Livet er for kostbart til å hate noen..

Av Oddvar Schjølberg

Martin Ivarsson kom hjem til Norge mandag 28. mai 1945. Da var han 24 år gammel, og hadde mange månder bak seg som krigsfange i Hitlers konsentrasjonsleire. Først på Grini i Norge, og deretter Sachenshausen og Neuengamme i Tyskland. Her så han hatet og menneskeforakten personifisert gjennom Hitlers lakeier. Selv om Martin fikk føle dette på egen kropp, sa han likevel: Livet er for kostbart til å hate noen…

Jeg glemmer aldri morgenen den 9. april. Jeg sto akkurat og holdt på å spenne på meg skiene for å dra på skauen. Det hadde vært en  merkelig morgen, og vi hadde hørt noe fjernt bulder, som tydet på å komme fra Kristiansand-traktene, men jeg hadde ikke ventet å høre nyhetene som vaktmesteren på Mollestad skole nå kom med. Jeg burde jo skjønt at det var noe ekstra når jeg så den farta han kom med: ”Martin  - krigen har brutt ut, og nå har tyskerne gått i land i Kristiansand. Mange er drept på Odderøya, og de har skutt ned kirketårnet. Det er store skader i byen.”

Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle tro, men jeg skal være ærlig å si at det var skremmende og dramatiske nyheter som ble servert. Vi hadde riktignok fått en liten forsmak dagen før da det tyske skipet Rio de Janeiro ble senket utenfor Lillesand. En del av mannskapet ble plassert på Folkehøgskolen hos oss.

Mange av oss hadde selvfølgelig den siste tiden diskutert det som skjedde ute i Europa, men vi regnet ikke med at Norge skulle bli trukket inn i krigshandlingene. Vi trodde vi skulle være nøytrale.

Vi måtte hjelpe de evakuerte

Martin (t.h.) sammen med sine tre søsken hjemme på Vassbotn.

Da nyheten hadde fått sunket litt ned i meg, dro jeg bortover til Mollestadbrua. Her var militæret i full sving med å underminere brua, i tilfelle tyskerne skulle komme. Sprengladningene og luntene var klargjort. Jeg husker de brukte både elektrisk tenning, og de mer vanlige luntene som skulle tennes med fyrstikk.
Etter kampene ved Kristiansand kom det strømmende med evakuerte fra Kristiansand-distriktet. Det var faktisk bortimot 9000 mennesker som ble evakuert fra Kristiansand dagen da krigen startet.

Flere av disse kom til Birkeland. Her opprettet evakueringsnemnda en sentral på Birkeland bedehus, hvor de evakuerte fikk hjelp til å finne husrom. Litt mat og kaffe mens de ventet. 

Det er ikke så lett for dagens ungdommer å sette seg inn i den situasjonen som var den gang. Vi lever under trygge forhold, men den gangen var landet vårt hærtatt av en fiende som var godt hjulpet av et velsmurt krigsmaskineri. Nå hadde de bombet i Kristiansand. Det var ikke det minste rart i at folk var skremte og flyktet for å komme i sikkerhet.

Noen hadde kjentfolk som kunne ta imot de som trengte opphold, og andre fikk hjelp til å bli innkvartert på trygge steder. De fleste på Birkeland evakuerte opp på heiene. Jeg husker godt at vi hadde fullt hus på Vassbotn, sier Martin.

Birkeland dras inn i krigen

På denne tiden gikk Sørlandske hovedvei (i dag E-18) til Kristiansand via Birkeland. Dermed ble stedet trukket mer inn i krigens utvikling. Allerede den 11. april passerte en stor motorisert avdeling med tyske panserbiler, store lastebiler og motorsykler Birkeland. De kunne høres lenge før de kom, og folk var naturlig nok engstelige.
Det gikk ikke så mange ukene før tyskerne oppdaget at stedet lå laglig til for en militær samlingsplass og treningsleir. Allerede i juli 1940 slo de seg ned på Folkehøgskolen og okkuperte denne sammen med Ungdomshuset og Bedehuset. De tok også en rekke andre hus i sentrum, og de som bodde der måtte komme seg ut og finne annet husvære.
Etter som månedene gikk fikk vi mange nye påbud fra okkupasjonsmakten. Det ble innført rasjonering på en rekke varer, samtidig som de tyske okkupantene tok for seg av det de ville ha.

I november 1941 hadde Forsyningsnemnda i Birkenes møte for å velge folk til å utføre ei påbudt telling av potetbeholdningene i tida 20. - 25. november. Nå hadde det kommet påbud om at birkenesingene skulle levere poteter til tyskerne, og Ungdomshuset og Bedehuset var utsett som lagringsplass. Folk saboterte så godt de kunne, og en gammel emissær vi hadde på Birkeland den gangen uttalte vel det som vi alle mente: ”Jeg har aldri hørt at det skal være galt å ta fra tjuven.”

1. august 1941 kom det ordre om at alle måtte levere inn sine radioer innen 8. august. For å gardere seg mot at folk skulle sette sammen radioer selv, krevde okkupantene at også alle radiodeler skulle innleveres. 
Dette var et forsøk på å kneble folket. Avisene var allerede underlagt streng sensur, og den eneste nyhetsformidlingen var ”Stemmen fra London”. Her fikk vi høre den seneste utviklingen på de ulike frontene, og radiosendingene var med på å sette mot i folket. Nå ble det plutselig forbundet med fengselsstraff å lytte på radio.

Bildet viser en som henter radioen i fredsdagene 1945

I Birkenes ble det gjort klar lagringsplass i loftetasjen i det nye undervisningsbygget på folkehøgskolen.
Det nye regimet klarte ikke å få tak i alle radioapparatene. Folk lurte unna radioer og lyttet på London som aldri før. Radioene ble gjemt på de forskjelligste steder, i fjøs og kjellere, vedlager og fjellhuler. Selveste Lensmannen laget til et hemmelig rom i vedskjulet sitt, og ved hjelp av lærer Åsmund Knutson ”stjal” han sin egen radio tilbake fra lageret på folkehøgskolen. Hjemme hos oss på Vassbotn plasserte vi en radio i ei bikube. Og det var gildt. Nå kunne vi fortsatt høre nyhetene. Vi regnet med at biene ville ta seg av saken dersom noen uvedkommende nærmet seg.

