Det er viktig få fram de lange linjene…

Av Oddvar Schjølberg

Anders Chr. Gogstad, født 1923, vokste opp i Oslo, men er nå bosatt i Kragerø. Han er fortsatt en svært engasjert mann, og aktiv både som foredragsholder og forfatter. I tillegg reiser han også som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. 
Med sin brede erfaring fra en rekke felt innen okkupasjonstiden, og ikke minst fra den vanskelige og turbulente tiden etter krigen, har han fått være med på å gi skoleelevene et godt utgangspunkt for videre fordypning i denne spesielle tidsepoken i vårt lands historie.

Som lege har han hatt flere viktige oppdrag, bl.a. for WHO, og han var faglig ansvarlig for et rehabiliteringsprosjekt i Nord-Vietnam, like etter Vietnam-krigen.
Anders Gogstad er også en av de studentene som ble arrestert 30. november 1943, og i en samtale med Oddvar Schjølberg i august 2008 har han fortalt, både om dette, og om mange av de temaer som han har vært sterkt engasjert av.

Tiden før selve krigsutbruddet i Norge var på mange måter preget av usikkerhet. Forsvaret hadde fått vite at tyskerne hadde sluppet brannbomber på hustakene i Holland og Belgia, og Oslos mange leiegårder og villaer skulle da straks utrustes med sand og vannbøtter på loftet, og disse skulle betjenes av de sprekeste beboerne, og ungdommen som kanskje var litt raskere til beins og kunne takle bedre en slik situasjon. Tilfluktsrom for eldre og barn ble bygget provisorisk i bryggerhus og andre kjellerrom.
Staten hadde heller ikke penger til våpen, og de trengte penger. Derfor ble det satt opp en Bofors-kanon foran Stortinget, og et lytteapparat - ”et svært øre” og en lyskaster. På denne måten tigget man altså penger til forsvaret. Det var også opprettet ”Frivillig militæropplæring” (FMO), noe som appellerte til mange ungdommer. Det virket den gang både meningsfylt og spennende, og mange unge fant sin plass i dette tiltaket. Opplæringen besto av både militær strategi og trening med våpen. Vi kan vel kanskje si at det var datidens ”Heimevern”. 

Andre  ungdommer hadde meldt seg inn i det sivile luftvern, blant dem var Anders Gogstad, og han forteller:

- Jeg hadde meldt meg som frivillig til det sivile luftvern, hvor jeg var med i sanitetsavdelingen. Vi måtte gå kurs, og etterpå fikk vi egne roder som vi skulle kontrollere. Vi skulle sjekke at det ikke var for mye rot på loftene i villaene. Det skulle være tauverk på plass, samt sandbøtte og vannbøtte. Vi var ikke så gamle guttene men fikk armbind for å ha noe å vise for oss.
I gymnastikktimene hadde vi i tidsrommet januar til mars 1940 militæropplæring i skyting, og brukte noen Krag-Jørgensen-geværer med skarpe skudd. Dette var på den høyere allmennskole som det het den gang.

Nazi-Tyskland angriper

Naboens garasje ble bombet

Jeg glemmer aldri den 9. april. Jeg var da 16 ½ år gammel og beskjeden kom om at Norge var under angrep fra Tyskland. Ved 16-tiden sto jeg tilfeldigvis og så ut av vinduet på værelset mitt og så på flyene som kom inn over Oslo. Plutselig kommer en bombe hvinende og rammer naboens garasje.Vindusruta i rommet mitt ble blåst inn, sammen med rammeverket, men jeg ble heldigvis ikke skadet. Mor og far var allerede på vei ned i kjelleren og jeg føyk som et skudd etter dem. 

Krigen hadde rykket oss helt inn på livet, og jeg kan tenke meg at angrepet varte en 20 minutters tid, hvor den ene bomben falt etter den andre. Heldigvis ble ikke vårt hus truffet. Naboens hus ble rammet. Der gikk bomben gjennom taket i sove-rommet, og fortsatte helt ned til kjelleren uten at den eksploderte. 
Flyene som kom fra en base i nærheten av Hamburg, fløy så lavt at mange av bombene ikke eksploderte. Like ved nabogjerdet vårt lå to ueksploderte bomber. Der ble de liggende nesten tre uker, før de ble fjernet av tyske soldater.
Nabolaget vårt var det eneste stedet hvor det ble kastet bomber, og jeg mener å huske at det ble registrert rundt 100 bomber i området i nærheten av hjemmet mitt. Det var bare et hus som ble totalt ødelagt – det var huset til den tyske ambassadesekretæren som bodde like ved Diakonhjemmet.

Panikkdagen i Oslo

Det var mange av oss som var nokså sjokkerte over å få krigen så nærme, like inn i hagene våre. Så da neste dag kom, med det som fikk betegnelsen ”Panikkdagen i Oslo”, mente vi at det kunne ikke bli stort verre enn det vi hadde opplevd dagen før. Derfor ble vi rolig sittende. Det skjedde heller ikke noe nevneverdig med oss.
Jeg var i det sivile luftvernet de neste ukene, og måtte være med på transporten av de som hadde omkommet på Blücher.

Etter hvert overtok tyskerne det sivile luftvernet, og jeg ble løst fra oppgavene der.
Mange tror at all ungdom mer eller mindre var organisert i hjemmefronten. Vi bodde i ”Stor-Oslo” og der var det relativt mange som var med i Milorg. Det kom aldri til noen ”fight” og det var også dårlig med våpentrening, men de tok imot en del slipp i Nordmarka. Jeg var ikke så veldig engasjert i Hjemmefronten. Vår innsats var at vi hjemme ”huset” flere av de som var forfulgt. Vi hadde etter forholdene et stort hus, og hadde to leieboere” fra Lofoten som var evakuert sørpå. Veldig kjekke karer, som hadde med seg tørrfisk til oss. Den kokte vi på soverommet, med dertil påfølgende aroma.

