Jeg hadde ikke gjort noe galt - men havnet i Stutthof

Av Oddvar Schjølberg

Odd Fjælberg ble født i 1922 og han trådte sine barnesko i Rogaland, nærmere bestemt i Sola. Da Sola flyplass ble åpnet i 1937, var den plassert like ved barndomshjemmet hans.

Etter at han hadde gjennomført folkeskole og framhaldsskole, ble neste spørsmål: Hvilket yrke skulle han satse på? På dette tidspunktet hadde Adolf Hitler begynt å sette Europa i brann, og Odd bestemte seg for å ta utdannelse innen det militære.
Tre måneder før krigens redsler nådde Norge ble han opptatt som elev ved Underoffiserskolen i Kristiansand i januar 1940. Denne utdannelsen var beregnet til fire år, og deretter måtte han avtjene plikttjeneste. Neste skritt var å ta videre utdanning ved krigsskolen. Slik skulle det imidlertid ikke gå, og han forteller selv:

”Jeg hadde selvfølgelig fulgt med i det som skjedde ute i Europa, og da tyskerne invaderte Polen 1. september 1939 satt det en støkk i meg. Men jeg trodde ikke at Tyskland noen gang ville angripe en fredelig nasjon som Norge, og hadde derfor ikke noen betenkeligheter med å starte opp på en militær karriere.
Jeg var kommet godt i gang med utdannelsen på Underoffiserskolen da vi den 8. april fikk beskjed om at noe var i gjære. Alvoret var til å ta og føle på, men vi visste ikke hva det var.  Utpå kvelden fikk alle beskjed om å gå til sengs og forholde seg rolige. Klokken halv fire på morgenen kom beskjeden: Norge var i krig! 
Det hele var så uvirkelig. Men det gikk ikke så lenge før vi fikk den første følingen med krigen. Alle elevene fikk utlevert en Kragrifle og åtte skudd. Det var utstyret vi fikk for å møte topp trenede og velutstyrte tyske soldater, som nå var i ferd med å invadere Kristiansand.”

Måtte forsikre meg om at alt var bra hjemme

Mens kampene pågikk om Kristiansand fikk vi beskjed om at okkupantene også hadde inntatt strategiske posisjoner i Stavangerområdet. Ikke minst hadde store fallskjermstyrker blitt sluppet over Sola flyplass, og ryktene kunne fortelle om at det pågikk harde kamper mellom de norske og tyske styrkene. Jeg kjente en lammende følelse komme krypende  - foreldrene mine bodde jo nå midt inne i kampsonen. Hvordan var det med dem? Var de blitt skadet, eller i verste fall drept? 
Så snart jeg fikk sjansen dro jeg vestover. Det jeg ikke visste noe om var at foreldrene mine allerede hadde kommet seg i trygghet hos noen av slektningene våre i Sandnes. (De flyttet ikke tilbake til Sola igjen før etter krigen)
Da Norge kapitulerte for den tyske okkupasjonsmakten var det også slutt på min militære karriere. Dermed måtte jeg forsøke å skaffe meg ett eller annet arbeide
Den militære karrieren var brutt, og Odd måtte finne seg noe annet å gjøre. Jeg var heldig og fikk jobb på en bondegård. Senere begynte jeg på handelsskolen i Stavanger. Det var dårlig med transportmidler, men jeg var ung og sprek, og synes ikke det var så ille å måtte sykle 35 kilometer for å gå på skole. Til gjengjeld for strevet klarte jeg å ta god eksamen. 
Mens jeg var elev ved handelsskolen møtte jeg en dag tilfeldigvis noe av mine gamle kamerater fra underoffiserskolen. Vi hadde mange felles ting å prate om, og nå fortalte de at  de hadde fått seg jobb. Før samtalen var slutt hadde de klart å overbevise meg om at en jobb innen politiet burde være noe for meg også.

Ble politimann – og arrestert

Og slik gikk det – jeg begynte i politiet. Det å være politimann under krigen var imidlertid ingen lett oppgave. Det var utrolig mange utfordringer som måtte løses Dessuten hadde vi okkupasjonsmakten som hele tiden presset på for å få oss til å gå deres ærend. Dermed kom jeg ofte i konflikt med meg selv og min overbevisning.
Derfor søkte jeg i 1943 om permisjon for å studere videre slik at jeg kunne ta realskoleeksamen. Jeg kom inn ved skolen i Flekkefjord, og ble innvilget ni måneders permisjon. Min plan var å få eksamen og deretter ville jeg prøve å komme meg over til England. Men jeg rakk ikke engang å komme til Flekkefjord. Jeg ble arrestert av Gestapo samme dagen - 16. august 1943. Det viste seg ganske snart at jeg var i godt selskap sammen med i alt 476 politifolk som ble arrestert rundt om i Norge samtidig.

Det som nå skjedde var et resultat av at i løpet av sommeren 1943 var tyskernes skepsis til norsk politi i ferd med å vokse seg nesten like sterk som deres mistenksomhet til offiserene. 
Politifullmektig Gunnar Eilifsen, som var sjef for sivilpolitiet hadde blitt arrestert noen timer før aksjonen ble igangsatt. Hans ”forbrytelse” var å ha stilt seg helt solidarisk med fem av sine konstabler som hadde nektet å arrestere en mor og en datter, samt en jente til, fordi de ikke hadde møtt opp til ”arbeidstjeneste” for tyske armeen. 

