Tyskland. (Jeg fikk for øvrig se papirene mine etter krigen)
Jeg var også en tur innom Falstad før jeg den 5. juli 1943 ble sendt sammen med flere andre, ned til Oslo hvor jeg fikk et kort opphold på Møllergata 19.
Men det var ikke så lenge før jeg ble utrustet med lenker på beina, og sammen med flere andre norske krigsfanger ført ned til fangetransportskipet Donau.
Den verste transporten var fra Danmark og ned til Tyskland. Det var ikke noen form for toalett eller bøtte på toget, og det var ikke snakk om å stoppe for at vi skulle få gjort vårt fornødne. Da måtte vi rett og slett slå lens oppi en tom sardinboks. Rundt om sto folk og slingret, og så skulle denne bredfulle sardinboksen sendes fra mann til mann for å tømmes ut den lille luken. Det sier seg jo selv at et hele ble noe ordentlig griseri i kuvogna. Men vi var såpass hardkokte at vi tålte dette. En annen sak er at vi hadde jo heller ikke noe annet valg.
I samme brakke som Einar Gerhardsen
Jeg kom til Sachsenhausen, og fikk fangenummer 73893. Det måtte jeg lære meg utenat, slik at jeg kunne framsi det hver gang jeg skulle melde for en tysk SS-mann eller vakt.
Jeg gikk gjennom det vanlige ritualet før jeg ble plassert i ei brakke sammen med de andre norske. Satt blant annet sammen med Einar Gerhardsen en periode. Han gjorde sitt beste for at jeg skulle bli plassert i forskjellige små underleire. Dette for å unngå at noen evt. skulle komme til Sachsenhausen og kjenne meg igjen. (Derfor var jeg også en periode i ”Kalkgrube” og Bergen-Belsen)
Vi var rundt 500 mann i den brakka jeg bodde i. Den var delt i to avdelinger med inngang på midten. Vi kom først inn i et slags spiserom, som også var vaskerom. Så var det sovesal. Rundt 12 meter lang og 8 meter bred. Vi var på det meste 560 mann i hver halvdel av fangebrakka, så det var temmelig trangt. Men det var også en fordel, i hvert fall vinterstid. Da kunne vi nyte godt av kroppsvarmen av hverandre mens vinden peip inn de glisne veggene. Da var det viktig at vi klarte å holde oss sånn noenlunde varme.
Vinden blåste tvers gjennom
Påkledningen vår var elendig. Vi hadde noe som kunne minne om noen tynnslitte ”olabukser” Tror de kalte dette stoffet for ”dreil”. Og det blåste tvers igjennom. Vi hadde ikke noe sånn luksus som undertøy. På de timelange appellene blåste vinden tvers gjennom buksene våre. Når det virkelig blåste, og striregnet, kunne det være en prøvelse å strå rett opp og ned. Men det var ingen pardong - slik måtte vi stå helt til de stakkars tyske lederne hadde klart å telle oss. Selv om vi ble kommandert til å stå pent i rad på fem og fem, var det vanskelig å få sluttregnskapet til å stemme.
Det hadde også som regel krepert en del fanger i løpet av natten, og vi hadde ordre om at vi måtte bære disse døde fangene med oss og legge dem foran gruppen vår.
Ble plassert i ulike arbeidskommandoer
Det var brenntidlig frokost. Vi ble vekket klokken fire, og hadde vi da noe noe igjen av den brødklumpen vi hadde fått utdelt kvelden før, ja så spiste vi den. Dessuten fikk vi noe varmt vann med litt peppermyntesmak.
Deretter var det å stille opp på linje i den arbeidskommandoen jeg var oppsatt i. Sachsenhausen var en arbeidsleir, og skulle blant annet underholde og forsyne en hel SS-divisjon. Vi jobbet i forsyningstjenesten for denne divisjonen.
