- Overlevde infernoet på D-dagen

Av Oddvar Schjølberg

Hvis det var en ting Gunnar Knudsen aldri skulle bli, ja så var det sjømann. Etter et durabelig ”sjøslag” med Kong Neptun i Skagerrak, et ”sjøslag” som for øvrig gikk fullstendig i Neptuns favør, hadde unggutten dyrt og hellig lovet seg selv at sjømannsyrket var helt utelukket for hans vedkommende.

Ja - han hadde til og med lovet moren det, i brevs form, etter at Peter Wessel trygt hadde klappet til kai i Fredrikshavn. Det fikk holde med at de hadde én sjømann i familien – Gunnars far.

Rollene ble byttet om

Gunnars ”landligge” holdt seg konstant i flere år, og alt tydet på at han kom til å fortsette i handelsbransjen. Inntil en dag – da dukket kameraten opp i foretningen. Han skulle innom hyrekontoret. Det var stort behov for sjøfolk, og yrket var både spennende og rimelig greit betalt. Kameraten la ut i det vide og breie, og det endte med at Gunnar benyttet matpausen til å bli med ned på hyrekontoret.
Kameraten skulle til sjøs – koste hva det koste ville, mens Gunnar bare skulle følge med kameraten, nærmest som en støttespiller.

Dermed rullet begivenhetene raskere enn en tornado og da kvelden kom befant Gunnar seg om bord på M/S Skaraas, mens kameraten sto igjen på kaia og vinket farvel. Rollene var fullstendig byttet om.

Lite ante Gunnar at det skulle nærmere åtte år før han fikk se familien og hjembyen igjen.
- Jeg angret allerede før vi passerte Stavernsodden fyr, men det var ingen vei tilbake, sier han med et godt smil..
Han ante heller ikke noe om alle de dramatiske hendelsene som lå foran ham, av krig, bombeangrep, torpedering og deltakelse i invasjonen både i Nord-Afrika og Normandie. Opplevelser og lidelser som han fortsatt bærer med seg i bagasjen den dag i dag. Han fikk selv føle på kroppen hva en krig fører med seg av menneskeforakt og skader på kropp og sjel.

Det store sjokket

Etter som månedene gikk begynte han å føle seg mer og mer hjemme om bord. Han var innom forskjellige havner, han fikk oppleve fremmede kulturer og ikke minst fikk han mange nye og gode venner blant mannskapet. Alt var egentlig bare fryd og gammen, inntil 9. april 1940. Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, forteller Gunnar.
”Vi hadde riktignok hørt nyhetene om Hitlers frammarsj i Tyskland, og vi hadde hørt om angrepet på Polen i september 1939. Men alt dette var noe som var langt vekk fra der vi vanligvis befant oss.
Plutselig kom det beskjed fra skipperen om at alt mannskap skulle møte på dekk. Det var kun de av mannskapet som trengtes i maskinen, og de som styrte skuta som fortsatt fikk stå på post. Noe var tydeligvis i gjære.
Skipperen – han het for øvrig Foyn – var en likendes kar, en som virkelig viste omsorg for mannskapet sitt. Nå sto alvoret meislet utenpå ham og ingen var i tvil om at han ville komme med dramatiske nyheter. Det var som om han så hver enkelt av oss rett inn øynene da han informerte oss med følgende setning: ”Karer, i dag er Norge i krig med Tyskland.”
Det som ingen av oss hadde trodd ville skje, hadde skjedd. I korte trekk ble vi informert om at de tyske troppene hadde gått i land i Norge.
Utover dagen ble vi holdt løpende orientert, etter hvert som ”gnisten” fanget opp nyhetene. Det var egentlig ikke så mye vi fikk vite, utover det at det var ganske kaotisk hjemme i Norge. Det gjorde jo ikke saken noe bedre for oss som befant oss midt ute i Det indiske hav – uten mulighet til å komme hjem til familien vår. Usikkerheten var til å ta og føle på, og det var flere enn jeg som gjorde oss opp mange urolige tanker den dagen. Det var helt sikkert ikke bare jeg som hadde mine egne personlige samtaler med Vår Herre utover dagen, sier Gunnar.

