Speidergutten ble motstandsmann

Av Oddvar Schjølberg

Reinhard Enggrav er født i Kragerø, nærmere bestemt den 21. januar 1927. Han var 17 år, og skoleelev da han ble arrestert den 4. januar 1945. I løpet av det første forhøret hos de tyske okkupantene ble følgende konklusjon fastslått:

”Jeg fikk klar beskjed om at det jeg hadde vært med på kvalifiserte til dødsdom. Jeg hadde vært med i hjemmefronten og drevet med illegalt arbeid, og jeg hadde også forsøkt å hjelpe min bror å komme seg over til Sverige. Han var ettersøkt av Gestapo, og jeg hadde dermed gjort en straffbar handling.
 Alt dette hadde de svart på hvitt. Det var flere av vaktene som også mente at jeg ville bli sendt til Tyskland. Det var nok mest sagt fordi jeg skulle bli deppa, og for å presse meg”. 
Det er vårt tidsvitne Reinhard Enggrav som forteller dette, i samtale med Oddvar Schjølberg, og han sier videre:

Soknepresten var en mangfoldig kar

Jeg var bare 13 år da krigen kom til Kragerø. På fritiden var jeg aktivt med i speideren og ungdomsforeningen, i både frikirken og på bedehuset. Vi hadde et fantastisk godt kameratskap. Det var sokneprest Torkell Arnold Tande som var primus motor i speideren, og han lært oss ikke bare om speiderliv, men like mye om medmenneskelighet og hvordan vi hadde ansvar for våre liv. 
Etter teologisk embetseksamen ble han sokneprest i Sannidal i 1930. Han var en mangfoldig herremann, og var medlem av Sannidal kommunestyre fra 1934, og ordfører samme sted i årene 1937- 40, og igjen da krigen sluttet i 1945. Selv om han var både prest og ordfører hadde han alltid tid til oss unge. Og de idealene han sto for, ble også adoptert av oss. På slutten av 30-tallet begynte for alvor de uhyggelige tingene som skjedde i Hitlers Tyskland å kaste sine tunge skygger også inn over vårt land.

Mange forsøkte å skyve vekk usikkerheten, og trøstet seg til tanken om at krig var noe som ikke kom til å skje her hvor vi bodde. Men uhyggen ble atskillig mer påtrengende i september 1939. Det var med sjokk og vantro vi hørte nyhetene i radioen om at Hitlers soldater hadde marsjert inn i Polen. Dette skapte angst rundt om i Europa, og vi følte nok noe av det samme hjemme hos oss. Hva ville nå skje videre? Og det ble snakket om blant de voksne at Hitler kanskje også ville prøve seg på de nordiske landene. Deriblant Norge.

Det utenkelige skjedde

Den dagen krigen var et faktum i Norge bredte det seg en stor uhyggestemning. Jeg husker da vi hadde lagt oss om kvelden plutselig hørte flydur. Og vi tenkte straks at nå skal de bombe oss. Men det var Kragerø som var spesielt utsatt. Vi hadde slektninger i Kragerø som ble evakuert fra Kragerø og ut til oss i Kammerfoss, 5-6 kilometer fra sentrum.
Arne og Olaf – de eldste brødrene mine - var akkurat på denne tiden i militæret, men de ble ganske raskt avvæpnet og sendt hjem.
Olaf var i militæret i Kongsberg, mens Arne var marinegast og stasjonert i Horten. Arne kunne fortelle oss om mye av den dramatikken som skjedde de første timene av den tyske okkupasjonen. Havneområdet i Horten hadde blitt utsatt for bombeangrep, og like overfor Horten, ved Drøbak hadde den tyske stoltheten – krysseren Blücher – møtt sin skjebne. Senkningen av Blücher brakte alvoret inn over oss med full tyngde. Det utenkelige hadde skjedd. Det foregikk nå krigshandlinger på norsk territorium. Krigen vi hadde hørt om ute i Europa hadde nå også kommet til Norge.

Horten havn etter bombeangrepet

Det ble usikre tider også i Kragerø, og det gikk ikke så lenge før vi så de første tyske soldatene. Det var noe uhyggelig med de tyske troppene som kom langs ”sørlandske hovedvei”, som det het den gangen. Vi så når de passerte forbi Vadfoss og Årøsvingen, godt utrustet med moderne våpen og kjøretøyer, på vei for å befeste sin posisjon rundt om på Sørlandet.

Ble beskutt

Jeg husker veldig godt en episode fra krigens første dager. Vi skulle på speidermøte en kveld, og da passerte det en stor tysk transport med feltkjøkken og det hele. Vi ble redde og gikk en omvei gjennom skogen. Imidlertid stoppet denne kolonnen, og soldatene skulle ha bespisning fra feltkjøkkenet. 
Da gikk det ikke bedre enn at nysgjerrigheten vår tok overhånd, og vi listet oss ut på en fjellskrent og så rett ned på tyskerne.
Uheldigvis kom en av oss borti en stein som raste nedover fjellsiden. Det ble straks et voldsomt liv og røre der nede, og soldatene åpnet øyeblikkelig ild. Vi ble livredde og forsvant innover i skogen det beste vi hadde lært. Det var mitt første møte med den tyske militærmakten, men det fortalte med all tydelighet at det var en overlegen motstander Norge sto overfor. 
Det var ingen provokasjon fra vår side, men rett og slett et uhell. Det skulle ikke mer til før de var på hugget. Og de visste jo ikke hva som var oppe i lia. Det kunne like gjerne ha vært en norsk motstandsgruppe, så tyskerne tok ingen sjanser.