Turbulente tider

Etter at det nye regimet forsøkte å kneble tilgangen på informasjon til det norske folket, ved å inndra radioapparatene, varte det ikke så lenge før de første illegale avisene dukket opp på arenaen. I likhet med mange andre ungdommer var også Anders Gogstad med på å distribuere en del skrifter og illegale aviser. (Illustrasjonsfoto)
Samtidig tok han fatt på studiene ved Universitet i Oslo. Han ønsket å studere medisin, og han hadde nok poeng til å komme inn ved dette studiet. Det hadde blitt turbulente tider også ved Unviversitetet. Allerede i oktober 1940 ønsket det tyske Sicherheitsdienst å fjerne all jødisk og engelsk litteratur. Etter sterke protester  ble det samtykket i at denne litteraturen kunne beholdes for studieformål  alene på instituttene.
Ved Det medisinske fakultetet var det to medlemmer av NS: professor i farmakologi Klaus Hansen og professor ved Anatomisk institutt Konrad Wagner. Ved faultetet begynte vanskelighetene allerede høsten 1940 da Klaus Hansen, støttet av Wagner, foreslo å sende studenter på ventelister  til Tyskland. Noe som professor Kristian Emil Schreiner tok sterkt avstand fra, og tydelig ga til kjenne på et møte mellom partene. Dermed ble konflikten ytterligere skjerpet.
La oss gå fram til midten av mars. Da sendte 563 studenter en protest til Kirke- og Undervisningsdepartementet mot at to studenter hadde fått adgang til å gå videre i medisinerstudiet, til tross for at de ikke sto på avansementslisten. 
Denne inngripen fra minister Skancke i Universitetets indre anliggender var begynnelsen på veien mot Universitetets stengning.

Måtte vike for NS-studentene

I august 1942 ble 16 NS-studenter og frontkjempere opptatt til det medisinske studium og 2 til det farmasøytiske studium, utenom de gjeldene opptaksbetingelser. 
Dermed måtte jeg vike plassen for en student som ikke hadde poeng nok til å komme inn, men som hadde gjort fronttjeneste, eller hadde ”partiboka” i orden.
Vi andre kunne få velge mellom veterinærstudiet, tannlegestudiet eller farmasistudiet. Der kunne vi få komme inn hvis vi hadde gode nok karakterer. Da ble det altså farmasi for mitt vedkommende.

Uroen på Universitetet hadde på ingen måte lagt seg, og det ulmet blant både studenter og professorer. For min del forsøkte jeg å følge undervisningen, med tanke på senere å komme inn på medisinerstudiet.
Under studietiden min hentet Rikskommissariatet en spesialist fra Tyskland på botaniske legemidler – Fräulein Zieber-Pling – og hun beordret da Universitetet til å sende ut studenter for å plukke medisinplanter. Vi var da en gruppe som dro opp til Hadeland for å samle inn ”Bukkeblad”, som var en kjent medisinplante. Det var en helt annen farmasi den gangen. Da var plantedroger offisinelle og skulle inneholde bestemte ting, og de ble skikkelig undersøkt. I dag koster disse medisinene tre ganger så mye, og noen av dem er ”livsfarlige”. Jeg hadde gjort meg ferdig med førsteavdeling, hadde tatt apotekereksamen, og begynt på videregående studier da jeg ble arrestert.

Stakk av da jeg ble advart

Vi bodde like ved Blindern, og da jeg den 30. november 1943 fikk lappen med beskjed om at nazistene ville arrestere oss klokken 11, stakk jeg av. Jeg dro først hjem, men fant ut at det ikke var noe blivende sted. I stedet valgte jeg – dumt nok – å gå ned på Studenthjemmet for å treffe en venn for å dra ut sammen med ham. Der troppet også Gestapo opp, og da var det gjort.

Kurt Sartor

Først ble vi samlet i Aulaen og deretter transportert på lastebiler ned til jernbanestasjonen. Så var det videre med tog i selskap med andre studenter og tyske soldater, via Kongsberg og Skien til Larvik. Herfra videre syv kilometer til fots på såpeglatte veier, til militærleiren i Stavern.
I Stavern opplevde vi det ritualet som egentlig var nokså likt for alle de tyske leirene. Med appeller og ordrer, innlosjering i brakke etc. Vi lærte raskt de tyske kommandoordene som: ”Los! Los!” og ”Mensch – Mensch! Vi måtte levere våre personlige eiendeler, men fikk nok beholde litt mer enn i andre  leire. 
Vi fikk også brukbar mat. Den tyske ledelsen var på en måte litt ”ærbødig” overfor oss ca 1200 studenter. Det var Obersturmführer Sartorsom hadde fått ansvaret for oss, og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at han spankulerte  rundt stolt som en hane. 

Under oppholdet i Stavern skjedde det en episode som kunne fått katastrofale følger for oss.
Det var en student som fikk litt problemer med en tann og han ble i følge med en tysk vakt sendt til tannlegen i Larvik. Der slo han imidlertid ned vakten, hoppet ut av vinduet på venteværelset, og rømte. Resultat: Vi andre ble stående på appellplassen hele natten. Det ble truet med å skyte hver tiende mann hvis ikke rømlingen dukket opp. Det ble aldri gjort noe mer enn å true oss. Det ble heller ikke gjort noen forsøk på å rømme fra leiren.

Ble lagt inn med lungebetennelse

Jeg fikk imidlertid lungebetennelse og ble lagt inn på sykehuset. Dermed ble jeg sluppet fri mot meldeplikt, samt at jeg måtte gjøre krigsnyttig arbeide. Dette arbeidet besto i at jeg bl.a. måtte lempe postsekker på Østbanen klokken fem på morgenen. En annen jobb var å holde rent et gartneri for nellikplanter. Disse skulle tyskerne ha til forskjellige anledninger.

Etter hvert ble det mer skummelt i Oslo, og jeg ville nødig bli tatt en gang til. Vi hadde en nabo som igjen hadde en leieboer. Han hadde aldri gjort noe galt, men ble likevel arrestert og satt fengslet til krigen var over.
Tannlegen min ble tatt fordi han hadde gjort ett eller annet illegalt. Han ble arrestert mens han holdt på med en pasient. Dermed arresterte de like godt pasienten også. Tannlegen slapp ut etter kort tid, mens pasienten derimot ble sendt til Grini, og satt der i lange tider. 
Det var så mange vilkårlige arrestasjoner i 1943/1944, og derfor gikk vi litt ”på tå hev”. Det var liksom noe som skjedde hele tiden i Oslo. Jeg måtte jo fortsette med mitt ”krigsviktige arbeide” og led ingen overlast, men jeg ville gjerne komme meg ut av byen.

