"Var på feil sted til feil tid"

Av Oddvar Schjølberg

Jon Fryjordet var travelt opptatt med sine studier ved Universitetet på Blindern. Han hadde valgt realfag, og det var forberedende prøver i matematikk som sto på programmet. Uten noe forvarsel troppet SIPO opp og arresterte ham, og rundt 1200 andre studenter den 30. november 1943.

Jeg hadde aldri vært borti noen form for illegalt arbeide, likevel ble resultatet mange måneders opphold i den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald. Vi besøker Jon Fryjordet i Vinterbro. Her bor han høyt og fritt oppe i åssiden sammen med sin franske kone Jacqueline. Vi lar ham fortelle: 
Jeg er født i november 1923, og oppvokst på landsbygda ved Lillehammer. Her hadde far en bondegård og det var en  fin plass å vokse opp. Etter endt skolegang i Lillehammer flyttet jeg til Oslo for å studere. Det var krig i Europa, og Norge hadde jo blitt okkupert. Dette hadde ført til en stor forandring ved universitetet. Det hadde blant annet blitt ansatt en del professorer med NS-bakgrunn. Disse ble ikke ønsket særlig velkommen, men ble i stedet møtt med skepsis og isfront både av studenter og kolleger.

Holdt på med forberedende i matematikk

Til å begynne med lot de tyske okkupantene stort sett Universitetet høre innunder Nasjonal Samlings retningslinjer. Men utover året 1943 tilspisset situasjonen seg ganske dramatisk. Da hadde NS-regimet foreslått at ”Politisk fortjeneste” skulle gi ekstrapoeng, spesielt ved opptak til medisinstudiet. Dette førte til en ganske så heftig og opphetet debatt, og alle fakultetene reagerte med å protestere.
Jeg hadde valgt realfag, og holdt på med forberedende prøver i matematikk ved avdelingen på Blindern på denne tiden, og jeg merket nok ikke så veldig mye til det spillet som foregikk i kulissene.

Jeg forsto at det var både universitetslærere og studenter som drev med illegalt arbeide. Blant annet ga de ut flere illegale aviser.
I august 1943 kom det til konfrontasjon da professorene kollektivt truet med streik dersom ikke forslaget om ekstrapoeng ble trukket tilbake. 
Psykologen Harald Schjelderup var på dette tidspunktet leder for et illegalt professorutvalg, og hadde egentlig ikke noe imot å sette denne saken på spissen. Nå ble han og et titals lærere arrestert, sammen med 60 studenter.
Reichskommissar Josef Terboven hadde i lengre tid hatt sine mistanker til studentene, og han anså disse til være ”åndelige opphavsmenn” til mye av den norske motstanden, og han var av den bestemte oppfatningen at Universitet var et ideologisk motstandsreir.

Natt til 28. november skjedde det som ga Terboven det påskuddet han trengte – ”Aula-brannen”. Da brannen startet var Munchs veggmalerier for lengst brakt i sikkerhet, og skadene ble begrenset fordi brannvesenet raskt fikk slukket brannen.
Brannen vakte stor oppmerksomhet, og tyskerne var raskt ute med å fastslå at det var kommunistiske studenter som sto bak. Fra norsk hold ble det hevdet at brannen var en nazistisk provokasjon, etter mønster av Riksdagsbrannen i Berlin i 1933. Først etter krigen kom det fram at det var noen i kretsen rundt den illegale avisen ”London-Nytt” som hadde satt fyr på Aulaen. Og i 1993 kom det fram at det var fire menn som var brannstifterne, og de hadde umiddelbart ringt brannvesenet. Bak dem igjen sto Petter Moen, redaktøren av den illegale avisen ”London-Nytt”.
(Moen ble for øvrig arrestert i februar 1944, torturert og satt på enecelle. Dagboka hans ble funnet, og utgitt etter krigen. Selv omkom Petter Moen  da fangeskipet Westfalen ble senket i Skagerrak den 8. september 1944.)