Trodde vi skulle få komme hjem

De fleste av oss ville hjem til Norge så fort som mulig. Grunnene var forskjellige. Noen ville hjem for å slutte seg til familien, sjekke at de hadde det bra og ikke led noen overlast under okkupantene. Andre skulle hjem for å sloss. Det var om å gjøre å få kastet ut nazistene. Ingen av oss ante noe om hvilke krefter vi da ville gi oss i kast med. Vi skulle snart smertelig få erfare at i en krig blir medlidenhet og menneskelighet helt tilsidesatt.

Vår båt var på vei mot Australia, og det ble bestemt at vi skulle gå til havnebyen Townsville for å avvente ny ordre. Det var hektiske dager i de forskjellige rederiene hjemme i Norge. På denne tiden var Norge en av de store sjøfartsnasjonene og hadde båter spredd over hele verden. I en krig var disse skipene en uvurderlig ressurs, og nå var det om å gjøre å få sikret skipet vårt slik at de kunne settes inn de alliertes tjeneste.

For vår del ble det besluttet at vi skulle sette kursen til Singapore. Mange øynet en mulighet til å kunne komme videre herfra til Norge, og det norske konsulatet fikk mer enn nok å henge fingrene i. Men forgjeves. Alle om bord fikk beskjed om å bli værende på båten. Det var bare å stålsette seg for tjeneste til sjøs. Vi skulle bringe livsviktige forsyninger til de allierte styrkene. På dette tidspunktet var det nok ingen av oss som ante konsekvensene av dette, eller den prisen vi måtte betale.

Etter at ”M/S Skaraas” var blitt malt om i en grå farge og utrustet med en gammel 4,7 tommers kanon var vi klare til å møte krigen. Vår oppgave var å bringe flybensin til England. Enhver kan vel tenke seg hvordan det er å vandre rundt på ei ”flytende bombe”. En trenger ikke stor fantasi for å forestille seg hvordan en fulltreffer i et slikt skip, ville  blåse det himmels med både mannskap og last. Slik ble vi gående med nervene i helspenn uke etter uke, måned etter måned.
Jeg husker at vi la oss med gummidraktene på, og jeg satte alltid kiler under lugardøren slik at den sto åpen hele tiden, i tilfelle vi skulle bli angrepet, sier Gunnar og er noen korte sekunder tilbake i lugaren om bord på ”M/S Skaraas”.
Vi ante ikke noe om hva som kunne skje de neste minuttene, men vi visste at nede i dypet var det ubåter som lurte på oss, og over oss var det fly som speidet etter oss. For Hitler og hans folk var det viktig å knuse den norske handelsflåten, for på den måten å bryte en viktig forsyningslenke. Vi må ikke glemme at den norske handelsflåten på dette tidspunktet sto for 40 % av olje- og bensinfraktene, før USA kom med i krigen.

Prisen var høy

Det er mange opplevelser fra denne tiden som aldri kan slettes ut av minnet mitt. Etter hvert som krigen skred fram, ble jakten på handelsskipene stadig intensivert. Vi gikk i konvoi, og hadde følge av noen få eskortebåter som skulle beskytte oss. De hadde en håpløs oppgave når ubåtene slo til.
Mer enn en gang gikk båtene rundt oss i lufta, flammene slo til værs og eksplosjonene rev skipene i fillebiter.
Det var vondt å se våre kamerater bli drept på denne måten. Når vi lå ved kai ble vi som regel godt kjent med mannskapet på de andre båtene, og vi ble etter hvert som en stor kameratflokk. Nå ble noen av dem brått og ubarmhjertig utslettet.
Noe av det verste jeg opplevde var når mannskapet havnet i sjøen. Vi fikk ikke lov til å stanse for å redde dem! Vi måtte kjøre fra dem, mens de lå og skrek etter hjelp. Det var en forferdelig tortur å stå ved rekka og se ned på de hjelpeløse livredde ansiktene. De øynet et håp om redning, men vi seilte forbi mens flere av dem ble trukket ned i dragsuget av propellene. Dette er krigens rette ansikt, et barbari som ingen fullt ut kan ane konsekvensen av.