Hadde de tyske okkupantene hatt informasjon om at jeg hadde vært med i illegal virksomhet, er det lite trolig at jeg hadde blitt sluppet fri fra leiren i Stavern. Nå ble riktignok en ganske stor gruppe sluppet fri i Stavern. Hitler var slett ikke spesielt glad for studentarrestasjonene i Norge. Han var ikke blitt spurt, og det var Josef Terbovens eget opplegg. Jeg har siden sett dokumenter hvor det fremgår at Hitler ønsket å stoppe alt sammen. Men så begynte Sverige å blande seg opp i det, og dermed gikk det prestisje i saken.
Mitt inntrykk er at det rådet stor tilfeldighet med hvem som ble sluppet fri, og hvem som ble sendt til Tyskland.

”Fødselen får du ta deg av..”

Jeg klarte imidlertid å skaffe meg en jobb i Nord-Trøndelag, nærmere bestemt ved Grong Gruver i Ørsvika, nær svenskegrensen. Der jobbet jeg med utstikkingsarbeide for en taubane. Jeg hadde en slektning – Sem Jacobsen - som tjenestegjorde som distriktslege der oppe, og han var kurer ved den amerikanske basen som lå i Snåsa, ganske langt derfra. Han reiste mye fram og tilbake, mens jeg passet kontoret for ham.

En dag da han var på vei ut, kom det melding om at en fødsel var på gang. Dette affiserte ikke ham det minste og han ga bare beskjed til meg: ”Den tar du deg av!” Jeg prøvde å forklare at jeg aldri hadde vært med på noe slikt, men det var til ingen nytte.
”Slapp bare av og ta deg god tid! Når du kommer fram har sikkert alt gått bra”, var hans avskjedshilsen til meg idet han reiste. Og ganske riktig – når jeg kom fram til pasienten var barnet kommet, og alt hadde gått helt etter oppskriften. Dermed fikk jeg æren for hele fødselen, og ble belønnet med ryper og det hele.

Det var et nokså artig liv der oppe. Vi holdt til helt inne på svenskgrensen og folk kunne nokså uanfektet gå fram og tilbake. Det var selvfølgelig tyske patruljer som kom oppover for å kontrollere oss, men vi ble alltid varslet i god tid når en slik gruppe var i anmarsj.

Våpendepot i lunsjrommet

Høsten 1944 var jeg tilbake i Oslo og fikk jobbe på laboratoriet på Wilhelmsens patologiske Institutt. Uten at jeg visste det, var instituttet en samlingssentral for våpen fra Nordmarka. En dag kom det flere bevæpnete soldater og sivilister fra Gestapo for å undersøke huset. Professor Tjøtta tok imot dem. Han var en veldig sindig person, hilste vennlig på dem og forklarte at her i huset var det laboratorium for både tuberkulose, difteri og andre smittsomme sykdommer. Da ble de ganske bestyrtet, for var det noe okkupantene var redde for, ja så var det alt som hadde med smitte å gjøre.
Men så tittet han undersøkende bort på lederen for gruppen og spurte: Hva slags merke har De der på kinnet? Det var litt interessant! Kom med meg!
Lederen ble nok litt perpleks og fulgte etter Tjøtta inn på kontoret. Der ble de både lenge og vel, og omsider kom tyskeren ut med en resept fra Tjøtta. Dermed var hele kontrollen over.
En uke senere satt vi og spiste, og jeg syntes nok at jeg satt litt hardt på benken i messa. Da jeg lettet litt på lokket viste det seg at benken var stappfull av stenguns og andre våpen. Jeg ble for å si det mildt – ganske så forskrekket. Tankene gikk med engang tilbake til kontrollen en knapp uke før. Hva om de hadde lettet på lokket, og funnet våpnene? Jeg torde knapt tenke tanken ut.

Vi bodde like ved kringkastingsbygget, og like i nærheten – i Kirkeveien - bodde også Hans Eng som hjemmefronten forsøkte å likvidere. Han var jo aldri hjemme. Likevel fikk vi denne krigføringen på nært hold.
Det var usikre tider, ikke minst for oss unge som var i den farlige alderen, og det var jo hele tiden gatekontroller etc. rundt om i byen. Det var forferdelig utrivelig å bo i Oslo, men vi kom oss helskinnet gjennom okkupasjonsårene. Freden kom, og endelig kunne jeg ta fatt på medisinstudiene mine. I 1945 begynte jeg på det medisinske fakultetet  med tre terminer i året, og var ferdig utdannet lege våren 1950.

Mange oppgaver å ta fatt på

Jeg  begynte å interessere meg for rehabilitering. Jeg fikk et stipendium og dro over til England. Var blant annet på noen større rekreasjonssteder som Dunlop og Kodak hadde i syd-England. Senere fikk jeg også to andre stipender.
Etter praksistiden i Tromsø begynte jeg hos Gudmund Harlem, Oslo Attføringsinstitutt Dette var en veldig interessant periode, for Harlem var en av pionerene på mange områder. Han var ganske dristig og jeg lærte veldig mye av ham. Bl.a. når det gjelder behandling av ryggmargsskader. Det var et veldig interessant team der med mange radikale leger. Jeg hadde så vidt begynt på psykoanalyse hos Trygve Bråtøy. Dette ble det slutt på da han døde, og jeg valgte å ta videreutdannelse innen nevrologi. 
Vi hadde jo fortsatt de store poliomyelittepidemiene i Norge, og jeg engasjerte meg i dette arbeidet. Der jobbet jeg med behandling og sosialisering, samt psykologisk behandling av funksjonshemmede og krigsskadede. Bl.a. kom jeg i kontakt med veldig mange tuberkuløse fra handelsflåten, og jeg gjorde min doktoravhandling på dette temaet.

Den rette og den gale siden

Jeg kom etter hvert inn i en rådgivende gruppe i fylkesnemnda for det som hadde med skjemaer å gjøre når det gjaldt uføresaker. Sammen med Leo Eitinger, Axsel Strøm og Arve Lønnum arbeidet jeg med dem som hadde sittet i de tyske konsentrasjonsleirene. Vi forsket  på ettervirkningene av oppholdet – det såkalte KZ-syndromet. Vi så de forskjellige syndromene som oppsto. Så begynte jeg da i de mer ordinære uføretrygdvurderingene, og i den forbindelse kom jeg i kontakt med mange av dem som hadde vært på ”den gale siden”– som det het. Jeg synes de opplevde en forferdelig diskriminering. De hadde sonet sin straff. De var ferdig med det hele. 
Mange av dem hadde heller ikke gjort så forferdelige mye galt. Etter hvert ble det rullet opp en rekke tragiske skjebner når jeg intervjuet dem. Jeg har aldri systematisert disse intervjuene, men de satte spor i mitt sinn.

