Historielæreren som selv opplevde historien

Av Oddvar Schjølberg

Erik Tomas Dahli-Larssøn er født i Arendal 17. april 1920, og vokste på idylliske Tromøya. Omtrent hele slekten på mannssiden hadde lange tradisjoner som sjøfolk. Og Erik Thomas – eller Tom – som han gjerne ble kalt, vokste opp med en far som hadde sjøen som arbeidsplass.

- Det var min bestefar som bestemte hvilke navn barna skulle ha, og da min far ble født sendte bestefar et brev hjem og fortalte at sønnen skulle hete Lars Andersen Dahll Larssøn. Det var et ganske så langt navn, så jeg ble døpt uten at de tok med Andersen som mellomnavn.
Nå var det aldri aktuelt for meg å dra ut som sjømann. Dermed brøt jeg ut av tradisjonene og  valgte i stedet å studere filologi, etter endt gymnas. Jeg var heldig og kom inn på Universitetet i Oslo. Og det var der tyskerne arresterte meg, da jeg var da 23 år gammel, forteller han.

Thomas er ikke av dem som har fortalt så mye om det han opplevde, men i løpet av samtalen vi hadde med ham, trekker han fram noen av de minnene han har fra sin tid som student og fange i Tyskland.

Vi ble advart

- Det hadde lenge vært gnisninger i forholdet mellom de tyske okkupantene og studentene. Naziledelsen med Josef Terboven i spissen skulle gjerne sette de strie studentene på plass. Natt til 28. november 1943 fikk han det påskuddet han trengte. Da oppsto det brann i Aulaen. I begynnelsen var det de som trodde at dette var en provokasjon fra nazistene, men det viste seg at det var en gruppe norske motstandsmenn som var ”brannstifterne”. Fra nazihold ble det hevdet at det mest sannsynlig var studenter som sto bak, og dermed kunne de sette i gang sin aksjon.
En av de tyske offiserene var mot nazismen, og han motarbeidet sine egne ledere. Seint på kvelden den 29. november varslet han sine kontaktfolk i Hjemmefrontens  ledelse om hva som skulle skje neste morgen.
De prøvde så godt de kunne å sende ut varsel til studentene, men tiden ble nok i knappeste laget.
Jeg husker godt at vi i morgentimene fikk beskjed om den kommende aksjonen, men det var ikke så mange som hadde tatt advarselen alvorlig da de tyske soldatene og deres medhjelpere omringet Universitetet og lesesalene. Samtidig slo de også til mot universitetssykehusene (Rikshospitalet og Ullevål), samt Studenterhjemmene og studenthybler i Oslo. I alt arresterte de i løpet av noen korte timer 1200-1250 mannlige studenter.

Ble arrestert i Aulakjelleren

På den tiden bodde jeg på  Studenterhuset. Sammen med noen andre hadde jeg tatt på meg vintertøy – det var jo den 30. november, og ganske kaldt – og nå ville vi gå en tur i Nordmarka for å holde oss unna dersom det virkelig viste seg å holde stikk med aksjonen. En av mine gode venner skulle som snarest hente noe tobakk i Aulakjelleren på Universitetet. Tobakk var jo mangelvare, men nå skulle han altså få tak i litt, og jeg slo følge med ham.
Vi hadde ikke før kommet innenfor før vi ble arrestert. Det var nærmest helt tilfeldig at jeg slo følge med ham ned, men resultatet ble ganske nedslående. Vi ble begge arrestert så fort vi var kommet innenfor døra. Og dette skulle koste meg mange måneder i tysk fangenskap.
Jeg var rett og slett på feil sted til feil tid. Jeg studerte filologi, og holdt på med historie på dette tidspunktet. Skulle snart tatt eksamen, men denne fikk jeg ikke avlagt før etter krigen.