Motstanden organiseres

Stemningen blant lokalbefolkningen snudde seg ganske raskt mot de nye makthaverne, og det ble utført en rekke mer eller mindre vellykkete protestaksjoner og ”sabotasjehandlinger”.

Det skulle utrolig lite til for å terge på seg fienden.

Blant annet så hadde Birkenes Hornmusikk avsluttet en av sine øvelser med ”Kongesangen”. Dette ble tatt virkelig ille opp av en norsk nazist, og han sendte en anmeldelse til politiet med begrunnelsen av at dette var ”Terror mot NS”. Han forlangte også at formannen i korpset måtte få ei passende bot for denne ”alvorlige forbrytelsen”, og videre at korpset fikk inndratt alle sine instrumenter.

Lensmannen måtte da gå til det skrittet å inndra instrumentene. Han spilte forresten fele i ”Salongorkesteret” sammen med medlemmer fra Hornmusikken. Og her la han ikke skjul på at alle instrumentene ville bli lagret hjemme hos ham privat. Det hadde nemlig ikke stått noe i anmeldelsen hvor instrumentene skulle lagres. Dermed sørget han for at alle musikerne fikk beskjed om dette. En dag da han passet på å være ute, hentet musikerne instrumentene sine. Og snart var øvelsene i gang igjen.

Etter hvert ble motstandsarbeidet mer organisert, og høsten 1942 hadde Milorg i Birkenes blitt en del av organisasjonen i området D-18, og vi var underlagt Arne Laudal. 

Flere av oss unge fikk opplæring i våpenbruk. Vi skulle være klare den dagen da det eventuelt ville bli en alliert invasjon for frigjøringen av Norge. Det var en agent ”Andersen” som lærte oss opp. Opplæringen gikk ikke bare ut på trening innen geriljateknikk og hvordan vi skulle behandle våpen, men også hvordan vi skulle behandle sprengstoff og bruke dette i sabotasjehandlinger mot for eksempel jernbanespor og broer.

Samtidig var det et tett samarbeide mellom Milorg og etterretningstjenesten XU. Det ble opprettet ”radiostasjoner” på strategiske steder, og disse igjen sto i kontakt med Gunvald Tomstad på Helle, ved Flekkefjord. Han igjen sto i direkte kontakt med London. Dermed fikk vi beskjed om når det skulle være ”Slepp”. Våpnene ble sluppet fra fly i nattemørket. Så måtte vi finne kontainerne og få gjemt dem unna.

Gården hjemme på Vassbotn var som det reneste ”motstandsreiret” forteller Martin. Vi brukte området rundt som skjulested for både våpen og flyktninger. Det ble et knutepunkt for matforsyninger etc. Samtidig som alt dette foregikk var Gestapo på febrilsk jakt etter motstandsfolkene på Sørlandet. De tok i bruk alle midler for å knekke opplegget.

På Kjevik hadde de plassert ”Storken” – et spesielt rekognoseringsfly med peileutstyr. Blant oss ble det bare kalt for ”Kjevik-enka”. Straks en radiosender satt i gang var flyet på vingene for å forsøke å peile inn senderen. Tyskerne brukte også mobile peileenheter.Dessverre så brukte de også nordmenn som angivere.

”Den svarte jula på Sørlandet”

Mandag 7. desember ble Arne Laudal arrestert og dermed gikk startskuddet for en omfattende arrestasjonsbølge på Sørlandet. Det var norske nazisympatisører som avslørte Laudal. Arrestasjonene pågikk et par måneder, og i løpet av denne tiden ble over 300 mennesker arrestert i Agder. I ettertid har denne uhyggelige tiden fått tilnavnet ”Den svarte jula på Sørlandet.”.

På dette tidspunktet skjulte vi fem flyktninger for nazistene, og det var oss på Vassbotn som hadde hovedansvaret for å hjelpe dem med mat og husrom. 
De fem karene var Sverre Heidenrich som var kurer for XU på Sørlandet. Han hadde på forunderlig vis klart å flykte fra Gestapo. Samtidig fikk han formidlet beskjed til Kjell Torjesen, Svein Axelsen og Karsten Onarheim. Nå var de fire på flukt fra Gestapo. Noe senere sluttet Agnar Fossmo seg til dem. De hadde flere ganger Gestapo, med Lipicke og Ole Wehus rett i hælene, men de lykkes å unnslippe i siste øyeblikk.

Under de rådene forhold gjorde vi nok både det som var tillatt og ikke tillatt, men det gjaldt for enhver pris å få disse fem i sikkerhet. De satt inne med livsviktig informasjon.
Det ble planlagt en rekke forskjellige fluktruter, men det lykkes ikke å få dem ut. Det ble nevnt at en U-båt skulle komme helt inn til sørlandskysten et sted, men det gikk heller ikke.
En tid var de plassert i ei hytte ved Ogge, men da vi skjønte at Gestapo var på sporet etter dem måtte de flyttes. Neste skjulested var i ei skogsløe som hørte til Ramselia. Den lå langt fra bebyggelsen, og var en tid et ganske så sikkert skjulested. Men problemet var at det var ganske vanskelig å få fram mat og forsyninger til dem. Det nærmet seg jul – og de fem karene lå ute i løa fortsatt. Det var forferdelig ufyselig nå som det var blitt så kaldt.

En underlig julaften

Mellom jul og nyttår pleide folk å kjøre hjem høy fra løene – hvis det var farbare veier. Men vi hadde jo skjult fem mann der oppe, i ei løe som egentlig tilhørte nabogården. Det var slett ikke greit hvis de skulle bli funnet Det ville uansett virke veldig mystisk, så vi måtte nå prøve å få flyttet dem til et annet trygt sted. 
Lille julaften 1942 fikk vi flyttet de fem karene  til Vesterheia. Her var det et gammel uthus som var beregnet på høy. Men det var så sønderlig glissent, forteller Martin. Ja vi kunne faktisk stikke hånden inn mellom plankene, så det var en veldig ussel tilværelse vi hadde å tilby de fem motstandskarene.

