- Mor sendte oss i konsentrasjonsleir

Av Inger Stavelin

Maria Gabrielsen har aldri forstått hvordan hennes mor kunne gjøre som hun gjorde. Først anga hun Marias far, som var jøde, så han ble satt i konsentrasjonsleir. Så gjorde hun det samme med de tre eldste barna sine. Maria og tre andre søsken sendte hun på et jødisk barnehjem, og derfra ble alle sammen sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

I dag sitter Maria i hjemmet sitt utenfor Sandefjord og utstråler livsglede. Hun har det godt med mannen sin Asbjørn, og fryder seg over hjemmet sitt og barn og barnebarn. En skarre-r er alt som røper at hun har østerrikske røtter. Ansiktet hennes har smilerynker, men ikke bitterhet eller hat. Bare når hun snakker om sin mor, skyer hun over og de vakre, mørke øynene hennes blir harde.

Marias far var jøde; ikke hennes mor. Maria ble født i 1934 som nummer fem i barneflokk som etter hvert ble på sju. De bodde i Wien, som ble en del av Stor-Tyskland i 1938. Sammen med innlemmelsen i Tyskland, kom nazismen og den systematiske jødeforfølgelsen.

Maria kan ikke huske annet enn at de hadde det godt fram til faren forsvant. 

Han ble sendt på tvangsarbeid i en tysk kullgruve, og kom etter det sjeldent hjem. Moren hadde dårlig med penger, og solgte både møbler, barnas leker og mange av klærne deres. Selv sengene ble borte – Maria og noen av søsknene måtte sove på kjøkkengulvet.

Solgte dokkene

Mens faren var borte, fikk moren en ny kjæreste. Ingen av barna fikk møte ham; de ble sendt ut av huset hver gang han skulle komme.

- Av og til fikk vi penger til å gå på kino, så vi skulle bli riktig lenge borte. En kveld vi kom hjem, var døra låst og huset tomt. Vi krøp inn gjennom et vindu, og siden vi var sultne, gikk vi på kjøkkenet for å finne oss noe mat. Det sto noe godt i steikeovnen, og en av søstrene mine, som var litt frampå, forsynte seg. Vi andre torde ikke, vi var redde for hva mamma ville si. Mens vi var på kjøkkenet, hørte vi henne låse opp inngangsdøra og komme inn. Hun grep teppebankeren og begynte å jule opp den søsteren min som sto nærmest henne. Alle sammen fikk juling, uansett om vi hadde tatt mat eller ei, og ingen fikk noe å spise før vi ble sendt til sengs. Da angret vi på at vi ikke hadde gjort som den freidige søsteren vår og spist av maten i ovnen, forteller Maria.

Hun forteller små glimt om hvordan moren tyranniserte barna sine. For eksempel den gangen de hadde fått lov å bli med på julefest på jobben hennes, og Maria og søstrene fikk hver sin nydelige, nye dokke som lå i esker og var pakket i celluloid. Jentene syntes de var så vidunderlige at de ikke hadde lyst til å pakke dem ut før de kom hjem. Men da de kom hjem fra festen, tok moren dokkene fra dem og gjemte dem før hun solgte dem.

En dag da faren kom hjem på permisjon, nektet moren ham å slippe inn. Han banket på kjøkkenvinduet, der han så at barna lå på gulvet og sov. Han ba en av jentene om å gi ham en ryggsekk med klær.

Moren oppdaget det, og meldte ham og de tre eldste barna sine. Barnas far ble sendt i en arbeidsleir først, og siden til Auschwitz. Tenåringsbarna ble sendt til en arbeidsleir. Men moren ville ikke ha de små barna sine heller lenger, og sendte alle de fire yngste til et jødisk barnehjem.

- Vi hadde det godt på barnehjemmet. Da vi kom dit, fikk vi et varmt bad, rene klær, en egen seng og voksne som var glade i oss, sier Maria.

Dette var i 1940, Maria var seks år gammel, og hun og de tre søsknene hennes ble på barnehjemmet i tre år. Barna deltok i husarbeid og klesvask, og ”tantene” og ”onklene” prøvde å lære dem litt lesing og skriving i hemmelighet også. Men jødebarna skulle ikke gå på skole, og det var strengt forbudt å gi dem undervisning.

En dag i 1943, mens Maria lå på sykehuset på den andre siden av gårdsplassen på grunn av utslett, kom to jenter fra barnehjemmet og hentet henne.

- Da jeg kom opp i andre etasje, stod sekken min pakket med et stort, hvitt navneskilt i stoff sydd på. Jeg og søsknene mine måtte gå opp på lasteplanet på en lastebil. Så ble vi kjørt til jernbanestasjonen. Folk må ha visst hva vi skulle, for det sto mange på stasjonen og stakk til oss mat som vi skulle få med som niste.