Jeg måtte ta et standpunkt

Sokneprest Tande, som var speiderlederen vår ble raskt med i motstandsarbeidet, og han ble leder for heimefronten og det illegale arbeidet i den delen av Telemark krets som hørte innunder Kragerø. Denne avdelingen fikk betegnelsen 17D. 
En dag kom Tande og spurte om vi ville gå med i ordonnanstjenesten. Vi var i 16-17 årsalderen, og dette var lenge før mobiltelefonens tid. De hadde riktignok sendere med batterier på den tiden men det var noe store tunge greier, så det var enklere å bruke oss til å videreformidle beskjeder. Nærmest som vandrende mobiltelefoner. Men jeg skal ikke legge skjul på at det var en rekke farlige oppdrag.
Som speidere hadde vi nok fått en spesiell ballast som viste seg å fungere godt i den situasjonen Norge nå befant seg.
Speiderbevegelsens stifter- Baden Powel – kom i 1906 med en lærebok i militær etterretning. Allerede året etter arrangerte han en leir for å prøve ut sine ideer om en organisasjon for gutter. I 1908 kom den første speiderhåndboken på markedet: ”Scouting for Boys”. Deretter gikk det slag i slag, og speiderbevegelsen utviklet seg raskt til en bevegelse hvor barn og ungdom lærte blant annet de grunnleggende teknikkene som var aktuelle i militær etterretning.
Rolf Dahlø sier i sin bok ”Skjebnetråder”: ”Etterretningsmannen som grunnla speiderbevegelsen, var ikke blind for verdien av at så mange barn som mulig lærte en del grunnleggende teknikker som ville være verdifull kunnskap og erfaring i krig.
Speiderbevegelsen skulle ikke forberede medlemmene på krig, men de personlige egenskapene og ferdighetene som bevegelsen ga medlemmene for et liv i fred, gjorde dem også forberedt på noe av det de møtte i en total krig hvor krigen ikke bare ble utkjempet langs frontlinjer.”

Dette med krigsproblematikken var ikke noen enkel sak å hanskes med, for jeg hadde jo også som kristen min åndelige ballast med meg. Men jeg kom fram til at det var rett det jeg gjorde når jeg ble med i motstandsarbeidet mot nazismen. Dermed gikk jeg helhjertet inn i frigjøringsbevegelsen og heimefronten.
Som speidere var vi blitt glad i landet vårt, og nå hadde noen kommet og tatt landet fra oss, det gjorde sitt til at vi måtte gå i front. Selv om vi ikke i første omgang bar våpen, så var vi såpass oppegående at vi skjønte at den krigsmakten som tok Norge, de var ikke akkurat sendt fra Gud. Vi måtte være realister.
Vi disponerte litt forskjellige våpen og sprengstoff. Det kom flyslipp fra England med våpen og annet utstyr. Dette ble berget og skjult godt i påvente av ulike aksjoner. Sannidal hadde forøvrig mange gode elgskyttere, så det var ikke problemer med skyteferdighetene eller opplæringen.

Fire brødre i illegalt arbeid

Vi var seks brødre, og fire av oss ble med i det illegale arbeidet. Det var nok ingen enkel sak for mor.  Hun var mye hjemme alene med omsorgen, og ikke minst alle tankene hun sikkert gjorde seg mens vi var ute i ”ulovlig” ærend. Tre av oss var med i Speiderbevegelsen, men da den ble forbudt, og Tande kom med sitt spørsmål, gikk vi nærmest automatisk over i det illegale arbeidet, sammen med en annen av brødrene mine. Vi fant kjapt ut at vi kunne jo bruke mange av de tingene vi hadde lært i speideren, i arbeidet mot nazistenes virksomhet i Norge
Far jobbet på Sørlandsbanen som skytebas og lå mye borte. Jul, påske og pinse var storhelger som han kom hjem. Ellers lå han ute på anlegg. Så mor hadde nok mange våkenetter. Det var mange husmødre som virkelig sto på og jobbet i det stille.

Presten ga ut den illegale avisen

Min onkel og tante hadde en gård i Sannidal, og her var også telegrafstasjonen. Begge to var med i motstandsarbeidet, og tante var en av dem som leverte informasjoner til hjemmefronten. Vi brødrene fikk jobbe litt på gården, og dermed hadde vi også litt tilgang på matvarer til det daglige husholdet. Vi brukte sykkel til og fra hjemstedet vårt. 
Og når vi skulle hjem etter endt arbeidsdag hadde vi fått tak i kjøtt, flesk og melk og  plassert dette i sykkeltaska., gjerne sammen med ei illegal avis. 