Vi lå riktignok med gummidraktene på, og redningsvesten ved siden av oss. Hvilken beskyttelse hadde vi med en slik drakt? Den var dessuten forsynt med noen blybelagte støvler, og ei lita lampe som automatsikk ble tent hvis vi havnet i sjøen.
Det var i realiteten liten beskyttelse for vi var alle klar over orden: ”Dere skal ikke plukke opp overlevende i sjøen!”

En annen situasjon var at dersom vi var så uheldige å få en rift i denne drakten under evakueringen, ville drakten bli fylt med vann, og de tunge støvlene ville trekke oss under. Det er ikke det minste rart at vi fikk problemer med nervene etter hvert.
Vi var på vakt hele tiden. Var vi ute på dekk kastet vi hele tiden et blikk utover sjøen, speidet etter periskoper. Når vi hadde lagt oss for å forsøke å få litt hardt tiltrengt søvn ble vi liggende og lytte etter uvanlige lyder.
Det skulle ingenting til før vi rauset ut av køyene og sprang ut på dekket. Sakte, men sikkert ble vi spist opp innvendig, forteller Gunnar, som fortsatt den dag i dag har problemer med nattesøvnen. Da kommer alle de fryktelige minnene på besøk.
”En krig blir man aldri helt ferdig med, sier han stille, og stirrer ut av vinduet på Sjømannshjemmet i Stavern. Her har han ”fortøyd” og det er her han bor når han ikke er ute som tidsvitne for Aktive Fredsreiser.

Navnet mitt skulle stått blant de omkomne

Gunnar var om bord i ”M/S Skaraas” fram til den 21. februar 1942. Da mønstret han av etter å ha vært om bord i tre år. Endelig skulle han få en velfortjent ferie.
Bare knappe 14 dager senere mønstret han om bord i tankskipet ”Nortind”. Han hadde steget i gradene, og skulle nå fungere som kokk om bord.
Dette skipet var overtatt av Nortaship og den første turen gikk rundt de Vestindiske øyene. ”Imidlertid hadde jeg store problemer med å trives om bord. De andre guttene var greie nok, men jeg fikk en helt spesiell uhyggefølelse. Dette klarte jeg ikke å fortrenge, så det endte med at jeg ville mønstre av. Men det var ingen enkel sak. Denne turen skulle etter hvert bli mer enn strabasiøs.

Vi gikk ut fra Key West, Florida. Var 13 båter i konvoien da vi trøstig la i vei. Vi hadde imidlertid ikke vært så lenge underveis før vi opplevde et forferdelig angrep fra tyske ubåter. De hadde ingen problem med de sårbare tankskipene, og rundt oss gikk den ene båten i lufta etter den andre. Mannskapene forsøkte fortvilet å redde seg som best de kunne, men hadde små muligheter. Torpedoene hadde gjort et grundig arbeid, og sprengte både skip, redningsflåter og livbåter til pinneved.
Rundt oss så vi sjøfolk ligge hjelpeløse, mens den brennende oljen oppslukte dem. Jeg kan ikke beskrive med ord det jeg så og hørte denne dagen. Det kan ikke uttrykkes. Da vi kom fram til bestemmelseshavnen var det bare to skip igjen av konvoien. ”Nortind” var det ene.

Lurte døden

Da vi omsider nådde tilbake til England klarte jeg å mønstre av ”Nortind” under påskudd av å ha fått skabb. Da skipet stakk til sjøs igjen den 22. mai 1942 visste jeg like lite som mannskapet på ”Nortind”, hva som lå i framtiden vår.
For min del dro jeg til Cardiff i Wales. Her traff jeg hun som senere skulle bli min kone –Laara May Mercy.
”Nortind” fortsatt i konvoifart med en ny kokk om bord. 20. juni ble skipet rammet av en torpedo fra den tyske ubåten U-67. På forunderlig vis klarte mannskapet å få det skadeskutte skipet til havn. Det ble reparert og satt i tjeneste igjen. Den 23. januar 1943 var ”Nortind” i en konvoi som ble angrepet. I et forsøk på å bistå et av de andre skipene brøt de ut fra konvoien og ble liggende etter. ”Nortind” ble siste gang observert kl 01.00 natten til den 25. januar.
Den ble senere oppdaget av den tyske ubåten U-358. Med en velrettet torpedo ble ”Nortind” senket.  Alle de 43 ombord omkom.
Det er litt underlig når jeg er omviser med Minnehallen i Stavern, og står foran minnetavlen over ”Nortind”. På lista over de omkomne skulle det også stått Gunnar Knudsen, Larvik. Hvorfor ble nettopp jeg spart? Gunnar lar spørsmålet bli hengende i luften – ubesvart.