Josef Terboven gjør Hitler rasende

På et møte Terboven arrangerte på Skaugum samme kveld som brannen, ble det bestemt at Universitetet skulle stenges og de mannlige studentene skulle arresteres.
Neste dag ble Quisling orientert om vedtaket, og det var Gestaposjef Reinhard som skulle lede aksjonen, ved hjelp av SIPO og Wehrmacht.
Nå var nok ikke alle tyskerne like vennlig innstilt overfor det som skjedde, for den tyske offiseren Theodor Steltzer fikk varslet den norske hjemmefronten om det som var under oppseiling. (Steltzer var en av hjemmefrontens viktigste kontakter, og han ble senere arrestert i forbindelse med attentatet mot Hitler)

Terboven i midten av bildet

Dermed fikk de delt ut løpesedler blant elevene. En av dem som fikk i oppgave å dele ut løpesedler var jussprofessor, og daværende student og aktiv motstandsmann - Anders Brattholm. I sin essaysamling: ”Studenter under hakekorset” (2003) sier han bl.a.: ” jeg husker godt min morgentur til UB med varslingslappene i lommen. Jeg var skeptisk til budskapet: Dette kunne da umulig være sant! Men om det likevel skulle være det?”
Meldingen ble mottatt med skepsis av mange, og det var også mange som aldri fikk noe forvarsel. 

Derfor ble i alt 1166 studenter arrestert.
Terbovenønsket å sende de norske studentene til Tyskland for å gi oss en grundig omskolering slik at vi skulle bli gode germanere, og forstå den ariske rasens fortreffelighet.
Nå var nok ikke Terboven helt på linje med sitt store forbilde i denne saken, for ifølge Goebbels så ble Hitler rasende da han fikk høre om Terbovens egenrådige oppførsel i studentaksjonen. Det tyder på at Hitler synes hele aksjonen var klønete, og han var bekymret for hva omverdenen ville mene om deportasjonen. 
Arrestasjonene forpurret også forhandlingen som Tyskland hadde med det nøytrale Sverige. Dessuten hadde Himmler planlagt store vervekampanjer i Norge. Nå ble det svært vanskelig å gjennomføre disse fordi misnøyen med tyskerne hadde blitt forsterket etter arrestasjonene.
Kl. 11.05 på formiddagen tirsdag 30. november gikk den tyske okkupasjonsmakten til aksjon. Tyske polititropper besatte Universitetet i sentrum, Tannlegehøyskolen, UB og Universitetet på Blindern.

Tegningen er laget av Ragnvald Blix i desember 1943 som en kommentar til arrestasjonene, og hadde tittelen: ”Julehilsen til Hitler” og teksten: ”Si det med blomsten av Norges ungdom, herr Quisling”.

Jeg var totalt uforberedt da SIPO kom for å arrestere meg og de andre som holdt til på Blindern. Jeg visste heller ikke om at det samtidig foregikk arrestasjoner rundt om på alle de forskjellige fakultetene og avdelingene.
Jeg hadde ikke gjort noe galt eller vært med i det illegale arbeidet. Jeg hadde riktignok hatt en ulovlig radio hjemme på gården, men jeg var rett og slett på galt sted til galt tidspunkt. 
Da vi kom til Aulaen forsto jeg med en gang at vi var mange som var hanket inn denne dagen, og jeg tenkte at det nå skulle statueres et eksempel for å få slutt på det illegale arbeidet som foregikk blant noen av studentene. Her var både Terboven og  SS-general Wilhelm Rediess tilstede. 

Men det var ikke noen propagandatale vi skulle høre. Vi ble i stedet skjelt ut  for å ha handlet som en motstandsgruppe mot landets nye regime, og for å ha deltatt i sabotasjehandlinger og illegale organisasjoner. Rediess var rasende og skrek ut at vi burde skytes. Men han skulle være raus mot oss, og vi skulle i stedet bli sendt til Tyskland. Deretter fikk vi beskjed om at Universitet nå var stengt, og vi skulle sendes ned til Vestbanen stasjon, og herfra videre med tog til Larvik.