Avisen var det presten som sto for, og han var både redaktør og utgiver. Det var en liten stensilert avis med de siste nyhetene som var lastet ned fra Radio London. Den hadde navnet Budstikka – og den fordelte vi etter en fast rute.
Det var noen som tok imot sendingene fra London, skrev dette ned, og så sørget Tande for å mangfoldiggjøre det. 
Så fort avisene var stensilert opp, var det klart for å distribuere dem videre. En jobb som blant annet vi tok oss av.

Slapp unna nok en gang

Vi hadde faste ruter vi leverte etter, og det var til lojale nordmenn. Jeg skulle blant annet levere til en kjøpmann som skulle ha flere aviser for å dele dem ut videre. Han hadde en gammel bakerovn som han skjulte avisene i.
Jeg husker spesielt en gang da jeg skulle ut med avisene og jeg kom så langt som til Årøsvingen. Det var et knutepunkt langs veien, hvor bl.a. flere bussrutes møttes. Derfor hadde tyskerne opprettet kontrollpost der. Da jeg kom var de tyske vaktene opptatt med å undersøke en lastebil, og jeg tenkte først jeg skulle snu, men de hadde kanskje sett meg likevel, så jeg forsøkte å komme meg forsiktig forbi uten at de som kontrollerte lastebilen oppdaget meg. Men uheldigvis skranglet det litt i melkespannet, og dermed var det gjort.

Soldaten bråsnudde seg og ropte ”Halt!!” Men jeg torde ikke stoppe. Jeg hadde jo ikke bare melk med, men flere eksemplarer med illegale aviser, så jeg hev meg på sykkelen og tråkket i vei så fort jeg kunne, mens kulene føyk rundt ørene på meg. Det er helt utrolig, men jeg ble ikke truffet.

Idet jeg passerte en forstøtningsmur klarte jeg å hive meg ned bak denne. Og bare sekunder etterpå raste motorsykkelen forbi med tyske soldater. Uten å oppdage meg. Dermed var jakten i gang. Heldigvis var jeg godt kjent i området, og klarte å komme meg videre i skjul av terrenget, via noen skogsholt og hjem. En helt annen vei enn den de med motorsykkelen kjørte. Men de burde jo ha skjønt at jeg ikke kunne ha kommet så langt på sykkelen. Men det ble ikke noe mer ut av det. De ga sikkert opp etter en stund og jeg kom meg helskinnet hjem. Men det var veldig nære på at jeg hadde blitt tatt.

Vi peiles inn

Broren min var en av dem som hadde radio. Han hadde bygd radioen inn i veggen bak bokhyllen, og det var ikke noen som kunne se at det var noen radio der. Men vi oppdaget at tyskerne hadde sine mistanker, for etter en tid dukket det stadig opp en tysk peilebil (Bildet) som forsøkte å finne ut hvor radiomottakeren var. Og etter hvert konsentrerte den seg mer og mer om området ved huset vårt. 

Da ga Tande beskjed om at vi måtte ta en pause med mottakingene, for nå begynte det å bli farlig. Dermed tok broren min Edvard med seg radioen på sparken, og møtte Tande ved Sannidal stasjon. Han tok vare på radioen og plasserte den i hønsehuset på prestegården i Sannidal. Senere ble radioen flyttet til stallen. Der satt vi og tok imot sendingene fra London og Tande skrev ned nyhetene. 
I prestegården hadde han rigget opp utstyr til å kopiere opp med, og det gikk greit en lang stund. Men en dag troppet tyskerne opp på tunet utenfor prestegården. Det var ikke for å arrestere ham, men de hadde nok fått nyss om at det foregikk mer enn bare kirkevirksomhet fra presten og prestegården. Nå skulle de undersøke husene. Men Tande hadde på det tidspunktet fått vekk alle avisene så de fant ikke noe som helst. Han hadde også fått gjemt unna kopieringsutstyret, og inne i storstua på prestegården hjalp kona til med å brenne opp ”farlige” og avslørende papirer og aviser.
Tande fortalte siden at alt hadde skjedd så fort at papirene som var brent, fortsatt var leselige. Hadde tyskerne vært mer nidkjære i sin undersøkelse, så hadde de kunnet lese mye av de sensitive papirene. Tande var heldig den gangen.

Gruppen blir avslørt

Vi fortsatte ennå en stund med det illegale arbeidet, og det var stadig oppdrag til oss ”speiderguttene”, men etter hvert begynte det å hardne til, og det var ikke tvil om at tyskerne var på sporet av noe i vårt distrikt. Så begynte ting å skje i rask rekkefølge.

En dag kom det en telefon fra Oslo med beskjed til Tande om at nå begynte det for alvor å brenne under føttene hans. Han måtte komme seg unna så kjapt som mulig. Ivar Skarvang bodde like ved prestegården, og han var også med i sambandstjenesten. Han fikk spørsmål om han kunne kjøre inn til Strat med hest og slede. Og det ble en spennende ferd. Det ekteparet som bodde på Strat var barnløse, og derfor ble dette stedet valgt ut. Det var ikke noen trafikk til og fra noen skole og det var bare en dårlig tømmervei som førte fram til gården. Nå ble familien Tande flyttet ut dit i all hast. Tande forteller selv om denne hendelsen:

16. januar 1945 måtte jeg og min familie gå i dekning på gården Strat i Gjerstad. Denne dagen var jeg i en begravelse. Da jeg kom hjem sier kona: Det har vært en telefon fra Oslo, de sa bare; kom dere vekk.
Årsaken var at en god sannidøl - Olaf Enggrav, en av mine første konfirmanter to ganger hadde rømt fra arbeidstjeneste på Lista og nå var ettersøkt. Jeg hadde noen blanketter som ga ”reisetillatelse” til Oslo. Olaf kom til rett adresse, men da han sammen med andre jordbruksarbeidere i en buss til Østfold sto på Ankertorget i Oslo, ble det hele angitt og bussen kjørte til Victoria Terrasse. Han satt i enecelle i tre måneder, ble forhørt, fikk rapp over ryggen, men nektet å si noe. Før jul 1944 meldte han fra at han ikke greide å tie lenger. Etter å ha fått beskjed fra Oslo kjørte vi til Strat hvor foreldrene til Marie Skarvang bodde. Vi kom dit i mørke om kvelden. Da vi vel var kommet fram sendte jeg melding inn til Oslo om at Olaf kunne snakke. Det eneste fengselsstyreren sa: Det var en merkelig sokneprest. Så ble han overført til Berg fangeleir hvor han satt sammen med mange gode nordmenn til krigen sluttet.
På Strat hadde vi det rent for godt. Kari og Torgrim visste ikke det beste de skulle gjøre for oss. Jeg har mange ganger siden tenkt på hvor freidig det var slik å legge seg innpå folk. Kari sa: Dikkan kan få staua og staueloftet , så kan dikkan få melk og poteter og så får vi korta. Så holder presten en andakt hver onsdag kveld og hver søndag formiddag” Opplest og vedtatt! Men at vi skulle bli der helt til 8. mai tenkte vi ikke på da. Vi hadde med oss gode “grenseboerbevis”. Vi var fra Kristiansand, bodde i Sankthansgaden 12. Vi het inspektør Thor Karlsen med hustru Randi og sønnen Jonas. Vi var på rekreasjon.
Eigil Kristensen holdt kontakten med x-u. Det var fint skiføre den vinteren. Da “Jonas” fikk en lei verkefinger kom dr. Høilund fra Kragerø ut med penicillin og reddet fingeren. Sigrid Lindheim tok seg av prestegården, gode naboer fjernet verdisaker og møbler, så da lensmannen kom kunne han bare konstatere at presten var “reist til Sverige” Kragerøpresten måtte vikariere.
Jeg skal aldri glemme 8. mai 1945 da jeg kunne dra inn i bygda som fri mann og se det norske flagget på Linnomgårdene. Og så den første søndag i kirke, speiderne samlet med flagg i spissen. Og så søndag i Kjøllebrønd. Alle var samlet utenfor, varaordfører Erling Mørland ønsket velkommen tilbake og vi sang “ Ja, vi elsker dette landet “
Så langt Tande.

(I heftet - Sannidal i krigsårene1940-45 - kan Ivar Skarvang legge til følgende opplysninger: Han var egentlig på vei til Skarvang gård med prestefamilien. De hadde fått lov til å komme dit. Men da de kom til Langvann bad Tande ham å snu. Han hadde begynt å tenke på at det på Skarvang var skolebarn, og mente det var bedre å dra til Strat .)

Jeg ble arrestert tidlig på morgenen

Ikke lenge etter at Ivar hadde fått levert prestefamilien på Strat kom lensmannen til prestegården. Han traff Ivar og moren Marie. Ivar ble brakt inn til forhør hos lensmann Moland, han som gikk for å være nazist. En skulle nesten vært en flue på veggen under det forhøret. For mens Ivar løy som aldri før, satt lensmann og noterte det hele ned på et gråpapir. Her var det ikke mye snakk om offisielle papirer. Det sier seg selv at man kan ikke putte et gråpapir inn i de papirene som tyskerne skulle ha til sine arkiv.
Jeg var imidlertid blitt arrestert før dette skjedde. Allerede den 4. januar 1945 ble jeg hentet av Gestapo tidlig på morgenkvisten.
Broren min ble som nevnt tatt i en buss, rett før de skulle forsøke å komme seg til Sverige. Det er ingen tvil om de på en eller annen måte ble angitt, men jeg kan ikke si hvem som anga dem. På den tiden var de veldig sensible på svenskegrensen. Svenskene ville forsøke å hindre at nazister tok seg over. For de hadde opplevd at angivere hadde klart å komme seg inn i Sverige på falske premisser. Her jobbet de i det skjulte og sendte informasjon tilbake til naziregimet i Norge, der de anga motstandsfolk.

I hanskerommet på bussen hadde de gjemt koder og navn på de som hadde vært med på med å utstede og lage de falske reisetillatelsene de var utrustet med. Selv om papirene var aldri så godt gjemt ble de funnet. Og blant navnene sto mitt navn. Dermed var løpet kjørt for meg. På denne tiden oppholdt jeg meg vanligvis i skjul ute på bestemte plasser i skogen. Men akkurat den 4. januar var jeg hjemme.

