Av Oddvar Schjølberg

Finn Hasselgård ble født 15. juli 1919, og jobbet som kontorist på skipsbyggeriet Fredrikstad mekaniske verksted da krigen brøt ut. Bedriften ble på folkemunne bare betegnet som FMV eller "Værste", og var i rundt hundre år en av byens største arbeidsplasser. I historisk sammenheng vil "Værste" først og fremst bli husket som et meget stort skipsverft, i perioder faktisk størst i Skandinavia. 

21-årige Finn Hasselgård ble tidlig med i det illegale arbeidet, og på arbeidsplassen drev han og en kollega formidling av nyheter. 
Høsten 1941 ble radioapparatene i Norge beslaglagt av okkupasjonsmakten, for å forhindre at folk skulle høre nyheter fra London. Dermed tørket en viktig nyhetskilde ut, samtidig som motstandsviljen økte. Prisen for å være involvert i produksjon og distribusjon av illegale aviser kunne være høy, men Finn og hans kollega hadde fortsatt tilgang til radio, og fikk med seg nyhetssendingene fra England. Dermed tok de en stor sjanse, og lyttet på sendingene i skjul.

Dødsstraff for å lytte på radio

Innimellom arbeidsoppgavene på kontoret, så de sitt snitt til å skrive ut nyhetene på skrivemaskin. De hadde ikke tilgang til kopimaskin, så det var egentlig et begrenset opplag de klarte å produsere.

Den 12. oktober 1942 ble det fra tysk side utstedt en forordning der det ble innført dødsstraff for å lytte til noe annet enn tysk-kontrollert radio, og for å lese illegale aviser. Noen sluttet å produsere aviser etter dette, mens andre reduserte opplaget, eller ga dem ut sjeldnere. Men det var allikevel fortsatt et betydelig antall aviser som kom ut. 
(I løpet av krigen ble mellom 3000 og 4000 mennesker arrestert for befatning med illegale aviser. Av disse ble 62 henrettet, mens 150 døde i fangenskap.)
Finn og hans kollega fortsatte med nyhetsformidlingen, og Gestapo som hadde intensivert jakten på folka bak de illegale avisene, fikk tak i et eksemplar av den lille avisen fra kontoret på ”Værste”. Dermed var det gjort, og det gikk ikke lange tiden før de hadde klarte å nøste opp bakmennene.

- Jeg ble arrestert 11. november 1942 - knapt en måned etter innføringen av dødsstraff for å lese eller distribuere illegale aviser. Det var en uhyggelig opplevelse, for jeg visste jo at straffen nå var betraktelig skjerpet, og det var veldig usikkert hvordan dette ville gå. I første omgang ble jeg satt i arrest i Fredrikstad fengsel. Men etter å ha vært i flere grundige forhør, ble det etter to uker bestemt at jeg i neste omgang skulle sendes til Grini. Her fikk jeg fangenummer 5493, og havnet i selskap med flere andre som var tatt for det samme. Blant andre Øivind Hansen og Sigurd Syversen, også de ble tidsvitner for Aktive Fredsreiser.

Grini-bispen

Det jeg husker best fra Grini er en av de positive tingene. Jeg ble nemlig godt kjent med professor Kristian Schjeldrup. Han var på mange måter en veldig spennende og reflektert person. Våren 1919 var han formann i Studentersamfundet, hvor han fikk vedtatt et forsoningsforslag om at Norge skulle gi avkall på tyske skadeserstatninger. En reise til Tyskland 1915, altså under første verdenskrig, hadde vært med på å gjøre ham til militærnekter. Kristian Schjelderup gjennomgikk høsten 1940 en religiøs krise, og han var skuffet over at kirken avviste ham, fordi han nærmet seg en allmenn humanisme. En tid var han tiltrukket av noen tyske teologers forsøk på å lage en religion i samsvar med folkets særpreg, men da de nazistiske linjene i slike prosjekter ble tydelige for ham, advarte han og talte istedet mot nazismen.
1942 ble han arrestert og satt på Grini. I leiren fungerte han som prest og sjelesørger, og fikk nær kontakt med kristenledere som Ole Hallesby og Ludvig Hope. De to ble arrestert av tyskerne fordi de hadde skrevet et brev til Vidkun Quisling som kritiserte loven "Alminnelig nasjonal arbeidsinnsats". De ble dømt til å sendes til Tyskland, men de kom ikke lengre enn til Grini. 
Det var forøvrig misjonslederen Hope som ga Schjelderup navnet “Grini-bispen”. Noe som var en hedersbetegnelse blant oss fangene.