Neste stopp for vårt vedkommende var Aulaen, hvor vi havnet i godt selskap med rundt 1200 andre ”forbrytere”.  Det ble lange traurige timer hvor vi var innestengt. Omsider kom jo et par av de store ”Nazikarene” – Terboven og Rediess (Bildet) anstigende.
Førstnevnte sa ikke et eneste ord, bare stirret olmt på oss stridige studenter, før han marsjerte ut igjen, mens sistnevnte tok ordet og holdt en tordentale etter beste nazioppskrift. Han var Terbovens nestkommanderende - Der höhere SS- und Polizeiführer Nord, SS-Obergruppenführer und General der Polizei Wilhelm Rediess.

Jeg husker ikke ordrett hva han sa, men konklusjonen var at nå hadde de nye makthaverne fått nok av oss. I sin raushet hadde de forsøkt å komme oss i møte, men var i stedet blitt møtt av en stadig økende motstand. Vi ble beskyldt for å stå bak flere sabotasjehandlinger og være med i illegale organisasjoner. Det hadde kulminert med den slyngelaktige brannen i Aulaen, Nå var begeret fullt og vi skulle sendes til en spesialleir i Tyskland, og der skulle vi skoleres videre. Alle de mannlige studentene skulle sendes til en spesialleir i Tyskland, mens de kvinnelige studentene ble sluppet fri.

Feiret jula i Stavernsleiren

Ikke lenge etterpå ble vi kommandert ut av Aulaen. Utenfor var det kjørt fram flere lastebiler, og under skrik og kommandorop ble vi jaget opp på lasteplanet og sendt ned til Vestbanen. Det var klart for neste etappe – med tog til Larvik. Nå skulle vi ikke innkvarteres i Larvik, men i militærleiren i Stavern. 
Det var ingen transportmidler som hentet oss på jernbanestasjonen, så vi fikk vær så god å marsjere på såpeglatte veier i stummende mørke de syv kilometerne ut til Stavern. Her ble vi innkvartert i ei trekkfull kadettbrakke.
I Stavern ble hver enkelt av oss kalt inn til et forhør, under ledelse av dr. Ohm. Det var viktig for naziledelsen å få vite hvor de hadde oss, og hvor vi sto i forhold til deres ideologi. Hva som kom ut av disse forhørene vet jeg ikke, men etter hvert ble rundt 500 studenter løslatt, mens andre ble sendt til andre leire rundt om. Vi øvrige ble holdt tilbake uten at vi fikk vite noe mer om hva de hadde tenkt å gjøre med oss.
Men allerede den 9. desember ble det sendt av gårde en  kontingent på 250 studenter. I første omgang inn til Larvik, og derfra videre med jernbanen til Oslo. Samme kveld ble de beordret om bord i det velkjente lasteskipet ”Donau” for å transporteres til Tyskland. 
Det gjaldt imidlertid ikke meg. Jeg tilbrakte julen i Stavern, og det var mildt sagt en underlig julefeiring, preget av usikkerhet. Det samme gjaldt nyttår. Vi visste ikke noe om hva som ventet oss. I likhet med de andre gjenværende var jeg selvfølgelig usikker på hva som ville skje med meg og alle de andre som fortsatt var igjen i leiren.

”Wo kein Vogel singt!”

Men en dag skjedde det noe. Det var den 7. januar 1944, og jeg kommer aldri til å glemme denne dagen.. Da ble det kommandert ekstraappell.
Vi fikk marsjordre og skulle straks gjøre oss klare til å forlate Stavern. Vi var 353 studenter som gikk til fots til Larvik. Der ble vi stuet inn i godsvogner og fraktet med jernbanen til Oslo havn. Fangetransportskipet Donau lå klart og ventet på oss, og vi ble kjapt kommandert ombord og ned i lasterommet. Det var svært trangt om plassen. Vi sov lite og fikk lite mat.

Vi ankom den tyske byen Stettin 11. januar. Det var deilig å komme opp å få trekke frisk luft igjen etter alle timene nede i det støvete og møkkete lasterommet. Vi ble geleidet bort til noen jernbanevogner som var kjørt fram, og ble med tysk grundighet stuet inn.
Vi fikk ingen beskjed om hvor vi skulle transporteres, men en av de andre studentene hadde hørt en av de tyske vaktene si: ”Nach Buchenwald, wo kein Vogel singt.” Det sa oss ingenting. Vi visste vi skulle til en ”Sonderlager” en spesialleir – det var alt.

