Buchenwälder nr. 39141

Av Oddvar Schjølberg

Arnt Friisk, født 15.12.1922, vokste opp på Berg, ikke langt fra Ullevål Stadion. Han studerte filologi ved Universitetet i Oslo, og ble arrestert tidlig om morgenen den 1. desember 1943. Samme dag ble han sendt til konsentrasjonsleiren Berg ved Tønsberg. En uke senere til internering i Stavern, og videre til Tyskland 7. januar 1944.

- Vi var ca 350 som ble sendt til Buchenwald, så jeg er altså en såkalt ”Buchenwälder”, mens de som ble sendt tidligere fikk betegnelsen ”Sennheimere”, forteller Friisk i en samtale med Oddvar Schjølberg fra Aktive Fredsreiser.

Den spesielle dagen i 1943

Tirsdag 30. november satt jeg i den store lesesalen i fysikkbygningen på Blindern. Utpå formiddagen ble døren til  lesesalen plutselig revet opp  og en stemme ropte: ”Kom dere ut. Tyskerne kommer snart!”
Jeg tror de fleste ble sittende for  dette ryktet hadde vi hørt så mange ganger før. Jeg pakket imidlertid sakene mine og gikk hjem fullstendig uvitende om hva som skulle komme til å skje denne dagen. Vi hadde ingen radio,  den var innlevert for lenge siden - og ellers ingen kommunikasjon med omverdenen. Tidlig neste morgen, 1. desember sitter familien ved forkostbordet på kjøkkenet. En bil stopper  utenfor hageporten og inn kommer en tysk soldat.

Jeg ante hva det dreide seg om, og jeg åpnet – hadde ikke noe valg.
Jeg fikk anledning til å pakke sammen de aller nødvendigste ting.
Ferden gikk så til Aulaen hvor jeg kunne slutte meg til ca 100 andre i samme situasjon.
Utpå kvelden gikk turen til Tønsberg og Berg Konsentrasjonsleir, hvor vi for øvrig traff sammen med norske professorer  som var overført fra Bredtvedt fangeleir.
Her ble vi i en lite hyggelig uke under en kommando av norske fangevoktere som hadde gått  i en ”god skole”  hos tyske plageånder.
Etter en uke ble vi sendt videre til Stavern og forent med de andre studentene. Perioden i Stavern førte på mange måter til at vi ble en enda bedre sammensveiset gruppe. Vi fikk dagene til å gå med konkurranser og foredrag, men vi måtte også gjennomgå forhør av dr. Ohn. Det var tydeligvis viktig at landets nye makthavere fikk vite studentenes ”ståsteder” innen det systemet de ville gjennomføre i Norge.
8. desember sendes første pulje på transport til Tyskland. I dagene som fulgte ble grupper av forskjellige størrelser ropt opp og sendt hjem, og vi trodde  etter hvert at ale ville bli sendt hjem før jul. men så kom eksplosjonen på Oslo havn og all hjemsendelse opphørte.

På transport mot ukjent mål

Donau

Jeg var i Stavern fram til fredag 7. januar. Da ble jeg ropt opp for transport, og det skal ikke underslås at det var med nokså blandede følelser jeg på ettermiddagen gikk om bord i toget som skulle bringe oss fra Larvik og inn til Oslo. Vi var framme i Oslo rundt 2-tiden på natten, og ble sittende i toget å vente på klarsignal til å gå om bord i fangeskipet som lå klart ved kaien og ventet på oss.

Men det ble blåst flyalarm, og det var først utpå ettermiddagen vi ble beordret ombord i ”Donau”.
Her ble vi plassert nede i lasterommet, og fristet en nokså spartansk tilværelse. Heldigvis fikk vi komme litt opp på dekket for å trekke frisk luft, og gå på toalettet når det var behov for det. Først tidlig søndag morgen startet vi på sjøreisen som skulle bringe oss til ”Sonderlager”. Det var Rediess som hadde informert oss om dette i Aulaen. Men hva var det? Ingen av oss hadde den fjerneste anelse om hva en slik ”Sonderlager” kunne være.

Jeg husker spesielt da vi passerte Landskrona. På den ene siden lå Danmark mørklagt, og på den andre siden lå det opplyste Sverige. Sto ved rekka og filosoferte for meg selv: ”Tenk om jeg kunne hoppe over bord og svømme i land?”
Det virket så enkelt å svømme den korte strekningen inn til land. Men tanken ble oppgitt like brått som den ble født. Du vet - det var jo dømt til å mislykkes, med vinterfrakk og støvler i det kalde vannet. Toalettet lå oppe på dekk, og jeg tror nok at man kunne kommet seg over bord uten å bli oppdaget, men det var ingen som ville ta sjansen på et slikt vågestykke i januarkulden.

Lange timer med venting

Etter noen dagers reise ankom vi Stettin tirsdag 11. januar rundt kl. 13.00. Også her ble det ganske mange timer med venting. Vi ble plassert i et tog ikke så lenge etter ankomsten, men det var godt over midnatt før toget endelig satte seg i bevegelse, og vi tok fatt på reisen. (Inntil nå hadde vi bare kjørt fram og tilbake på stasjonsområdet i Stettin).
Det var ikke noe ekspresstog som ble brukt for å transportere oss, for det var først neste dag vi passerte Frankfurt an der Oder, og fortsatte videre via Leipzig til Weimar. Vi forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen, men det ble ikke så mye søvn likevel. Det var ganske så kaldt, og de aller fleste av oss frøs under reisen. Stivbeinte og forkjølte ankom vi omsider kulturbyen Weimar. Det var torsdag 13. januar, og rundt kl. 21.00 marsjerte vi inn porten i ”Konzentrations-lager Buchenwald. Og et nytt kapittel begynte i livet mitt. Slagordet på porten er finurlig tysk: ”Jedem das seine”,  og betyr ”Enhver får sitt”. Det vil si:  ”Enhver får   det han fortjener”.