På Grini var han sjef for vaskeribrakka og hadde dermed nøkkel til bygningen. Der inne holdt han andakter. Fra kjøkkenet skaffet han loff og fra sykeavdelingen fikk han tak i noe som het Asol (Sanasol) som liksom skulle være vin. Det var spesielt.

Fangenes sjelsørger

Og det er vel en side av fangetilværelsen på Grini som ikke har fått så mye oppmerksomhet. Men for mange vedkommende tror jeg at nettopp det vi var med på her vil leve lenge i oss.
Vi var på noen gudstjenester i overfylte brakkerom, på ”Kammerset”, eller i den hemmelige kirken vår i ”Vaskeriutleveringen”.
Det var strengt forbudt med en hver form for religiøs utfoldelse. De tok til og med fra oss både bibel og salmebok, dersom de klarte å finne dem.
Sammenkomstene med Schjelderup begynte i dypeste hemmelighet. I begynnelsen var det noen møter tidlig søndag morgen, nede i et  kjellerom. Men dette spredte seg som ild i tørt grass, og virksomheten måtte utvides, dog med største forsiktighet. Det startet med åtte og ti fanger, for deretter å øke til femten tyve, førti – femti. Det var ikke uvanlig at det var rundt 80 fanger til stede under samlingene i Vaskeribrakka. 
Møtene var for de søkende, for dem som skulle stille i politiforhør, de som som skulle sendes på transport, for nye kristne osv. Alle var velkommen. Det gikk lenge godt. Men en dag slo nazistene til, og det ble en brå slutt på møtene. Noen fanger ble straffet med ekstra slavearbeid.
Men etter en stund var det lille alterbordet, korset  og lysene på plass igjen, og nattverdsgudstjenestene fortsatte.

Sent med et flytende fengsel

Jeg var på Grini fram til 18. april 1943. Da var tiden kommet for neste kapittel i min fangetid.: Jeg ble sendt til Tyskland, og turen gikk med det flytende fengselet «Monte Rosa», fra kaia i Oslo og over til Århus i Danmark. 
Derfra ble vi sendt videre videre med tog. Jeg visste ikke noe om hva som ventet meg. Både jeg og de andre hadde selvsagt snappet opp forskjellige rykter. Vi hadde et håp om at vi skulle bli sendt som fremmedarbeidere eller sivilarbeidere, for vi hadde hørt at det var jobber nok der nede. Så mange av oss var optimister, og så frem til en friere tilværelse enn vi hadde hatt på Grini. Men jo lenger ned i Tyskland vi kom,  jo svakere ble håpet.

Etter å ha passeret grensen til Tyskland, fortsatte reisen de rundt 15 milene ned til Hamburg. Her ble vi beordret ut av vognene, og sendt videre til et tukthus utenfor Hamburg som het Fuhlsbüttel.
Fuhlsbüttel var nærmest som en konsentrasjonsleir i Hamburg, som ble bygd innenfor et eksisterende bygningskompleks som tidligere hadde fungert som straffeanstalt. 
I nazi-tida hadde dette anlegget forskjellige betegnelser, blant annet Polizeigefängnis; også kjent som Kola-Fu; på et tidspunkt satelittleir under Neuengamme. Hamburg-Fuhlsbüttel var forøvrig fengselet med flest norske fanger. I årene 1940-45 ble det innregistrert over 1.100 norske fanger der.
Vi satt vi altså innelåst i fengselet her. Det var lange dager, og vi grublet nok alle sammen på hva som lå foran oss. At vi skulle bli sivilarbeidere ble mer og mer utenkelig etter som dagene gikk. Etter en ukes tid kom beskjeden om at vi skulle gjøre oss klare til videre transport.