Det ble en lang reise med mange opphold. Først den 13. januar ankom vi kulturbyen Weimar. Men det var slett ikke i denne byen vi skulle tilbringe fremtiden. Vi skulle ovenfor byen, nærmere bestemt i åsene ovenfor byen – til konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Møtet med denne konsentrasjonsleiren var en skrekkens opplevelse. Vi kom dit mitt på natten, og ved inngangen sto det skrevet med store bokstaver "Jedem das Seine", enhver får sitt”.

Appellplassen i Buchenwald

Vi hadde ikke før kommet innenfor portene, før vi forsto at dette var noe helt annerledes en leiren i Stavern. Den skulle etter hvert fortone seg som en søndagsutflukt, i forhold til det som ventet oss i Buchenwald.
Vi måtte gjennom de vanlige prosedyrene med avlusning og snauklipping. Tyskerne var livredde for alle slags epidemier, og der ble vi alle sammen dukket ned i et bad tilsatt desinfeksjonsmiddel. Jeg husker dette stoffet sved noe aldeles forferdelig.

Vi fikk selvfølgelig ikke beholde våre egne klær, men måtte gi fra oss alle personlige eiendeler som klokker, ringer og briller etc. Deretter var det i iføre seg de velkjente ”sebradraktene” og tresko.  

Navnet mitt ble byttet ut med et fangenummer og fra nå av var jeg ikke lenger Thomas Dahll-Larssøn, men fange nummer 39204.

Fangebrakken hvor vi ble anbrakt, var overfylt, det krydde av lopper lus, og det var skitt overalt. Brakken var  omgitt av piggtråd, med forbud mot å ha kontakt med fangene utenfor. Nå klarte vi etter hvert å omgå dette forbudet.
I begynnelsen fikk vi lite og dårlig mat, og to ganger om dagen måtte vi stå på timelange appeller, uansett hvor kaldt det var. Her var det ikke noe forskjell om det var regn og blåst, eller sol og varmt. Vi hadde å stå på plass til appellen var ferdig.
Etter en tid ble vi anbrakt i en særleir omgitt av piggtråd, men nå fikk vi bedre mat. Vi skulle heretter få SS-forpleining og SS- undervisning, ifølge leirkommandanten SS-Standartenführer Herman Pister.  Vi skulle ikke arbeide slik de andre fangene måtte, og vi fikk nå tillatelse til å motta Røde Kors-pakker. Dermed fikk vi såpass med mat at vi kunne dele ut til barn og andre skrubbsultne fanger i leiren.