Ble sendt til Stavern

Vi kom ganske seint til Larvik. Men vi ble stilt opp og måtte marsjere de syv kilometerne ut til Stavern. Her ble vi internert i brakkene i militærleiren.
I dagene som fulgte ble vi forhørt av Dr. Ohm. Rundt 500 av studentene fikk deretter reise hjem, eller overført til andre leirer i Norge. Resten av oss ble foreløpig værende i Stavern.

I første omgang ble studentene sendt til militærleiren i Stavern

Den 9. desember ble den første puljen på 291 studenter sendt til Tyskland, nærmere bestemt til St. Andreas ved Sennheim. For oss som ble igjen i leiren var det en underlig julefeiring, preget av usikkerhet. Det samme gjaldt nyttår. Vi visste ikke noe om hva som ventet oss.

Den 7. januar kom beskjeden om at resten av oss – 353 studenter skulle sendes til Tyskland, nærmere bestemt til Buchenwald. Og vi måtte marsjere inn til Larvik igjen. Underveis passerte vi forbi huset til dikteren  Hermann Wildenvey, og jeg husker folk sto i vinduene og tittet på oss. De virket så triste på våre vegne. 
På jernbanestasjonen sto toget ferdig oppstilt og brakte oss tilbake til Oslo. Her var det klart for neste etappe – med fangeskipet Donau. Det var 7. januar 1944  jeg var da 19 år.
Første stoppested var havnebyen Stettin. Det var en travel virksomhet, både på sjøen og på kaiområdet. Reisen videre til Buchenwald skulle foregå med jernbane, og vi ble beordret inn i noen gamle jernbanevogner som var kjørt fram. Vognene var greie nok de, og vi ble plassert i kupeer som man gikk inn i fra utsiden. Men det tok sin tid å komme i vei. Vi kjørte fram og tilbake mangfoldige timer på jernbanestasjon før vi endelig kom oss videre. Reisen tok sin tid og vi var ikke framme før den 13. januar.

Buchenwald var en sjokkerende opplevelse

Det var med en underlig følelse vi marsjerte inn porten i Buchenwald, like ved kulturbyen Weimar. Ved inngangen til leiren sto det med store bokstaver: ”JEDEM DAS SEINE” -  Man får som man fortjener. Det virket så motbydelig, for var det noe jeg ikke fortjente så var det vel nettopp dette?
Det var en sjokkartet opplevelse, og i mørket virket det nok enda mer skremmende når vi ble møtt av soldater som ropte og skrek til oss og hunder som knurret og bjeffet.
Nå ble vi kommandert til å stille opp på appellplassen, og vi fikk vårt første møte med det som vi trodde var en kulturnasjon. 
Her fikk vi i klartekst vite at vi nå var kommet til en tysk leir, og her hadde vi å rette oss etter reglementet. Kort sagt – vi var helt prisgitt leirledelsen og dennes vaktmannskaper.
Deretter ble vi kommandert inn i ei brakke hvor vi måtte levere fra oss alt tøyet vårt, og så ble vi barbert over hele kroppen. Før vi fikk utlevert fangedraktene våre måtte vi desinfiseres. Var det noe tyskerne var redde for – ja så var det utøy. Når sant skal sies så var det ganske ubehagelig fordi det sved og brant rundt på kroppen etter det ”rensende” badet”.

I likhet med de øvrige fangene i leiren fikk vi utlevert den tradisjonelle stripede fangedrakten av noe tynt  stoff. Det var lite beskyttelse mot vinterkulden. På beina  skulle vi ha noen slags treklogger. Det var flere forskjellige nasjoner i Buchenwald, men i første omgang skulle vi plasseres i blokk 19 – en såkalt ”karantenebrakke”. Her var det ganske så skittent, og det krydde av lopper. Når så brakka blir overfylt med norske studenter er det duket for ”festmåltid” for loppene.