Jeg ble fange nummer 64556

Da toget endelig stoppet ved perrongen i Oranienborg, så skjønte vi fort at vi hadde kommet fra asken til ilden, for her ble vi møtt av SS-folk med hunder og gevær. I samlet tropp, godt bevoktet av soldater måtte vi marsjere opp til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
I leiren måtte jeg gå igjennom det samme velkomstritualet som alle de andre fangene. Vi ble registrert, barbert og avluset. Alt kroppshår måtte vekk, og kroppene våre ble sprøytet med en desinfeksjonsvæske som sved noe fryktelig. Til slutt fikk vi utdelt tynne, stripete fangedrakter. Men dette er det flere andre som har fortalt detaljert om. Jeg fikk fangenummer 64556.
For min del ble jeg - som flere andre nykommere – kommandert til skoprøve-kommandoen. Nazistene skulle teste ut forskjellige typer støvler for soldatene sine, og det ble da konsentrasjonsleirfangenes oppgave å marsjere rundt fire mil hver dag på forskjellig underlag for å teste slitasjen på støvlene.  Det var ikke alltid fangene fikk utdelt sko eller støvler som passet, så det var en fryktelig hard kommando.

Det var SS.Hauptscharfuhrer Ernst Brennscheidt som var lederen for Schulauferkommando. Og det var ikke bare støvler og sko han ønsket at fangene skulle teste. Men også sokker, klær, frakker og regnfrakker. Det var mer enn nok av fanger å ta av, så de ble også brukt som ”forsøkskaniner” for  piller som skulle øke utholdenheten for soldater i felten.
Skobanen gikk i en ca 700 meter lang løype rundt appellplassen og var inndelt i ulike seksjoner. Her var soner med forskjellig underlag som sand, småstein, pukk, asfalt, sement, gjørme, singel, betongbiter og elementer med 3-4 cm vann. 
På denne banen måtte vi marsjere i åttetall hele dagen, for å prøve ut tyske militærstøvler på ulikt underlag. Så snart dagens marsj var avsluttet ble skoene eller støvlene vist fram for SS-soldatene som nøyaktig noterte ned hvordan den enkelte skoen hadde blitt slitt. På denne måten fikk de en formening om hvilke stoffer det var best å lage støvler av.
Speers rustningsministerium betalte SS-ledelsen i Sachsenhausen seks tyske mark pr. dag for hver fange for denne tjenesten.
(Ernst Brennscheidt ble forøvrig dømt til 15 års fengsel og tvangsarbeid etter krigen. Det var ved den Sovjetiske militærdomstolen i Sachsenhausprosessen i  rådhuset i Pankow.)

Det var veldig slitsomme dager i sko-løypa, og jeg var fornøyd da jeg etter 10 dager ble overflyttet til en utekommando, hvor jeg ble satt  til å arbeide på et leirens mange bilverksteder. Men det gikk ikke bedre enn at jeg ble svært syk etter bare et par dager. Det var et resultat av den harde marsjen i skoløypa, og det endte med at jeg ble sendt på sykeavdelingen med dobbeltsidig lungebetennelse. 
Der fikk jeg heldigvis kontakt med en norsk lege som sørget for at jeg fikk være innendørs en stund. Men med feber langt over 40 var jeg helt i villrede om det som foregikk rundt meg, for jeg lå nærmest i koma. Situasjonen var svært alvorlig, og det var helt uvisst hvordan dette ville ende.

Wanda Heger skaffet medisinen som reddet Finn

Men en dag kom det beskjed fra den norske legen om at han hadde fått tak i sulfatiasol-tabletter fra Danmark. Det viste seg at det var Wanda Hjort (kjent for boken ”Hver fredag foran porten”) som sørget for at medisinen kom inn i leiren. Det var denne medisinen som reddet livet mitt.