Far var NN-fange samtidig

Det å være fange var spesielt for meg på flere måter. Overgangen fra lesesalene på Universitet og til brakketilværelsen her var omtrent som himmel og helvete, og jeg fikk føle det på egen kropp. Men jeg var ikke den eneste i vår familie som hadde havnet i konsentrasjonsleir.
For samtidig som jeg satt i Buchenwald, satt faren min i en annen tysk leir. Men verken jeg eller familien visste hvilken leir, for han hadde havnet i kategorien NN-fange. Dette hadde vært en forferdelig for mor da hun fikk vite at far var sendt til Tyskland. Etter krigen fikk vi vite hva som hadde skjedd:
Han hadde vært med ”Kvarstadbåtene”, og ble tatt i forbindelse med utbrytningsforsøket fra havna i Göteborg med stykkgodsbåten ”Gudvang” – og ni andre norske båter - på kvelden den 31. mars 1942. ”Gudvang", stakk til sjøs under ledelse av kaptein H. Chr. Seeberg, og den britiske flaggkaptein H. Nicholson. Av de ti skipene kom kun to frem til Storbritannia, resten måtte returnere eller ble senket av tyske styrker, eller av skipenes egne kapteiner. "Gudvang" seilte uforstyrret helt til ut på dagen den 2. april. Da ble skipet observert av et tysk krigsfartøy som tok opp jakten og åpnet ild. Far og de andre ombord på "Gudvang" måtte gå i båtene og havnet i fangenskap, mens skipet sank. Senere – da status ble gjort opp – kom tragediens omfang for dagen: Av de 471 besetningsmedlemmene som hadde vært med på utbrytningsforsøket på de ti skipene, ble 19 drept under sprengning av skip og evakuering i livbåter. 124 mennesker kom trygt i land i Storbritannia. Mannskapet på de to båtene som returnerte kom velberget tilbake til Göteborg.
I første omgang ble 277 mennesker, derav 7 kvinner og 1 barn, sendt i tysk fangenskap. I begynnelsen av 1943 ble de stilt for en særdomstol, og dømt til langvarige tukthusstraffer. Under soningen av disse straffene døde ytterligere 43 personer i fangeleire som NN-fanger. Kvarstadbåtene kostet følgelig 62 mennesker livet. Far var blant dem som ble sendt til Tysklands som NN-fange.
Han var flere steder, men den første gruppen fra ”Kvarstadbåtene” kom til Sonnenburg 11. juni 1943. Tukthuset lå nordøst for Küstrin, og hadde tidligere vært kloster. Nå var det gjort om til NN-fengsel
De var omtrent ikke før kommet innenfor portene før de ble betraktet som NN-fanger. Ingen skulle vite noe som helst om dem, de var ganske enkelt slettet fra alle registre.

De skulle forsvinne fra alle registre

Dette med ”Nacht und Nebel” var en forordning Hitler utstedte i desember 1941, og i denne framgikk det at i de tilfeller hvor dødsstraff ikke kunne avsies innen 8 dager, skulle fangen føres hemmelig til Tyskland. Her skulle rettssaken finne sted. Tanken var at denne forordningen skulle virke skremmende på folk. Det at man ikke lenger visste hvor fangen befant seg. Var vedkommende i live, eller var han tatt av dage. Hjemme visste vi ikke noe om ham. Han var NN-fanger og følgelig også nederst på rangstigen.
Våren og forsommeren 1944 slo tuberkulosen til, og bortimot halvparten av fangene i Sonnenburg ble rammet.
Vi visste svært lite om hva som hadde skjedd med ham, for han hadde skriveforbud. Men mor fikk vite at han hadde havnet i et tukthus som het Sonnenburg, ikke så langt fra Frankfurt an der Oder.

Mor hadde en veldig vond tid

Vanskelighetene tårnet seg opp hjemme på Tromøya, og det var en veldig spesiell situasjon for mor som satt tilbake. Både ektemannen hennes og sønnen var arrestert av nazistene og sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. Hun hadde det langt fra lett i denne perioden. Tenk bare på den forferdelig usikkerheten hun levde i. Nå hadde hun to av sine nærmeste i tysk fangenskap og det var helt uvisst hva som ville skje med oss.
Far visste  jo ikke noe om at jeg var arrestert, men vi møttes i Neuengamme på slutten av krigen – det skal jeg senere komme litt tilbake til, sier Thomas, og tar oss med tilbake til Buchenwald igjen.
 
Det var elendige forhold i leiren, og flere av studentene pådro seg lungebetennelse. For min egen del var jeg heldig og klarte å holde meg frisk. Vi var jo også i den heldige situasjon at vi hadde flere medisinerstudenter blant oss. Noen av dem hadde faktisk nesten ferdig utdannet. De hadde vært i gang med å gjennomføre eksamen da de ble arrestert. Nå gjorde de en stor innsats for å hjelpe både oss og de andre fangene i leiren.

Heldigvis fikk vi sende brev hjem etter en tid, slik at mor fikk beskjed om at jeg var i live. Brevene måtte selvfølgelig skrives på tysk, og vi måtte alle sammen skrive at vi hadde det bra.