Det var noen nazister i bygda, men det var ikke så mange. Men en av dem hadde nok oppdaget at jeg var hjemom, før jeg skulle gå i skjul igjen. Tidligere på dagen hadde jeg vært innom noen av kjøpmennene for å få med meg noen forsyninger innover til Lindheimseidet, der hvor vi lå i skjul. Men jeg valgte å overnatte hjemme denne natten. 
Tidlig på morgenen ble jeg vekket av at det banket hardt på døra, og utenfor sto et par Gestapo-folk. De spurte om jeg var Reinhard Enggrav. Da jeg bekreftet at det var meg, tok den ene av dem fram en pistol og sa at jeg var arrestert. Det var norske gestapister som var hjemmehørende i Oslo, og de hadde kommet ned til vårt distrikt i løpet av natten.
Selv om dette skjedde veldig tidlig på morgenen så var allerede mor i gang nede i vaskekjelleren. Så jeg spurte om det var greit at jeg sa fra til moren min. 
Hun hørte ikke at jeg ropte, men da jeg ville gå ned i kjelleren tok han ene et grepa tak i meg. Jeg fikk ikke lov til å gå ned i kjelleren. Heldigvis hørte mor meg til slutt og kom opp.
Det var tydelig at dette var en vanskelig situasjon for henne. Hun hadde ikke hørt noe fra Olaf, den eldste broren min, og visste ikke noe om hvor han befant seg. Nå ble det sikkert ikke noe bedre når jeg ble arrestert.
Lensmannen i Sannidal hadde ikke noe med min arrestasjon å gjøre. Mange mente at han hadde nazisympatier. Men når han fikk ordre om å arrestere noen så ventet han alltid så lenge at de rakk å stikke av. Så han hjalp egentlig veldig mange til å rømme. Han var uten tvil i mange konfliktsituasjoner.

Med tog til Oslo

Jeg ble nå plassert i den tyske fangeleiren ved Kragerø, før jeg skulle videresendes med toget til Oslo. Allerede her begynte jeg å legge konkrete planer for hvordan jeg skulle rømme under transporten. De to som hadde arrestert meg, ønsket å ledsage meg i en egen biltransport til Oslo, men lederne for leiren nektet plent å gå med på dette. Det hjalp ikke noe som helst om Gestapo-folkene maste aldri så mye.
Den gang gikk det jernbane fra Kragerø, og det ble derfor bestemt at jeg skulle sendes med ettermiddagstoget fra Kragerø. Det var det vi kalte for ”Skoletoget, for det var det som elevene på realskolen brukte når de skulle hjem. Det var et tog som gikk til Neslandsvatn, og der skulle vi bytte over til Sørlandsbanen og videre innover til Oslo. I den samme vogna satt flere av skolekameratene mine og tittet på meg med store øyne. De skjønte jo at jeg var tatt for ett eller annet siden jeg ble eskortert av to mann. Men ingen av dem visste noe om at jeg hadde vært med i det illegale arbeidet.
Jeg tenkte at jeg skulle prøve å hoppe av toget ca 50 meter før det gikk inn i tunnelen ved Kammerfoss holdeplass, der jeg vanligvis gikk av. Hvis jeg klarte å stikke av i skjæringen rett før tunnelen, mente jeg at jeg hadde en sjanse til å komme unna.

Rett før vi kom til tunnelen gjorde jeg meg klar. Inntil nå hadde jeg prøvd å gi inntrykk av at jeg mer eller mindre satt og døset. Men idet jeg skulle gjøre alvor av forsøket, var det som om to hender grep fatt i meg. I dag ville man sikkert kalt det englehender. Og jeg klarte ikke å gjennomføre flukten. Heldigvis ble det ikke noe av fluktforsøket for det ville utvilsomt gått ut over de andre i familien, men i min fantasi tenkte jeg ikke så langt.
Jeg hadde all grunn til å være redd, men under resten av togturen klarte jeg å roe meg ned. Men jeg kan aldri glemme de hendene som holdt meg tilbake. For de reiser samtidig en rekke spørsmål for meg. Er det bare noen som føler det slik? Hvorfor var det ikke hender som grep inn og reddet andre i samme situasjon? 
Jeg tror ikke det nytter å spekulere i slike ting, men vi må godta at det er en rekke ting som skjer i livet som vi ikke kan forklare, eller forstå.