Reichskommisar Josef Terboven ble informert om denne ordrenekten. Han hadde i lengre tid vært svært misfornøyd med det norske politikorpset. Han mente at både konstabler og deres overordnede direkte motarbeidet okkupasjonsmakten og norske NS-regjeringen. Derfor ble det bestemt at man måtte statuere et eksempel. Terboven mente at man  i første omgang måtte arrestere 500 politifolk over hele landet. Dersom de ikke ville skrive under en lojalitetserklæring til det tyske regimet, skulle de sendes til konsentrasjonsleir i Tyskland.
Da Eilifsen ved Oslo politikammer nektet å utføre arrestordren mot de tre damene, ble han arrestert av politipresident Bernhard Askvig den 14. august  for ordrenekt. Dermed begynte snøballen å rulle. Terboven hadde fått den sjansen han ventet på. Slik atferd var ikke på linje med hans oppfatninger, og ville være med på spre demoralisering innenfor hele politietaten.. Terboven hevdet derfor at Eilifsen skulle idømmes dødsstraff – av en norsk domstol.

”Aktion Polarkreis”

Mens Eilifsen satt i arresten, møttes ”Okkupasjonsministeriet” til et hastemøte hvor de straks vedtok ”Midlertidig lov om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid”. Søndag 15. august ble Eilifsen framstilt for en særdomstol opprettet i medhold av denne loven og dømt til døden. 
Eilifsen var Quisling-regjeringens første dødsdømte, og han ble skutt tidlig på morgenen 16. august 1943, samtidig som arrestasjonene av Odd Fjælberg og hans kolleger var i full gang. Det tyske regimes ”Aktion Polarkreis” var et faktum. Politifolk ble arrestert over hele landet og avkrevd et lojalitetsløfte. Noen undertegnet med en gang, mens de aller fleste nektet.

”Vi fra Stavanger ble ikke presentert for noen slik lojalitetserklæring. Etter krigen fikk jeg for øvrig rede på at det var skrevet en rapport av en overordnet på bakgrunn av opplysninger gitt av tyskvennlige kolleger. Her framgikk det at vi hadde negative holdninger til de tyske okkupantene, og det var det som var grunnlaget for vår arrestasjon.

Den neste måneden tilbrakte jeg i en firemannscelle sammen med 13 andre politifolk. At det var trangt og en høyst uvanlig situasjon er unødvendig å si. Men vi fant fram til en slags løsning slik at vi klarte å innordne oss etter hverandre, og alle fikk sitte eller ligge på tur.

Sammen med 22 andre politifolk fra Stavangerområdet ble jeg sendt videre til Grini. Jeg trodde at oppholdet her ville være av kort varighet, for jeg hadde jo egentlig ikke gjort så veldig mye galt. Jeg hadde riktignok vært med på å motarbeide forskjellige ordre og påbud som vi fikk, men trodde ikke at det ville gi noe særlig straff - men der tok jeg feil. 

Jeg mistet ikke bare muligheten til videre utdannelse, men jeg mistet også friheten min og ble sperret inne bak nazistenes piggtrådgjerder i godt over ett og et halvt år. 
Grinivar mitt første møte med nazistenes leire, og oppholdet her var nærmest som en slags ”læretid” for å mestre neste leir. Den skulle bli atskillig verre, men det visste vi ikke noe om på dette tidspunktet. Vi var på mange måter litt naive for vi ante ikke at et kulturfolk som det tyske, kunne nedverdige seg til en slik systematisk plaging av andre mennesker, som det vi senere skulle oppleve.
Noe av det viktigste jeg lærte på Grini var å orge, eller å organisere. – Det betydde for oss å skaffe et eller annet spisendes slik at vi kunne døyve den verste sulten. Derfor så vi ikke på orging som tyveri, men heller som en nødvendighet for å kunne overleve. 
Jeg var nok heldig som kom hit på den tiden av året da årets avling av grønnsaker og poteter skulle i hus. Dermed stjal vi av lasset så godt vi kunne. Men det kom godt med, og det hjalp oss til å holde ut. 
Allerede på Grini fikk vi en forsmak på hva vi kunne vente oss. Ikke minst når  Unterscharführer Kurt Walter Kunze skulle gjennomføre sine inspeksjoner. Han var en rein sadist, og benyttet enhver anledning til å mobbe fangene. Spesielt var han i sitt ess når han kunne straffe fangene i den såkalte ”Travkolonne”. Da  hadde ikke  fangene lov til å gå, men måtte hele tiden løpe. Enten man skulle på toalettet, eller på arbeide. Andre ganger kunne Kunze forlange at fangene skulle åle seg fram i søle og slapps før man slapp inn i brakken. Neste morgen forlangte han at alle klærne skulle være reingjort. Men alt dette var lite mot det som ventet oss lenger framme.