Det forundret meg at det norske samfunnet som er så lite, hadde denne dype kløften, og faktisk var en splittet nasjon i så mange år. Vi fikk også den tredje gruppen som ble splittet ekstra. Det var kommunistene, med fagforeningsfolk og ungdom som ikke visste det grann om Stalins leirer. Men som ble utstøtt av sine foreninger og sitt felleskap, som en slags truende part og vordende landssvikere. Er vi nordmenn veldig fordomsfulle, spør Anders Gogstad.

Illustrasjonsfoto - Jenter som hadde hatt kontakt med tyske soldater måtte klippe håret sitt i all offentlighet

Jeg har vært mye ute i Europa, men der her jeg ikke sett de motsetningene som vi har.
Jeg er jo klar over alle de mytene som kom til overflaten under krigen, om hvor storartede vi var osv. Vi vant krigen mer eller mindre og ”seier’n er vår” og alt det der. Klipping av jentene osv.
Offisielt har man tatt avstand fra dette for lengst. 
Da jeg begynte å intervjue enkelt-skjebnene kom dette fram igjen.
Så kom det fram at vi var så mye sunnere under krigen, vi hadde ikke hjerteinfarkt,  folk levde sunt og de syklet, og spiste sunn mat osv. Vi som opplevde ernæringssituasjonen i Oslo hadde jo et helt annet inntrykk av dette, og selv gikk jeg ned til 64 kilo.

Det kom en amerikansk epidemiolog til Bergen som gjesteprofessor ved vårt institutt. Han hadde vært i Belgia og funnet de samme mytene der. Der hadde de fått avlivet dette ved en  skikkelig statistisk analyse og han ba meg om å gjøre det samme. Og det gjorde jeg i lengre tid, og resultatet omhandles i den første boka jeg ga ut.

Vi hadde ikke noen vesentlig nedgang i de farlige kretsløpsykdommene som har med overernæring å gjøre. Derimot var det en oppblomstring av epidemiske sykdommer som vi aldri hadde hatt i landet. Skabb, lus, difteri og en høy dødelighet av tuberkulose. Det var jo prisen vi betalte for trangboddhet, stress og dårlig kosthold.
Helsesituasjonen hadde aldri vært så elendig som den var i frigjøringsåret, uttalte Karl Evang da han kom hjem fra London. Vi hadde bl.a. høy dødelighet. Det bedret seg jo raskt for ”Londonregjeringen” hadde jo penger og kunne kjøpe inn mat og utstyr til sykehusene. Det tok litt tid for de hadde jo ikke skipsmateriell nok  til å begynne med, og de allierte hadde kontrollen med dette. Så det var litt ”smalhans” i 1945.  Det varte fire år før fettrasjoneringen ble opphevet. Brennevinsrasjoneringen ble derimot opphevet i januar 1946. Men den måtte innføres igjen på grunn alle problemene som oppsto ganske snart.

I mitt arbeide med disse helseproblemene kom jeg i kontakt med mange av dem som hadde tjenestegjort i helsevesenet på tysk side under krigen her i Norge. De var jo for lengst sluppet ut fra sin soning. Jeg hadde mange interessante intervjuer og brevveksling med dem, Brevene skal forøvrig til Riksarkivet.
Derfor har jeg da interessert meg for dette, og skrevet om disse tingene. Den andre boken omhandlet forholdene i England og Sverige blant de norske. Og ikke minst det som skjedde i Finnmark.

Du har ikke gått av veien for å ta opp følelsesladde temaer?

Hva skjedde etter 1945? Da var det bare ”seier’n er vår!”, allting var bare morsomt, mens tragediene utfoldet seg i ett sett. 20 000 tsjekkere og polakker som forsøkte å skjule seg i  høyet rundt om på gårdene. Nei – det var en forferdelig  vanskelig periode. Norge var splittet på flere områder. Det var ”kommunistrede” i det ene departementet, og engelskvennlige i det andre.

Helsedirektør Karl Evang var i England under krigen, og kom tilbake igjen som svært kommunistvennlig. Han var nådeløs mot norske leger som hadde vært med i NS – det var rundt 5 % av dem – og de ble etter loven fratatt sin lisens. Når de hadde sonet sin straff, skulle de etter Justisdepartementets ønske få lisensen tilbake. Det var mer moderasjon på det nivået, enn det som det var nedover i rekkene.