På julaften klarte vi å få dem i et par omganger ned til Vassbotn – slik at de kunne få en liten følelse av jul. Og det gjorde godt – både for oss og for dem.
Da de skulle fraktes tilbake igjen ble faren min med dem. Han fikk tak i et lite grantre som han spikret fast i veggen, og pyntet litt. Det var selvsagt i enkleste laget, men det ga i alle fall en aldri så liten følelse av jul. Rømlingene satte pris på det.
2. nyttårsdag fulgte jeg de fem flyktningene det første stykket ned mot Birkeland. Det var nå ordnet med plass til dem på Folkehøgskolen. Vi måtte utvise den største grad av forsiktighet, for Gestapo hadde sine folk på de mest utenkelige steder. Det var dessverre nordmenn som hadde latt seg overtale til å bli noe så ufyselig og nedverdigende som angivere.
Etter en nøye planlagt rute kom de fem velberget ned til Folkehøgskolen, og ble installert i et lagerrom i tredje etasje. 
Da elevene kom tilbake etter juleferien, måtte flyktningene videre, og etter mange viderverdigheter kom de seg trygt til Oslo og videre til Sverige. Det var så absolutt i siste øyeblikk, rett før de uhyggeligste ting begynte å skje i Birkenes.

Nettet snører seg sammen

23. januar kom den første store tyske rassiaen til Birkenes. Stedet var da kjent for å være en av de sterkeste Milorg-bastionene i Aust-Agder. Nå skulle motstandsfolkene arresteres og flyktningene tas for enhver pris. Hvert eneste hus og bygning skulle gjennomsøkes. Derfor var det utkommandert store styrker med tyske soldater. Men da var flyktningene dratt fra Birkeland.
Arrestasjonene av milorgkarene foregikk med uforminsket styrke. Nye rassiaer ble foretatt den 28. og 29. januar.
Den 28. januar tok de blant andre Ole Svendsen og i løpet av natta satte de i gang med å torturere ham. Han ble så ødelagt av denne torturen at han hadde mén av det resten av livet. Da de endelig var ferdig med ham utpå morgenkvisten, var han så mishandlet at han knapt kunne gå. Like fullt ble han nå truet med til Birkenes for å være veiviser til Vassbotn. Vi lar Martin fortelle:
- Ved 11-tiden på formiddagen fredag 29. januar var det min tur. Jeg var 21 år gammel da jeg ble arrestert.
Kvelden før hadde vi hørt at det var noe farlig på gang. Vi trodde kanskje det ville gå bra denne gangen også – så vi tenkte at det glir nok over.
Jeg var nede ved Oggevannet for å ta mål til en flatbunnet båt jeg skulle bygge, da jeg oppdaget at tyskerne hadde kommet til gårds. Hele familien min var så innblandet i illegal virksomhet, at jeg tenkte at det har liten hensikt å prøve å flykte. Vassbotn gikk for å være et av de hardeste ”motstandsreira” i bygda. Derfor ruslet jeg opp på gården. Stor var min forundring da det faktisk bare var meg de skulle ha tak i. 
De forlangte at jeg skulle vise dem veien bort til den hytta hvor flyktningene hadde skjult seg en måneds tid, men det var jo helt trygt for der var det selvfølgelig ikke noen flyktninger lenger, sier Martin med sitt velkjente lune smil.

På bildet ser vi noen av de mest kjente Gestapistene på Arkivet. Fra venstre: SS-Oberscharführer Friedrich Wilhelm Meyer, SS-Hauptscharführer Paul Glomb, SS-Unterscharführer Heinrich Willführ, SS-Sturmscharführ Hans Petersen, statspolitibetjent Ole Wehus og SS-Oberscharführer Franz Gromann

Tilbake på Vassbotn igjen spurte tyskerne om de ikke kunne få litt mat. Jeg kan aldri glemme mors uttrykk – her skulle de arrestere sønnen hennes, og så hadde de samtidig den frekkhetens nådegave at de spurte mor om å få mat! Moren min – Gunhild – var verdens mest gjestfrie husmor, men nå synes hun det gikk langt over streken. Kanskje hun aldri mer ville få se meg igjen, og så skulle hun altså koke mat til den fienden som vi med livet som innsats bekjempet med alle midler. Det endte opp med at hun ga dem noe bønnesuppe. Dette var noe som siden aldri slapp taket i henne. 
Jeg ble i første omgang ført til Arkivet i Kristiansand. Her ble vi kommandert til å stå med nesen mot veggen. Arkivet var allerede den gang velkjent som et sted hvor tortur av mennesker hørte med til dagsorden. Vi fikk ikke lov til å lee oss, og var det noen som prøvde – ja så var det en gestapist der med en gang. På Arkivet var det flere sadister som fikk lov til å utfolde sin ondskap på totalt forsvarsløse mennesker. På bildet ser vi noen av dem. En av dem er Ole Wehus. Egentlig var han selv et mobbeoffer, men han utviklet seg til selv å bli det som på folkemunne ble kalt: ”Sørlandets Rinnan.”

Det var i alt 74 personer som ble arrestert og fengsla fra Birkenes. 32 av dem ble sluppet fri etter å ha sittet kortere eller lenger tid i fengsel. For min del var det begynnelsen på to års mareritt som krigsfange.

Jeg var riktignok blant de heldige som ikke ble skamslått eller torturert på Arkivet. Vi hadde fengselsbetjenter som var helt og holdent på vår side. Disse klarte å smugle forskjellige beskjeder rundt om til oss. Dermed visste vi hva som var kommet fram under forhørene, og vi kunne legge opp våre forklaringer etter dette.