Til Tyskland uten dom

Den 8. desember 1943 er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Ved middagstider ble det gitt beskjed om at alle politifolk skulle stille på generalappell på appellplassen. Her ble vi stående i tre timer, i bitende kulde. Deretter følger appell på appell, og først mellom klokken 2 og 3 på natten stiller vi opp på den siste appellen.  Da har alle levert inn sine uniformer, og vi stiller i sivile klær.
Klokka 04.30 er det klart for å ”stable” oss inn politibiler og busser for å transportere oss vekk fra leiren. Vi hadde ennå ikke fått noen beskjed om hvor vi skulle, men de fleste av oss ante nok at det var en Tysklandstransport i gjære.
Noen av politifolkene ble plassert bak på lastplanet, mens andre av oss fikk plass i en av bussene fra Politiskolen.
Da alle plassene var besatt var det fortsatt 15 mann som sto igjen utenfor den fullstappede bussen. De tyske vaktene var ganske så rådville om hvordan de skulle løse dette problemet. Men i det samme kommer Kunze forbi, og for ham er ikke dette noe problem. I god nazistisk tradisjon brøler han opp om at her skal alle med, enten det er plass eller ikke. Dermed griper han tak i den nærmeste politimannen og sparker ham i baken, helt til han har kommet inn i bussen. Inne i bussen prøvde vi å gjøre plass så godt vi kunne. Slik fortsatte Kunze helt til sistemann ble klemt på plass innenfor dørene. Jeg har aldri opplevd maken – vi kunne omtrent ikke lee på en finger – så trangt var det.
Nå gikk turen direkte ned til Filipstad-kaia i Oslo. Her lå fangeskipet D/S Donau klar til å transportere oss videre.
Akkompagnert av brølende kommandorop ble vi nærmest jaget om bord, og klokka 08.30 la skipet fra kai – og vår reise mot de tyske konsentrasjonsleirene var begynt. Det var den tyngste dagen i mitt”, forteller Odd.
”Da jeg entret opp leideren og inn i fangeskipet var jeg overbevist om at jeg kom til å dø, og jeg var helt sikker på at jeg aldri ville komme tilbake til Norge igjen. Nei det var noen vanskelige timer som nå lå foran meg, forteller han.
Vi visste at farvannet var minelagt, og når vi så i tillegg ble plassert under dekk var det tvilsomt om vi ville rekke opp dersom skipet skulle gå på en mine, eller bli rammet av en torpedo.

Den største Tysklandstransporten

”Transporten som gikk fra Oslo denne dagen var den største tysklandstransporten noen gang. Polititroppen fra Grini besto av 204 mann, i tillegg kom det 50 politifolk som hadde sittet på Falstad, utenfor Trondheim, pluss andre fanger fra Grini og Møllergata 19. Det kom også 291 studenter, slik at samlet antall fanger kom opp imot 1500.

Sammen med oss var også et sangkor fra fangeleiren Falstad utenfor Trondheim. Da skipet passerte Færder fyr stemte koret i med ”Norge, mitt Norge” nede i lasterommet. Det var lite som minnet oss om vårt fedreland der vi lå ned i et trangt illeluktende lasterom, men det var kanskje nettopp dette som forsterket sangens innhold. Og det var ikke fritt for annet en at det rant noen tårer fra voksne politifolk da sangen ble framført. 
Vi fikk heldigvis lov til å komme opp på dekke for å få litt frisk luft, og det var nok dem som syslet med tanken på å stupe over bord for å forsøker å svømme inn til land da vi på en strekning gikk ganske nær svenskekysten. Såpass nær at vi kunne se lysene i husene. Men temperaturen i vannet var så visst ikke fristende for et slikt forsøk.
Men jeg husker at jeg sammen med noen av de andre politifolkene fra Rogaland var oppe på dekket da vi begynte innseilingen gjennom det trange sundet ved Swinoujscie, eller Swinemünde som byen het på tysk. Her måtte skipene gå svært nære når de passerte hverandre, og akkurat på det trangeste punktet møtte vi et norsk skip som var på vei ut. Og det utrolige skjer – om bord på det norske skipet er det en kar som kjenner oss igjen, og dermed går det snart beskjed til våre pårørende at vi har vært med fangeskipet Donau.

Reise med komplikasjoner

Lørdag 10. september la vi til kai i Stettin. Ikke lenge etter ble vi fordelt i forskjellige grupper, og vi som var politifolk ble samlet og fordelt i noen kuvogner som var kjørt fram. 60 mann skulle vi være i hver vogn. For å beskrive hvordan transporten var kan jeg si det på denne måten: I en slik jernbanevogn er det plass til en elefant eller to hester eller fire stuter. Men vi var seksti mann. Og alle hadde en ryggsekk. 
Det var et underlig øyeblikk når dørene ble slengt igjen med et brak, og vi var innelåst uten sjanser til å kunne komme ut.

Det var ubeskrivelig trangt, og vi hadde ikke noen mulighet til å få lagt oss ned – derfor måtte vi bytte på å stå. Det var heller ikke noe lys i vogna, så den eneste lyskilden vi hadde på dagtid var en fra en glugge oppe på vegen. Her plasserte vi en høy mann for at han skulle prøve å holde oss orientert om hvor reisen gikk. Men ingen av oss var kjent i dette området. De første timene kjørte toget bare fram og tilbake på stasjonsområdet, og det var først utpå morgenkvisten neste dag at den virkelige reisen begynte.