Inngangen til Buchenwald

I leiren ble vi sperret inne bak snorrette piggtrådgjerder, som igjen var omgitt av piggtråd. Vi mistet kontakten med utenverdenen. Fra nå av fikk vi ikke ha kontakt med andre fanger heller, men når mørket kom sigende, og vaktene hadde trukket seg mer tilbake, var det ikke til å unngå at det etter hvert ble en viss kontakt mellom oss og de andre fangene.
Vi måtte gjennom de velkjente prosedyrene med registrering, barbering, desinfisering, utdeling av fangeklær etc. Jeg fikk fangenummer: 39141.

Våre egne klær, klokker, briller etc. måtte vi levere fra oss, og vi plassert i blokk 19 som lå i den ordinære leiren. Det var en såkalt ”Endags-brakke”, med sovesal i hver ende. ”Plass” til 350 mann med senger i 3 etasjer.
De første dagene var det ikke så store matrasjonene vi fikk tildelt, men dette forandret seg etter hvert.
Etter leirkommandant SS-Standarten-führer Hermann Pistners velkjente besøk den 27. januar ble situasjonen vår sterkt forbedret. Vi fikk SS-forpleining som innebar, mer og bedre mat, og vi fikk også tilbake våre egne klær.
Noe senere fikk vi såpass med mat at vi kunne begynne å dele maten vår med de andre. Ikke minst da vi fikk motta pakker fra Røde Kors. Dette spredte seg selvfølgelig rundt om i leiren: ”De norske har masse mat, og de deler med seg!”

Greie voktere

En av vokterne våre var Untersturmführer Langner fra Sudetenland. Han fantes det ikke noe vondt i. Og en annen som passet på oss var en ”eldre” kar i 40-50-årsalderen. Han het Fischer, og vi synes han var en utgammel mann. Derfor fikk han ganske kjapt tilnavnet ”Bestefar”. Han kunne ikke gjøre en flue fortred. Han var utplassert på denne jobben, og visste vel knapt hva en nordmann var. ”Bestefar” ville ikke legge seg ut med oss på noen måte.
”Blocken” (Blockältester) het Georg Schuchardt og hadde sittet inne siden 14. mars 1933. Her i Buchenwald hadde han vært siden 1937. Han hadde vel opplevd alt som kunne oppleves i en konsentrasjonsleir av død og fordervelse. Til å begynne med var han ikke helt grei, og han likte å spille sjef.
Men etter hvert som vi norske begynte å få pakker, og vi hadde litt å avse, også til ham – ja da hadde vi han i vår hule hånd. Da gjorde han oss ikke noe fortred.
Fordi han var kommunist hadde Hitlers drabanter plassert ham i konsentrasjonsleir. Nå var det også noen kommunister blant de norske studentene, og det ble sagt at de i nattens  mulm og mørke, hadde møter på  Schuchardts ”kontor”. Skulle vi tro ryktene – så var det her de planla det nye Europa.

Med utsikt til Eksperimentblokka

I siste halvdel av februar ble vi flyttet til blokk 41, og fikk dermed mye bedre plass. Vi skulle også få undervisning av professorer fra Universitetet i Jena. I tillegg hadde vi en rekke  foredrag, holdt av våre egne folk.
På den ene siden av blokk 41, hadde vi utsikt rett ned til ”Eksperimentalbau”. Bak de matte vindusglassa utførte tyske leger sine såkalte ”medisinske eksperimenter” på fangene. Mange av disse fangene døde under forsøkene, og det var rett som det var vi så at de bar ut døde fanger, mens vi spiste vår frokost.
Det er vel nærmest som å banne i kirken å si det, men under krigen så var det nok mange ting som ble utviklet, som senere kom sivile til gode. Og det er jo ingen hemmelighet at da krigen var over, forsøkte både amerikanerne og russerne å ”kapre” tyske spesialister på forskjellige felt. Bl.a. på tekniske områder, og innen våpen- og atomindustrien.
Men det er heller ikke til å komme bort fra, at bak dette ligger det et hav av lidelser. Og tusenvis av uskyldige mennesker ble drept på de mest bestialske måter i ”vitenskapens tjeneste”.          

Til SS-leiren St. Andreas

Den 7. juli 1944 fikk vi beskjed av Langner at vi skulle forflyttes. Han hadde fått en liste fra Berlin med 120 navn. Deriblant var navnet mitt. De andre 236 studentene skulle fortsatt være i Buchenwald.
Kl. 16.00 forlot vi leiren og gikk ombord i toget, som denne gang var satt opp med vanlige personvogner. Det ble overhodet ikke sagt noe om hvor vi skulle. Men det ante oss da vi passerte Rhinen vest for Frankfurt am Main, og toget fortsatte sydover, at vi var på vei til de andre studentene i Sennheim. Dette inntrykket forsterket seg da vi passerte Strasbourg i lyn og torden. Så tårnene på den store domkirken, i silhuett foran de mørke skyene og de kraftige lynene.
Da vi ankom Sennheim, i Elsass ble vi raskt ført til ”St. Andreas”. (SS-Ausbildungslager Sennheim). Dette stedet var nå omgjort til militærleir, eller mer riktig – en SS-leir. Tidligere hadde bygningene rommet et psykiatrisk sykehus.
Herrefolkets tanker var at her skulle vi omskoleres i den nazistiske ideologi, og deretter en tur bortom østfronten, før vi skulle tilbake til Norge igjen. Da skulle vi, etter ledernes utsagn, overta etter ”Quisling og hans pakk”.
SS-Obersturmführer Joachim Wilde – som var vår overordnede - hadde store og vidløftige illusjoner om nettopp et slikt øyeblikk. Da skulle han ride på en hvit hest oppover Karl Johan, og etter ham skulle alle vi norske studentene marsjere i samlet tropp. Deretter skulle vi sørge for å eliminere vekk Quisling og hans medløpere. Det var tyskernes plan. Men det gikk jo ikke.