Man begynte som regel i kanalgravingskommandoen og steg etter hvert litt i gradene. En del av oss nykomlingene ble først satt i disse spesielle gravekommandoene. Vår oppgave var å grave skipskanaler slik at de kunne komme til med de store lasteprammene sine. Det var et helt eget system som rådet i disse kanalene, og når vi skulle grave ut kanalene, ble det forlangt at veggene skulle være helt loddrette. De var 14 meter dype, og vi ble plassert i høyder på to meter. Det ene gravemannskapet kastet sanden opp to meter. Her sto neste gravemannskap og kastet det videre. Slik fortsatte det helt til topp.
Nå var det ikke uvanlig at dette raset sammen. De som sto nederst, sto i vann, og var jo dem som også var mest utsatt når ulykken skjedde. Innen vi klarte å komme oss ned til for å hjelpe, var de som regel begravd under de sammenraste jordmassene. For SS-folkene var det verre at kanalen raste sammen enn at det lå 20-30 fanger begravd under jordmassene.
Vi fikk ikke lov til å begynne noen redningsaksjon. Det var om å gjøre og fortsette arbeidet med å gjøre kanalen ferdig. En fanges liv var ikke noe verd for disse folkene. Det ble ikke tatt hensyn til at noen lå begravd i bunnen av kanalen.
Forskjellige andre geskjefter skulle sørge for at den SS-divisjonen som holdt til i Sachsenhausen hadde det utstyret de trengte. Derfor ble vi ofte flyttet rundt om på forskjellige arbeidskommandoene i leiren og omegnen.
Blant annet hadde Heinkel (Bildet) en større flyfabrikk i tilknytning til Sachsenhausen, og det var også en fabrikk like i nærheten, hvor de produserte fallskjermer. En annen fabrikk produserte våpen.
På slutten ble jeg satt til å lage arbeidstegninger av forskjellige saker som de hadde klart konfiskere under krigen. Det var særlig hollandsk radioutstyr.
Eller det kunne være beslaglagte maskinpistoler. Det var en type som de ikke selv hadde, men som de nå ville forsøke å forbedre. Da hadde jeg ganske gode dager.
Fikk pakker fra Røde Kors
Vi fikk litt etter litt Røde Korspakker, og vi fikk ta imot pakker hjemmefra. Blant annet fra hun som var kjæresten min, og mine foreldre. Av og til fikk vi hele tønner med spekesild. Og det var jo førsteklasses varer for en konsentrasjonsleirfange.
Men dessverre så var det mange av fangene som bukket under på grunn av sykdommer som for eksempel dysenteri.
Det var kaldt vinterstid med det tynne tøyet vi hadde fått utlevert. Så vaktene behøvde ikke mase så mye på oss for å få oss til å jobbe. Skulle vi klare å holde varmen, så måtte vi jobbe – så enkelt var det. Det nyttet ikke å stå stille og fryse i hjel. Vi måtte bevege oss. Men vi passet likevel på at når vi for eksempel jobbet i steinbruddet, så tok vi bare en stein av gangen. Vi unge klarte oss nok mye bedre enn de eldre fangene. Mange av oss hadde idrettsbakgrunn og var vant til litt strabaser.
Det å forsøkte å rømme fra leiren var som regel mislykket. Du hadde ikke så store mulighetene til å klare deg i områdene rundt Sachsenhausen. Og en fange i sin karakteristiske drakt ble ganske raskt oppdaget. Utfallet var som regel dødsdom i alles påsyn.
En annen sak var at dersom noen rømte, så ble ti andre fanger plukket ut, og som regel ble de henrettet. Dette var uten tvil for å skape et redselsbilde.
Dette var noe som egentlig gjaldt i alle de naziokkuperte landene. Tok de ikke fangekameratene dine, ja så kunne de ta familien din hjemme som gisler.
Mange vonde minner
Det å være fange i Hitlers helvete har gitt meg mange vonde minner. Noe jeg aldri kan glemme er den dagen da vi skulle overvære en henging av en fange. Da hadde de reist en galge hvor de kunne henge to og to i slengen. Nå var det en mann av ”normal” størrelse og en lang ukrainer som skulle henrettes.
Vi var kommandert til å se på dette grusomme skuespillet. Fikk nærmest den en kan betegnse som orkesterplass.