21 år gamle Wanda Hjort, senere Heger var blitt tvangsflyttet til Tyskland, sammen med sin familie. I Norge hadde hun besøkt sin far på Grini, og i Tyskland var det naturlig for henne å fortsette med fangebesøk. Familien ble internert i Gross Kreutz, men hadde en viss bevegelsesfrihet, og snart reiste hun til Oranienburg og spurte seg frem til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der hun visste det befant seg norske fanger. 
Sammen med sin yngste bror brakte hun med seg mat og pakker, og ved en språklig misforståelse startet et betydningsfullt kartleggingsarbeid av norske fanger i Det tredje rike. 
Da portvakten i Sachsenhausen spurte hvor de to kom fra, svarte Wanda “Gross Kreutz”. Dette misforsto den tyske vakten, som trodde hun sa “Rotes Kreuz” (Røde Kors). Dermed ble pakkene akseptert. 
Dette ble opptakten til at hun hver fredag klokken 12 stilte seg opp foran porten til Sachsenhausen med mat, norgesglass med potetsalat, hjemmelagde lomper og annen mat som ble tilberedt hjemme i Gross Kreutz. Regelmessigheten gjorde at hun lyktes i å oppnå kontakt med nordmenn i leiren; maten ble utvekslet med beskjeder og navn på norske fanger. Og det var altså denne ungjenta som klarte å skaffe legen den hardt tiltrengte medisinen. 
Det var spesielt for meg når jeg noen år senere fikk hilse på Wanda hjemme i et fritt Norge.

Vi ble nokså avstumpet

Takket være medisinene kom jeg meg gradvis på beina igjen. Men leiren var ikke noen feriehjem, så jeg ble kjapt plassert i jobb på et av leirens materiallagre. Jobben min besto i blant annet å levere ut deler som skulle brukes i våpenindustrien. Eller sørge for at disse delene ble plassert riktig på lageret.  I likhet med de andre fangene opplevde jeg lange arbeidsøkter og lite mat. 

Før vi ble sendt ”på jobb” om morgenen fikk vi utlevert en slags hirsesuppe med gryn. Det var nokså tynne saker, og det var heller ikke mye til hver. Midt på dagen fikk vi et par brødstykker og litt grønnsaksuppe. Om kvelden, når vi var tilbake på brakka, fikk vi en brødskalk. Denne skalken skulle holde helt til neste dag, så vi prøvde å spare den så godt vi kunne.
Nå var vi norske fangene i en særstilling, som ble regnet med til den germanske rasen, så vi fikk etter hvert tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Det hjalp godt på sulten, i tillegg til at vi også kunne bruke matvarer som byttemiddel i leiren, noe som var svært nyttig.
Selv om hverdagen vår gikk ganske greit – vi bodde jo sammen i ”norskebrakkene” – var vi ikke forskånet for mange grusomme opplevelser.

Spesielt ille var det når vi kom slitne tilbake til leiren etter dagens oppdrag, og oppdaget at galgen var reist like ved porten. Galgen var transportabel, og ble plassert på appellplassen. Deretter måtte vi alle sammen stille opp slik at samtlige av oss var nødt til å se på den som skulle henrettes ved hengning.   
Dette skulle etter nazistenes mening ha en preventiv virkning på oss.   
Etter hvert blir man ganske avstumpet i slike sammenhenger. Spesielt når vi på isklade vinterappeller måtte overvære dette. 
Jeg husker at det eneste jeg tenkte på var ”Uff, nå blir vi stående her. Det tar lang tid før vi kommer inn på brakka og får varmet oss”. 
Samtidig er det underlig hvordan vi mennesker under gitte forhold kan forandre vår mentalitet så radikalt. Kanskje er det en måte å overleve på, sier Finn.

Ble hentet i puljer

Utover vinteren 1944 ble det mer og mer klart at Hitlers tropper var på retrett på mange fronter. Det florerte mange rykter i i leiren, og nyheter ble spredt fra mann til mann. Vi visste at Hitlers soldater var på tilbaketog både i Frankrike og i Sovjetunionen.
I begynnelsen av 1945 begynte det å gå rykter om at fangene skulle hentes ut, men det trodde vi egentlig ikke så mye på. Men en lørdag kom det beskjed over høyttaleren at alle de norske fangene skulle være inne i leiren dagen etter. Og så kom de hvite bussene. Det var et stort øyeblikk, forteller Finn.