SS-Ausbildungslager St. Andreas, Sennheim

Det første, etter innregistreringen, var at vi måtte legge av oss det sivile tøyet og ta på oss tyske uniformer, riktignok uten distinksjoner. Den første studentgruppen som kom til Sennheim 20. desember 1943, hadde hatt en stri tørn med å få fjernet alle de tyske emblemene. Men langt om lenge hadde de fått gjennomslag for sine synspunkter, og fikk tillatelse til å fjerne distinksjonene, og ”den tyske ørnen” på beltespennene. Selv fikk jeg en ”strippet” Unterscharführer-uniform.

Ikke lenge etter var det klart for den første  forelesningen om de forskjellige gradene innen SS. Det var viktig at vi ikke bommet på graden når vi hilste på offiserene. For å unngå bråk titulerte vi dem gjerne en grad over det de egentlig var.
Neste dag var det klart for leksjon nr. 2, og da var det sangtimer som sto på programmet. For når vi var ute og marsjerte langs veiene, og til og fra arbeidet, da skulle vi synge. Vi skulle da framføre både marsjsanger, og mer nøytrale sanger. Det var egentlig mange fine sanger vi lærte.

Sommerkurs i Heidelberg

Dette med studentene må være krigens merkeligste kollektive arrestasjon. Vi hadde arrestasjonen av lærerne, offiserene og politifolkene, men dette med studentene er så merkelig at det ikke er til å tro.
Vi var arresterte og sendt i tysk leir, men likevel ble jeg i august tatt ut for å være med på et ”sommerkurs” ved Universitetet i Heidelberg. Ordren var at samtlige filologer, pluss fire ferdige kandidater skulle reise til Heidelberg. Sammen med 12 studenter fra Bitschweiler, ville vi bli en gruppe på 50 mann.
Kurset ville bli veldig innholdsrikt, med professorer fra forskjellige fakulteter som skulle forelese. Hovedvekten var lagt på det historisk-filosofiske. I Heidelberg kunne man gå helt fritt, faktisk gjøre nærmest som man ville. Om man så ville rømme. Det høres jo helt skrullete ut.
Det er bare det at jeg hadde nok ikke kommet så langt med å rømme. Tysk kontroll av egne soldater var enorm. Det var de såkalte ”Streifen”. Jeg husker de gikk med hjelm og skilt på Karl Johan i Oslo. Alltid to og to sammen, og med stive masker. Deres oppgave var bl.a. å kontrollere egne soldater. Spørsmålet som kunne stilles var følgende: Har du lov til å være her hvor du nå er? Vis meg din Soldatbok!
Hvis det stemte var saken helt grei, men hvis det derimot viste seg at vedkommende skulle være et helt annet sted, så ville han bli arrestert med en eneste gang.
Slik var det med oss studentene også. Vi gikk rundt i tyske uniformer, uten distinksjoner riktignok. Vi ville naturligvis bli stoppet ganske raskt dersom vi for eksempel gjorde forsøk på å rømme.
Jeg kom imidlertid aldri på noe kurs i Heidelberg, for jeg fikk difteri. Vi var tre som fikk denne diagnosen. Theodor Abrahamsen, Ole Hvam og jeg, og dermed var det ikke snakk om å sende oss på ”Sommerkurset”. Vi ble isteden lagt inn på lasarettet i Mühlhausen, som det het den gang.

Fiender i pyjamas

Det var tyske soldater som drev lasarettet under oppsyn av en tysk lege, som også var kaptein. Jeg så han aldri i uniform, men det var han som ordnet opp med det medisinske. Jeg havnet i tredje etasje og fikk noe de kalte for ”Hesteserum”. Han beordret det og jeg lå der en måned.
Men oppholdet på sykestua viste oss også en annen side av krigen. På lasarettet var det også lagt inn mange tyske soldater, og jeg kom i snakk med dem. Det var vanskelig å være fiende med unge gutter i pyjamas. Og disse soldatene var i 18 –19-årsalderen. De tjenestegjorde ved et kanonbatteri, og det hele ble litt komisk, når han ene av dem betrodde meg, at det eneste de hadde klart å skyte ned – det var et tysk fly. Det hadde klart å forville seg inn i lystrålen fra lyskasteren.

Vi spilte Ludo sammen, og vi hadde landskamp mellom Norge og Tyskland. På kvelden kunne vi gjøre hva vi ville. Da hadde både vakter og leger gått for dagen. En kveld banket det på døren og utenfor sto tre fra ”pyjamas-bataljonen”.
En av dem hadde fått ei pakke hjemmefra, og nå ville han gjerne dele denne med oss norske.  De var selvfølgelig velkommen inn, og vi hadde noen hyggelige timer sammen. Vi både sang og pratet, og en av dem lærte meg en fransk sang, som fortsatt sitter spikret fast i minnet mitt.
Krigen føres fra skrivebordet og ordrer gis ut at soldater skal drepe mennesker de overhodet ikke kjenner. Slik er krigens lov dessverre.

Norske frivillige i tysk tjeneste

Gjennom ulike plakatkampanjer ble folk i Norge oppfordret til å melde seg til tjeneste for å kjempe mot Bolsjevikene.

Det var også to norske sykepleiersker i Sennheim. Ingen av oss glemmer søster Sigrid. Hun hadde meldt seg frivillig som sykepleier til Tysk Røde Kors, og hun tok seg av oss studentene på den aller beste måte da vi etter en måned i Mühlhausen ble sendt tilbake til Revier i Sennheim. Her ble vi pleiet i ytterlige 14 dager. I ettertid har jeg tenkt: Hva skjedde med deg etter krigen?
I likhet med flere andre norske damer hadde hun jo reist ut i Røde Kors’ tjeneste, og da skulle de behandle både venn og fiende likt. Vi møtte også et par frivillige norske SS-soldater under oppholdet i Sennheim. Der skulle de skoleres i den rette SS-lære.