Men vi fikk selvfølgelig ikke lov til å skrive hvordan det egentlig var i denne konsentrasjonsleiren, og derfor ble alle brev sensurert før de ble sendt videre. De tyske makthaverne ville ikke at det skulle komme ut noe om de forhold som rådde i deres leirer. Men brevene kom fram til mor, og vi fikk etter hvert bedre kontakt ved at jeg kunne motta brev hjemmefra.
Leirledelsen og de som hadde ansvaret for oss hadde klokketro på at de skulle gjøre gode germanere av oss, og dermed satte de i gang med en spesiell offensiv. De hentet inn forelesere fra Universitet i Jena. Og ”dyktige” professorer skulle undervise oss i raselære osv. Vi måtte nødt til å møte opp, men jeg tror ikke det var noen av oss som hørte noe særlig etter. De aller fleste lot frasene deres gli lett og utvungent inn det ene øret, og like lett og utvungent ut av det andre. Selv om de forsøkte aldri så iherdig – noe germanere ble det ikke av oss.

Et voldsomt flyangrep

24. august gikk det flyalarm i leiren. Det var ”De flygende festningene” som nå slapp sin bombelast utover området ved Buchenwald. Det var ikke selve leiren som var deres mål, men DAW-fabrikkene (Deutsche Ausrüstungswerke) og de store Gustloff-verkene. I fabrikkene arbeidet det mange fanger fra leiren, og det ble produsert bl.a. våpen og krigsmateriell.
Men vi hadde flaks. Det var presisjonsbombing, ikke én bombe falt innenfor leirens piggtråd, men fabrikkanleggene og Gustloff-verkene var omtrent pulverisert, samtidig som SS-boligene ble hardt rammet.
De ansvarlige for bombeflygerne hadde valgt et tidspunkt for angrepet da de trodde det ikke var arbeidere i fabrikkene. Men begge fabrikkene var fulle av fangearbeidere da angrepet skjedde, og begge fabrikkene ble jevnet med jorden. I alt ble 350 fanger, 100 SS-menn og 56 sivile tyskere drept, mens ca. 500 fanger ble hardt såret.
Mange av de norske studentene ble satt inn i redningsarbeidet, og de gjorde en veldig flott innsats, ikke minst takket være at vi hadde så mange medisinere i vår gruppe.

Senere på høsten – nærmere bestemt den 23. september 1944 fikk vi beskjed om å gjøre oss klare for transport videre. Nok en gang ble vi stuet sammen i godsvogner. 40 mann – 8 hester var gjerne det målet som ble brukt når det gjaldt disse vognene. Det var trangt og ubekvemt.
Målet denne gang var SS-leiren i Elsass (Alsace) i den tyskokkuperte delen av Frankrike, der den andre gruppen norske studenter allerede hadde vært i flere måneder. Togreisen gikk via Weimar, Erfurt, Fulda, Frankfurt am Main og Freiburg, og Rhinen ble passert ved Mühlheim.

Den 26. oktober ankom vi Sennheim (Cerny) og ble innlosjert i SS Ausbildungslager St. Andreas. Tidligere hadde bygningene rommet et psykiatrisk sykehus, men stedet var nå omgjort til en militærleir, eller mer riktig – en SS-leir. Her traff vi igjen de studentene som hadde blitt sendt fra Stavern den 9. desember.

Sendte hjem bilde av meg

I den tiden jeg var der, gjorde jeg egentlig ingenting. SS hadde vel mer enn nok med å passe på sine egne styrker, og fronten nærmet seg ubønnhørlig. Rett som det var hørtes skyting - både dag og natt, og det var ingen som var i tvil om at de allierte styrkene var ”like rundt hjørnet”, ved Belfort og Remuremont
Under oppholdet i Sennheim ble det tatt et bilde av meg, og det fikk jeg lov til å sende hjem til mor. Da hadde håret grodd ut igjen, og jeg så atskillig bedre ut enn det jeg hadde gjort helt snauklipt og i fangedrakt i Buchenwald. 
Jeg husker godt Kommandant Wilde, eller Lillegutt, som vi kalte ham. Han hadde store planer for både oss og seg selv. Hans store drøm var at han en dag skulle ri foran oss oppover Karl Johan på en hvit hest, og bak ham skulle vi ”nyfrelste germanere” marsjere taktfast. Vi var med i hans planlegging og skulle være ”Den norske SS-Studentbataljonen”.