Den store kjærligheten

Midt oppi krigens gru og redsler traff også Gunnar hun som skulle bli hans livs største kjærlighet – Laara. Nærmere bestemt i Cardiff. Det var under et besøk hos noen av farens venner at han første gang kom i kontakt med den jenta som han selv betegner som den ”Kjekkeste jenta i Wales”. For å gjøre en lang historie kort. De fant raskt tonen og det gikk ikke så lenge før det bestemte seg for å fortsette framtiden sammen. Den 30. september 1942 gikk de til alters i den byens største kirke og kom ut igjen etter at de hadde blitt erklært for å være rette ektefolk.
Gunnar gikk inn i en ny epoke av livet sitt, og han ønsket nå å seile i mer ”hjemlige farvann”. Det føltes tryggere, samtidig som han gjerne ville være i nærheten av Laara. Slik gikk det imidlertid ikke.
Han mønstret tre uker senere på den norske båten ”D/S Akabahra”, og trodde at han nå skulle gå i fraktfart langs den engelske kysten.
Stor var hans overraskelse, og ikke minst forskrekkelse da han oppdaget at dette skipet var med blant de skip som ble betegnet som en ”selvmordsbåt”. Lasten besto av våpen og ammunisjon, og båten som var chartret av ”Ministery Of War transport”, hadde Gibraltar som første destinasjon.

Perioden som nå fulgte var preget av usikkerhet. Gunnar og det øvrige mannskapet gikk rundt som på nåler. De visste aldri hvor ubåtene ville slå til. Når mørket senket seg, så senket også angsten seg blant mannskapet. Ingen ble spart. Ville de bli angrepet? Ville de bli torpedert? Hadde de noen mulighet til å klare seg dersom skipet ble truffet? Var det livbåter nok til alle? Slike spørsmål  kvernet rundt i hodene deres når de forsøkte å sove. ”Det ble lite eller ingen søvn”, forteller Gunnar.

7. januar 1943 smalt det. ”D/S Akabahra” hadde gått ut fra Philipsville og var ikke mer enn kommet ut i åpent farvann før de ble utsatt for et kraftig flyangrep fra 15 fly. Disse var utrustet med torpedoer, og nå slapp de sin dødbringende last. Det ble gjort et dypt innhogg i konvoien, og en av båtene som ble rammet var båten Gunnar var på.
I løpet av sekunder var skipet kløvd på midten, som om en mektig jernneve hadde rammet det. Mens jernrester og andre skipsdeler fløy rundt ørene på mannskapet, klarte de utrolig nok å komme seg i den ene livbåten.
Rundt dem var det som et eneste stort inferno av brennende olje, sjøfolk som fortvilet ropte om hjelp, samtidig som angrepet fortsatte med uforminsket styrke. Flere hundre sjøfolk ble drept denne dagen.
Mannskapet på  ”Akabhara” hadde klart seg, men det gikk ikke mange minuttene før de igjen fikk en følelse med krigens barbari. Flyene kom tilbake, og denne gang var det livbåten som var deres mål. Heldigvis kom mørket, og vi ble ganske snart skjult for flyene, sier Gunnar stille.
Senere på natten ble de plukket opp av den engelske destroyeren HMS Bicester. Den brakte mannskapet  til en havn i Nord-Afrika. Her ble Gunnar og det øvrige mannskapet plassert i en samleleir og deretter sendt tilbake til England igjen.

Nervene lå helt utenpå huden

Den 26. januar ble jeg avmønstret i Liverpool. Nå var jeg ganske så utslitt, så da jeg  var innom hyrekontoret forklarte jeg dem at jeg nå skulle ha ferie.
Mannen bak skrivebordet så på meg som om jeg var en slags raritet fra en annen planet.
”Ferie?” utbrøt han. Du ble jo torpedert for nesten tre uker siden, og etter den tid har du jo hatt ferie!
Det er veldig sjelden jeg blir sinna, men denne gangen ble jeg til gangs. Tror ikke jeg har lekset slik opp for noen verken før eller siden, og jeg var omtrent som en illsint okse da jeg smelte igjen døra på hyrekontoret og kom meg ut. Dro rett til jernbanestasjonen og tok første tog til Cardiff.