Det går ikke lange stunden før vi klør over alt, og flere av oss får store verkende byller.
Neste morgen ble vi jaget ut på appellplassen for å stille opp klokka halv fem. Januar måned er svært kald i denne delen av Tyskland, og tåken gjorde det ikke noe triveligere rundt oss. Disse appellene varte ofte flere timer, og da sier det seg selv at vi ble ganske forfrosne etter hvert. Jeg husker godt hvordan vi hostet og var utilpass etter de iskalde appellene.
Kostholdet i leiren var heller ikke stort å skryte av. I likhet med de andre fangene ble vi servert en slags tynn grønnsakssuppe hvor hovedingrediensen var vann. Derfor gikk det heller ikke mange dagene før vi merket at sulten gnog i kroppen.

Vi skulle spesialbehandles

En dag kom det beskjed fra Berlin at vi skulle behandles som internerte, og dermed kom vi i en annen kategori. Vi skulle ha spesialbehandling. Den egentlige planen var at vi skulle germaniseres, og dermed skulle vi heller ikke sone blant fanger av en ”lavere rase”. Regimet i Berlin hadde på det tidspunktet også fått negative signaler fra Moskva, over måten de håndterte saken med de norske studentene. Det er senere hevdet at regimet da virkelig ville vise at de behandlet studentene godt.
Derfor ble vi plassert i en annen mindre leir – inne i leiren. Her lå blokk 41, en stor murbygning. Den var riktignok omgitt av piggtråd, men vi fikk atskillig bedre soningsforhold. Vi fikk tilbake våre egne klær, fikk bedre mat og bedre boforhold. 
Men vi fikk ikke lov til å ha kontakt med fangene utenfor vårt område. Det var som regel ikke noe problem å få kontakt med andre fanger, fordi vi måtte ut av blokka for å hente maten i digre spann. To mann måtte til for å greie det. Og da traff vi som regel flere andre fanger og fikk utvekslet litt informasjon. Blant annet var det flere jugoslaver og tyske politiske fanger.
De oppførte seg veldig korrekt og greit. Det var jo ikke så mye tull med oss heller. Vi var ordentlige og dette overrasket Blockälteste,  Georg Schuchart. Han var en sterk motstander av Hitlers tankegods, og han ble fengslet allerede i 1933. 
Georg var en kjernekar som hadde lang erfaring fra konsentrasjonsleiren, og han ga oss mange gode og velmente tips.”Hold øyne og ører åpne, men munnen igjen!” var et av rådene han ga oss. 
Nå fikk vi også lov til å ta imot pakker fra Røde Kors. De første kom fra Danmark, men senere fikk vi pakker og brev fra Norge. Det var selvsagt underlagt streng sensur, men vi fikk også lov til å sende brev hjem.
Vi norske var i en særstilling, og nå fikk vi såpass mye mat at vi også kunne dele med oss til de som var verre stilt. Det var for øvrig flere barn i leiren, og det gjorde godt å kunne hjelpe disse med litt ekstra mat. På den måte fikk vi også mange gode kontakter og nye venner.

Ble dere satt i jobb?

Nei ikke direkte. Nazistene hadde fått en nokså underlig ide om at vi skulle germaniseres. De mente at det burde være en enkel oppgave å omskolere studentene ideologisk. Men det viste seg altså å være stikk motsatt.
Vi fikk besøk av noen professorer fra Universitetet i Jena. De skulle indoktrinere oss i den nazistiske raselæren, og forsøkte på ulike måter å få oss til å forstå hvor fortreffelig den nazistiske ideologien var. 

Norske studenter i Sennheim

De poengterte også viktigheten av å kjempe mot jødene som ødela Europa. Jeg tror ikke det var noen av oss som orket å følge dem i deres forkvaklede tankegang, så vi mer eller mindre kjedet oss gjennom disse timene. Tankene var i alle fall alle andre steder enn i ”klasserommet”.
Sakte men sikkert gikk det opp for ”læremesterne” våre at de ikke kom noen vei med de gjenstridige nordmennene. Etter et halvt års tid ga de opp. Hele prosjektet var totalt mislykket fordi ingen lot seg overbevise. 