Mange av de som meldte seg som frivillige var nok eventyrere, eller skakkjørte idealister. De skulle i første omgang nedkjempe russerne, og ikke de allierte. Gjennom ulike plakatkampanjer ble folk i Norge oppfordret til å melde seg til tjeneste for å kjempe mot Bolsjevikene.

Et blåflekket papir

Høsten 1944 var et veldig godt år med mye frukt i hagen vår hjemme i Oslo. Spesielt var det mye ”Blåplommer”. Og min far tenkte at  han måtte da kunne sende noen plommer til meg i Tyskland. Som tenkt, så gjort. Han fikk lagt dem ned i en eske og emballert med brunt innpakningspapir ble de sendt til Tyskland.
Det som kom fram var et brunt innpakningspapir, med mitt navn på. Av plommene var det bare noen blå flekker igjen. Esken med plommer var fjernet. Men når sant skal sies så trengte jeg ikke noe tilskudd på den  tiden. Jeg var da i Elsass og noe av det som dette området er kjent for, er de store eplegårdene.
Jeg husker at det en gang kom en hel godvogn med epler til St. Andreas. Og det var vår jobb å losse denne for epler. Det var SS som skulle ha eplene, men vi hadde jo ganske så romslige bukser som var knytt sammen nederst. Dermed var vi på ”epleslang” alle sammen. Det var litt av et syn når vi tømte fangsten hjemme på brakka.

Vi forflyttes

Det var ingen som var i tvil om at Hitlers styrker var i ferd med å miste grepet rundt om. Vi kunne stadig høre kanontorden fra kampene som pågikk, ikke så mange mil fra der vi befant oss.
Da de allierte nærmet seg Elsass ble vi kommandert  til å marsjere nordover, til Rufach. En by som ligger sydvest for Strasbourg, litt oppe i Vogesene. Vi ble fraktet over Rhinen i en pram, og på den andre siden. ble vi skilt i to grupper. De som hadde ”Fusskrank” (blemmer på beina), deriblant  jeg, ble satt i en gruppe. De andre ble plassert i en gruppe og skulle da marsjere til Freiburg i Breiskau. Min gruppe som var på rundt 100 mann marsjerte nordover langs Rhinen og vi ankom Burkheim dagen etter de andre studentene. På grunn av plassmangel i Burkheim, ble vi innlosjert noen få kilometer unna – i Bischoffingen.
Det gikk ikke så lange tiden før vi ble inndelt i forskjellige arbeidskommandoer, og jeg var blant de første 30 som ble plukket ut til arbeide i Jechtingen. Dette var et såkalt hemmelig fergeleie, som inntil nå bare hadde blitt benyttet om natten. Vi ble bl.a. satt til å grave ”Panzergraben” for å stoppe de alliertes framrykking, men det var jo helt fånyttes. Til beskyttelse var det oppstilt flere luftvernbatterier, og det var lagt ut piggtråd i hele området. Dette ble av oss oppfattet som et  militært område, og som krigsfanger skulle vi – etter Folkeretten - ikke brukes i slikt arbeide. Og etter lange diskusjoner bestemte vi oss for å legge ned arbeidet. Vi nektet å utføre de arbeidsoppgavene vi var satt til. Nektet rett og slett å utføre ordre. Noe som resulterte i den episoden som ingen av oss noensinne kommer til å glemme - ”Streiken i Burkheim”.
To representanter fra studentene ble sendt opp til kompanisjef SS-Obersturmführer Längler og protesterte på det sterkeste. Nå kunne imidlertid ikke han avgjøre denne saken, og den ble da videresendt til Joachim Wilde. (Lillegutt)
Saken dro imidlertid ut, og fredag kveld gikk studentene til en samlet aksjon. Det ble bestemt at det skulle overleveres et skriv som var forfattet allerede onsdag kveld. I boka ”Tysklandsstudentene, skrevet av  Michael Sars og Knut Erik Tranøy, er dette skrivet tatt med:
Til SS-Obersturmführer Wilde
Vi tillater oss på denne måte å henvende oss til Dem, Obersturmführer, angående vårt arbeid her i Burkheim. Vi har tidligere forelagt saken for Obersturmführer Längler, men vi har dessverre ikke fått noe svar.
Det er oss uforståelig når De, Obersturmführer, anser det for berettiget å anvende oss til et arbeid som ikke engang krigsfangene skal brukes til ifølge de utrykkelige bestemmelser i Haagerkonvensjonen.
Det dreier seg her om et arbeid av militær art; like i krigssonen som er fylt av bunkers og kanoner, og til og med i uniformliknende klær arbeider vi sammen med tyske soldater og ingeniørtropper. Et slik arbeid kan vi ikke utføre. Det er ikke forenlig med vår samvittighet og med vår stilling som sivilinternerte å gjøre et arbeid som står i direkte forbindelse med krigsoperasjonene. Vi kan heller ikke se bort fra den store livsfare som er forbundet med arbeidet i krigssonen.
Det gjør oss vondt at vi må si dette så like ut, men det synes oss å være den eneste måte å gjøre det på, da vi tidligere har gjort forgjeves forestillinger om dette. Vi sier det også på forhånd da vi vil unngå at vår holdning ved appellen skal bli en åpen demonstrasjon.
Vi framholder at vi ikke vil unndra oss alt slags arbeid, men forsvarsarbeid i krigssonen kan vi umulig utføre. Sivilarbeid, derimot, gjør vi gjerne. Som eksempel kan vi nevne at de franske krigsfangene driver jordbruksarbeid her i egnen.
Vi håper og tror at vår holdning vil bli forstått og respektert.