Hjemme tok Laara imot meg, og trodde knapt sine egne øyne Var den mannen som nå sto foran henne, hennes Gunnar? Det var måneder siden vi hadde sett hverandre, og vi hadde ikke kunnet skrive eller ringe til hverandre. Hun hadde hørt redselshistorier om sjøfolk som hadde omkommet, og hun hadde jevnlig oppsøkt konsulatet for å høre om det var noe nytt om meg. Der fikk hun bare opplyst at jeg var ute i spesialtjeneste, men sannsynligvis hadde det bra. Nå sto jeg foran henne, i lånte klær, helt utkjørt med nervene i helspenn. Jeg skalv som et aspeløv. Krigen hadde satt sitt stempel på meg både fysisk og psykisk.

Ut med ”Skarv”

Gunnars utblåsing på hyrekontoret fikk ikke noen følger, og en dag melde han seg til tjeneste igjen. Det var på båten ”Knoll” som gikk i kystfart langs England. Da båten skulle settes inn i transportoppdrag til Nord-Afrika, mønstret Gunnar av. Etter noen fridager var han igjen på plass i hyrekontoret.
Nå ble det tjeneste på den lille båten ”Skarv”. På grunn av størrelsen var ikke båten egnet til store transportoppdrag, og den ble derfor brukt på mindre oppdrag langs den engelske kysten, noe som passet perfekt for Gunnar. Inntil beskjeden kom at ”Skarv” var satt under kommando av  ”Ministery of War Transport”, og skulle deretter gå til Swansea.

”Vi forsto øyeblikkelig at det var noe stort på gang, og det ble bekreftet da vi kom inn til havnen. Der var det lagret opp enorme mengder med krigsmateriell. Det var alt fra lokomotiver til tankbiler. Innimellom alt dette var det lagret opp tusenvis av tonn med fødevarer, samt utstyr til bruk på sykehus.
Vi lå der og ble lastet til randen av forskjellig slags utstyr, og i begynnelsen av juni måned det ble hengt opp en stor tavle på begge sider av båten. På denne kunne vi lese ”OMAHA BEACH”. Navnet høres jo ut som en badestrand i sydhavet, og ingen av oss forsto hva som lå i denne betegnelsen. Det var flere av mannskapet som forsøkte å finne ut dette i forskjellige slags atlaser, men navnet ble en gåte for oss.
Snart kom det også 100 amerikanske soldater om bord, og den 4. juni 1944 ble det gitt ordre om at vi skulle seile. Vi gled stille ut av havneområdet og kursen ble satt  mot avtalt møteplass. I løpet av natten, og neste dag ble vi sammen med hundrevis av andre båter sendt ut på oppdraget ”Overlord”. Vi var en del av den styrken som skulle gjøre invasjon på Normandie-kysten.
I alt var det visstnok 12113 større og mindre båter som var med i denne operasjon, og vi kunne vel nesten gå tørrskodd over kanalen – fra skip til skip.

Får aldri slettet ut minnene

I morgentimene den 6. juni var ”Skarv” på vei til ”Omaha Beach”. Dette kodeordet viste seg å være stranden som lå litt syd for den lille byen Arromance.
Andre skip var på vei til andre bestemmelsessted,  og kodeordene her var Sword,  Juno, Gold og Utah.
 ”Skarv” kjørte opp stranden bare en time etter at det store angrepet var satt i gang. Invasjonen var et faktum, og befrielsen av Europa var i full gang.

6. juni 1944 skulle bli en dag som Gunnar aldri får slettet ut av minnet sitt. Disse timene kommer tilbake til ham, natt etter natt, selv nå over 60 år senere.
”Ord kan ikke beskrive det som skjedde denne dagen. Alt eksploderte rundt oss da vi fikk landkjenning. Ingen visste at det var en større tysk styrke som ventet på oss. De første soldatene som gikk i land ble slaktet ned for fote.