Den første store ekspedisjonen med de hvite bussene gikk til Sachsenhausen 15. mars. Den besto av 35 busser med tilhørende hjelpebiler og ordonanser på motorsykler. Da kolonnen nærmet seg Sachsenhausen kom de midt opp i et kraftig flyangrep mot Oranienburg, som leiren grenset til. 
De ankom natten til den 16, og begynte omgående å laste inn. 1942 nordmenn, 217 dansker og 2 svensker ble i 7 puljer bragt til Neuengamme, uten komplikasjoner.
Vi ble altså hentet ut i puljer. Det var en underlig opplevelse da jeg gikk ut av leirporten den 18. mars. Da jeg kom ut av porten og så de hvite bussene møtte jeg vennlighet og omsorg for første gang på veldig lenge. 
Særlig de svenske kvinnelige sykepleierne som var med som hjelpepersonell i bussene visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. Vi var nesten som små gutter igjen som fikk hjelp av mor. Sånn føltes det, forteller Finn.

Et bestialsk møte

Vi ble kjørt til leiren Neuengamme, sør for Hamburg. Det var en tur på rundt ni timer, og vi skulle være en stund i denne leieren i påvente av å komme videre til Danmark og Sverige.
Det ble et bestialsk møte med Neuengamme. Det første som møtte oss der var en stor ansamling av lik som lå utenfor krematoriet. På grunn av brennstoffmangel var krematorieovnene i drift bare noen få dager i uken, og dermed hadde det hopet seg opp med døde kropper. De lå slengt oppå hverandre som en vedhaug. Det gjorde dypt inntrykk.
For å skaffe husrom til alle de nye fangene måtte leirledelsen gjøre plass ved først å frigjøre 10 brakker. Danske og norske fanger skulle holdes isolert fra andre nasjoner, som var plassert andre steder i leiren. 
De norske fangene ble innlosjert i en brakke hvor det allerede var fullt av dødssyke, døende og allerede døde fanger. Disse ble alle flyttet ut og sendt vekk for å gjøre plass til skandinavene. Det kan ikke beskrives. Hvordan det så ut, og den fryktelige stanken. 
Det var Sverre Løberg fra Skien som var vår tillitsmann, og nå fikk han travle dager. Han var en både klok og standhaftig mann, og han taklet problemene på en særdeles fin måte. 

Jyllandskorpset

Etter en måned i Neuengamme var det tid for avreise. Det danske Jyllandskorpset sørget for transporten over grensen til Danmark. Det er kanskje ikke så godt kjent at danskene bidro med evakueringen gjennom ”Jyllandskorpset”. Den danske feltpresten Martin Corfix skriver en interessant artikkel om dette:

"I perioden 12. mars til 21. april ble de skandinaviske fangene som nevnt oppsamlet i Neuengamme. I april måned opererte ”det Danske Hjælpekorps” side om side med et redusert Svensk Røde Kors. De var da redusert fordi halvdelen av detasjementet var nemlig returnert til Sverige den 5. april. Grunnen var fordi det frivillige mannskapets tjenestetid på seks måneder var utløpt. 
Dette ble akseptert av tyskerne og svensk UD. Danskene stilte 33 busser, 14 ambulanser, syv lastebiler og fire personbiler; og leder var Frants Hvass fra dansk UD. Den danske styrken ble samordnet med den svenske, og fra den 8. april var «de hvite bussene» en svensk-dansk aksjon, hvor svenskene hadde kommandoen. De danske kjøretøyene var også hvitmalte, men hadde det danske flagget Dannebrog i stedet for det røde korset.