Til Sachsenhausen via Grini

Etter at Gestapo hadde gjort seg ferdig med Birkenessaken, og de arresterte hadde fått sine hemmelige dommer ble de videresendt til Grini – 42 mann.
- På Grini fikk jeg fangenummer 6419. Jeg hadde fortsatt ikke fått noen dom, så jeg var ganske så usikker på framtiden. Det ble ca fire måneders opphold på Grini, før det skjedde noe mer.
Den 10. juni ble de første 17 av Birkenes-fangene ropt opp for Tysklandstransport. Blant dem var jeg. Vi fikk utlevert noe som liknet på margarinkasser. I disse kunne vi pakke ned 12 kg. Det som vi ikke fikk plass til måtte vi sende hjem.

Vi var i alt 141 fanger som ble transportert ned til havna i Oslo. Først ble vi ”parkert” på Akershus. Tyskerne ville ha minst mulig oppstuss rundt fangetransportene og derfor ville de ikke ta oss om bord før like før skipet skulle gå. Var vel kanskje best at ikke befolkningen i Oslo så for mye til fangene som skulle sendes til Tyskland.
Omsider ble vi kommandert ombord i fangeskipet Monte Rosa. Jeg synes den var veldig stygg der den lå svartmalt ved kaien. Tro det eller ei – men jeg hadde aldri tidligere vært om bord i slik stor båt, eller satt mine bein om bord i en båt som gikk på havet. Så dette var ikke det grann koselig for min del.

Det var forferdelig trangt nede i båten, og det var dårlig med luft. Etter noen timer under dekk fikk vi endelig lov til å komme opp for å trekke litt frisk luft. Synet som da møtte oss kommer jeg aldri til å glemme. Sola som gikk ned i vest forgyllet det blikkstille havet. Når da Oddvar Dyvik stemte opp med sangen ”Gud signe vårt dyre fedreland” tror jeg vi gråt alle sammen. Det var et hellig øyeblikk for oss, som om landet som var så dyrebart for oss nå liksom tok farvel med oss, og i ærbødighet viste sin vakreste side, forteller Martin som fortsatt er sterkt beveget når han tenker tilbake på denne dagen, og forteller om dette til skoleelevene som er med Aktive Fredsreiser på tematur.

Vi ble sendt i land i Aarhus i Danmark, og herfra ble vi stuet inn i jernbanevogner og sendt til Hamburg. Her ankom vi søndag den 13. juni. Nå var tiden kommet for å dele opp fangeflokken. 71 personer – hvorav 8 fra Birkenes ble sendt med tog sørover. De skulle til NN-leiren Natzweiler. Vi andre 70 (9 fra Birkenes) ble stuet inn i noen gamle politibiler og kjørt til Hütten fengsel i Altona, like ved Hamburg.

Etter tre dager under kummerlige forhold her, ble vi nok en gang kommandert ut for en ny transport. Denne gang var det til Oranienburg, og konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Vi hadde ingen forutsetninger for å vite hva som ventet oss da vi ankom denne leiren 17. juni 1943. Vi hadde riktignok opplevd fangeleiren Grini, men her skal jeg si at pipa fikk en annen lyd. Det var SS som møtte oss, og de hadde ikke silkehansker på når de sparket og slo, og ropte og brølte Los – Los – Los. Fra stasjonen til selve leiren måtte vi nærmest springe. Det gikk jo greit for oss yngre, men det var slett ikke greit for de som var eldre og de som hadde noe å bære på.
Omsider marsjerte vi inn porten med de velkjente ordene: ”Arbeit Macht Frei”. Et tysk slagord uten verdi for oss fangene. Tusenvis av fanger fikk erfare at den eneste veien til frihet fra de nazistiske konsentrasjonsleirene – var opp gjennom pipa.

Kulturfolk med ”minimalt” ordforråd

Først skulle vi innom avlusingsbrakka, hvor vi ble strippet for alt av klær, og deretter snauklipt over hele kroppen. Etterpå ble vi sprøytet inn med en avlusningsvæske som svei noe aldeles forferdelig, og deretter fikk vi utlevert fangedrakta. Det var ei tynn lerretsskjorte, stripete jakke og bukse, og noen sko som liknet mest på ei bordfjøl med noen tøyremser på. Dette var utstyret vi skulle ha i all slags vær. Jeg fikk også et nytt fangenummer  - 67711 - før vi ble sendt til et 14-dagers opphold i karantenebrakka. Det var en tidligere kriminell tysker som var Blockälteste, og han gjorde sitt aller beste for å forsure tilværelsen vår. Nå skulle vi ha kursus i hvordan tysk leirliv skulle praktiseres. Vi brukte blant annet en hel formiddag på å lære hvordan ullteppet skulle ligge på sengen. Var det ikke akkurat slik han ville ha det så røsket han alt sammen  av igjen, og vi måtte ta fatt på nytt. Helt til han var fornøyd.
De av oss som hadde sett på Tyskland som en av de førende kulturnasjonene i verden, fikk dette bildet ganske raskt endret. Ikke minst når vi så og hørte hvordan den tyske brakkesjefen vår, i godt selskap med andre SS-folk og soldater, banket og slo på forsvarsløse fanger mens de skrek ut sine bannord og besvergelser. Ordforrådet deres virket helt minimalt.
Etter en stund ble jeg satt i arbeid. Det var SS-hovedlageret som var arbeidsplassen min hele den tiden jeg var fange i Sachsenhausen.

Hovedlageret lå fire kilometer fra selve leiren, og vi måtte marsjere fram og tilbake hver dag. Til dette lageret ankom lass på lass med ting som tyskerne hadde tilegnet seg etter hvert som de la land etter land under seg. Sammen med andre fanger var det min jobb å sortere ut dette. Mange tror kanskje at dette var en lettvint jobb, men det var ikke slik. Det var ofte tungt arbeide, og vi gikk konstant sultne. Det var nok sulten som plaget oss mest under oppholdet det første halve året.