De fleste fangene hadde fått magesyke etter å ha spist ertesuppen som vi fikk servert om bord på Donau. Dermed oppsto det ganske snart uholdbare tilstander i jernbanevogna. Vi hadde ikke noe slags toalett om bord, så et norgesglass måtte gjøre nytten til å begynne med. Heldigvis fikk vi komme ut på et av stoppestedene underveis. Du kan vel tenke deg hvilket syn det var når over 250 norske politifolk satt seg ned med blanke baken på stasjonen. Det var bare en av mange vanvittige historier, forteller Odd. 
Men det var en veldig strabasiøs reise. Vi hadde ikke noe å drikke på, og etter hvert ble tørsten et stort problem for oss. På ett eller annet vis klarte vi å komme oss gjennom dette også.
Reisen var ikke helt problemfri for tyskerne heller. For i da vi kom til Belgard sviktet lokomotivet, og dermed ble vi stående i seks timer på denne stasjonen. Vi fikk omsider byttet over til et annet lokomotiv, men det holdt heller ikke distansen ut, men stoppet da vi kom til en stasjon som het Stolp. Da var det nye, lange timer med venting. Men omsider – etter mange nye viderverdigheter ankom vi Stutthof seint på kvelden, etter flere døgns reise.

Konsentrasjonsleiren Stutthof var intet paradis

Vi var kommet til en helt ny verden, omgitt av piggtråd. I utgangspunktet var leiren beregnet på lokale motstandere av naziregiment, men etter Heinrich Himmlers besøk der 23. november 1941 fikk Stutthof offisiell betegnelse som KZ-leir.
I tillegg til selve hovedleiren var det også 45 underleire som ble forsynt med arbeidskraft fra Stutthof. Da vi ankom var utvidelsen av hovedleiren i gang, og det var her vår arbeidskraft skulle brukes. Men vi hadde ikke noe kjennskap til det da vi marsjerte inn porten på natta 14. desember 1943.

Nå fikk vi oppleve naziregimets sanne ansikt. Det var SS-folk som tok imot oss, og det var en sann kakofoni av skrik, skrål og smell. Vakter som brølte ut sine evinnelige ”Los, Los Rausch Mensch” og hunder som gneldret. Ja det var et kaos uten like. Med den velkomsten vi fikk skulle man nesten tro at de norske politifolkene var livsfarlige forbrytere. 

Vi ble behandlet som dyr fra første dag, og leirkommandanten – Sturmbannführer Paul Werner Hoppeviste å markere seg fra første øyeblikk. Han holdt en såkalt velkomsttale for oss, og i denne klargjorde han at den eneste veien ut av denne leiren gikk gjenomen krematoriepipen. Hoppe var egentlig gartner av yrke, men i Stutthof viste han med all tydelighet at han hadde store kvalifikasjoner også som sadist. Han var i godt selskap med andre av samme kategori. Hauptsturmführer Theodor Meyer som var nestkommanderende , sto ikke noe tilbake når det gjaldt å utvise råttenskap, og blant fangene fikk han betegnelsen ”Morder-Meyer” fordi han var svært aktiv under henrettelse av fanger. Etter ankomst ble vi satt inn i en karantenebrakke hvor vi skulle bo en måned. Her var det forferdelig spartanske forhold. Vi fikk utdelt et rått teppe hver og en køyeseng med halmmadrass.

Men vi rakk knapt nok å få lagt oss i køyene før vi ble kommandert ut på appell klokka 06.30. Da hadde vi hatt knappe to timers ro. Men regimet viste ingen nåde mot nyankomne fanger.
Nå skulle vi drilles i  hvordan vi skulle oppføre oss i en tysk konsentrasjonsleir. Det var en sann plage, men vi kom oss gjennom dette også på forunderlig vis.  
Vi hadde ikke vært mange dagene i leiren før vi forsto at leirledelse og kapoer var et alen av samme stykke. SS-folkene brydde seg ikke noe om kapoene – som ofte hadde en kriminell bakgrunn -  utviste råskap eller drepte noen fanger. Her var det også en innbyrdes maktkamp mellom de kriminelle, men SS-folkene ignorerte dette fullstendig. Men det lærte oss at vi hele tiden måtte være på vakt.

Alle måtte skrive samme beskjed

For mange av oss var det et stort problem at familien vår ikke visste hvor det var blitt av oss. Det eneste de sannsynligvis visste var at vi var sendt på transport. Men så fikk vi lov til å sende et postkort hjem. Vi kunne ikke skrive hva som helst, men alle sammen fikk beskjed om å skrive følgende:
”Ich bin angekommen und bin gesund. Die aller herzlichsten Weinachts- und Neujahrgrüße!“

Her ble man beordret til å skrive at man var frisk enten det var sånn eller sånn. Før kortene ble poststemplet den 18. desember ble de alle kontrollert av sensurkontoret.