Så langt boka ”Tysklandsstudentene…

Skrivet ble vist SS-Oberscharführer Klöckner, som ville hindre at Wilde skulle få det, men de fem studentene gikk direkte til Wilde med det.

På appellen neste dag var spenningen til å ta og føle på. Brevet ble selvsagt oppfattet som ordrenekt, en svært alvorlig sak, og situasjonen tilspisset seg dramatisk. Obersturmführer Joachim Wilde (25 år gammel) som hadde ledelsen overfor oss, ville nå sette hardt mot hardt og informerte i klare ordelag at han ikke ville nøle med å skyte, dersom vi fortsatte å motsette oss ordre. For riktig å understreke alvoret bak det hele sa han følgende:
”Tror dere at det koster meg noe å skyte 200 norske studenter? Som SS-Führer har jeg ofte vært nødt til å skyte folk.
Deretter trakk han seg tilbake til Rådhuset og Klöckner overtok kommandoen og kalte fram en av arbeidskommandoene. Ingen rørte på seg. Han gjentar kommandoen flere ganger, men forgjeves.

Ikke slå! Ikke slå!

Da kaller han fram åtte ukrainere – overløpere. De hadde gått inn i SS-styrkene og bodde i Råhuset. Ber dem om å hente geværene sine. De kommer tilbake og stiller seg opp med skuddklare geværer.
Nå kommer den tredje oppfordringen om å melde seg til arbeid. 30 mann til Jechtingen – tred fram! Og ingen av studentene rørte seg.
Da kommer Wilde tilbake, drar fram en av de store kraftige studentene, og slår til ham med knyttneven flere ganger, midt i ansiktet.
Det er ingen som er i tvil om at den kraftige studenten hadde sendt Wilde i bakken med et eneste slag, men alle studentene roper nå i kor: Slå Ikke! Slå ikke! Heldigvis slo ikke studenten igjen.
Dette var uten tvil et av de største spenningsmomentene vi hadde, og det var omsider to som ikke lenger klarte den pressete situasjonen. De ble straks ført bort. Hvordan det gikk med dem senere vet jeg ikke.
Vi andre ble plutselig kommandert tilbake til rommene våre igjen. Imidlertid  klarte ikke Wilde å få kontakt med de rette folkene i Berlin. For det var fra Berlin alle ordrer kom når det gjaldt oss, og hva de skulle gjøre med oss. Samme kveld ble for øvrig fergestedet ved Jechtingen bombet sønder og sammen.
Vi ble vi værende husarrest noen dager uten verken vått eller tørt. Men en dag beskjeden:. Vi skal ha så og så mange mann til potetskrelling. Da fikk vi mat.
Det gikk bortimot en ukes tid, før vi fikk beskjed: Vi skulle tilbake til Buchenwald. Det skulle være straffen for vår oppsetsighet.

Slitsom tilbaketur

Vi måtte marsjere fra Kaiserstuhl (Burkheim). Det var vinter, men det var ikke noe snø på dette tidspunktet. Dermed klarte vi oss forholdsvis greit. Vi måtte marsjere gjennom Schwarzwald. Det var langt å gå og vi overnattet en gang nede på Rhinsletten, og en gang oppe i Schwarzwald. Før vi  marsjerte videre til et sted som Alpirsbach. Her oppholdt vi oss i noen store maskinhaller. Søndag 10. desember sendes vi videre med et godstog. og vi ble ”innlosjert” i vogner som var merket med ”40 mann eller 8 hester”. Vi var vel rundt 50 mann i hver vogn. Hvordan vi klarte å overlevde dette i 4 dager vet jeg fortsatt ikke den dag i dag. Men vi klarte det. En av grunnene var utvilsomt at vi var unge og sterke. Hva med toalettforholdene? Jeg klarer ikke å huske dette, annet enn at vi stoppet ved stasjoner underveis.
Toget ble ført frem når det var en ledig linje. Og vi kom nok som annen eller tredje klasses gods, når det var plass på linjene. Så det var en god del stopp underveis. Men det var ikke alltid at vi fikk komme ut når vi stoppet. Vi sleit med tørsten, for vi fikk ikke noe å drikke. Det å ikke bli tilført fuktighet er forferdelig, og kroppen blir uttørket. Vognene ble stengt utenfra, spesielt hver gang det var flyalarm. I Nürnberg sto vi på stasjonsområdet hele natten mens flyalarmen ulte to ganger, og i Saalfeldt ble vi stående i 12 timer
Da vi langt om lenge kom til Weimar forsto vi at det var Buchenwald som var reisemålet vårt. Den 14. desember marsjerte jeg for andre gang inn porten i konsentrasjonsleiren. Nok en gang måtte vi gjennom rutinene med registrering og det hele, og nå fikk jeg nytt fangenummer – 47258.

Min andre jul i fangenskap

Julen 1943 tilbrakte jeg som fange i Stavern, og julen 1944 ble tilbrakt i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Nærmere bestemt i den beryktede Kleinlager. Her ble vi liggende i samme typer ”hyller” som det dere ser når dere besøker brakkene i Auschwitz..
Nå var det kaldt og trekkfullt, vinter og snø. Vi hadde brakt med oss sekkene våre da vi dro til Sennheim, men natten før vi ble beordret til å marsjere fra St. Andreas, ble de stjålet fra lageret. Det var underførerne som hadde tatt sekkene, og spredt innholdet utover gulvet. Vi forsøkte som best vi kunne å finne igjen noen av eiendelene våre, og fikk tullet det inn i bylter som vi fikk laget av laken eller ulltepper. Og da vi marsjerte fra Sennheim mot Rufach, så flere av oss omtrent ut som de gamle ”skreppehandlerne”. Det var ikke stort vi hadde av personlige effekter. De første ukene var vanskelige for oss, men de danske politifolkene som var internert i Buchenwald, var til stor hjelp, og sørget for at vi fikk mat.