Øredobben med det røde hjertet

Toget fra Wien i Østerrike til Theresienstadt i Tyskland tok to eller tre dager, Maria husker det ikke lenger. Det var iallfall en uendelig lang tur for en ni år gammel jente.

- Da vi endelig kom fram, skjønte vi at det var en leir. Toget gikk gjennom en port inn i leiren. Vi så folk som gikk i fangeklær og tyskere i ridestøvler og uniform. Begge deler var skummelt. De snakket høyt. Og vi måtte la all bagasjen vår bli liggende igjen.

Ut av toget, og inn i en kaserne der de måtte kle av seg alt. Klærne skulle desinfiseres, og barna skulle dusjes. – Jeg hadde på meg en fin gulløredobb med et rødt hjerte. Den andre hadde jeg mistet. Men jeg måtte gi fra meg øredobben, og fikk den aldri tilbake, forteller hun. Hun tar seg til øret og ansiktet hennes viser en 61 år gammel sorg over en niårings tap av sitt vakreste eie.

Fangene ble sortert, mennene for seg, og kvinner og barn for seg.

- Noen var redde da vi gikk inn i dusjen, men vi overlevde da, sier hun, glad for at hun ikke visste den gang alt hun vet nå om hvordan nazistene brukte ”dusjen” for å drepe jøder.

Da de fikk mat, var det også noen som var redde. Kunne maten være forgiftet?

Den første natta sov barn og voksne sammen. Neste dag ble de sortert etter kjønn og alder, og Maria ble plassert på rom sammen med andre niåringer.

- Vi fikk utdelt en blikkboks og en aluminiumsskje som vi måtte ta vare på. Det var til den daglige suppa, som regel ertesuppe med mark i. Vi pleide å plukke ut marken. Annenhver dag fikk vi en skalk med mørkt brød, og det var det også mark i. Vi pleide å smuldre opp brødet og plukke ut marken før vi spiste det, forteller Maria, og legger til: - Av og til fikk vi hvitt brød også, forresten.

Springvannet i Theresienstadt kunne ikke drikkes ukokt. Derfor forsynte barna seg med kaffen som ble servert hver morgen. Den var tynn, men det passet bra for barna som var mest ute etter noe trygt å slukke tørsten med.

Medisinsk forsøk?

Annenhver dag måtte Maria få en sprøyte, og så ligge stille på en trebenk en stund etterpå. Ennå i dag vet hun ikke hvorfor, men hun antar hun var med på et eller annet medisinsk eksperiment. Og ennå i dag har hun angst for sprøyter og leger.

Maria hadde noen arbeidsoppgaver mens hun var i Theresienstadt. Den ene var å stå i en rekke med barn som lempet små pappesker til hverandre og opp på en lastebil. Kassene inneholdt aske fra krematoriene. Som lønn for strevet, fikk de litt ekstra mat, gjerne en pølsesnabb.

En annen jobb Maria husker, er kastanjeplukking. Det var mange kastanjetrær utenfor leiren, og på senhøsten og vinteren gikk de på kastanjejakt. Det var gruelig kaldt, hun husker hun frøs veldig mens hun lette etter kastanjene. Men premien, litt ekstra mat, gjorde at hun holdt ut.

De som passet på barna i Theresienstadt var voksne jøder. Også her var det forbudt å undervise barna, men det gjorde når de fikk anledning. Når tyskerne kom på inspeksjon, måtte barna sitte dørgende stille, og Maria husker hvor skummelt og ekkelt det var.

Men – kanskje heldigvis - husker hun ikke så mye av hvordan de hadde det i leiren. Hun husker håndkjerrene som ble dratt og skjøvet av fanger. Hver eneste morgen ble lik tatt ut av brakkene og lempet opp på den, og så trillet til krematoriet. Det gjorde inntrykk på barna. Den konstante grågule røyken fra krematoriet husker hun også, og den søtlige lukten av den. Og hun husker matkøene. De sto i lange køer for å få dagens suppe, og det hendte barna var så utmattet at de besvimte i køen.

De to siste dagene av krigen hørte fangene i Theresienstadt mye skyting. Den 8. mai kom en mengde tanks inn i leiren, og de russiske soldatene sa krigen var over. Nå kunne de reise hvor de ville. Matlagrene ble brutt opp, og folk spiste og spiste. Mange spiste alt for mye og ble syke.

Frigjøring – og hva nå?

Frigjøringen står som en strålende gledesdag for henne. Ungene hoppet og ropte av glede.