Jublende dansker tar imot de hvite bussene med de norske krigsfangene

Den 20. april på natten ga Riksstattholderen over Hamburg, Karl Kaufmann, på eget ansvar det endelige tilsagn om, at alle skandinaviske fanger kunne overføres til Danmark. 
Natten mellom 19. og 20. april ble de danske bussene, som på Sosialministeriet henstilling hadde strømmet til Padborg hele dagen, i all hast malt hvite, og på morgenen rullet en ”Dunkerque armada” bestående av rundt 120 hvite busser og ambulanser over grensen med kurs for Neuengamme, som nå lå i den militære frontlinje. Den 21. april ble den siste skandinav evakuert fra Neuengamme."

Kunne endelig møte forloveden

– Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen, sier Finn og fortsetter:
- På vei ut av leiren kjørte vi gjennom den lille byen Neuengamme. En småkoselig by med villahus med hager rundt. Der så vi kvinner med små barn i hagene. De ga oss blomster og ønsket oss lykke til på reisen. Det var en underlig følelse å reise ut av dette helvetes stedet med favnen full av tulipaner.
Fra Danmark gikk ferden videre til Sverige. De utslitte fangedraktene våre ble nå byttet ut med nytt sivilt tøy, og jeg husker vi fikk bespisning på restaurant for første gang på svært lenge. Etter år med dårlig fangekost var det en himmelsk opplevelse å kunne spise seg god og mett.
Da freden ble forkynt den 8. mai 1945, var jeg fortsatt i Sverie. Det å skulle få hjem alle de frigitte nordmennene krevde et stort apparat, både i Sverige og Norge. Noen var også svært syke og medtatte, og tilstanden deres krevde medisinsk behanling før de kunne sendes hjem. Derfor tok det ennå noen uker før vi kunne sette føttene på norsk jord.

Det var fantastisk å komme hjem. Vi reiste med toget, og på hver eneste jernbanestasjon var det fullt av folk som ville ønske oss velkommen hjem. Det var kor som sang og en virkelig folkefest.

Finn møter sin forlovede Tutta på togstasjon i Fredrikstad for første gang etter fangeoppholdet i Sachsenhausen og Neuengamme

Jeg har mange forskjellige minner fra denne togturen, men det er et bilde som jeg ikke klarer å slippe. Da vi kom til Skjeberg stasjon var det en mann som gikk av toget alene. Jeg så han gikk over noen jorder, det var ingen som tok imot ham. 
Jeg ser ham enda for meg der han går alene med den lille esken med alle eiendelene sine i. Det har festet seg hos meg, at han ikke fikk den varme velkomsten som jeg selv fikk.
Det største øyeblikket mitt var nok da jeg møtte forloveden min igjen. Det var et hjertelig gjensyn, og etter mange år som ringforlovet kunne vi nå endelig gifte oss.

Hvordan holdt du ut disse årene i nazistenes fangenskap?

Det er nok flere faktorer som gjorde at jeg klarte å komme meg helskinnet gjennnom oppholdene både på Grini, i Sachsenhausen og i Neuengamme.
Vi nordmenn var heldige som var samlet på egne brakker, det gjorde at vi utviklet et enestående fellesskap. Ved utgangen av 1943 var hele fem norske-brakker.

I den nazistiske ideologien var vi nordmenn et rasemessig høytstående folkeslag, og vi slapp nok atskillig bedre unna, fordi vi fikk motta ekstra matpakker. I tillegg fikk vi lov til å sende og motta brev. Vi fikk lov til å skrive to brev i måneden, det var gjerne den første og tredje søndagen vi skrev brev, og så kunne vi motta to brev tilbake igjen. Og de hjemme kunne også sende oss pakker. Det holdt oss oppe...

Kilder:

Samtale og reise med Finn Hasselgård
Corfix, Martin: I nazismens brennpunkt
Molvig, Finn : Norske politiske fanger under okkupasjonen 1940-45
Wikipedia - Fredrikstad Mekaniske Verksted 
Værste - utviklingen/ 
Norsk biografisk leksikon - Kristian Schjelderup 
 Opplandsarkivet - Nansenskolen 
Wikipedia - Hvite Busser 
Aktive Fredsreiser - Nazismens brennpunkt 
Wikipedia Wanda Maria Heger 
Norsk biografisk leksikon - Wanda Heger

Foto: Privat