Fra de tyske Universitetene hadde de hentet inn ekspertise til disse foredragene, og SS fikk nå et delikat forklaringsproblem. En av unnskyldningene de visstnok brukte var: ”De hadde dessverre ikke fått tak i de beste nordmennene ut fra et rasemessig synspunkt.” ( Doerk)
Det var jo også en gruppe av studentene som ble sendt før oss – til Sennheim. De fikk et atskillig større press på seg for å gå inn i SS. De fikk tildelt tyske uniformer, men de fjernet SS-insigniene. Dermed startet nervekrigen – de hadde nektet å adlyde ordre og hadde nå stilt seg lagelig til hogg og represalier fra leirledelsen. Forunderlig nok så aksepterte leirledelsen deres standpunkt

Hvordan fikk dere tida til å gå?

Vi fikk aviser og bøker fra Norge, og så byttet vi oss mellom. En del av studentene holdt forskjellige foredrag. De kom fra alle slags studieretninger, og dermed var det duket for en rekke interessante foredrag. Alt fra kultur- og musikkhistorie til juss og medisinske foredrag. Slike ting var med på å gjøre fangetilværelsen noe lettere for oss, samtidig som det skapte en god stemning og styrket fellesskapet.
Etter hvert ble det opprettet et eget fangebibliotek for oss, med både norske og tyske bøker. I tillegg fikk vi selvfølgelig tilsendt stedets avis, slik at vi ble oppdatert med de ”riktige” opplysningene  om krigens utvikling.

Hva var det verste under oppholdet?

Det var uten tvil usikkerheten. Det at vi ikke visste noe om hva som ville skje i neste øyeblikk. Derfor hadde vi hele tiden den psykiske påkjenningen. Dette ble verre og verre etter hvert som krigen utviklet seg, og vi forsto at naziregimet ble mer og mer presset.
24. august kom også et voldsomt flyangrep fra de allierte. Da var det noen våpenfabrikker, like i nærheten av leiren som var målet.  Etter datidens målestokk kan vi nok betegne det som presisjonsbombing, men det var forferdelig å være midt oppe i det. De fangene som arbeidet i våpenfabrikkene hadde ikke lov til å gå i dekning, men det er klart at de beskyttet seg som best de kunne.  Mange ble dessverre drept eller såret. Denne hendelsen har aldri sluppet tak i meg, forteller Jon.
Under bomberaidet  ble også den bygningen hvor SS hadde fangearkivet, omtrent jevnet med jorden. Dermed hadde de mistet noe av oversikten over fangene. Dette var noe en gruppe med nyankomne jøder selvfølgelig benyttet seg av med en gang. De fikk fjernet alle ”jødesymbolene” på tøyet sitt, og kunne dermed blande seg med de andre fangene. SS-folkene skjønte at de hadde et problem og kommanderte alle jødene til å samle seg. Men ingenting skjedde, og alle Jødestjernene var borte. Uten arkivet, var SS nokså hjelpeløse.

Stadige bombeangrep

Den 23. oktober ble vi sendt til Sennheim. Hva vi egentlig  skulle her er det vel ikke noen av oss som riktig vet, men vi gjorde litt forefallende arbeide, plukket poteter og gravde litt i noen grøfter.

Bildet viser et utbombet Freiburg

Noen uker seinere blir vi sendt videre til andre byer i området, og vår gruppe kom Burkheim. Det var helt tydelig at krigslykken var på retur for Det Storgermanske riket. Og det var ingen tvil om at frontene nærmet seg. De allierte hadde befestet seg og utvidet stadig sitt område. Samtidig  tiltok flyaktiviteten. I Burkheim ble vi satt til å bemanne et fergeleie. Bruene i området var ødelagt, og fergen var den eneste muligheten til å komme over Rhinen. Selv om SS-offiserene fortalte at fergetjenesten var av humanitær art, var vi i et veldig dilemma. 

Fordi fergen ble brukt av tyske soldater som var på flukt fra fronten i Frankrike, og disse oppfattet oss som soldater i tysk tjeneste, nektet vi å utføre dette arbeidet.
En annen gruppe norske studenter ble kommandert til å grave skyttergraver. Også disse nektet å utføre ordre. Dermed oppsto en veldig spent situasjon. Neste dag var det oppstilling på plassen foran Rådhuset, og kommandanten roper at arbeidskommandoen skal begi seg til fergeleiet. Men ingen rører seg. Heller ikke når han gjentar ordren. Underoffiserene blander seg inn og roper at studentene bør skytes for ordrenekt. I stedet blir vi sendt tilbake til rommene, mens kommandanten drar til Freiburg for videre rådslagning. I mens blir fergeleiet bombet i fillebiter, og fergen senket.