- I ettertid har jeg fått vite at de hadde sluppet opp for giftgass i Theresienstadt, men at den var bestilt. Det var visst planlagt at jødene skulle gasses den 8. og 9. mai. For en utrolig flaks vi hadde, sier Maria.

Hun og søsknene visste ikke hvor de skulle gjøre av seg nå når de kunne reise ”hjem”. Alle syv barna overlevde krigen.

- En av ”tantene” som hadde passet på oss, var fra Tsjekkoslovakia. Hun ville tilbake, og spurte meg om jeg hadde lyst til å bli med henne. Men jeg ville ikke skilles fra søsknene mine og takket nei, sier Maria.

Hjem til moren tenkte de ikke på en gang. Men kanskje de kunne finne igjen sin far? De dro etter hvert til Wien, der de fikk vite at faren hadde dødd i Auschwitz allerede i 1942.

Dermed havnet søskenflokken på en skole som fungerte som et midlertidig mottak for folk som hadde mistet hjemmet sitt under krigen.

- En kveld kom en dame gående mens de to yngste søsknene mine satt ute på fortauet og lekte. Broren min sa: ”Er ikke det mamma?” Det var henne. Hun fortalte dem at hun hadde mat og klær, og spurte dem om de ikke ville flytte hjem til henne igjen. De løp inn for å varsle oss andre. Da jeg fikk se henne, kjente jeg henne ikke igjen før jeg møtte blikket hennes, og så de grusomme, stikkende øynene. ”Kjenner du ikke igjen mamma?” spurte hun. Da løp jeg og gjemte meg i tempelet til hun var borte igjen, forteller Maria.

Bestyrerinnen på mottaket anmeldte henne, og hun ble dømt til fem års straffearbeid for å ha angitt oss barna og pappa. Men hun burde hatt livsvarig straff. Minst! Jeg tror ikke noen av oss søsknene orket å være til stede under rettssaken.

Tunge etterkrigsår

En av de eldste søsknene hadde fått en blokkleilighet gjennom kommunen, og en periode bodde Maria hos henne. Leiligheten hadde kommunen beslaglagt fra en dømt SS-mann, så vidt Maria har forstått. En dag ringte han på døra og sa han skulle ha et rom der. Maria var hjemme alene, og ble livredd for den lange, påståelige mannen.

- Heldigvis kom søstera mi, og hun sa til ham at hun måtte gå og snakke med en annen søster om det først. Men hun var smart nok til å gå til politiet. De kom og hentet ham. Han hadde visst rømt fra fengselet, sier Maria.

Etter hvert måtte Maria flytte ut fra søskenfellesskapet, fordi de eldste søskena måtte på jobb og ikke kunne se etter henne. Hun ble plassert i en fosterfamilie i Wien.

- Jeg likte meg ikke der. De så på meg som hjelp i huset og utnyttet meg. Mens deres egne barn fikk pålegg på skolematen, måtte jeg spise bare tørt brød uten pålegg. Amerikapakkene med mat som kom hver måned, fikk jeg aldri. Jeg fikk aldri penger til kino eller andre fornøyelser, men måtte jobbe hardt med husarbeid. Disse fosterforeldrene tok meg bare fordi kommunen betalte dem for det, sier hun.

I halvannet år ble hun hos denne familien. Så fikk hun og to andre søsken tilbud om en tre måneders sommerferie i Norge. Maria havnet hos en fosterfamilie i Øksna ved Elverum, og endelig begynte lykken å snu seg for henne. Familien Nordholm tok imot henne med åpne armer, ga henne gaver, kjærlighet og varme. De tre månedene ble til flere. Maria ble hos den norske familien helt til hun ble voksen. Også broren og søsteren hennes fikk lov å bli værende hos sine ”sommerferiefamilier”.

Maria har hatt et anstrengt forhold til tyskere etter krigen, og prøvde lenge å unngå dem. Men hun og mannen Asbjørn har alltid vært glad i båtliv, og en gang de hadde fortøyd, oppdaget de at nabobåten hadde tysk flagg.

- Jeg gikk under dekk og overlot praten til Asbjørn, men han var ikke så stø i tysk. Så etter hvert ropte han på meg, og jeg kom opp og hilste på dem. Og så viste det seg at de var så hyggelige! Det er over 20 år siden, og vi har holdt kontakten siden. Vi har til og med besøkt dem i Tyskland. For en del år siden skjedde noe tilsvarende på en campingplass, der vi traff noen unge tyskere. De har vi også holdt kontakten med. En må glemme, vet du. En kan ikke fortsette å gå og hate og være redd, sier Maria Gabrielsen.