Harde forhør

Da vi kom til Oslo ble jeg straks transportert opp til Victoria Terrasse hvor jeg måtte gjennom flere forhør. Nå var det ikke noe hyggelig forhør, men jeg klarte på en eller annen måte å holde tett. Derfor ble jeg selvfølgelig forespeilet at jeg kom til å bli innkalt til nye forhør. De konfronterte meg også med at broren min satt på Victoria Terrasse.
Det var min eldste bror Olaf - som også var tatt. Han ble senere sendt til Berg leir, nede ved Tønsberg og satt der fram til krigens slutt. Han klarte seg heldigvis.
Berg var for øvrig den eneste fangeleiren i Norge som bare hadde norske fangevoktere, deriblant flere frontkjempere fra Tønsberg-området. Her ble blant annet alle jøder fra Sør-Norge internert før de ble sendt på marsj ned til jernbanen for å gå ombord i fangeskipet Donau, som brakte dem til det endelige bestemmelsesstedet i Polen, nærmere bestemt Auschwitz. 
Fangebehandlinga der var svært tøff, og tre av vokterne ble idømt livsvarig tvangsarbeid i rettsoppgjøret som fulgte etter krigen
Berg interneringsleir ble kalt «Quislings hønsegård» fordi enkelte jøssinger og andre nazimotstandere brukte hønseringer, det vil si små fotringer av metall for merking av høns, som protestmerker i norske farger mot myndighetene og den tyske okkupasjonen. Quisling-regjeringen bestemte seg for å opprette en hønsegård for disse «hønsehuene» på Berg. Ministerpresident Vidkun Quisling sa følgende om dette i en tale som han holdt på Nasjonal Samlings stevne på Borrehaugene pinsa 1942 og som ble gjengitt i partiavisa Fritt Folk: «17. mai gikk endel mennesker rundt med hønseringer på fingrene Vi skal opprette hønsegårder for dem. Her i nærheten av Tønsberg vil vi således få i stand en stor hønsegård.»
Berg var en hard leir, administrert av norske nazister som gjerne ville løpe de nye makthavernes ærend. Blant annet hadde de en fryktelig straffeeksersis i leiren.
Olaf fortalte ikke så mye om det han hadde opplevd i leiren. Og han hadde nok sine grunner for det.

På enecelle

Foto: Digital museum

Etter det første avhøret ble jeg satt i enecelle på Victoria Terrasse (Bildet), og det var nok det verste for meg. Ikke minst når tankene begynte å trenge seg på. Under avhøret hadde det ikke blitt lagt skjul på at det illegale arbeidet jeg hadde deltatt i kvalifiserte til dødsdom. Av vokterne fikk jeg i tilegg opplyst at det også kunne resultere i at jeg ble sendt til Tyskland, med alt hva det innebar.

Jeg slapp rimelig greit unna det første avhøret, men det er klart at det gjorde inntrykk på meg når jeg ble forespeilet en dødsdom. Å si noe annet ville være galt. Etterpå kom det en rekke reaksjoner.
Mor hadde fått greie på at jeg satt på Victoria Terrasse, og det var ille for henne. Men det var vel nesten enda verre med broren min Olaf. Hun visste at han var arrest av Gestapo, men hun visste ikke noe om hvor han var blitt ført hen, eller om han i det hele tatt levde lenger. Mor hadde en veldig sterk kristentro, og jeg har fortsatt hennes gamle bibel, og i den har hun skrevet inn med blyant: ”Kom til meg alle dere som har tungt å bære, og jeg vil gi Eder hvile”. Det var ordene som ga henne trøst i den vanskelige tiden.
En kort periode hadde jeg en cellekamerat på Victoria Terrasse, men han ble raskt sluppet ut igjen og dermed satt jeg alene igjen. Det var harde saker, og jeg hørte skrik og bråk fra andre rom eller celler, og jeg ante at det var harde forhør som pågikk. Forhør hvor man brukte tortur for å få fangene til å snakke. Og det var en psykisk påkjenning for meg. Jeg hadde ingen erfaring med det å sitte innsperret. Men om det var aldri så mørkt så hadde jeg likevel et håp.
Da jeg ble arrestert spurte jeg om jeg kunne få lov til å hente nytestamentet mitt, men det ble blankt avslått.
Nå skulle jeg gjerne hatt det i cellen. Heldigvis hadde jeg lært mange ”minneord” den tiden jeg gikk på søndagsskolen, og nå dukket de opp igjen i erindringen min. Sammen med andaktene vi hadde hatt i speideren. Det at jeg kunne sette min lit til disse ordene fra bibelen gjorde situasjonen lettere for meg, og hjalp meg gjennom fengselsoppholdet. Det ble nå en byggende faktor.

Tande formidlet beskjed

Under avhørene gikk de forholdsvis hardt innpå meg. Nazistene visste at det var flere motstandsgrupper i området jeg kom fra og, og de var i første rekke ute etter å få tak i navn på de som var involvert i det illegale arbeidet. Og ikke minst var de ute etter navnet på lederen. Jeg var livredd for å røpe noen av de andre, og jeg stålsatte meg under forhørene. Men en dag fikk Tande formidlet en beskjed inn til meg om at jeg kunne snakke ut, og oppgi hans navn, fordi han var kommet på et sikkert skjulested. Det er ganske utrolig hvor godt han organiserte motstandsarbeidet. Via egne kanaler fikk han altså formidlet beskjed inn til meg på Victoria Terrasse om at han var i sikkerhet på denne gården, som lå veldig uveisomt til i Gjerstad. Selv om jeg nå kunne oppgi hans navn lot jeg det likevel være.
Det var en veldig prøvsom tid jeg tilbrakte i cellen. Jeg hadde med meg min barnetro og jeg regnet meg som en personlig kristen, men jeg skal ikke nekte for at nå kom jeg i store anfektelser og troen min ble satt på en virkelig prøve.
På den annen side gjorde dette også noe med meg, og jeg har vel heller aldri kommet så langt i mitt trosliv som nettopp da. For da kunne jeg av hjertet si: Skje din vilje. Jeg overlot alt til Gud og selv om det var usikkert med hva som ville bli utgangen av min sak, så følte jeg en dyp indre ro.