Dette var den første julen i fangenskap, og det var mange som sleit seg gjennom julekvelden, ikke minst var tankene våre hos dem der hjemme. Vi forsøkte å gjøre det beste ut av det. På forunderlig vis hadde noen klart å skaffe ei granbusk til hvert rom, og ved hjelp av litt sølvpapir fikk vi laget en slags julepynt, mens noen tegnet og dekorerte treet med norske flagg.
Vi kom sammen i matsalen på ”vår halvdel” av brakken, og n som var kirkelig tilknyttet sin menighet hjemme kunne Juleevangeliet utenat, og leste det med stor innlevelse. Ingen prest kunne gjort det bedre.
Så sang vi noen av våre kjente julesalmer,  noen diktere blant oss hadde skrevet prologer for anledningen, riktig passelige for anledningen også, og så var det mat i form av noe som skulle være rødbetsuppe.
Plutselig ble julefeiringen avbrutt og vi ble beordret til sovesalene og til sengs. Dette var ved 20-tiden, og matsalen der vi hadde holdt ”julefeiring” ble overtatt av brakkesjef Emil Konkowskis kolleger og venner, De hadde brent eget drikke for kvelden, og snart ble det en orgie uten like der ute, noe det ikke gikk å sovne ifra.  Sjokkerende egentlig, men meget klart i pakt med den ånd som hersket blant brakkesjefer, stuesjefer og kapoer, Tysklands berme som var hentet ut av fengslene for å tjene sitt fosterland i konsentrasjonsleirene.

”Germanerhøvdingen” Petersen

9. januar 1944 slapp vi ut av karanteneleiren og ble overført til Sonderlager Stutthof hvor vi ble fordelt på tre brakker. Vi fikk også våre egne norske Lagerälteste, blokksjefer og stuesjefer.
Og som vår tyske kontakt fikk vi en dansk SS-Unterscharführer – Peter Lodahl Petersen. Han var egentlig en grei fyr, og hjalp oss ved flere anledninger. Han fikk tilnavnet ”Germanerhøvdingen”.
Stutthof var en tøff leir, og som fanger ble vi tildelt 200 gram brød hver dag. Og i tillegg skulle vi en klatt med eskeost og en bit margarin. Når sant skal sies så var det sjelden vi fikk så mye. Til ”middag” ble det som regel servert en slags rødbet- eller kålrabisuppe. Dermed begynte kiloene å rase av oss. Da vi ved en anledning veide oss, og sammenliknet vekten mot hva vi tidligere hadde veid, så hadde vi til sammen mistet nær 4000 kilo.
Når man hele tiden går og kjenner sulten gnage i kroppen blir man ganske så desperat, og det var flere av oss som rett og slett spikket fliser av køyene, og gikk og tygde på dette. Det virket på en måte litt stimulerende å ha noe å tygge på.

Senere fikk vi motta pakker med mat Reglene var slik at alle som ikke var Nacht und Nebel-fanger kunne få motta pakker dersom de ble sendt til riktig adresse. Og alle de norske politifolkene hadde samme adresse, så i månedsskiftet mars/april 1944 begynte matpakkene fra Røde Kors å komme. Noe som var til stor hjelp.
Tyskernes planer med de norske politifolkene var at vi skulle settes inn i tysk tjeneste. Ingen av oss var dømt for noe illegalt arbeide mot okkupasjonsmakten hjemme i Norge, og tyskerne så på politiet som en organisasjon som var veldisiplinert og hvor medlemmene nærmest hadde en slags militær bakgrunn.
Så fikk vi beskjed om at vi skulle begynne på kurs – noe som forundret oss storlig. Nå bedret forholdene seg betraktelig. Vi fikk bedre forpleining og ble etter hvert kurset i tysk, og vi fikk drive med gymnastikk og sport.
Vi fikk gå med gamle italienske uniformer – så kalte ”Badoglio-uniformer”, og vi slapp å bli snauklipt.
Den 25. februar tok Peter Petersen opp spørsmålet om hvordan vår innstilling var til Tyskland og en mulig tjenestegjøring i det tyske rike? De hadde drøftet muligheten av å sette oss inn i polititjeneste i Belgia og Nederland – hvordan stilte vi oss til dette forslaget?
Han var nok ikke spesielt tilfreds når vi svarte at vår oppgave var ikke å kjempe som noe slags militærpoliti. Vår oppgave var å holde ro og orden til det beste for sivilbefolkningen, i samsvar med de folkerettslige reglene. Vi så på enhver okkupasjonsmakt som vi gjorde overfor den tyske, og derfor var det ikke aktuelt for oss å gå i tysk tjeneste.
Dermed slapp katta ut av sekken.
I begynnelsen av april ble tonen overfor oss en helt annen. Vi fikk ikke lenger beholde våre ”særfordeler” men skulle nå settes i arbeide i de forskjellige arbeidsgruppene. Det ble en helt annen situasjon.