Grisene på Mollestad hadde det bedre

De andre åtte som jeg var sammen med fra Birkenes var: Aslak Bjorvatn, Sigurd Mollestad, Guttorm  Nyhaven, Tomas Elsebutangen, Oscar Espelund, Anders Mygland, Ernst Sannes og min gode venn Johan Johansen. Han hadde fått fangenummer rett før meg - 67709, og vi ble ganske snart enige om at vi skulle gjøre alt vi kunne for å komme oss velberget gjennom oppholdet her. Vi ble også enige om at vi skulle dele maten mellom oss. 
Egentlig var vi to ufattelige optimister, smiler Martin, men det var viktig å holde motet oppe. Det var nok av dem rundt oss som bukket under. Vi kjente hvordan sulten gnog i oss, og vi ble mer og mer mottakelig for sykdommer. 
Vi hadde fått utlevert en blikkbolle til å ha suppa i. Bollene hadde nok en gang vært emaljerte, men nå var de både rustne og fulle av bulker. Det var da Sigurd Mollestad med kraft fastslo at: ”Grisene heime på Mollestad har aldri fått så dårlig mat og stell, som det vi får her i Sachsenhausen.”
På Johans bursdag – den 22. juli – hadde den norske sjømannspresten i Hamburg via Røde Kors sendt de norske fangene noen tønner med salt sild og surkål. Nå skulle vi ha et riktig festmåltid. Vi satte til livs ”heile herligheta”. Her gikk det ned alt sammen – hode, innmat og skinn. Johan klarte på forunderlig vis å beholde maten, men for min del så var nok denne kosten i det kraftigste laget, så mesteparten kom opp igjen.
Julen 1943 begynte også Røde-korspakkene å komme til nordmennene. Det berget uten tvil livet på flere av oss.

Straffeeksersis som julegave

På julaften måtte vi jobbe på formiddagen. Da vi marsjerte inn i leiren for oppstilling på appellplassen, tonte de kjente julesangene ut fra høyttaleranlegget. Det var en underlig følelse å høre den kjente ”Glade jul, Hellige jul” under disse forholdene. Jeg lengtet så fryktelig hjem. Inne på brakka ventet de første Røde-Korspakkene på oss, og en av dem var adressert Martin Ivarsson. Det var et voldsomt lyspunkt for meg, og de andre med. Kveldsmaten denne dagen besto av 1 liter rødkålsuppe i stedet for den vanlige tynne kålrabisuppa.
Jeg husker den gleden som strømmet gjennom meg, og da en av de andre fangene stemte opp med en kjent julesang sang jeg og de andre med av full hals. Det var to prester blant oss som leste juleevangeliet og holdt tale, og dikteren Arnulf Øverland leste diktet: ”Jul i Sachsenhausen.” Her heter det i det første verset:

Et juletre er tent på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i brakken.

Vi prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen på brakka. Det var vanskelig for mange av oss. Spesielt de som hadde barn hjemme. Det var flere som gikk å la seg tidlig. Hadde liksom nok med sine egne tanker. En av fangene sa det på denne måten da han kom inn i sovebrakka ”Gaulær dere au?”

Det hendte også noe spesielt denne julekvelden Martin?

Ja, det hadde seg slik at jeg var plassert ved det bordet som var nærmest inngangsdøra. Fangene ved dette bordet skulle rope ”Giv akt!” dersom det dukket opp tyske vakter, mens vi feiret julekvelden. Plutselig så sto de der – to SS-menn - før vi visste ordet av. Vi rakk ikke å rope ”Giv Akt!” Dette gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen. Det var jo selveste julekvelden. Derfor ville de gi oss en helt spesiell julegave – vi skulle ha straffeeksersis første juledags morgen. Klokka åtte neste dag måtte alle mann stille på appellplassen i isende kulde.
Først fikk vi beskjed om å stå dørgende stille, noe som slett ikke var så enkelt i en iskald vind og kulde som nesten slo rot i kroppen. Slik ble vi beordret til å stå i tre stive klokketimer.
Det sier seg selv at det ikke gikk så lange stunden før førstemann stupte i bakken. Flere fulgte snart etter, og de ble båret vekk etter hvert. Men da var noen allerede frosset i hjel, mens andre ble lagt inn på sykebrakka. Til slutt var det så mange som stupte at SS-legen forlangte at straffeoppstillingen skulle avblåses. Det var ikke slutt på våre plager med dette. Da forlangte SS-vokterne at vi skulle plukke opp hver minste ting som lå på appellplassen. Det er forunderlig rart at noen mennesker kan synke så dypt i sin iver etter å plage andre forsvarsløse mennesker, sier Martin og rister vemodig på hodet.

Sykdommer herjet i leiren

Odd Nansen tegning illustrerer godt forholdene i Sachsenhausen

- Utpå nyåret ble jeg syk og fikk en voldsom høy feber. Det viste seg å være lungebetennelse. Dermed måtte jeg inn på Revier. Her var det Sven Oftedal fra Stavanger som var den reddende engelen. Han var medisinsk utdannet, og fikk praktisere som lege. Det er helt utrolig hva han klarte å utrette for oss fangene, enda han hadde omtrent ikke noen slags medisiner å hjelpe seg med. Han fikk ”tusket” til seg litt her og litt der. For min del var jeg feberfri etter ei uke.
Det var forferdelige forhold på sykestua. Det var køyer i tre høyder, og jeg ble lagt i den på toppen. Jeg kan ikke beskrive hvordan den så ut. 

Både puta og madrassen var helt svarte etter ekskrementer og urin fra de fangene som hadde ligget der før meg. Jeg var i en situasjon hvor man ikke har noe valg – man må ta det man får. Å protestere ville gjort situasjonen enda mer prekær. Heldigvis hadde jeg et lite tøystykke i lomma mi, og jeg brettet det ut og brukte det som pute. Rundt meg lå syke og døende fanger i hopetall.
En av medfangene som lå ”badet” i sin egen avføring og urin hadde forferdelige smerter, og jeg ga beskjed til brakkesjefen om at han måtte få hjelp
- Han går på transport i morgen, var det lakoniske svaret. Og neste dag ble fangen sendt i gasskammeret. Ikke før var han hentet ut av køya, før vaktene snudde madrassen han hadde ligget på, og en ny pasient overtok køya. For min del gikk det heldigvis bedre og jeg kunne etter hvert begynne å jobbe igjen.