18-årsdagen ble feiret på Bredtvedt

Etter avhørene på Victoria Terrasse ble jeg fraktet til ei celle på Bredtvedt, og da ble situasjonen noe lysere. Her var vi flere i cella, det var et såkalt ”Ventefengsel” hvor vi skulle være mens vi ventet på dommene våre. Nå hadde jeg noen å prate med, og dermed fikk jeg de tunge tankene litt på avstand. Selv om jeg fortsatt ikke visste noe som helst om utfallet av saken min.
På Bredtvedt var det alltid mange håndverkere. Både snekkere, elektrikere og rørleggere.  De hadde mange forskjellige oppdrag rundt om på området og kunne bevege seg forholdsvis fritt.
Og de smuglet beskjeder ut og inn i fengselet. På bursdagen min - 21. januar - klarte de å smugle inn en hel del gode kaker. De hadde plassert dem i bunnen av vedkurven. Dette visste jeg ikke noe om, men de hadde tydeligvis fått greie på at jeg fylte år, og de hadde sine triks. Dermed kunne jeg feire min 18-årsdag i fengselet. En veldig underlig opplevelse. Jeg var innesperret bak murene, men jeg var likevel ikke glemt. Det var noen som visste om meg, og nå sendte de meg en hilsen.
Mens jeg satt fengslet var det flere av de andre i motstandsgruppen som jobbet for å få satt meg fri, og kort tid etter skjedde noe helt uforklarlig. 
Det var ”noen” i Drammen som drev med falske løslatelsespapirer. Og de klarte i flere tilfeller å smugle inn slike papirer til dem som satt virkelig hardt i det. På Bredtvedt hvor jeg satt var det som nevnt mange vanlige håndverkere som jobbet til daglig. Det var jo et stort fengsel, og de hadde mange ulike oppdrag på området. Dermed kunne de komme og gå ut og inn av leiren. Noen av disse håndverkerne var utvilsomt med i hjemmefronten, og de hadde kontakt med ”Drammensfolka”. Nå hadde en av dem fått med seg slike papirer som gjaldt meg. På en eller annen måte hadde han klart å få lagt disse papirene inn i vaktstua, i et øyeblikk da begge vaktene var ute.

Det går vel bra

Utpå dagen - den siste dagen i januar måned - kommer det beskjed til meg om at jeg er fri og skal løslates. Jeg forsto ikke noe av det som skjedde. Vaktene hadde ikke ifølge forskriftene dobbeltsjekket løslatelsen, men tok helt bokstavelig det som sto i de falske papirene. Dermed kunne jeg reise fra Bredtvedt.
Noen av dem jeg satt sammen med, satt virkelig hardt i det, og de hadde behov av å få ut noen viktige beskjeder. Jeg fikk disse papirene og fikk stappet dem inn på kroppen. Og håpet at det ville gå bra. Prøvde å forme det helt etter kroppen slik at det ikke skulle synes utenpå klærne.
Da jeg kom i vakta visste jeg at de vanligvis hadde kroppsvisitering av alle som forlot Bredtvedt. Det var veldig viktig for okkupantene at det ikke kom ut noen opplysninger om hva som foregikk innenfor murene. Og jeg var fullt klar over at jeg risikerte å bli visitert. 
Da jeg kom i vakta viste det at han som satt der den dagen opprinnelig var fra Kragerø-distriktet, og dermed begynte vi å prate om løst og fast fra hjemmedistriktet vårt. Jeg tenkte at her er min sjanse, så jeg benyttet anledningen til å spørre om han kjente den og den. Og etter hvert kom vi fram til at vi hadde mange felles kjente. Så i stedet for kroppsvisitasjon ble det en hyggelig prat. Han glemte rett og slett å visitere meg, og jeg ble etter en stund ganske enkelt vinket ut av porten – til friheten.
Hadde jeg blitt tatt med alle disse papirene på meg, er det ikke tvil om at løpet ville være kjørt for mitt vedkommende. Men det gikk altså godt, beskjedene kom dit de skulle, og jeg kom hjem igjen. Men det var noen veldig spennende minutter inne i vaktstua.

Gikk straks i skjul igjen

Etter at jeg var satt fri kom jeg meg videre til Kragerø med toget. Deretter dro jeg hjemom for å vise mor at jeg var i god behold, men det ble bare et kort besøk. Det var bare et tidsspørsmål før det ville bli oppdaget at mine løslatelsespapirer var falske, og da ville jeg straks bli etterlyst igjen. Så jeg måtte komme meg ut i skogene for å skjule meg. Det var altfor farlig å være hjemme.
Det viste seg at saken min dro ut i langdrag. Dette var i månedskiftet januar-februar 1945 og det var ingen av dem som etterforsket min sak, som ikke forsto at slutten på deres karriere nærmet seg med stormskritt. Og det ble viktigere for dem å berge sitt eget skinn, enn å konsentrere seg om en skoleelev fra Kragerø som hadde vært med i det illegale arbeidet.
Jeg vet heller ikke om det fikk noen konsekvens for de vaktene som hadde sluppet meg ut på grunn av de falske papirene. Det er ikke tvil om at det ble gjort en grov tabbe – men heldigvis til min fordel.
Jeg kom meg velberget ut til skjulestedet vårt og oppholdt meg der fram til frigjøringen. Denne tiden benyttet vi til trening. Ingen var lenger i tvil om at Norges frigjøringstime nærmet seg, og vi ville være klare til den dagen. Vi ventet bare på klarsignalet fra lederen vår. En kveld var tiden inne.