Oppholdet i Tyskland var på mange måter en interessant tid, hvor samholdet ble styrket oss studentene i mellom, og med andre fangegrupper fra ulike nasjoner.
Selv om situasjonen var vanskelig, hva maten angikk rundt juletider, så kan jeg også se tilbake på en nokså fornøyelig episode:
Røde kors fikk jo til slutt vite hvor vi befant oss, og høsten 1944 kommer det 350 kilo sukker til Buchenwald. Dette var pakket i 350 1-kilospakker og forsynt med navn på hver enkelt av oss – en pakke til hver. Problemet var bare at det var ingen studenter igjen i Buchenwald da sukkeret kom fram. Alle sammen var sendt til Elsass. Hva gjør det tyske postvesenet da? Jo - de finner ut at alle studentene er i Sennheim, og følgelig må pakkene sendes dit. Til Ausbildungslager Sennheim – 8. Kompanie.
Men det tragikomiske er at når sukkeret ankommer Sennheim, har vi allerede marsjert vekk, og det var ikke en eneste nordmann igjen. Men posten skal fram.
To måneder senere var vi tilbake i Buchenwald. Julaften var vi 350 mann i brakka. Da kommer de 350 kilo sukker tilbake til Buchenwald. Da fikk jeg kilopakken som julepresang. Det var julematen vår. Jeg spiste opp sukkeret men tok vare på lokket, og jeg har den fortsatt!

Det er en ganske utrolig historie, men viser at posten fungerte.
Samtidig kommer det noen pakker fra det Portugisiske Røde Kors. Det var to sardinbokser til hver mann. Så julaften hadde vi sardiner og sukker til middag. Når sant skal sies så var det nok en noe uvanlig sammensatt julemiddag.

Utpå kvelden fikk vi beskjed om at det var kommet 41 par støvler fra Sverige. Altså måtte det trekkes lodd. Tro det eller ei, men jeg vant et par. Verken før eller siden har jeg vunnet noe, men disse støvlene fulgte meg i mange år etter krigen. Nå kunne jeg kaste trebunnene og iføre meg fine nye støvler fra det svenske Røde Kors. Julekvelden 1944 vil for alltid stå som et lysende eksempel på en alternativ julefeiring, sier Arnt Friisk med et godt smil.

Jobb i bitende kulde

Under det første oppholdet i leiren ble vi ikke satt til noen arbeid, men under andre oppholdet ble vi sendt til ruinene i Gustlow-verkene. Vi ble plassert i den kommandoen som gikk under betegnelsen ”Ziegelputz”. Det var den 1. januar 1945, og kulda gikk gjennom marg og bein.
Fabrikkanlegget var bombet i august, og nå ble vi kommandert ut for å rydde opp. Fikk med en rørstump og skulle rense murstein. Vi skulle ta bort sementen slik at steinene kunne brukes på nytt. Det ble forlangt at hver mann skulle rense 20 murstein om dagen. Vi hadde med en vakt, og han frøs jo like mye som oss.
Han klarte ikke å kontrollere at vi nådde det oppsatte målet. Vi ble kommandert ut 06.30 på morgenen, og hadde arbeidstid fram til kl. 17.00. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan vi frøs disse januardagene med temperaturer ned mot minus 20 grader. Det var en fæl tid. Jeg oppfatter denne arbeidskommandoen som ren sjikane.
Etter noen uker fikk vi beskjed om at vi skulle få flytte opp til blokk 41 igjen. Det var som å komme til himmelrike, og situasjonen bedret seg også når det gjaldt forpleiningen

Har lua fortsatt

Jeg fikk laget ei lue i Buchenwald den andre gangen. Det var en skredder som laget den til meg. Ordentlig håndverk. Husker ikke nå hva jeg brukte som byttemiddel, men det var ganske sikkert noen matvarer.
Tror nok stoffet i denne luen opprinnelig kom med en av transportene fra Auschwitz. Klærne som ble tatt fra fangene som skulle gasses, ble bl.a. sendt til Buchenwald, hvor det havnet i skredderiet. Vaskelappen  er fortsatt i lua. 41A markerer at jeg bodde i brakke 41, avdeling A.
Jeg husker jeg en gang så en tegning som markerte mengden av tøy som ble vasket i Buchenwald. Hvis man hang dette på en snor ville man fylle opp ei snor fra Weimar til Moskva.
Etter som ukene gikk, begynte det å svirre med forskjellige rykter. Et av dem gikk ut på at vi skulle flyttes til en annen leir. 28. februar kom den bekreftende beskjeden: Dere skal flyttes til en leir, ikke langt fra Hamburg.
Torsdag 1. mars var det en hektisk aktivitet i leiren. Vi skulle forlate Buchenwald og videresendes i kuvogner. Med i hver vogn var to SS-vakter, pluss en av våre egne leger og en vognsjef. Vi ble stablet inn i morgentimene og etter noen timers venting ble vi sendt av gårde. I første omgang kom vi bare til Erfurt og ble ”parkert” på stasjonsområdet – da gikk flyalarmen, og det ble et lite flyangrep. I alt opplevd vi fem flyalarmer og et angrep. (Kvelden etter ble jernbaneområdet i Erfurt slettet fra kartet).
Da vi fortsatte neste morgen, gikk flyalarmen nok en gang da vi passerte Nordhausen, og nok en gang måtte vi søke dekning. Også dette flyangrepet klarte vi å komme unna.
Neste dag er det storangrep i Hildesheim, samtidig som vi fikk trøbbel med lokomotivet. Dette gjør at vi stoppet ute på et jorde. Imidlertid ble skinnegangen fullstendig ødelagt og vi må dra tilbake til Derneburg og vente der i to døgn. Omsider kommer vi oss videre, og via Bremen, pluss diverse flyalarmer ankommer vi endelig Neuengamme mandag 5. mars.