En dag vi kom tilbake var galgen reist. En fange skulle henges. Nå måtte alle vi andre fangene stå i giv akt, med lua i handa og se på dette groteske synet. Det skulle liksom avskrekke oss slik at vi ikke fant på noe tull. Men hva slags muligheter hadde vi? Ingenting.
Slike henrettelser skulle det bli flere av i tiden framover. Det var makabert i all sin gru. Det er ting som skjedde her som aldri kan viskes ut av hukommelsen min, sier Martin.
En annen gang var ikke tauet langt nok, og den stakkars fangen sprang fram og tilbake. En annen gang var det en fange som hadde skåret opp ei motorsykkelveske og brukt læret til å lage en skosåle. Som straff for dette ble han hengt. For at denne ”fryktelig forbrytelsen” skulle bli det siste han mintes i denne verden, så spikret de opp restene av veska på galgen. Samtidig sendte vesken et tydelig signal om hvordan det ville gå dersom noen satte seg opp mot systemet. Det er helt utrolig hvor kreative noen mennesker kan bli i sin ondskap og menneskeforakt.

Krigslykken snur

Vinteren 1944 – 45 var hard, men det var ganske tydelig at krigslykken hadde snudd seg for det ”Tredje riket”. Tyskland ble påført det ene tapet etter det andre. Det lå en spesiell nervøsitet i lufta. Både leirledelsen og vaktene var tydelig urolige. Det at Sachsenhausen var full av krigsfanger i en svært dårlig forfatning, ville tale sitt tydelige språk om umenneskelig  behandling. Det ville være et usedvanlig dårlig ”forhandlingskort” når de allierte eller russerne ville komme. Plutselig var arbeidskraften og slavearbeiderne blitt en trussel som utvilsomt ville sende flere av dem rett i galgen. For det var ingen tvil om at krigen nå sang på siste verset, og forut lå krigsrettssakene å ventet på leirledere og SS-vakter.
Kommandanten i leiren, fikk 1. februar 1945 beskjed fra Berlin om at Sachsenhausen skulle ødelegges, og alle fangene skulle elimineres bort. Han fikk en rekke fullmakter til å bruke alle tilgjengelige midler til oppgaven. Et forslag var å bombe hele leiren, eller bruke gass. Det var verken tilrådelig eller mulig for regimet hadde ingen ressurser til å gjennomføre dette. Dermed ble ordren fra hovedkvarteret i Berlin oversett. 
Men de begynte å henrette en del av fangene i leiren. Blant annet ble rundt 4000 fanger skutt i Sachsenhausen i løpet av februar måned. 
Da krigen var over og rettsapparatet begynte straffesakene mot krigsforbryteren måtte Anton Kaindl, som var den siste kommandanten i Sachsenhausen, innrømme at mer enn 42 000 fanger var henrettet under hans kommando. Rundt 18 000 ble drept inne i selve leiren.

Hentet av De Hvite Bussene

Mens leirledelsen prøvde å finne løsning på hva de skulle gjøre med alle oss fangene, var det en storstilet redningsaksjon under oppseiling for de skandinaviske fangene. Dette visste ikke vi noe som helst om. Vi ble i stedet stadig konfrontert med forskjellige rykter. Noen sa at vi skulle kles opp som soldater og sendes til fronten, mens andre hadde hørt at vi skulle sendes til Sveits.

Den 16 februar 1945 dro grev Folke Bernadotte til et forhandlingsmøte med SS-riksføreren Heinrich Himmler. Dette var forhandlinger om frigivelsen av de norske og danske fangene i de tyske konsentrasjonsleirene. En annen person som for øvrig hadde en viktig rolle i dette opplegget var den norske sendemannen i Sverige, Niels Christian Ditleff. Han var diplomat og forfatter, og han hadde en ledende rolle i planleggingen av redningsaksjonen for oss.

Ditleff flyktet fra Norge i april 1940, til Stockholm hvor han opprettet Den norske Reliefsentral, og samarbeidet med svenske organisasjoner for hjelp til Norge under okkupasjonen. Etter å ha tatt initiativ overfor grev Folke Bernadotte, ble den hasardiøse og storslagne planen om å redde ut Tysklandsfangene gjennomført med stor suksess. Ditleff fikk for øvrig tilnavnet ”De Hvite Bussenes far”.
Så kom det beskjed om at alle nordmennene skulle holde seg i leiren. Det er klart at vi var spente på hva som nå ville skje.

Det var en stor dag den 18. mars 1945 da vi fikk beskjed om å stille opp for avreise. Det var endatil en søndag og klokka var seks på morran, forteller Martin. Utenfor leirporten var ”De hvite bussene” kjørt fram. Endelig skulle vi begynne på etappen tilbake til Norge og friheten. – etter  å ha vært i tyske fangeleirer i over to år.
Da vi gikk ut til bussene sto det en SS-vaktmann der, og i forfjamselsen røsket vi luene av hodet i en fart, slik vi skulle gjøre når ”Herrefolkets” representanter var til stede.

Dette var noe vi hadde fått innprentet under oppholdet i fangeleiren.
Da hører vi en svensk stemme si: Behold mössan på!” I dette øyeblikket får vi nok den første lille smaken av frihet. Vi hadde så vanskelig for å tro det, og et øyeblikk trodde vi at det var bare tøys. Det skjedde ingen ting da vi alle sammen satte luene på hodet igjen. Vi var jo vant til både slag og spark og det som verre var.

Neuengamme - et skrekkens sted

Max Pauly
Etter krigen ble han stilt for domstolen, og det ble avsagt dødsdom for hans fryktelige forbrytelser, og han ble henrettet i fengselet i Hameln 1946.