Hans store drøm var at han en dag skulle ri foran oss oppover Karl Johan på en hvit hest, og bak ham skulle vi ”nyfrelste germanere” marsjere taktfast. Vi var med i hans planlegging og skulle være ”Den norske SS-Studentbataljonen”.

Dette var ikke noe han bare tenkte for seg selv, men han forklarte oss hvordan han skulle arrangere det hele. Han skulle blant annet få jaget ut Quisling fra hans enemerker.

Videre til Freiburg

Etter det allierte gjennombruddet ved grensen til Sveits, ble studentene den 21. november kommandert til avmarsj, og Thomas forteller:
Vi marsjerte om dagen etter hverandre i en rekke og om natten i sluttet tropp. Første dagen gikk vi 24 km til Rufach, og dagen etter krysset vi Rhinen ved Breisach hvor vi ble oppdelt i tre grupper.  Gruppen jeg var med i måtte marsjere til Freiburg. En annen gruppe på rundt 200 studenter ble sendt til Burkheim, mens den tredje gruppen på 97 mann marsjerte til Bischoffingen.
I Freiburg opplevde vi det voldsomme flyangrepet mandag den 27. november. En stor del av byen ble ødelagt og et meget høyt antall sivilpersoner omkom. Ca. 170 av studentene oppholdt seg i byen under bombardementet.
Selv befant jeg meg på jernbaneområdet sammen med mange andre studenter, nærmere bestemt innelåst i en trang jernbanevogn. Vi var jo sjanseløse dersom en bombe eller granat skulle treffe vogna. Heldigvis fikk vi komme ut for å søke bedre beskyttelse. I det jeg gikk ut fra vogna var jeg uheldig og mistet pipa mi. Den var gull verd for meg, og jeg tok meg tid til å lete etter den mens de andre rushet av sted. En av dem mistet livet i dette angrepet.
Jeg fant pipa, og kanskje var det en styrelse at jeg ikke var med de andre akkurat på det tidspunktet. Jeg klarte å komme meg i sikkerhet, men et slikt angrep er noe som aldri kan slettes ut av hukommelsen.
Etter bombardementet var alt kaos, og mange av oss var med i opprydningsarbeidet. Jeg husker ikke riktig hvor mange dager vi holdt på med dette, men etter hvert ble vi kommandert ut på marsj. Turen  gikk gjennom Schwarzwald til Alpirsbach. Det var ikke noen form for forpleining, og vi var mer eller mindre skrubbsultne alle mann.  Vi marsjerte gjennom flere store fruktdistrikter, og klarte å noen stjele halvråtne epler som lå slengt i veigrøftene. Dette var selvfølgelig strengt forbudt. Men vaktholdet var ikke helt på topp, og da tok vi sjansen.
Omsider kom vi ganske så utkjørte til Alpirsbach. Her fikk hver av oss utdelt en halv liter tynn suppe. Transporten videre herfra foregikk i overfylte godsvogner, og varte i fire dager.  Som eneste næring på reisen fikk vi to ganger utdelt en halv liter suppe. Det var en lang og slitsom tur.

Tilbake i Buchenwald

Da vi endeling ankom Buchenwald den 14. desember kl 09 på morgenen håpet vi at vi nå skulle få hvile ut i ei brakke. Men den gang ei - dette ønsket kunne vi skyte en hvit pil etter, for vi ble stående på appellplassen hele dagen og natten med. Det var midt i desember måned og kulda beit seg inn i kroppen. Det var atskillig dårligere forhold i Buchenwald nå, og det var ikke snakk om å få noe å spise.

Men de danske politikonstablene, som vi i sin tid hadde hjulpet med mat ved deres ankomst, skjønte at vi hadde det forferdelig. Nå skaffet de oss mat i all hemmelighet. Vi fikk lov til å gå på toalettet, og det var i den forbindelse det lyktes danskene å smugle inn matvarer til oss. 
En dansk politimann uttalte senere "Da de norske studentene kom tilbake var de i en elendig forfatning, så vel fysisk som psykisk. De var sultne og tørste".