Alle de 100 soldatene som hadde vært om bord i vår båt ble drept. Det haglet med granater, døde soldater ble slengt rundt som filledukker, og i sjøen fløt hundrevis av lik. Over oss drønnet de store bombeflyene. De kom i bølge etter bølge.
Det samme gjorde landgangsbåtene, fullastet med soldater. Det ble en kamp hvor de kjempet seg framover, nesten centimeter for centimeter. Det er ennå som jeg kan høre den intense støyen, og det er fortsatt som jeg kan kjenne lukten av død og fordervelse. Den som har sett filmen ”Redd menig Ryan” har fått en liten smakebit om hvordan tilstanden var på Omaha Beach denne dagen.
Sannheten er at det var mye verre. 2500 amerikanske soldater ble drept denne dagen på Omaha Beach. Den som opplever et slikt inferno vil aldri bli den samme igjen, sier Gunnar.

Gikk i skytteltrafikk

Skarv ble liggende ved Omaha Beach rundt en uke, mens kampene raste rundt oss. Jeg var helt sikker på at jeg aldri ville komme fra dette med livet i behold. Etter hvert som de allierte fikk overtaket, ble jeg sendt i land for å være med på å rydde opp på stranden. Synet som møtte oss klarer jeg ikke å beskrive, det må man selv oppleve for å forstå. Jeg orker rett og slett ikke å snakke om det. Det hele var en vanvittig galskap, satt i system av en mann som trodde at han var uovervinnelig, og som trodde på det germanske himmelrikets ufeilbarhet. Resultat var en nedslaktning av tusener på tusener av mennesker.

Gunnar slapper av med en avis i lugaren sin.

I ukene som fulgte gikk ”Skarv” i skytteltrafikk mellom Omaha Beach og depotet i England. Vi ble tatt i land i  to puljer, slik at vi kunne få litt hvile, men det var håpløst. Tankene forfulgte meg hele døgnet og nervene kom fullstendig i ulage. Jeg hadde ingenting å stå imot med, og det endte meg at jeg ville gjøre et forsøk på å komme meg vekk. Dermed oppsøkte jeg hyrekontoret for å komme ut i konvoifart igjen. Det var selvfølgelig galskap, men det var jo ingenting som het krisepsykiatri den gangen.
Legen som undersøkte meg skjønte nok situasjonen og han nektet meg utreise.

Jeg var ikke til å stagge, og det endte med at jeg den 12. september fikk reise ut på eget ansvar. Jeg trodde at det var en slags form for terapi, og jeg klarte å stå løpet ut helt til freden kom.
Nervene mine var fullstendig ødelagt. Jeg fikk ikke ro noe sted, og var omtrent som et hvileløst dyr som flakket rundt. På denne tiden hadde vi også fått døtrene våre Carol og Sonja.
Vi bestemte oss for å flytte tilbake til Norge igjen i 1947, og på den måten håpet jeg på å få en ny start. Du vet – nervene dine kan du ikke reise fra. De følger med på flyttelasset.
Det ble en veldig vanskelig periode for familien min. Plutselig kunne jeg fare opp om natten og løpe ned trappene for å komme ut. Det kunne være nok at det smalt i en dør, eller en bil som kom kjørende nedover gata. Det skulle ingenting til, før jeg var tilbake på Omaha Beach. Andre ganger gjenopplevde jeg torpedoangrep eller bombeangrep. Vi måtte derfor alltid ha soveromsdøren åpen. Jeg vet ikke hvor mange ganger Laara måtte ned for å hente meg i gangen.

Utad forsøkte jeg å skjule problemene mine, og jeg tror ikke det var noen av kundene jeg betjente i møbelforretningen som merket noe. De visste ikke jeg hadde vært utsatt for. Men sjefen min visste, og han forsto. Han hadde selv vært i Gestapos klør, vært fengslet og dødsdømt. Han forsto mine vanskeligheter, og da jeg en dag brøt fullstendig sammen nede i kjelleren i butikken, tok han  hånd om meg og sa:  ”Gunnar – jeg skal hjelpe deg!”