Nazismens vesen i all sin gru

Kommandant Max Pauly

Denne leieren ble for studentene et solid møte med nazismens onde vesen. Ledelsen i Neuengamme var et uhyggelig trekløver: Kommandant Max Pauly, som tidligere hadde vært kommandant i Stutthof, var leder for Neuengamme. (Etter krigen ble han stilt for domstolen, og det ble avsagt dødsdom for hans redselsfulle forbrytelser, og han ble henrettet i fengselet i Hameln 1946).
Hans medløpere i Neuengamme var leirfører Anton Thurmann, mens  Wilhelm Dreimann var rapportfører.
Spesielt sadistisk var Thurmann, som tidligere hadde tjenestegjort i Lublin og Dachau.  Her hadde han tatt livet av en rekke fanger med sin egen tjenestepistol, og på grunn av sin sykelige oppfinnsomhet når det gjaldt ondskap mot andre hadde han fått tilnavnet ”Slakteren fra Lublin”. 

I følge sitt eget kyt hadde han egenhendig tatt livet av rundt 20.000 fanger iLublin. I Neuengamme benyttet han også enhver anledning til å plage fangene. Nå var det jo ikke så mye han våget å gjøre med studentene, som etter hvert sto under beskyttelse av Røde Kors, men han tok tidobbelt igjen overfor fangene som kom østfra. Her kjente ondskapen ingen grenser.
Rapportfører Wilhelm Dreimann risset også navnet sitt inn i det nazistiske redselskabinettet da han en kveld ga beskjed om at 20 jødiske barn, 2 leger og 2 sykepleiere som befant seg i sykestuen, skulle transporteres til en flyplass for videre transport til Theresienstadt. De ble i stedet sendt til en av nazibødlenes kjellere og hengt alle sammen. Omtrent samtidig som man startet hjemsendelsen av de norske fangene.

Endelig på hjemvei

- De første dagene ble vi satt til å arbeide, og det var forferdelige forhold på arbeidsstedet, men etter noen dager er det slutt på arbeidet for oss. Torsdag 15. mars kommer Røde Kors med de første norske og danske fangene som nå blir hentet ut fra forskjellige leire og tukthus rundt om i Tyskland.
Noe senere kommer også Folke Bernadotte på inspeksjon, og i begynnelsen av april blir de første fangene sendt hjemover. Det var de syke som ble prioritert først, og vi ventet fram til kvelden 19. april. Da ble det gitt beskjed om at vi skulle være klare til avmarsj kl. 03.30 neste morgen.

Da ble vi fraktet med de hvite bussene nordover, og på kvelden 20. april 1945 – på Hitlers 56 årsdag kom vi til Danmark. Her fikk vi en overveldende mottakelse.
Vi hadde ikke før passert grensen før vi ble møtt av flokker med jublende dansker som ropte ”Velkommen hjem”. Da vi fortalte at vi var norske svarte de: ”Det er det samme”.

De regnet med at de danske fangene ville komme like bak oss. Vi ble kjørt til Møgelkær – en stor bondegård som var omgjort til mottakelsesleir for oss. Etter en tid her ble vi transportert videre til Sverige. Oppholdet i Sverige varte fra 1. mai til 25. mai, og vi levde som grever. Her var det svensk mat uten noen form for rasjonering. I stedet for brakker ble vi innlosjert i dobbeltrom på Elferssons hotell  i Mölle på Kullen ikke så langt fra Helsingborg. 
Vi studentene ble spredt litt rundt om i Sverige, og jeg opplevde både freden og 17. mai i Sverige.
En dag fikk vi beskjed om å reise til Ronneby, ikke så langt fra Karlskrona. Der var vi i en uke. Da skulle vi transporteres til Lund for å få fortsette på studiene våre. Tanken var god, for på det tidspunktet var det uvisst når vi kunne få komme tilbake til Norge igjen.
Jeg bodde på en hybel hos enkefru Andrén vis a vis universitetet. Nærmere gikk det ikke an å komme. Der opplevde jeg 17. mai.
Talen for dagen ble for øvrig holdt av min geografiprofessor – Isachsen. Han hadde rømt over til Sverige i forbindelse med alt bråket rundt studentaksjonen 30. november 1943, men han hadde en bror som var ”Tysklandsstudent”.
Jeg rakk imidlertid ikke innenfor dørene på universitet før vi fikk beskjed om å pakke sakene for å dra videre til Göteborg. Dette var den 25. mai og i stedet for Göteborg  gikk ferden hjem til Norge.

Bibelen kom etter meg

Når jeg i ettertid ser tilbake på tiden i Tyskland, oppdager jeg at det er mange forunderlige ting som skjedde.
En ganske fantastisk historie er da min far sendte en bibel til meg mens jeg satt i Buchenwald. Jeg leste nok ikke så mye i den, men jeg fikk den med meg fra sted til sted. Bl.a. til Rufach. I ullteppet jeg hadde over skuldrene hadde jeg pakket ned bibelen, sammen med noen geografibøker. Hadde så vidt begynt på det faget.
I Rufach overnattet vi på en skole, og da vi skulle gå videre neste på morgen fikk vi beskjed om å legge igjen alt som tynget, for det var veldig langt å gå og det ville bli en strabasiøs tur. Hva skulle jeg så legge igjen? Bibelen var en tung skinninnbundet bibel. Så jeg la igjen den, og de to geografibøkene, i en hylle inne i et av klasserommene. Ferdig med det. Og dro videre.
 Så kom freden, og jeg hadde kommet hjem til Norge igjen. Og under over alle under. Det var i oktober måned. Da fikk jeg en lapp fra tollvesenet i Oslo med beskjed om at det ligger noe å venter på meg der. Jeg går ned med lappen. Og av alle ting var det Bibelen som lå der. Den var sendt tilbake til meg fra Frankrike. Området i Elsass hadde jo vært okkupert av de tyske styrkene, og  gikk jo som kjent tilbake til Frankrike etter krigen.
Bibelen var altså sendt via forskjellige ledd tilbake til Norge. Det var bare navnet mitt som sto i bibelen, ikke noe adresse, så det er egentlig en ganske utrolig historie.