Mine legekolleger fikk nokså forskjellig skjebne, forteller Gogstad, som i forbindelse med sitt prosjekt også blant annet intervjuet Quslings livlege -  Hans Eng.
- Jeg besøkte ham etter at han ble ”henvist” til Burfjord ved Kvænangen i Nord-Troms. Han var en supernazist, konsekvent i sin ideologiske overbevising, lojal mot partiet, og egentlig en forferdelig fyr. Han hadde vært lege på Bredtvedt. Her hadde han imidlertid en viktig og vanskelig oppgave som statspolitiets lege og tilsynslege for fengselet. I disse stillingene kom han lett i klemme mellom okkupasjonsmaktens forventninger og norske patrioters behov og interesser. Da var det lett å få farlige fiender på begge sider. Men han var også i en stilling hvor han kunne yte norske motstandsfolk hjelp. Det var alvorlige ankepunkter mot dr. Eng under rettssaken mot ham, men de fleste av disse ble frafalt, og de fikk egentlig ikke noe på ham.
Eng var jo innstilt til dødsdom etter rettssaken mot ham, både for angivere og jødeforfølgelse.  
Derfor ble han overlege for de andre fangene på fengselssykehuset. Han fikk en dom på syv år, men slapp ut etter fem år. Helsedirektør Evang var rasende, og ville ikke gi ham tilbake lisensen. Så Eng begynte som møbeltapetserer på Møllergata 19.
Eng var den første dr. med. i Norge da han i en alder av 28 år fikk medisinsk doktorgrad. Da var den doktorgraden noe helt annet enn i dag.
Helsedirektør Evang ble kalt inn på teppet til Justiskomiteen og der ble han pålagt at alle de som hadde sonet straffen skulle få lisensen tilbake. Vi kunne ikke ha noe naziregimet her i landet.
Eng fortalte at han da ble sendt opp til det mest avsidesliggende stedet i Nord-Troms, der alt var nedbrent. Han hadde ikke noe utrustning eller medisinsk utstyr med seg. Han fortalte at han brukte et sykkelstyre med gummislange som stetoskop. Men han var en enestående dyktig lege og befolkningen elsket ham. Han ble også medlem av kommunestyret og formannskapet i kommunen fra 1950, og han ble senere tatt opp igjen i legeforeningen.
Via Eng fikk jeg vite en god del om Quisling. Han var ingen politiker, men mer en filosof og lynende intelligent, men hadde ikke den praktiske sansen som en politiker må ha. Det var mye krangel innen NS-ledelsen og da tok han aldri standpunkt, men overlot dette til Finn Schøren, som fungerte som Quislings ”utenriksminister”.
Quisling hadde ikke noe jødeproblem i sitt program, han var nasjonalist. Hele Norge var preget av rasefordommer den gangen. Det kunne ikke knyttes til NS for det var overalt. Og det holdt seg lenge eter krigen. Selv da jeg tok medisinsk utdannelse hørte jeg at man helst ikke skulle gifte seg med fargede for det kunne gi dårlige egenskaper. Slike fordommer og myter hersket lenge etter krigen. Men Nasjonal Samling ble veldig forandret under tysk påvirkning. Hans Eng fortalte meg mye om dette, hvordan han ble ledet inn på en helt annen bane. Mange av de ting han gjorde var i strid med hans eget program. 
Hans Eng var en interessant person, og jeg har aldri hatt noen fordommer mot noen, og jeg har truffet mange av de som var på ”den gale siden” under krigen.

Norske kvinner i tysk sanitetstjeneste 

Et følsomt kapittel fra okkupasjonshistorien er de norske frontsøstrene. Frontsøstrene ble satt under tiltak da de kom hjem etter krigen og ble dømt hardere enn mennene. Norge var det eneste land i Europa som tiltalte og dømte frontsøstrene. I Norge mente man at sanitet var det samme som krigstjeneste. Over 40 prosent fikk mer enn ett års fengsel. Dette temaet engasjerte Gogstad, og i boka ”Helse og hakekors” skriver han:

”Det formelle rettsoppgjør med de såkalte ”frontsøstre” hører til de mest omstridte sider av det store rettsoppgjøret. Det hersker vel i dag en nokså samstemt oppfatning om at disse ble urimelig hardt straffet. Oppgjøret  syntes å ha vært preget av  vilkårlighet og stor ulikhet i straffeutmåling. I noen kommuner fikk unge kvinner som hadde arbeidet i det tyske Røde kors  bare begrenset  rettighetstap, mens i andre kommuner kunne de bli dømt til  flere års fengsel. De som ble dømt først, fikk som ellers i rettsoppgjøret de strengeste straffene, mens de som måtte  vente et år eller to, slapp langt billigere. Mange av disse  kvinner var jo bare 16-17 år gamle da de meldte seg til tysk Røde Kors’ tjeneste.
Også i Høyesterett var meningene delte, og flere dommer ble avsagt under dissens. I de tilfeller der påtalemyndigheten overklaget etter dens syn for milde dommer ved lavere rett, skjerpet isteden Høyesterett dommen. Sykepleiertjenesten i Tyskland ble betegnet som en ”alvorlig forbrytelse”, og Høyesteretts hovedargument var at ”ved å melde seg til stillingen  som sykepleierske i den tyske hær har hun gjort seg skyldig  i alvorlig landssvik”. Flere fikk dommer på opp  til 3 års fengsel. (Se  Andenæs, Senje, Kvanmo)
Norges Røde kors hadde de første årene en lignende dømmende holdning til disse unge kvinners handlemåte. I mars 1948 rettet omsider organisasjonen likevel en henvendelse til Justisdepartementet med anmodning om å anse disse tilfellene som ”en meget mild form for landssvik.”
De nye Genève-konvensjonene var oppe i Stortinget i juni 1951. I artikkel 18 het det: ”Ingen må noensinne bli forulempet eller dømt fordi han har pleiet sårede eller syke”.
63 stater hadde undertegnet konvensjonene, og bare Norges Røde kors hadde innsigelser mot denne bestemmelsen.
Debatten i Stortinget endte likevel med at konvensjonene ble vedtatt uten Norges Røde Kors’ reservasjon. Det syn at sykepleie av fiendens soldater var ”bistand til fienden” ble angitt som enestående for det norske rettsoppgjøret.
Men enhver tvil om at et slikt syn fremdeles eksisterer, ble fjernet gjennom Stortingsvedtaket i 1951 om de internasjonale Røde Kors konvensjonene. Det er også bemerkelsesverdig at Norges Røde Kors gav en offentlig unnskyldning for organisasjonens holdning til frontsøstrene i 1945 omtrent samtidig med utgivelsen av Hanna Kvanmos bok høsten 1990 – 45 år senere. Hennes bok skapte ny interesse for denne del av rettsoppgjøret og bidro til på ny å rette søkelyst mot Norges Røde Kors’ holdninger til frontsøstrene i 1945.”  Så Røde Kors var mer patriotiske, nærmest fundamentalistiske, enn noen andre land var det. Det var også andre ting som skjedde i kjølvannet av rettsoppgjørene etter krigen.

Det vanskelige oppgjøret

Mesteparten av det norske samfunn arbeidet i disse fem årene direkte eller indirekte for tyske interesser. Det gjaldt i industri, transport, kommunikasjoner, service og primærnæringer. Spesielt viktig var tungarbeide- bygg, anlegg og industriarbeide, og disse tingene var i og for seg ikke i strid med folkeretten.
Tyske myndigheter skaffet seg raskt kontroll over dette arbeidsmarkedet ved å utdele ”tungarbeiderkort” som ga visse fordeler i rasjoneringssammenheng. I 1942 hadde  ”Abteilung Arbeit- und Sozialwesen“  i Reichskommissariat  registrert at ca 360 000 personer  var berettiget slike kort
LO hadde rundt 150 000 som arbeidet frivillig for tyskerne i tyskledede industrier og anleggsbedrifter, eller i halvmilitære enheter som organisasjonene Speer og Todt i Norge. Ingen av dem ble straffet, fordi det var helt nødvendig i forholdet til valget 1945. Hadde man da straffet hoveddelen av norske arbeidere, hadde det ikke gått så bra.