I første omgang gikk reisen til leiren Neuengamme, ved Hamburg. Det var en kjøretur på rundt ni timer. Hvis vi syntes at Sachsenhausen hadde vært ille, så var ikke Neuengamme et hår bedre. Ifølge avtalen med Bernadotte skulle leiren være klargjort til å ta imot de norske og danske fangene, men ingenting var gjort.
Leirledelsen hadde i stedet satt seg på bakbeina, og laget mange vanskeligheter for både Bernadotte  og oss fangene 
Kommandanten i Neuengamme  - Max Pauly - hadde tidligere vært kommandant i Stutthof. 
Hans medløpere i Neuengamme var leirfører Anton Thurmann, mens  Wilhelm Dreimann var rapportfører. 
Spesielt sadistisk var Thurmann, som tidligere hadde tjenestegjort i Lublin og Dachau. Han var sykelig i sin oppfinnsomhet når det gjaldt ondskap, og det var ikke uten grunn han hadde fått tilnavnet ”Slakteren”. I leirene hadde han tatt livet av en rekke fanger med sin egen tjenestepistol, og i Neuengamme benyttet han også enhver anledning til å plage fangene.
For å skaffe husrom til alle de nye fangene måtte leirledelsen gjøre plass ved først å frigjøre 10 brakker.

Danske og norske fanger skulle holdes isolert fra andre nasjoner, som var plassert andre steder i leiren. Det var Sverre Løberg fra Skien som var vår tillitsmann, og nå fikk han travle dager. Han var en både klok og standhaftig mann, og han taklet problemene på en særdeles fin måte. Det samme gjorde han som ble vår brakkesjef – senere utenriksminister Halvard Lange.

Jeg husker at Trygve Flakk og jeg tok en liten runde i leiren, og fikk omtrent sjokk over synet som møtte oss. Her var det fanger som omtrent hadde sultet i hjel. Flere av dem var så syke av dysenteri og blodig magesjuke at de ikke hadde klart å komme seg på do. Dermed hadde avføringen sprutet ut over køyer, puter og madrasser. Det kan ikke beskrives. Hvordan det så ut, og den fryktelige stanken. Vi var også en tur innom rommet der de hadde lagret likene. På grunn av brennstoffmangel var krematorieovnene i drift bare noen få dager i uken, og dermed hadde det hopet seg opp med lik. Hundrevis av døde kropper var stablet oppå hverandre. Det var helt tydelig at det velkjente ”Ordnung muss sein” gjaldt til siste slutt. For her var likene stablet slik at alle hodene lå i rett linje. 
Da vi kom inn var noen fanger som så ut som levende skjeletter i ferd med å kjøre ut lik. Det var et syn som for alltid spikret seg fast i meg, forteller Martin. 
De var blitt så redusert og avstumpet at når de skulle hvile seg, så satte de seg rett ned på likene. 
Vi ble i denne fryktelige leiren i rundt en måned. På Hitlers fødselsdag - den 20. april - ble vi endelig sendt videre. I dagene forut  hadde det danske Jyllandskorpset og den svenske Røde Korstroppen gjort seg klar til å reise på kort varsel for å hente de skandinaviske fangene.
Nå var det kjørt fram i alt 120 busser og lastebiler foran porten til Neuengamme, og innlastingen tok til.
Nå gikk reisen nordover, mot Danmark. Bussene hadde forbud mot å kjøre på natta, og fangene fikk sove utendørs i et skogholt ved bøkeskogen Sachsenwald. Tidlig neste morgen var det fuglekvitter som møtte oss, og ikke den evinnelige banningen og kjeftingen til SS-soldatene. En må nok sjøl oppleve dette for å forstå hvor verdifull en slik opplevelse var for oss etter alt det vonde og sønderlige vi hadde gjennomgått.

Endelig fri

Senere på dagen passerte vi grensen til Danmark. Mottakelsen vi fikk i Danmark var overveldende. Vilt fremmede mennesker kom inn i bussene, ga oss smørbrød, kaker, egg og smør, og de viftet med norske og danske flagg. Vi ble værende i Danmark noen dager før vi ble sendt videre med tog.
Jeg kommer aldri til å glemme da toget stoppet ved en stasjon. Her kom to kvinner løpene og ropte om noen blant oss kjente en som het Juhl?
Dette var en danske som hadde vært i samme brakke som meg i Neuengamme. Jeg fortalte dem at han var i live, men at jeg ikke visste hvor langt han var kommet på hjemveien.
Dermed ga de meg to flotte blomsterbuketter. Jeg ble nok litt perpleks for jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre med de to bukettene, men jeg tok imot dem.
I København ble vi stående ved siden av et tog med kvinnelige fanger på vei hjem fra en av de tyske leirene. I døråpningen sto en ung kvinne med en liten baby på armen. Hvorfor hadde hun en baby på armen? Det var ikke min sak å dømme. Mange gjorde hva som helst for å få en brødbit.
Jeg ga henne begge blomsterbukettene, og et lite øyeblikk så jeg streif av smil i det triste ansiktet hennes.
28. april kom vi til Helsingborg og ble tatt hånd om. Vi var nok et underlig syn der vi sto – lusete og utmagrede. De svenske sykepleierske lot seg ikke skremme. De fikk vasket og stelt oss. Ga medisinsk behandling til de som trengte det, og sørget i det hele tatt for å gjøre sitt aller beste for de norske krigsfangene. Senere på natta ble vi innkvartert på ”Margareta-skolan”. 
Vi hadde ikke fått noe nytt tøy enda så vi feiret 1. mai i bare underbuksa. Vi holdt stilen, og Erling Dalen holdt en flott tale for oss. Dagen etter fikk vi imidlertid nye klær og nå kunne vi så smått begynne å gå blant vanlige folk igjen.
Den 4. mai ble vi sendt til Holmarudden ved Sundsvall, og her var jeg sammen med Trygve Flakk, Sigurd Mollestad og Sigurd Rugsland fram til vi fikk reise tilbake til Norge igjen.