Situasjonen tilspisser seg

Jeg kom i en gruppe som arbeidet i jordbruket. Nå var det slutt på morgengymnastikk og kursing. I stedet måtte vi ofte jobbe fra fem om morgenen til ti om kvelden. Hele tiden omgitt av bevæpnede vakter som skulle passe på at vi virkelig jobbet.
Vi ble leid ut som arbeidskraft til flere av gårdsbrukene i distriktet, og her ville eierne ha full valuta for pengene de betalte for å leie oss. Titt og ofte kom det klage på de late nordmennene. Men for oss var det viktig at vi ikke jobbet noe hardere enn de andre fangene fra Stutthof. Det ville sette oss og dem i en vanskelig situasjon og vi ville slite oss fullstendig ut. Ikke minst når sommervarmen satte inn for fullt i denne delen av Polen. Vaktfolka holdt seg gjerne i skyggen, mens vi måte jobbe i den brennende solen.
Jeg husker godt hvordan det var da jeg var plassert i en ”Hogstkomando”. Ledelsen hadde fastsatt at hvert lag skulle felle og kappe opp ti trær pr. dag. Senere falt denne kvoten ned til fem trær. Vi synes det ville være litt interessant å vite hva vi egentlig kunne klare. Vi kom fram til at vi under de rådende forhold ikke ville ha noe problem med å felle 150 trær. Det var imidlertid helt urealistisk fordi tyskerne ikke hadde transportkapasitet til et slikt volum. Og dessuten rykket russerne stadig nærmere.

Vi var mer eller mindre ”fredet” fram til 28. september. Da ble opplegget lagt om for oss norske også og vi måtte fra nå av jobbe 12-timers arbeidsdag, og seks timer på søndagene. Med andre ord det ble innført en ny hard linje overfor oss.
Slik fortsatte det fram til november måned. Da fikk vi et siste ultimatum. Kommandanten tok utgangspunkt i at russerne hadde rykket inn i Nord-Norge. Nå måtte vi bestemme oss om vi ville gå sammen med de tyske styrkene til en væpnet kamp mot ”boljsevikene”. Og svaret skulle han ha raskt.
Nå var det enten eller. Vi ble enige om at alle politifolkene måtte besvare to spørsmål:

1. Er du villig til å gå inn i en væpnet innsats for tyskerne mot russerne?  Ja eller nei.
2. Anerkjenner du Kong Haakon og eksilregjeringen?  Ja eller nei.

Da svarene ble gjennomgått var det ingen tvil om vår innstilling. Alle hadde svart nei på det første spørsmålet og ja på det andre.
Reaksjonen fra leirledelsen lot ikke vente på seg. Vi ble satt over på vanlige rasjoner og vanlig fangekost. Vi måtte ta av oss luen hver gang vi møtte en SS-mann. Røde Korspakkene våre skulle inndras. Det samme gjaldt radio og aviser. Fra å inneha en rekke særfordeler ble vi nå degradert til vanlige politiske fanger på lik linje med fangene i hovedleiren.
På dette tidspunktet hadde fangeantallet i Stutthof steget dramatisk. Ikke minst på grunn av alle transportene som kom fra Auschwitz. I  løpet av en 2-måneders periode kom det 43 000 nye fanger til leiren. En offisiell polsk undersøkelsesomisjon anslo det totale antall fanger i leiren må ha ligget på over 120 000, og på det meste  antas at det har vært 60 000 fanger i leiren på en gang. Inntil man hadde klart å henrette store fangegrupper

Det ble en jul vi aldri glemmer

Selv om vår situasjon nå var blitt dramatisk forverret, feiret vi julen 1944 så godt vi kunne. Det var vår andre jul i fangenskap, men denne gang holdt vi en skikkelig feiring uten innblanding fra tyskerne. Det var lange prologer med sang om hjemlengsel. Det var taler og andakter. Og det ble et nytt år. Både jule- og nyttårshelgen vår ble akkompagnert av en stadig nærmere kanontorden fra de russiske styrkene. For de tyske soldatene fortonte dette seg som et mareritt, men i våre ører var det som en hilsen om at vår frihet stadig rykket nærmere.
Men en grotesk hendelse har brent seg inn i oss alle sammen. 2. juledag ble galgen kjørt fram på appellen i hovedleiren. Den ble plassert ved siden av juletreet. Treet var symbol på lys og glede, mens galgen sto som en dyster representant for den bestialitet som leirledelsen var besjelet av.

To unge russiske brødre ble hentet fram – 17 og 19 år gamle. Deres grusomme forbrytelse mot det tyske riket var at de hadde rømt fra en arbeidsplass i Danzig. Nå skulle de henges til skrekk og advarsel til dem som satte seg opp mot herrefolket. Ingen av oss glemmer det motet den eldste utviste idet bøddelen la løkken rundt halsen hans. Da så han rolig ut over forsamlingen og ropte til oss: ”Snart befrir den Røde Arme dere og hevner oss – Lenge leve Sovjetunionen!”  
De to likene ble hengende et helt døgn som skremselspropaganda. Men det ble propaganda med motsatt fortegn. For vi så alle sammen på de to guttene som modige helter, mens nazibødlene var noen ynkelige krek som ble ytterligere hatet for sin nedrighet.