Forholdene var betydelig forverret

Først neste dag passerte vi gjennom desinfeksjonslokalet. og jeg fikk utdelt nytt fangenummer - 54271.
Denne gang ble vi plassert i den beryktede ”Kleinlager”, som var den verste delen av Buchenwald.  Her var forholdene elendige, og det døde 150 -200 fanger hver dag. 

Min andre jul i fangenskap ble ”feiret” i Buchenwald under svært spartanske forhold, Mat var det smått med, men danskene reddet nok en gang situasjonen for oss ved at de delte ut mat fra pakker de hatt fått hjemmefra. ”Underholdningen” ble besørget av russiske fanger som framførte russiske julesanger for oss.

På nyåret ble vi utkommandert til murstenspuss (Ziegelputz). Det var opprydningsarbeider i Gustloff-verket og vi måtte stå opp kl. 5 og arbeide fram til kl 17. Da måtte vi nærmest sluke turnipssuppen og så stille til appell igjen kl. 18. Og denne appellen kunne vare i flere timer. 

Etter en tid gjenvant vi vår gamle status og  i  midten av januar 1945 ble vi overført til vår gamle bygning i hovedleiren. Nå slapp vi å arbeide og kunne motta Røde Korspakker igjen. Noe som var en radikal forbedring av vår situasjon.

Ukene gikk og ryktene gikk som ild i tørt gress. På ulike vis klarte vi å følge med i krigens utvikling, og det var ingen som var det minste i tvil om at den nå hadde gått inn i sin siste fase.

Rykter om hjemreise

24. februar 1945 hadde en dansk fange fått vite at dansker og nordmenn, unntatt dem som var jøder, skulle sendes til konsentrasjonsleiren Neuengamme utenfor Hamburg og etter hvert videre til Norden.
Dette viste seg å holde stikk, og den 1. mars 1945 gikk vi for siste gang ut av portene i Buchenwald, og ble sendt med tog i lukkede godsvogner til konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg.
En slik reise var langt fra ufarlig i denne fasen av krigen. Allierte fly gjennomførte intense bombetokt for å smadre de tyske veiene og jernbanenettet. Underveis ble vi utsatt for flere slike bombeangrep. Angrepet om natten på jernbanestasjonen i Erfurt hvor toget vårt sto, var spesielt farlig.  Men som ved et under klarte vi å komme oss helskinnet fram og den 5. mars gikk jeg inn porten i Neuengamme.. 
Vi studentene var blant de første i det som siden er blitt kalt Bernadotte-aksjonen, som ankom leiren. De nærmeste dagene strømmet det stadig på med flere norske fanger fra forskjellige konsentrasjonsleirer, og etter hvert var det ca. 4 700 norske og danske fanger i leiren.

Vi var isolert i en egen blokk, og jeg visste ikke noe om at far var der samtidig. Men han hadde fått rede på at det var kommet en del norske studenter til leiren. Dette ville han undersøke nærmere, og stor var hans forundring når han oppdaget at jeg var en av dem. Og jeg var jo like overrasket over å treffe ham. Vi fikk også pratet litt sammen. Far havnet senere i Sverige.
 
Neuengamme var en fryktelig leir, på lik linje med de andre konsentrasjonsleirene i Hitlers germanske rike. Kommandanten  - Obersturmführer Anton Thurmann, - styrte med jernhånd, og det var ikke uten grunn at han hadde tilnavnet "Bøddelen fra Lublin". Tilstanden i leiren var meget dårlig, med skrik, slag og spark, lus og lopper. Fangene hadde vær så god å jobbe fra kl. 7 til kl. 18, og det gjaldt også for oss studenter.