De to mennene ble plassert på lemmen, og en SS-mann sørget for å sparke vekk underlaget. Imidlertid var den ene fangen så lang at han så vidt kunne ha tærne på marken. Nå måtte vi stå stilltiende å se på hvordan han kjempet for å overleve. Enhver vil jo forsøke å overleve. Han ble stående ganske lenge mens SS-folkene diskuterte hva de skulle gjøre. Skulle de henge han en gang til, eller skulle de finne fram til en annen løsning. Det ble tilkalt vitner for å se til at det gikk for seg i rimelige former.
Da blir jeg bedt om å komme fram og beordret til å grave under føttene på den stakkars mannen. Jo mer jeg gravde jo lenger ble han i halsen. Det var en opplevelse så forferdelig at jeg kan ikke klare å beskrive hva jeg følte der og da. SS-folkene ville ikke gripe inn å forkorte lidelsene hans. Men etter at han var død ble han skutt noen ganger.
Fulgte krigens gang via radio
Det var ikke så vanskelig for min arbeidskommando å følge med i hva som skjedde rundt om i krigens Europa. En av oppgavene våre var å plukke ut de delene som var brukbare i beslaglagte radioer.
De som drev radioverkstedene klarte jo å fikse det slik at de at de hadde sin egen radio inne på verkstedet. Denne hadde de skjult veldig godt. Dermed klarte vi å følge med i nyhetene hver dag.
Nyhetene gikk fra munn til munn over hele leiren. Vi visste jo hele tiden hvordan de forskjellige frontavsnittene forandret seg. Og da russerne presset seg innover i Polen og nærmet seg Tyskland visste vi nøyaktig hvor langt de var kommet. Senere kunne vi jo høre kanontorden helt inn i Sachsenhausen.
For oss var dette bare vellyd selvfølgelig og jo nærmere den kom jo mer frydet vi oss. Vi forsto at krigen uten tvil begynte å gå mot sin slutt, og det var etter hvert bare et tidsspørsmål om når Hitlers drømmer falt i grus. Det var vi salig overbevist om. Særlig når de kom så langt at de holdt på i Berlin. Da var de like i nærheten av oss. Da øynet vi et håp om krigen snart ville komme til en ende.
Det var mange rykter som verserte i leiren på dette tidspunktet. Det var meningen at vi skulle begynne å gå men det slapp vi.
En dag fikk vi beskjed om at vi skulle reise fra Sachsenhausen, og utenfor porten sto de Hvite Bussene og ventet på oss. Alt som fantes av ledige busser i Sverige og Danmark ble nå tatt i bruk.
Da følte vi at det hele liksom var over. Endelig ble vi sluppet fri fra fangenskapet. Men vi fikk en kjempesmell på veien hjemover.
Det utviklet seg til et ganske stort angrep på Kiel og bussene måtte da ta en annen rute. Dette var ikke de allierte informert om. Like før vi passerte danskegrensen kom det et jagerfly og begynte å skyte mot oss før sjåføren rakk å svinge av fra veien.
Nå ble det avfyrt flere salver mot bussen og splinter og prosjektiler føyk inn gjennom taket på bussen jeg satt i. En av våre drept, like før friheten. Det var så bittert.
Hevn er ingen løsning
Helge Bydal fotografert under temakvelden i Auschwitz.
Til venstre sitter tidsvitnet
Inger Gulbrandsen
Da krigen var over og det germanske riket lå med ryggraden brukket var det nok dem som ville ha hevn for det de hadde lidd i Sachsenhausen. Mange av SS-folkene hadde klart å stikke seg unna. Men flere av dem ble gjenkjent av fangene.
Jeg husker en episode hvor de hadde klart å få tak i en av de verste fangevokterne. Nå entret en av fangene opp i et stort bjerketre og festet et rep i toppen. De andre fangene dro treet nedover, før de festet ei løkke rundt halsen på fangevokteren.
På gitt signal slapp de bjerketreet som selvfølgelig reiste seg til værs igjen med fangevokteren på slep etter halsen, En barbarisk handling – spør du meg. Jeg tror ikke hevn er noen løsning på problemer. Det må dialog til. Og den som hevner er jo ikke i utgangspunktet noe bedre enn overgriperen.