Dette førte til at jeg kom i kontakt med en lege som forsto hva de norske sjøfolkene hadde vært utsatt for. Han visste hva vi hadde gått igjennom og hva vi slet med av traumer. Vi ble jo ikke akkurat møtt med fanfarer og jubelrop da vi kom hjem.
I stedet var det nok de som så litt skjevt til krigsseilerne. Så på dem som noen fyllefanter. Hva de ikke visste, var jo hva vi hadde gjennomgått av redsler når vi seilte rundt på de ”flytende bombene” – år etter år.
Det var lite hjelp å få når sjøfolka kom hjem, og mange av dem søkte dessverre trøst i flaska. For å døyve ned og glemme. Det skulle gå mange tiår før krigsseilerne ble tatt på alvor. Den legen som forsto oss best, var uten tvil Leo Eitinger. Han hadde selv følt krigens redsler på kroppen i Auschwitz, og han forsto at vi sleit med seinskader etter opplevelsene våre.
Det skulle gå 25 år før vi fikk aksept for at vi var påført skader av krigen under vår tid i den norske handelsflåten.
Jeg trodde det var bare meg som hadde disse problemene, men etter hvert så jeg at krigsseilerne bukket under i tur og orden, og at familiene deres ble splittet. Heldigvis ble organisasjonen ”Krigsseilerne” stiftet, og denne foreningen var med på å redde flere av de tidligere sjøfolka fra å gå fullstendig til grunne, forteller Gunnar, som ble med i denne foreningen fra første øyeblikk.

En skamplett i norsk historie

Krigsseilernes hjemkomst til Norge etter krigen vil for alltid stå som en skamplett i norsk historie.
Mens ”Gutta på skauen” og de som hadde tjenestegjort i de militære styrkene ble tatt imot som helter, så var krigsseilerne hjemkomst preget av arr og dype sår. Sår som for manges del aldri ble legt. Deres hjemkomst ble for mange svært vanskelig, om de i det hele tatt hadde et hjem å komme til. De følte seg – og det med rette – uverdig og urettferdig behandlet av det landet de hadde risikert livet for.
De som hadde seilt i handelsflåten i alle krigsårene, og som mer enn en gang hadde risikert liv og helse i et forsøk på å bringe fram livsviktige varer for Norges allierte, de ble nå stående uten hjemstadsrett.
Mange av dem ble møtt med skattekrav, for de hadde jo hatt fri kost og losji om bord på båtene. At de hadde risikert liv og helse for fedrelandet, mens ”skattefutene” bodde trygt sammen med sine familier, hadde ingen betydning. De hadde vær så god å betale skatten de hadde pådratt seg mens de seilte rundt på flytende bombene
Flere av krigsseilerne mistet også alminnelig stemmerett, og på hyrekontorene kom de gjerne sist i køen. De som hadde vært hjemme under krigen gikk foran i køen.
Flere av krigsseilerne ble også stemplet som kommunister, selv om de vitterlig tilhørte Arbeiderpartiet.

Forfatteren Aage A. Wilhelmsen forteller i sin bok ”Sjømenn i krig. Krigsseilerne forteller”. (Utgitt av Pegasus Forlag 2007):
”De som slet med fysiske og psykiske seinskader, var overlatt til seg selv og fikk lite sympati. Mange av dem som klarte seg gjennom konvoifart, ubåtangrep og krigsfangeleirer, endte paradoksalt nok livene ”under bruene ved Akerselva”.

Forfatteren er selv sjømann og han sier videre i boka: ” Etterkrigstidens politikere viste tydelig hva de mente om innsatsen til krigsseilerne. Som et åpent sår vil behandlingen krigsseilerne fikk i Stortinget 1948, angående Nortraships hemmelige fond for alltid stå som en av de største skandalene i nyere tid”. 

Krigsseilerne fikk ingenting. Da Stortinget omsider vedtok en symbolsk oppreisning og ”ex-gratia-utbetaling”, var mange av krigsseilerne allerede døde, og for andre var pengene nytteløse, mer enn 25 år etter krigens slutt.
Uansett hvordan man snur og vender på, eller prøver å forklare eller bortforklare, norske politikere, og norsk Stortings behandling av krigsseilerne vil for all tid stå som en skandale og en skamplett i vår historie.

Hva var egentlig Nortraship?