Avstraffing i Buchenwald

Det hele ender med at vi skal sendes tilbake til Buchenwald igjen. Men denne gang til ”Kleinlager” – den simpleste delen i leiren.
Men det er langt fram, og vi må marsjere i fire dager – uten en eneste matbit. Overnattingsstedene er av simpleste sort, og vi må ta til takke med å slappe av noen timer i noen glisne låver.. Den 9. desember når vi Alpirsbach oppe i Schwarzwald
Her blir vi stuet inn i noen godsvogner og dørene blir smelt igjen bak oss. Det blir en reise på fire nye dager.  Da vi endelig ankommer Buchenwald den 13. desember 1944 er det ikke noen tvil om at vi skal straffes for vår ulydighet. Her blir vi stående hele dagen (14 timer) oppstilt på appellplassen, uten mat. Nå er det imidlertid kommet 2000 danske politifolk til leiren. I likhet med oss var disse arrestert kollektivt. Men de hadde allerede fått Røde Korspakker hjemmefra, med mat, og de arrangerte sporenstreks en egen aksjon for oss,  En og en av oss fikk lov til å gå på toalettet under den lange ventetiden. Og på toalettet ventet danskene og stakk til oss mat, og det var utvilsomt med på å redde oss.
Etterpå blir vi plassert i leirens verste del – Kleinlager. Det var her alle de nyankome fra øst ble plassert. Her ble nattens døde stablet opp, og her herjet ulike sykdommer.
Vi  fikk ikke noen spesialbehandling lenger. Vi ble plassert i Block 51. Nå måtte vi ligge i treetasjes køyer i ei stappfull brakke. Flere mann i samme køye, og det var så trangt at vi omtrent måtte avtale med hverandre når vi skulle snu oss. 
Her feiret jeg min andre jul i fangenskap. Denne gang med dansk salami til julemiddag. Etterpå ble jeg fryktelig tørst, og det var dårlig med drikke, så jeg spiste sukkerbiter i stedet.
Utpå kvelden kom noen russere for å underholde oss og de var veldig flinke. På selve julekvelden var dette en varm og stemningsfull musikalsk opplevelse, formidlet av musikere som selv var fanger. Og det var et utrolig godt kameratskap som rådet mellom oss.
Nyttårsaften 1944 ble vi satt til snømåking fra klokka 7 om morgenen, etterfulgt av 12 timers jobbing ute i rundt 20 kuldegrader – uten mat, og med en elendig fangedrakt som eneste beskyttelse mot vær og vind. Jeg var da oppsatt i Byggekommando 1.  Jobben besto i å rydde opp etter de alliertes bomberaid på en våpenfabrikk. Men jeg husker vi tok det veldig rolig. Det ble ikke gjort stort. Vi sparte på kreftene så godt vi kunne. Det var ikke noen særlig inspeksjon, så vi bare puslet rundt – og når det dukket opp en vakt gjorde vi som om vi jobbet. 
En stund senere ble vi flyttet tilbake til Block 41, og fikk tilbake en del av våre gamle ”rettigheter”.  Dermed slapp vi mer jobbing foreløpig