Den første dødsmarsjen

Den 12. januar 1945 begynte den russiske vinteroffensiven. To dager senere beordret Hitler at ingen konsentrasjonsleirfanger skulle komme levende i hendene på fienden. Problemet var bare at de russiske styrkene rykket raskere frem enn Hitler var forberedt på. Dermed måtte leir etter leir evakueres, og fangene sendes ut på dødsmarsjer til andre leire, lenger vekk fra fronten. 
Fredag 19. januar 1945 kom beskjeden om at vi måtte være klare til utmarsj når som helst, og vi måtte ha pakket klart det vi skulle ha med oss. Samtidig satt det inn med et kraftig snøvær, noe som ville gjøre det ekstra vanskelig å ta seg fram. Det var tidligere antydet at vi skulle fraktes vekk med tog, men nå gikk ryktene om at vi måtte evakueres til fots over en strekning på rundt 65 kilometer. Det var noen spennende dager, og utpå natten den 26. januar fikk vi beskjed om å stille opp ved porten klokken 04.00. Klokken 06.00 startet marsjen.  Opplysninger fra museet i Stutthof  forteller at det var mellom 11500 og 12000 fanger som ble sendt ut på dødsmarsj fra leiren 25. og 26. januar. 
Resten ble igjen i leiren for å bli sendt på kommando og ”ta drittjobbene til siste minutt”, forteller Fjælberg, som selv ble satt opp på en kommando som etter hvert ble sendt til Gdansk. I begynnelsen av mars var de omringet av russerne.

Det var kaos i Østersjøen, flere skip ble senket og flere tusen mann gikk ned. Jeg klarer ikke å beskrive de redselsscenene som utspant seg rundt oss. Det var dårlig vær, og vi frøs nesten vettet av oss. De som ikke maktet å gå lenger ble ganske enkelt plaffet ned, og sparket vekk fra veien.
I nærheten av Gdansk ble vi samlet i Troyl-leiren som lå på et lite høydedrag overfor byen, hvor kampene raste med stor styrke. Det kom bølge på bølge med russiske fly og etter hvert utviklet det seg til et durabelig bombeangrep. Det var ikke lenger trygt å være i den posisjonen vi befant oss i og vi ble derfor kommandert ut på ny marsj den 21. mars, denne gang tilbake til Stutthof igjen. En del av strekningen ble vi fraktet i åpne godvogner, en forferdelig kald opplevelse. Men vi kom oss helskinnet tilbake til Stutthof og marsjerte inn portene igjen rundt middagstider.

Slapp unna bomberegnet

Nå var det stor aktivitet i luftrommet over leiren. Det var nemlig tusenvis av tyske soldater som gjemte seg i skogen utenfor leiren, noe russerne visste. Dermed startet de en skikkelig offensiv. Men de bombet like gjerne inne i leiren som utenfor. 
Samtidig var tusenvis av flyktninger og sårede soldater på vei forbi leiren. De skulle til ”Envo”, den eneste plassen de kunne komme ut i Østersjøen. 
25. mars falt det en bombe i Neues lager, og traff brakke 5 som vi hadde flyttet ut av dagen før. Ikke lenge etter var det klart for et nytt angrep, og denne gang ble flere brakker truffet. Blant annet ei brakke for jødekvinner, og femti kvinner ble drept momentant.
Akkurat da denne brakka ble truffet var jeg på vei til en arbeidskommando i Hovedleiren sammen med ni andre nordmenn og en tysk vakt. Jeg så de tre russiske flyene komme og alle sammen slapp ut sin bombelast.
På mirakuløst vis klarte vi å kaste oss i dekning, mens bombene eksploderte i leiren rundt oss. Nå haglet det med jord og metallsplinter. Det som reddet oss fra å bli drept av splintene var at det var ei grøft akkurat der hvor vi befant oss, og dermed kom vi i ly. Men bare rundt 50 meter fra oss ble 50 uskyldige kvinner drept. Det var så uvirkelig”, forteller en beveget Odd Fjælberg.

Zwei Norweger und ein Pferd!”

Etter hvert forlot SS-offiserene leiren, og overlot ansvaret til Wehrmacht. Det betydde i realiteten at fangene kunne gjøre som de ville, de kom ingen steder likevel. Det var fullstendig kaos, og matmangelen begynte å bli prekær. En av politikollegene våre – Andreas Irgens – tok opp matsituasjonen med leirkommandanten som var Wehrmachtsmajor. Denne svarte kort og godt: ”Dere får begynne å spise hest!”
Dermed satte vi i gang med å fange inn herreløse hester i området. Hestene ble tatt med tilbake til leiren og slaktet. Det var slutt på all annen mat, og fangene måtte klare seg som best de kunne i påvente av å bli frie. 
En litt morsom episode skjedde da to av politifolkene meldte sin ankomst til portvakten på følgende måte: ”Zwei Norweger und ein Pferd!” De slapp inn alle tre uten problem. Nå hadde vi i alle fall mat en stund, og Hans Petter Dalen fra Ålesund ble utnevnt til sjefsslakter.
Den 11. april hadde vi tre hester og en gris på vaskerommet, under streng bevoktning. Etter hvert som dyrene ble slaktet ble kjøttet fordelt ut blant fangene. Det var også noen norske kvinnelige fanger i Stutthof, og det ble sørget for at også de fikk sin del av slaktet.
Ellers så stjal vi poteter og mineralvann fra et lager.
En dag i slutten av april oppdaget jeg og noen av kameratene mine en tysk lastebil som hadde kjørt seg fullstendig fast i søla, like ved Sonderlager. Vi listet oss forsiktig nærmere og oppdaget at den var lastet med flere kartonger kunsthonning. Dette var selvfølgelig en lekkerbisken for oss underernærte fanger. Dermed sikret vi oss to 12-kilos kartonger og kom oss i sikkerhet med dem. Først etterpå oppdaget vi at det satt en tysk vaktpost og sov sin blideste søvn i forsetet.