En livsfarlig situasjon

Vi opplevde også en svært tilspisset situasjon en dag. Kapoene i leiren var tidligere forbrytere.  De hadde en grønn trekant festet på fangedrakten mens de politiske fangene hadde en rød. En dag ble en av studentene slått av en kapo. Han ble bråsint, tente på samtlige plugger og slo ned kapoen. Dermed hadde han brakt seg selv i en livsfarlig situasjon. Det var dødsstraff for slikt.
Kommandanten ble tilkalt for å forkynne straffen. Da tok en av studentene sjansen på å si sin mening. Det var juriststudenten Helge Rognlien som trådte fram, og sa omtrent  følgende til kommandanten: "Vi er ekte germanere, og hvordan ville De Herr Kommandant som germaner like å bli slått av en fyr som dette"?
Kommandanten var helt enig, og Rognliens snarrådighet reddet situasjonen.

I slutten av mars ankom svenske Røde Kors offiserer med Folke Bernadotte i spissen til leiren, og etterpå ble situasjonen vesentlig bedre for de skandinaviske fangene. 
3. april 1945 ble alle nordmenn og dansker erklært som sivilinternerte. Vi ble da fritatt for arbeid. (Den 11 april ble for øvrig Buchenwald  befridd av amerikanske styrker)

Vi skal hjemover

19. april 1945 fikk vi ved 22-tiden om kvelden beskjed om å være reiseklare neste morgen. Klokken 9 gikk vi inn i De hvite bussene fra Røde Kors, og 20. april 1945 - på Hitlers fødselsdag - forlot vi Det tredje rike for godt. Grensen til Danmark ble passert en halvtime før midnatt, og rett over grensen ble vi ønsket velkommen av dansker som serverte oss lapskaus og melk. Deretter ble vi kjørt i busser til Møgelkær, hvor vi ankom dagen etter.
Etter et kort opphold her gikk reisen videre til Sverige for rekreasjon og medisinsk behandling – for de som var i behov av det.
24. mai 1945 var jeg endelig tilbake igjen i Norge – etter måneder som fange i Hitler-Tyskland.

Tok opp igjen studiene

Etter hvert begynte jeg med studiene igjen, og tok det første bifaget et halvt år etterpå, og deretter de forskjellige fagene.
I 1949 giftet jeg meg, og året etter skulle jeg ut i jobb. På dette tidspunktet var det nærmest overflod av filologer, og dermed var det vanskeligere å skaffe seg en jobb.
Jeg fikk imidlertid jobb nordpå. Nærmere bestemt i Alta hvor vi var et år Der var det landsgymnas i en gammel tyskerbrakke.. Etterpå kom vi til Målselv og der jobbet jeg i realskolen. Hvis man var fem år nordpå fikk man fortrinnsrett til jobber sørpå.
Og vi flyttet da til Skien, og har siden bodd her. Her begynte jeg ved gymnaset og fikk en fin tid med gode kolleger.

Historielæreren som selv opplevde historien

Etter krigen var en del av jobben min å undervise i historie, og de opplevelsene jeg hadde vært gjennom under krigen ga nok en noe annen dimensjon på undervisningen.
Men egentlig har jeg ikke fortalt så mye om denne perioden i livet mitt. Det er jo nå gått over 60 år siden dette skjedde. Kanskje er det slik at det jeg opplevde den gangen fortsatt er i sterkeste laget. Jeg har nok ikke fortalt så mye, men nå har jeg i  alle fall lettet litt på sløret, sier Erik Thomas Dahll-Larssøn, her fotografert samen med sin kone hjemme i Skien.

Kilder:

Samtaler med Erik Thomas Dahll-Larssøn
Andresen, Alf Pahlow og Johansen, Helge Stray: Kvarstadbåtene. (Göteborgkonvoien)
Johan Grundt Tanums forlag 1946
Eidem, Knut; ”Aulaen brenner”  Norske studenter under hakekorset. Oslo: Gyldendal, 1980.
Sars og Tranøy: Tysklandsstudentene, J.W. Cappelen Forlag 1946
Stiftung Gedenkstätten Buchenwald und Mittelbau-Dora
Wikipedia – den frie encyklopedia
KZ Buchenwald