Blockführer ble motløs

Jeg ble syk en gang under oppholdet. Fikk dysenteri, men det gikk heldigvis greit. Mange av de norske studentene var nesten ferdige med medisinstudiet sitt og det var betryggende. Nå var det en av dem som tro til og hjalp meg. På en eller annen måte klarte han å få byttet til seg opium til å kurere det med.
Jeg var forferdelig slapp og klarte ikke å spise. Det var som kniver skar seg rundt i magen min. Etter mye strev klarte jeg å få ned ei skje vann om dagen. Og etter hvert kviknet jeg til igjen
Nå var det ingen som lenger var i tvil om at det bare var et tidsspørsmål før Hitlers korthus falt sammen.
SS Blockführeren hos oss var en godslig sudet-tysker. Han satt gjerne inne hos oss hele dagen og trivdes med det. Men nå ble han mer og mer motløs for hver dag som gikk. Han skulle holde en viss oppsikt med oss, men han satt mest stille som en vanlig kontorist. Bare vi var det antallet vi skulle være, så var han fornøyd, og han laget ikke noe problemer for oss. I slutten av februar begynte det å gå en del rykter i leiren, om at de skandinaviske fangene skulle hentes med busser i regi av grev Folke Bernadotte.  Samlingsstedet for denne nøye planlagte aksjonen skulle være fangeleiren Neuengamme, ved Hamburg.

I bomberegnet

Utbombet jernbanestasjon

Den 1. mars skjedde det utrolige. Vi skulle sendes på transport. Men det var et skår i gleden for oss fordi  de norske jødene fikk ikke være med oss.  Det var vondt å se dem stå igjen – overlatt til en nokså uviss skjebne. For vi var blitt kjent med dem. De var innom brakka vår på besøk i blant. Det er de som i ettertid har hevdet at de norske studentene ikke gjorde noe for å få med seg jødene hjem med ”De Hvite Bussene” fra Buchenwald. Men det er ikke riktig.

For vi ble ikke hentet av De hvite Bussene, men vi ble hentet av SS på vår brakke, og kjørt til toget uten at vi hadde noen som helst innflytelse på det som foregikk.Togreisen som vi nå ble sendt ut på utviklet seg ganske snart til et sant mareritt. Det gikk langsomt og vi ble stadig avbrutt. Vi skal huske på at i sluttfasen av krigen så var jernbanenettet i Tyskland et yndet mål for de alliertes flyangrep. 
Første kvelden var vi ikke kommet lenger enn til 
jernbanestasjonen i Erfurt. Der havnet vi midt oppi et durabelig bombeangrep hvor det blant annet ble brukt brannbomber. Først ble hele stasjonsområdet opplyst av lysbomber som viste hvor flyene skulle bombe, og så brøt ragnarokket løs. Toget vårt tok fyr, og vi prøvde å stikke unna så godt vi kunne. Men da var det en soldat som dro til meg med ei planke. Så jeg deiset over ende. Det var fullstendig kaos rundt oss. Utrolig nok så berget vi livet.
Neste morgen reiste vi videre under full flyalarm. Men det tok ikke togføreren hensyn til. Vi ble stadig avbrutt, og vi sto lenge utfor byen Hildesheim for da var det et større bombeangrep der. (Bildet) Jernbanestasjonen ble fullstendig utbombet, mens vi sprang utover et stort jorde for å komme i sikkerhet.  Men vi klarte oss nok en gang og fortsatte reisen mot Neuengamme, via Bremen.

Neuengamme var en brutal leir

5. mars var i Neuengamme. Her var SS-folkene atskillig mer brutale enn det vi hadde sett i Buchenwald. Det var nesten som de forsøkte å overgå hverandre i å vise hvor utspekulerte og sadistiske de kunne være, samtidig som de viste hvor trofaste de var mot Hitlers ideologi. Her skulle vi altså bli over en måned før vi endelig ble sendt nordover – mot friheten.
Vi hadde ikke vært mange dagene  i Neuengamme før vi ble sendt på jobb. Jeg fikk et hardt arbeide og måtte skubbe på noen store tunge tippvogner. 
Det var flyalarmer ustanselig – natt som dag. Vi var ikke så langt fra Hamburg og på denne tiden ble byen utsatt for voldsomme bombeangrep.. Nå måtte vi rømme brakka hver gang flyalarmen gikk på natta. 
Endelig kom beskjeden vi ventet på: ”Dere skal gjøre dere klare for transport!” Det var den 20. april - på Hitlers fødselsdag. I dagene forut hadde det danske Jyllandskorpset og den Svenske Røde Korstroppen gjort seg klar til å reise på kort varsel for å hente de skandinaviske fangene.