Tyskerne ønsket oss velkommen

På kvelden den 7. mai kom Tande fra gården Strat, der hvor han skjulte seg. Han kom roende over vannet og ga oss beskjed om at nå kunne vi gjøre oss klar til å ta telegrafstasjonen i Sannidal. Denne lå på Tangen, på tomta til min tante og onkel. Der hadde okkupantene rekvirert telegrafstasjonen, og den var en veldig viktig posisjon under okkupasjonen, fordi det var herfra fienden formidlet sine meldinger. Den var vanligvis bemannet med fem - seks tyskere. Jeg tror de fleste av dem var offiserer. Nå skulle vi samkjøres med en større styrke fra Kragerø, for å ta telegrafstasjonen tilbake. Vi hadde ikke noen uniform, men hadde et armbind som viste at vi var med i heimefronten.
Da vi kom inn i Sannidal skjedde det utrolige – vi ble ikke møtt med et motangrep, men tvert i mot ønsket velkommen. Tyskerne var bare glade. Endelig var krigen slutt.
Jeg må berømme hjemmefronten i Telemark for den disiplinen de utøvde i frigjøringsdagene. De opptrådte korrekt, selv om det var noen tyske offiserer som kjempet til siste slutt, blant annet i Gjerpenområdet.
Fem lange okkupasjonsår var slutt, og det kunne nok være lett å gi rom for hatet. De aller fleste opptrådte korrekt. Men det var noen som slapp ut sin aggresjon, og ikke minst gikk det utover de jentene som hadde pleiet kontakt med de tyske soldatene. Her skjedde det overgrep som ingen bør være stolte over.
Krigen satt dypt i den norske folkesjelen, og kanskje det må gå enda en generasjon før man kan legge dette bak seg.

Fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv

Tiden etter krigen ble også spesiell for meg. Jeg var så heldig å få drive med arbeide blant ungdom. Det er et utrolig givende arbeid. Og det er klart at jeg kan bruke de erfaringene jeg gjorde under krigen for å illustrere viktigheten av at alle og enhver kan gjøre en innsats i sitt lokale miljø. Og det gjelder på mange ulike områder. 
Alt fra det å vise omsorg for sine venner til det å motarbeide menneskefiendtlige og rasistiske holdninger. Det er viktig at vi forteller dem hva som skjedde under krigen og at vi deler av vår erfaring på en positiv og byggende måte.
Jeg var også en tid feltprest. Det var feltprost Guttormsen som sørget for dette, fordi de ønsket noen som hadde bakgrunn fra det illegale arbeidet. Og den tiden jeg vikarierte som lærer hadde jeg også studert teologi. Det var mange interessante oppgaver å ta fatt på.
Jeg jobbet i mange år innen Norsk søndagsskoleforbund, og jeg fikk den takknemlige oppgaven å være leirleder på ulike ungdomsleire rundt om. Det er utrolig mye flott ungdom i landet vårt, og de er mye mer reflekterte enn det vi aner. 
De siste yrkesaktive årene jobbet jeg som redaktør og konsulent i Norsk Søndagsskoleforbund. Her var det også mange utfordringer å gripe tak i, forteller Enggrav, som har fått Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats for norsk ungdom og søndagsskolen.  Det var ordfører i Skien, Rolf Erling Andersen som delte ut den velfortjente medaljen i Solum kirke 4. februar 2007.

Vi må fortelle og informere

Nynazismen er et sørgelig kapitel. Vi har følt noe av dette i Telemark. De har heldigvis ikke fått det fotfestet man fryktet. Samtidig må vi ikke lukke øynene for at det kan være samfunnsmessige faktorer som gjør at ting kan snu seg. Men i et demokrati er det ikke så enkelt å få fotfeste for slike ideologier som nynazistene bringer til torgs.
Det står på en brakkevegg i Auschwitz: Den som ikke lærer av historien, må leve den om igjen!
 Budskapet i denne setningen må vi fortelle videre.  Og vi må være kreative når vi går inn i barne- og ungdomsmiljøer. Jeg tror det er en måte å møte utfordringene fra nynazistiske miljøer på. Vi må ikke slakke av på kravene, men stå på. Da kan vi demme opp for de ideer som disse gruppene står for, sier speideren og motstandsmannen Reinhard Enggrav.

Enggrav ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats for barn og ungdom, og han viser her en hilsen kongen formidlet via ”Søndagsskolebladet”.

Kilder:

Samtale med Reinhard Enggrav
Dahlø, Rolf: ”Skjebnetråder”, Schibstedts Forlag, Oslo 2001
”Sannidal i krigsårene1940-45”, Sannidal Historielag
Sannidal menighetsblad
Wikipedia – det frie oppslagsverket

Fotos:

Fykse, Helge - LA6NCA: Informasjon og bilde peilestasjon
Lofoten Krigsminnemuseum
Oddvar Schjølberg
Vestfold Fylkesmuseum