”Norge er atter fritt”

Den 7. mai fikk vi beskjed om at Tyskland hadde kapitulert på morgenen. Vi klarte liksom ikke helt å slippe gleden løs for det var stor spenning knyttet til hva som ville skje i Norge. 300 000 tyske soldater var stasjonert i Norge, og ryktene kunne fortelle at ”Festung Norwegen” skulle holdes for enhver pris. Det var mange av oss som hadde problemer med søvnen natt til 8. mai. Tidlig neste dag kom beskjeden som vi alle håpet på: ”Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt.”
Dermed brøt gleden og jubelen løs blant oss. Svenskene trodde nok vi var blitt fullstendig sprø, men de hadde jo ikke opplevd krigen på samme måte som oss. 
På dette tidspunktet visste de heller ikke hva vi virkelig hadde gjennomgått av pinsler og menneskeforakt i de tyske konsentrasjonsleirene. Nå feiret vi både natt og dag. Samtidig så var gledessangen ispedd molltoner. Det var noen blant oss som aldri kom hjem, sier Martin, og fortsetter: Krig er menneskets største fornedrelse. Det er ingen vinnere i en krig – vi taper alle. 
I slutten av mai ble vi videresendt til Norge. Da vi kom til Oslo gikk jeg inn på Frimurerlosjen. Her ble det servert lapskaus til de hjemkomne fangene, og vi hadde også mulighet til å sende telegram til de hjemme. Jeg var litt usikker på om de hjemme ville få telegrammet, og jeg visste ikke riktig om jeg skulle ”tuste” noe med det. Samtidig så måtte det jo være moro å være omtrent som andre. Så etter en del diskusjon med meg selv, så sendte jeg et telegram. Det rare var at telegrammet kom fram til Vassbotn – med sykkel.
Dagen etter – den 28. mai 1945 - kom jeg selv til Birkeland. Her ble jeg møtt og båret på gullstol. Det var et underlig øyeblikk. Det var så blandet – med glede og sorg. Gleden over endelig å være en fri mann igjen, men samtidig var det et voldsomt skår i gleden over de som ikke kom hjem. Selv etter så mange år har jeg vanskeligheter med å snakke om disse tingene, forteller Martin.

Fortsatt vondt å snakke om disse tingene

Martin sammen med flere av de andre krigsfangene fra Birkeland

Da jeg kom hjem til Vassbotn følte jeg meg på en måte så innestengt. Alle inntrykkene fra leirene, hjemreisen og det hele strømmet plutselig på meg. Jeg måtte rett og slett gå en tur for å sitte litt for meg selv. Langsomt gikk det opp for meg: ”Jeg var heime!”
Livet er for kostbart til å hate noen. Dette er alvorlig - for det gjelder ikke bare i krig. Like mye i hverdagslivet blant oss mennesker.

Hatet spiser oss opp innenfra og dreper sakte men sikkert livskvaliteten vår. Derfor er det så viktig at vi kan tilgi de som gjør oss urett.
Som tidsvitne legger jeg stor vekt på at vi må skille mellom den tyske mann og kvinne og nazismen. Det var langt fra alle tyskerne som gikk i takt med Hitler. De som ikke gjorde det ble raskt og effektiv tatt av dage eller sendt bort til ulike konsentrasjonsleire. Det var tyske politiske fanger som først fylte opp leirene, og det var et skremmende høyt antall av dem som ble drept av Hitlers medløpere.
Det er derfor viktig å advare de unge mot slike retninger, og det er her vi tidsvitner kan få være med å gi våre bidrag. Vi har selv opplevd hva det kan føre til når en destruktiv ideologi får innpass hos mennesker som blindt følger en sterk leder. Med vår historie kan vi forhåpentligvis få den oppvoksende generasjon til å tenke seg om før de tar sine valg. På den måten kan vi også forhindre at nynazismen får grobunn i norske ungdomsmiljøer.
I den forbindelse må jeg også få nevne Gestapos kanskje nyttigste redskap på Arkivet – Ole Wehus. Han var mobbeofferet i Kristiansand, en som ingen tok særlig alvorlig. Vanligvis lo man av den vesle hjulbente og godslige tjukken som støtt og stadig led personlige nederlag. Ikke fordi han var dummere eller mer klønete enn andre – men han sto lagelig til for hogg. Sakte, men sikkert jobbet han seg inn i den tyske polititjenesten. Endelig var det noen som ikke lo av ham, men som ønsket ham hjertelig velkommen. Han ble snart en av dem og gradvis ble han en av de verste torturistene på Arkivet.
Det er viktig at vi motarbeider mobbing, og vi må alle gjøre vårt og gripe inn når vi ser noen gjør overgrep mot andre, sier Martin. Han lar også dette være appellen som går ut til skoleelevene fra Flekkefjord, når han sammen med et annet tidsvitne, Arvid Ljungquist avslutter temakvelden i utryddelsesleiren Auschwitz.
Ved å formidle sin historie har han klart å fengsle den store forsamlingen med ungdommer. En sterk beretning  - fra en sterk mann med et varmt hjerte for sin neste.

Martin Ivarsson døde, men hans historie lever videre etter ham i generasjoner.

Kilder:

Samtaler og turer sammen med Martin Ivarsson
Birkeland Kameraklubb v/Yngvar Kortner (Utlån av bilder)
Fykse, Helge - LA6NCA: Informasjon og bilder
Gedänkstätte und Museum Sachsenhausen
Hegge, Per Egil: ”Vår kamp er kronet med seier” Aftenposten 28.04.2004
Knudsen ,Åsmund - “Krigsår i Birkenes“  
Løberg, Sverre: ”Det jeg husker best”, Aschehoug Forlag
Nansen, Odd: Tegning fra Sachsenhausen
Norge i Krig, Bind II Nyordning, Aschehoug Forlag
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940 –1941, Universitetsforlaget
State Museum Stutthof, Sztutowo
Stiftelsen Arkivet, Kristiansand
Universität Hamburg