Brev nr. 23 ble bombet i filler

Vi hadde jo brevkontakt med Norge mens vi var i fangenskap. Så det kom brev til Buchenwald,  etter at vi var sendt videre den 1. mars. Da skulle man jo tro at dette ville forsvinne i det kaoset som rådde. Men den 6. november 1945 får jeg et brev i posten. Retur fra Buchenwald. Et brev som var kommet etter at jeg var reist. Sendt tilbake til avsender. På tysk ble dette brevet betegnet som en ”Über-roller”. Det er ganske sikkert noen andre som også har fått slike brev etter krigen. Posten skulle fram, og det var uten tvil en form for yrkesstolthet som preget de ansatte i de tyske postverket.
Alle  brev kom frem til meg under krigen, og alle brev jeg sendte kom hjem til familien i Norge, unntatt brev nr. 23 som jeg sendte fra Lazarett diakonat, Mülhausen.
Det var nemlig bombeangrep på postkontoret den dagen brevet ble levert. Og da ble både postkontoret og mitt brev sprengt i fillebiter.

Det er alltid mange ”hvorfor?”

Det er så mange ”hvorfor” og  ”hvis”, og vi kan teoretisere så mye vi vil, men må bare innse at det er mange spørsmål som vi aldri vil få noe svar på. Men det er ikke tvil om at vi norske studentene fikk en mye bedre behandling enn mange andre fangekategorier. Og vi ble spart fordi vi hørte med til den ariske rasen.
Jeg hadde egentlig ikke noen problemer, eller sleit med mareritt etter oppholdet i Tyskland. Men det hendte at kona våknet ved at jeg sang høyt i søvne. Da drømte jeg at jeg var på utmarsj.
Jeg var blant de heldige som fikk jobb, og stortrivdes som lektor i den videregående skolen. Det å få jobbe med ungdom har gitt meg mange rike opplevelser og gode minner.

Men en krig er alltid noe som skaper mange vanskelige situasjoner. Både mellom nasjoner og mellom folk. Og det var en sak som opprørte flere av oss, og som vi synes var veldig sårende.

En av de jødene som satt i konsentrasjonsleieren Buchenwald på den tiden vi var der, hevdet for noen år tilbake, i artikler i Aftenposten, at de norske studentene burde jo ha tatt med de norske jødene som var  i Buchenwald, da studentene ble fraktet ut med de hvite bussene. Det var fem norske jøder som var i leiren på dette tidspunktet.
Og i artikkelen fremgår det at disse fem jødene var svært frustrerte for at studentene ikke tok dem med ut fra Buchenwald. Denne frustrasjonen varte en hel menneskealder.
Men vi norske studentene visste for det første ikke hvor vi skulle hen, og vi ble heller ikke slik det hevdes – fraktet ut av de hvite bussene. De hvite bussene ankom først 14 dager etter at vi ble sendt ut.
Hvordan kan man da ta med seg ut andre fanger? Det gikk jo ikke an å gå til den tyske kommandanten og si at: Det er fem jøder her, kan vi få lov til å ta dem med ut sammen med oss?
Det er jo helt utenkelig å si noe slik? Det ble påstått at vi visste om disse jødene, men det er heller ikke helt korrekt. Det var riktignok en norsk student som kjente Samuel Steinmann fra skoledagene, men det måtte holdes hemmelig - ikke minst på grunn av Steinmanns sikkerhet. Men dette ble det altså en stor sak om senere. Det ble skrevet motinnlegg osv, men saken har aldri blitt riktig oppklart. For min del kjenner jeg dette bare fra avisspaltene.

Jeg synes det er trist at det fremsettes slike løgner om de norske studentenes avskjed fra  Buchenwald. Det var ingen tysk offiser som fortalte oss at: ”Dere skal til Neuengamme, og så skal dere muligens hjem etterpå”. Nei - for oss var dette en reise med ukjent bestemmelsessted.
Jeg har snakket med Steinmann om disse påstandene siden, og han har utalt at studentene kunne ingenting for dette. Og han stiller seg ikke bak artikkelforfatteren i Aftenposten.

Begynte som tidsvitne

Dette bildet viser norske studenter på utmarsj utenfor Sennheim. Nr.1 er Kaare Grytli, deretter er det Michael Sars og nr. 3 er dr. Myhre

Kaare  Grytli ble kollega av meg ved gymnaset som ligger like ved der vi bor. Men så fikk han en stilling et annet sted, og vi mistet etter hvert kontakten.
Litt nord for Røa ligger Voksen kirke, og der hadde vi aldri vært. Så vi bestemte oss for å dra dit en søndag. Da gudstjenesten var over kom en kar bort og spurte om jeg ikke er Arnt Friisk?
Det viste seg å være Kaare Grytli. Han fortalte at han var med som tidsvitne på tematurene til konsentrasjonsleirene, og mente at dette måtte være noe for meg også.

Titten og Arnt Friisk

Dermed ble det til at jeg begynte som tidsvitne i 1998. Det er en viktig oppgave å formidle historien videre til dagens ungdommer, og peke på hvor viktig det er med kommunikasjon og fredsskapende prosesser. En krig løser ingen problem, men skaper derimot mange nye vanskeligheter og nye fiendebilder, sier Arnt Frissk.

Kilder:

Samtaler med Arne Friisk
Dagboksnotater fra Anders Komnæs og Erik Loe
Tranøy og Sars: ”Tysklandsstudentene, Cappelen Forlag 1946