De tyske arkivene regner med at det var ca 55 000 medlemmer i NS i Norge. Med familiemedlemmer i tillegg kunne dette tallet bli høyere. Så hadde vi alle dem som var midt i mellom. Etter hvert ble frontene klarere, selv om det var en stor grå gruppe i mellom. Noen ble kalt stripete og andre gråstripete. Alle ville gjerne smykke seg med at de var i mot NS den dagen krigen var slutt.

Det gikk så langt at kirkevergen i Oslo foreslo at alle som hadde vært med i NS skulle slettes av gravene og skulle ut av kirkegården. Begraves i uvigslet jord. Men dette satte myndighetene seg imot. Denne enormt forbitrede motstand som ikke sto i noe forhold til det som skjedde under krigen, er veldig spesielt. 
Det var som om vi skulle hevne alt det grusomme som skjedde – fra Auschwitz til vårt eget land. Vi hadde vel rundt 10 000 omkomne under annen verdenskrig - 0,3 % av befolkningen. Polen derimot hadde 17 % 

Repatrieringen av russiske krigsfanger

Situasjonen i Norge var ganske kaotisk etter frigjøringen, ikke minst i forhold til hva som skulle gjøres med fremmedarbeidere og krigsfanger. I boka ”Men seier’n var vår”, skriver Gogstad bl.a.:

”Ved frigjøringen  i mai 1945 anslo de allierte at det befant seg følgende kategorier utlendinger i Norge iberegnet de militære styrker:

Tyskere i Wehrmacht 314 000
Tyske sivile 10 000
Sovjetborgere 84 000
Disputed persons 12 500
Displaced persons 11 000
Ikke-tyskere i Wehrmacht 31 000
Til sammen 454 000

Russiske krigsfanger

Tallene ble etter hvert noe revidert oppad både på tysk og alliert hold. Det skyldtes trolig at et større antall tyske tropper fra Rendulicarmeen som var underveis til Norge etter tilbaketoget fra Finlandsfronten, opprinnelig ikke var regnet med. Disse kom i tillegg til de knapt  350 000 stasjonære tyske tropper pr. 8/5 1945. Tyske kilder anslår tallet til vel 400 000 tyske militære i alt i Norge i mai 1945 (Div. Militärarchiv Freiburg)

Det samlede antall russere var også høyere enn tallet på krigsfanger, idet det blant de tyske tropper befant seg flere tusen såkalte Vlassov-russere, som hadde kjempet på tysk side foruten et antall ikke-stridende hjelpearbeidere i forsvarsmaktens tjeneste.

Disse ble av sine landsmenn stort sett stemplet som forrædere, og atskillig lynsjejustis foregikk i de rusiske samle-leirene før den norske og allierte kontrollen ble effektiv. Det var fremdeles strengt påbudt for fangene å holde seg i leirene for å unngå selvjustis og anarki  utenfor leirområdene.

Mange steder måtte fremdeles tyske vaktmannskaper benyttes i de første månedene, selv om det egentlig var i strid med våpenstillstandsoverenskomsten.” 

Russiske fanger i Norge 8. mai 1945

Etter krigen ble jeg sendt opp til Trøndelag hvor jeg jobbet med repatrieringen av russiske krigsfanger. Disse fangene var i en svært dårlig forfatning. De hadde også tatt flere av sine egne av dage fordi de var forrædere. Men det var fortsatt mange av dem som både frivillig og med tvang  hadde gått i tysk tjeneste, og nå fryktet de for hjemkomsten.
Den sovjetiske repatrieringskommisjonen under general Ratov, ønsket at samtlige skulle føres  tilbake til Sovjetunionen.

Noen av oss ble med dem opp til Murmansk og fikk se hvordan de ble tatt imot der. Jeg skrev rapport om dette, og den ligger i Riksarkivet. Disse fangene ble jo nesten avlivet i det de gikk i land. Jeg var selv vitne til den brutale mottagelsen de fikk på kaia. Deres skjebne ble en helt annen enn den vi trodde i sovjetbegeistringens rus i 1945.

Den kalde krigen

Selv om krigen var over, fortsatte uenighetene mellom øst og vest, og vi gikk over i den fasen som har fått betegnelsen ”Den kalde krigen”. Også i vårt eget land var det mange som ble overvåket av politiets sikkerhetstjeneste, med spørsmål om de var kommunistvennlige. Anders Gogstad vare en av dem som fikk sin egen mappe hos overvåkningen. Og han forteller: 
Dette var under den kalde krigen, og jeg hadde vært med som legedelegat i Sovjetunionen i 1955. Dette var den første legedelegasjonen som ble plukket ut av Karl Evang. Det var en rekke kjente personligheter med på turen, og jeg var med nærmest som et alibi for at det ikke bare var kommunister. 
På veien traff jeg en norsk sosionom som var utdannet ved Sosialhøgskolen med topp karakter. Han fortalte at han hadde søkt en jobb på Svalbard. Men han ble ikke antatt fordi han hadde vært i Moskva. Nå var han på vei til radioen i Moskva, for denne hadde begynt å sende på norsk i 1955, og han innbød meg til å si noen ord i Moskva Radio. 
Jeg hadde et rundt 20 minutters innlegg. For det fikk jeg 3000 rubler som jeg ikke kunne ta med meg hjem, men jeg kjøpte i stedet grammofonplater, og har dem fortsatt.