Jeg er glad jeg overlevde Sachsenhausen, at jeg kom hjem i live. Selv om krigen var slutt, og folk forsøkte å normalisere tilværelsen sin igjen, var det ikke alltid like enkelt for oss som hadde sittet i leir. Opplevelsene satt som spikret fast, og jeg hadde ofte mareritt om nettene. Da lå jeg og gaulet. Var tilbake i leiren igjen.
Minnene satt dypt, og de er fortsatt der den dag i dag, sier Helge Bydal, mens vi sitter og samtaler i en av brakkene i Sachsenhausen. Rundt oss står skoleelevene og suger til seg inntrykkene, formidlet av en av de fangene som selv satt i denne leiren under krigen. Det er bare noen dager siden de besøkte Auschwitz sammen med Bydal, men nå å blir inntrykkene sterkere. For det var i denne leiren Bydal tilbrakte det meste av fangetiden sin.
Engasjert på flere felt
Etter krigen engasjerte Bydal seg aktivt innen orienteringssporten, og han var blant annet med på å starte opp Sogn-og Fjordane krets av Norges Orienteringsforbund i begynnelsen av 1960-tallet. I 1970 startet han opp en bueskyttergruppe i Førde. Han var også instruktør og svært aktiv innen bueskyting, og for sin innsats har han mottatt Fylkeskulturprisen.
- Når jeg møter de som jeg satt sammen med i konsentrasjonsleirene så er det ingen av dem som har angret på at de ble i motstandskampen. Og det er ikke dystre og leie vi snakker om når vi møtes, men vi trekker heller fram noen av de komiske tingene som vi opplevde i fangenskapet. Vi kan ikke gjøre noe med fangetiden vår, men vi kan som tidsvitner være med på å bringe ut informasjon slik at ikke historien skal gjenta seg, sier Bydal og oppfordrer de omkringstående til å ta ansvar.
Ta ansvar
På spørsmål om hvorfor han reiser som tidsvitne svarer Helge Bydal:
Det er viktig at den oppvoksende generasjon får informasjon om hva som hendte i aprildagene 1940. Selve krigshandlingene var over på noen uker, men da startet den perioden hvor vi ble fratatt vår frihet. Vi ble underlagt et regime hvor menneskeverdet glimret med sitt fravær. Hva som da skjedde er det viktig at vi informerer om – vi som opplevde dette på nært hold. Min oppgave er å formidle historien om hva som kan skje dersom vi ikke er våkne. Jeg vet litt om hva som skjedde under siste verdenskrig, og jeg opplevde det på egen kropp. Derfor er disse turene så viktig for å advare mot nynazisme.
Vi var 11 medlemmer i min gruppe, i dag er det bare meg som står igjen. De andre ti døde ingen naturlig død, så det er harde bud å velge å stå imot.
Derfor ønsker jeg å bruke min pensjonisttilværelse til å være med på å kjempe mot diktatur og menneskefiendtlige ideologier. Det er det siste slaget som teller. Det første slaget kan mange vinne hvis man bare er frekk nok. Det er her dere unge skal trå til. Det er ikke tvil om dere snart vil få makt, og etter hvert overta styre og stell i samfunnet. Bruk derfor opplevelsene fra en slik tur til noe positivt og ta det med dere hele livet.
Min oppfordring til skoleelevene er at de aldri må slutte kampen mot nynazismen. Mist ikke motet, men gå på med ny styrke. Dere må sette foten ned når dere ser mobbing og annen urettferdighet. Bruk deres sunne vett.
Kilder:
Samtaler og reiser med Helge Bydal
Britannia Hotell, Trondheim
Fykse, Helge - LA6NCA: Informasjon og bilder
Kildenett.no
NorgesLexi.com
NRK Fylkesleksikon Sogn og Fjordane
Ottosen, Kristian: ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945” – Universitetsforlaget
Wikipedia – den frie encyklopedia
Samlagets historieverk for videregående skole
Gedenkstätte Neuengamme
Jewish Genealogy - forgotten camps