De Hvite Bussene kom og hentet oss fra Neuengamme

Foran leirporten var det kjørt fram over 100 busser og lastebiler, og innlastingen tok til. Nå gikk reisen nordover, mot Danmark. Og vi ble i første omgang innkvartert på Møgelkær. Her visste de ikke det beste de skulle gjøre for oss, og vi fikk servert noe riktig kraftig kost. 
Det var nok ikke magene våre særlig mottakelig for på dette tidspunktet. Vi var fryktelig underernærte og det sier seg selv at det måtte bli problemer når vi satt til livs smør og fløte og allskens godterier.

Vi ble noen dager her og kom litt til krefter igjen. Etterpå ble vi sendt videre med buss til Søndre Frihavn ved København, og derfra med båt over til Malmö. Så var det videre igjen med buss til Helsingborg, hvor vi ble innkvartert på en skole. Men det kom stadig nye transporter med norske krigsfanger, og derfor ble vi sendt videre igjen – denne gang til Småland. Jeg ble imponert over maten og stellet vi fikk der, og vi merket at vi ble sterkere for hver dag som gikk. Oppholdet i Sverige gjorde oss godt. 
Først den 25. mai 1945 kom jeg tilbake til Norge igjen. Fri etter mange måneders opphold i noen av Hitlers konsentrasjonsleire.

Hvordan var denne overgangen?

Det var en veldig overgang å komme hjem, men jeg kom meg egentlig ganske raskt igjen. Hadde riktignok en del ugreie med magen i den første tiden, men det rettet seg sakte men sikkert og jeg ble helt restituert igjen. Heldigvis så slapp jeg å bli plaget med vonde minner og mareritt om nettene. Etter å ha vært hjemme en stund dro jeg tilbake til Oslo og startet på studiene mine igjen.

Du er tidsvitne og formidler din historie til norsk ungdom – hva synes du om det?

Jon og Jacqueline Fryjordet tilbringer pensjonisttilværelsen i sin romslige enebolig ved Vinterbro. De er begge opptatt av viktigheten av å formidle okkupasjonshistorien på en måte som gjør at unge mennesker begynner å reflektere. For gjennom refleksjon skapes engasjement. Ved engasjement kan mange konflikter løses på en konstruktiv måte.

Det var kjekt å møte norsk ungdom på denne måten. Jeg reiste med Aktive Fredsreiser og en skoleklasse fra Kristiansand. På meg så virket de veldig engasjerte, og de hadde mange interessante spørsmål de ville ha svar på. 
Jeg er av den bestemte mening at ved å ta med seg skoleungdommen, og vise de stedene der historien skjedde, så får de en mye større og bedre forståelse for hva som skjedde, enn å bare lese om det i en historiebok. På tematurene blir de også sveiset sammen på en veldig positiv måte, fordi de må lære seg å ta mer hensyn til hverandre. Samtidig er det en reise i Europas kunst, historie, kultur, musikk og geografi. Dette er elementer som er flettet inn i hverandre og skaper en helhet på tematurene. Vi skal heller ikke underslå at det også er en reise inn i oss selv. De unge oppdager at det åpner seg dører hvor det ligger muligheter til å skape en bedre verden for oss alle sammen. 

Mitt ønske med disse turene er at dagens unge skal lære av historien. Vi kan ikke leve historien om igjen, men vi kan lære av de feil som er gjort, og sammen sette våre krefter inn i positive og konstruktive fredsskapende prosesser på ulike plan. Da tror jeg vi kan hindre mange konflikter, sier tidsvitnet Jon Fryjordet.

Kilder:

Samtaler med Jon Fryjordet
Archäologische Sammlung Uni Freiburg (Foto)
Brattholm, Anders: ”Studenter under hakekorset”
Løvhaug, Johannes W.: Ingen fredet plett, (Apollon)
Nielsen, Paul L: Erindringer (Bergen 1997)
Stiftung Gedenkstätten Buchenwald und Mittelbau-Dora
www.buchenwald.de
www.archaeologie.uni-freiburg.de