Mange år senere skulle vi ansette sosialsekretær i Bergen, og da søkte denne karen. Formannen i styret, som var fra Venstre, og jeg var enige om at vi skulle ansette denne sosiologen. Da begynte overvåkningspolitiet å blande seg inn i saken. Han fikk ikke lov til å ansettes. 
Dermed måtte vi helt til statsråden for å få han tilsatt. Han var en utmerket mann og vi ble veldig gode venner. Men vi ble overvåket hele tiden. Blant annet ble telefonen min avlyttet fordi sosiologen og jeg hadde felles sentralbord. 
Jeg har sett mappen min, og jeg vet også hvem som har overvåket meg. Han kontrollerte blant annet hvem som gikk ut og inn. Som lege hadde jeg selvfølgelig pasienter fra alle slags politiske partier. Blant annet en kommunist. En dag var han og jeg ute og fisket torsk i Fanafjorden. Ifølge mappen min hadde vi da beveget oss i nærheten av de norske befestningene, sier Gogstad  med et smil.

Rehabiliteringsprosjekt i Nord-Vietnam 

Anders Gogstad arbeidet en periode ved Statens Attføringsinstitutt i Bergen, og der utarbeidet han sin doktorgrad (som han tok i Sverige). Han var også med i Nordisk Råds sosialpolitiske Komité som hadde et spesialutvalg for rehabilitering, og ble da ”headhuntet” til Stockholm, og begynte ved Universitetet som førsteamanuens i sosialmedisin. Hans oppgave var bl.a. å bygge opp en dagavdeling ved Danderyd Sykehus, og han var da også konsulent for Svenska Landstingsforbundet. Etterpå ble det en periode på Akademiska sjukhuset i Uppsala i to år. I alt ble det over 12 år i Sverige.
Under oppholdet i Sverige fikk jeg også være med på flere internasjonale oppdrag. Ikke minst fikk jeg en påminnelse om det som hadde skjedd under annen verdenskrig da vi besøkte Vietnam mens krigen pågikk der. Det var i forbindelse med oppdrag for Verdens helseorganisasjon i Saigon i 1973 og 1975. 
Var bl.a. i Saigon under beleiringstiden, og hadde som instruks å skrive en oversikt over helsetilstanden til sivilbefolkningen i Syd-Vietnam. Denne rapporten skulle til FN. Det var på mange måter et noe vanskelig oppdrag, for jeg var alene om det. Hadde riktignok noen vietnamesiske sekretærer, men de snakket bare fransk. Jeg leverte rapporten til min oppdragsgiver, og den ble overtatt av kommunistene da de vant krigen i 1975, forteller Gogstad, som senere ble faglig ansvarlig for et  større rehabiliteringsprosjekt i Nord-Vietnam. Nærmere bestemt et sykehus med 120 sengeplasser.

En aktiv foredragsholder og forfatter

Det var altfor mye å gjøre under tiden i Sverige, og det meste av tiden gikk med til å planlegge driften av helsetjenestene. Det ble lite tid til forskning og behandling av pasienter. Så da jeg fikk forespørsel om et professorat i sosialmedisin i Bergen takket jeg ja, og kom dit i 1978. Var der frem til 1992. Og arbeidet etterpå som frilanser for trygdeetaten. Samtidig fikk jeg tid til å skrive noen bøker om de temaene som opptok meg.

Og nettopp på dette feltet har Gogstad bidratt med mange innspill. Det skal ikke stikkes under en stol at hans veldokumenterte bøker og fordrag vakte blandede følelser. Plutselig var det ting som ble trukket fram fra et kapitel norsk historie gjerne skulle vært foruten.

- Det var fundamentalister også i hjemmefronten, og de likte ikke at vi begynte å interessere oss for det som hadde skjedd under teppet. De truet jo rektor Eide ved Vestfold Folke-universitet da han gikk i bresjen for å invitere begge parter til et forsøk på forsoning. Det samme skjedde med Haagen Ringnes som tok opp dette i program på TV. Han var en god kamerat av meg fra skoledagene, og han brydde seg ikke om den intoleransen som kom til uttrykk i forbindelse med dette, og han ga seg ikke selv om det var noen som raslet med sablene.

Boka ”Der veiene skiltes” skrev Gogstad sammen med Ole Kristian Grimnes og Kjartan Rødland, og den bygger på historier og intervjuer og omhandler spørsmålet: Hvorfor gikk noen til NS og andre til den andre siden? I boken treffer vi mennesker som forteller om hvordan de opplevde "sin" krig, de valgene de traff og de valgene som de ble tvunget til å gjøre. Det er også fortellingen om konsekvensene av valgene som en gang ble gjort. Grimnes gir i boken en samlet vurdering av Norge under okkupasjonen 1940-1945 og de veivalg mennesker stod overfor. Gogstad behandler en rekke sider ved enkeltgrupper under krigen, både på alliert og tysk side, mens Rødland har redigert og gjengitt videointervjuer, som belyser de valg enkeltmennesker under krigen ble stilt overfor.

Gogstad er en produktiv forfatter, og han har også skrevet om forholdene i landssvikleirene og fengslene, i ei bok som Universitetforlaget ga ut med tittelen ”Krigens kjølvann”.

- Her var vi flere forfattere som bidro med stoff. Det foregikk mange direkte overgrep mot de som var fengslet for å ha vært med på ”den gale siden” i krigsårene. Og flere av overgrepene sto ikke noe tilbake for det som krigsfangene hadde blitt utsatt for i de tyske konsentrasjonsleirene. Forskjellen var bare at her ble misgjerningene utført av såkalte gode norske borgere med den rette nasjonale holdningen. Men var disse ugjerningene noe mer legitimt enn nazistenes ugjerninger?
Fra Botsfengselet ble det rapportert at en tysk fange (Hans Aumeyer) ble lukket inn i en autoklav som så ble varmet opp til bortimot 60 grader. Da han ble sluppet ut, ”virket han  nervøs” heter det i rapporten (St.m.64  vedlegg s.28)
Ubekreftede opplysninger  sier også at autoklaven har vært benyttet overfor andre fanger.
(Aumeyer hadde for øvrig hatt en ledende stilling ved jødeutryddelsene i Auschwitz-Birkenau. Han ble overført til Norge i januar 1945 etter at Auschwitz var nedlagt. Han hadde som oppgave å bygge en helt ny KZ-leir på Mysen, men han nådde aldri å fullføre et slikt oppdrag før krigen var slutt. Han ble av engelskmennene tilbakeført til Polen, der han ble henrettet i Krakow ved krigsforbryterprosessene der.)