Dødsmarsj nummer to

Onsdag 25. april kom beskjeden om at leiren skulle evakueres. Vi fikk beskjed om at vi skulle til Nickelswalde og derfra videre til København. De som var innlagt på sykestua skulle sendes med tog. 
Vi andre begynte på marsjen mot Hela, en liten havneby som var den siste mulighet for evakuering.  I første omgang ble vi sendt til en losseplass ved elven Wisla, hvor vi ventet i rundt 30 timer. Deretter fortsatte de av oss som fortsatt var i live, mot Hela, Hvor vi ankom den 27. april. Dette skulle bli den verste dagen i mitt fangeskap.
Under denne marsjen  gikk vi sammen med en kolonne på rundt 1500 jødekvinner. Nok en gang fant SS-folkene gyldne anledninger til å demonstrere sin forrakt for jødene. Ved to anledninger ble unge jødejenter skutt i hodet fordi de var litt utenfor løypa. Det verste var likevel når 200 av kvinnene ble myrdet med kaldt blod. Det var Untersturmführer Schmidt og den bestialske lystmorderen Oberscharführer Ewald Footh som sto for denne ugjerningen. Men vi kunne ikke gjøre noe for å hindre det. Disse to Hitlers lakeier skrev seg inn Europas historie ved å legge hundrevis av lik etter seg som monumenter over deres ugjerninger. Det er grusomt, og jeg kan ikke sette ord på dette.

Rundt oss var det en voldsom aktivitet, det ble bombet og skutt ustanselig. Under slag og spark ble vi drevet mot kaia, der det lå noen landgangsbåter og ventet på kolonnene. 
Sammen med rundt tusen andre fanger blir jeg beordret ned i lasterommet på en polsk pram ved navn ”Wolfgang”.
Ikke lenge etter legger vi ut i Østersjøen. 

Odd Fjælberg fotografert sammen med Karl M. Haugan – en av hans fangekamerater fra konsentrasjonsleiren Stutthof – begge tidsvitner for Aktive Fredsreiser

Ingen visste hva de skulle gjøre med fangene. Men så kom beskjeden om at alle fanger ombord i de to prammene skulle gå om bord i andre båter. Meningen var å senke båtene i sjøen. Med oss fanger innelåst under dekk. Dermed ville de være kvitt mange brysomme bevis for sine ugjerninger.
Men ingen av skipperne vil ta fangene ombord i skipene sine. På dette tidspunktet var vi en særdeles dårlig forfatning, og mange av oss var mer døde enn levende. Kapteinene på de omliggende skipene hadde mer enn nok fanger om bord allerede. 

”Wolfgang” lå ankret opp ved siden av et stort skip. Men da det blir gitt beskjed om at skipet skal sprenges, blir det fart i sakene. Vi må komme oss vekk så snart som mulig.
Men vi hadde ikke noe motorkraft til å hjelpe oss. Men vi hadde en erfaren marinemann ombord – Sigurd Skjolden fra Horten. Og nå skjer noe som for meg er helt utrolig. Alle hadde et ullteppe, og etter at vi hadde befridd oss fra skipet, så brukte vi teppene som seil etter Skjoldens anvisninger. Enten vi hadde Gud eller flaksen med oss så klarte vi å ta oss i land på en badestrand klokken tre på natten. Ved hjelp av robåten ombord i ”Wolfgang” klarte Leif Takle og noen av de andre nordmennene å redde i land en del av fangene.
Ved siden av oss lå lekteren ”Vaterland”. Synet som nå utspant seg like foran oss var så grotesk at det savner sidestykke. Marinegastene om bord, som var elever fra en marineskole, gikk helt amok og begynte å skyte vilt inn i flokken av fanger. De sprang fra luke til luke og brølte ”Heraus!” De forsvarsløse fangene kom opp på dekk, bare for å bli jaget på sjøen. Deretter fortsatte massakren med at gastene nå skjøt på blink på de stakkars fangene som fortvilet forsøkte å ta seg i land.
Etterpå gikk de om bord i Wolfgang og fortsatte med å drepe de fangene som ennå ikke hadde rukket å komme seg i land. Rundt 350 fanger ble nådeløst skutt ned av skyteglade unggutter i den aller siste fase av krigen
Der og da bestemte jeg meg for å rømme. Sammen med Walther Tvedt og Inga Hobbersland løp jeg av gårde. Vi klarte å holde oss skjult inntil vi fikk haik med en buss og kom oss i sikkerhet. 
Vi kom fram til en bondegård og da vi fortalte at vi var flyktninger fra øst og ble vi tatt godt i mot. Like etter kom freden.

Senere kom vi i kontakt med de engelske styrkene i Oldenburg, og ved deres hjelp fikk vi de nødvendige papirer og kom oss videre.

Marerittet var over.

Kilder:

Reiser og samtaler med Odd Fjælberg
Dahlin, Erik: ”De trodde på en ny dag” Genesis Forlag
Kolstad, Birger: ”Politifange i Tyskland” – Lokalhistorisk Forlag