Ved Sydspissen leir ved Tromsø ble fanger beordret til å bruke likkiste som seng. Det ble holdt  hardt arbeidstempo og gymnastikk uten at fangene var skikket til det. Slag og spark og avfyring av skudd i nærheten av fangene var også bekreftet. 
Et spesielt mørkt kapittel er den såkalte ”Thekla”-ulykken. Fra fangeleiren i Florø ble ti landssvikfanger i strid med ordinært fengselsreglement, pålagt å delta i farefylt arbeid med å dumpe ammunisjon i sjøen fra lekterfartøyet ”Thekla”. 
Fartøyet eksploderte og alle fangene omkom. (Stridsklev IC. ”Theklas” himmelferd. Lesja: Snøhetta forlag 1997)

Bildet viser en norsk angiver som peker ut tidligere gestapister

Det kunne fortelles om mange slik eksempler, og det er ikke tvil om at disse høyst ureglementerte hendelser rundt rettsoppgjøret, hører til de mørkeste sider av etterkrigstidens utrensningsprosess i Norge. 
Det må antas at der også eksisterer betydelige  mørketall om slike forhold, som aldri vil kunne bli brakt til offentlighetens kjennskap. Det vil kaste enda mørkere skygger over frigjøringsfesten.

Det må også her minnes om at justis-minister Johan Cappelen i Gerhardsens første regjering (Samlingsregjeringen) på pressekonferanse i august 1945 uttalte bl.a.:
 ”Varetektsfanger har krav på å bli behandlet som andre varetekstfanger – anstendig og overensstemmende med loven. Det er gitt ordre om – og det er innskjerpet – og  således er det forholdt i den utstrekning som det under de uhyre  vanskelige og prekære forhold har vært mulig. Og således vil det bli forholdt så lenge jeg er sjef for Justisdepartementet. Det skal ikke kunne sies – ikke med noe som helst skinn av rett – at det frie demokratiske Norge behandler egne fanger på noen som helst måte likeså dårlig, enn si verre enn tyskerne behandlet oss.”(Ref. Aftenposten 25/8-1945).

Når overgrepene fortsatt stadig skjedde, og fangebehandlingen var ekstremt streng i forhold til normale tider; når vilkårligheter ble oversett og skyldige oftest frikjent, skyldtes dette igjen først og fremst presset fra en vedvarende opphisset og hatsk opinion, som hadde utviklet  seg til den rene  massepsykose. 
Dette var for en stor del vedlikeholdt av en ensrettet og ukritisk presse. Men ”folkeopinionen” og ”rettsbevisstheten” ble også påvirket og vedlikeholdt av politiske grupperinger, særlig av kommunistene – som hadde interesse av å være ledende i kravet om et tilsynelatende kompromissløst og hardt rettsoppgjør. Forsøk på å moderere oppgjøret og ettervirkningene ble stemplet som å være i kapitalismens interesse, fascistiske konspirasjoner og andre unyanserte propagandauttrykk.

Fra forståelse til forsoning?

Anders Gogstad er et engasjerende tidsvitne når han deltar på turene med Aktive Fredsreiser. Med sin brede erfaring fra en rekke felt tilfører han elevene begrunnelser som igjen skaper refleksjoner. På en egen måte får han fram de nyanser vi trenger for å komme videre i vår jakt etter fred.

På spørsmålet om en slags forsoning er mulig i vår tid? - svarer han:
Skal det være mulig, vil det stilles overordentlig store krav til begge sider. Vi finner ennå fastlåste uforsonlige holdninger hos mange av veteranene på begge fronter, og som vi ikke kan vente  vil forandre sine grunnsyn. 
Det er bare mulig dersom begge parter også erkjenner og respekterer hverandres ideelle motiv, for de valg som ble tatt og de handlinger som ble begått. Å kreve fornektelse av ett og alt som angår de dømtes ungdomsidealer, vil være det samme som å kreve rasering av deres identitetsfølelse.
Det er for så vidt  heller neppe mange av de etterlevende i krigsgenerasjonene fra ”den andre siden” som i ettertid vil ønske den tyske nasjonalsosialistiske stat gjenopprettet med de ytringsformer og den umenneskeliggjøring som systemet viste seg å kunne lede frem til. Det er for så vidt heller ikke moralsk forkastelig å ha inntatt et avvikende standpunkt i en valgsituasjon, hvis det ble gjort i en god hensikt.

Anders Gogstad leder lysmarkering ved et polsk krigsminnesmerke i Kolobretz

Uvitenhet kan heller ikke anses som moralsk klanderverdig. Det er denne erkjennelse av ”hederlige” motiver som er en av forutsetningen for en tilnærming mellom partene.
Oppfatningen av ”landssvik” som moralsk utilgivelig er hos mange imidlertid så rotfestet, at forståelse for motiver og hensikter blir ganske underordnet. 
Gravlegging av nasjonalistisk tankegods på begge sider er likeledes en nødvendighet. Dagens ”nynazisme" må formodes å være like opprørende for veteranene på ”den andre siden” som for alle andre.

Jeg kan ikke forstå hvorfor nordmenn er så uforsonlige. Vi kan vel ikke være gjort av isfjell og granitt alle sammen? Det er en holdningsskapning som må til. Og forsoningsprisen fra Aktive Fredsreiser er et flott tiltak i så måte, sier Anders Gogstad.

Bøker av Gogstad:

”Helse og hakekors , Bergen – Alma Mater Forlag 1991
”Slange og sverd. Hjemmefront og utefront. Leger og helsetjenesten”. Bergen: Alma Mater, 1995.
”Men seier’n var vår”  - Universitetet Bergen 2003
”Krigens kjølvann” - Universitetsforlaget
”Der veiene skiltes” A. Gogstad, O.K.Grimnes og K. Rødland

Publikasjoner:

Gogstad A: 50-års minne - sett fra den andre siden. Tidsskr Nor Lægeforen 1995; 115: 3765. 
Gogstad A: Den samfunnsmedisinske begrepsverden. Tidsskr Nor Lægeforen 1995;115:1095-9.
Gogstad A: Velferd i EU - et nyansert blikk i ettertid. Tidsskr Nor Lægeforen 1995;115:249.
Gogstad A: Den norske lægeforening under kommissarisk ledelse. Tidsskr Nor Lægeforen 1995;115:1385.
Gogstad A: Et (annet) 50-års minne. Tidsskr Nor Lægeforen 1995;115:1427.