Aktive Fredsreiser tidsvitne Gunnar Knudsen er en av dem som fikk føle Nortraships-skandalen på kroppen, og han forteller:

”Da krigen i Norge var et faktum, innså man straks viktigheten av å få kontroll over den enorme norske handelsflåten. På den tiden hadde man norske skip på alle verdenshav. Og det var i alt over 1000 skip og 30 000 mann.
Dette ville være en enorm ressurs å ha herredømme over. Britene mente at de burde overta ansvaret og administrasjonen for den norske handelsflåten. Slik de hadde gjort i Danmark. De norske shippingfolkene som befant seg i London var av en annen oppfatning, og mente at nordmennene selv måtte ha kontrollen. De talte for døve ører.
Britene la press på nordmennene og den flyktende norske regjeringen følte dette presset så stort at de besluttet at handelsflåten skulle rekvireres under norske myndigheter. Knappe 14 dager etter tyskernes invasjon av Norge, var ”The Norwegian Shipping and Trade Mission” (Nortraship) en realitet. Dermed var verdens største rederi, med godt over 1000 skip med mannskap operativt.

Nå var de norske sjøfolkenes hyrer, vesentlig høyere enn hos deres kolleger i de allierte land. Dette var noe britene og deres sjøfartsorganisasjoner så på med stor uro. De var redd for at dette ville få store konsekvenser, og dermed satte de i gang med en kampanje for å presse ned de norske lønningene.
I juni 1940 ble det inngått en avtale der Nortraships hyrer ble redusert, og britene forpliktet seg til å utbetale et krigsrisikotillegg som ble plassert i et fond. Som skulle komme sjøfolkene til gode etter krigen.
En del av avtalen var at dette skulle holds hemmelig fordi den britiske regjeringen fryktet at britiske og allierte sjøfolk ville komme med liknede krav. Dermed ble det Nortraships hemmelige fond.
Nå var nok dette fondet hemmelig til en viss grad for sjøfolkene. Det var ikke mer hemmelig enn at den norske utenriksministeren – Trygve Lie – skal ha omtalt dette på en konflikt som oppsto på norsk tankskip i 1940. Da utalte han følgende: ”Vi har avsatt – avsetter et fond som skal komme sjøfolkene til gode når krigen er over.”
Etter krigen krevde de utbetalt sin del av fondet. Dette var – etter deres oppfatning – en rettmessig lønnskompensasjon for at de hadde fått satt ned hyren sin, og den livsfarlige innsatsen de hadde vært med på i krigsårene.
Nå opplevde de at ”sjømannsforbundet”  - deres egen organisasjon – tok plass på regjeringens side, og gikk imot en direkte utbetaling til krigsseilerne. Det var vel ikke noe unormalt at vi følte oss dolket i ryggen? spør Gunnar.
Nå utviklet Nortashipfondet seg til kimen i en dyp konflikt, en konflikt som gikk over flere år og laget dype, og kanskje ulegelige sår mellom krigsseilerne og deres eget forbund.

I sin bok ”Vår skjebne i vår hånd” Norsk Sjømannsforbunds historie, dokumenterer forfatteren Finn Olstad, at Sjømannsforbundet, anført av Ingvald Haugen, ledet an fagbevegelsens mest intense kommunistjakt. Her framgår det at forbundet hadde direkte kontakter innen FBI og våre egne hemmelige tjenester.
”Den kalde krigen ga forutsetningene for det som kalles A-staten, preget av Arbeiderpartiet, Atlanterhavspakten og den amerikanske dominansen. Norsk Sjømannsforbund ble stående i fremste rekke blant A-statens voktere”, hevder forfatteren Finn Olstad.

Fikk fullstendig sammen brudd

I 1970 klappet jeg fullstendig sammen. Da var begeret fullt for min del. Følte på en måte at jeg mer og mer ble en belastning for familien. Når døtrene mine ville ha meg til å fortelle noe fra krigen ble jeg tverr og vanskelig. Derfor skrev jeg rett og slett et avskjedsbrev hvor jeg fortalte om det jeg hadde vært med på.
Jeg hadde begynt å sysle med tanken om at det kanskje var det beste om jeg forsvant, og da ville jeg at de skulle finne et brev etter meg. Jeg plasserte det på skrivebordet nede på kontoret mitt.

En dag, under et familieselskap, spurte Carol igjen om jeg ikke nå kunne fortelle dem litt om mine opplevelser. Hva som gikk av meg i dette øyeblikket vil jeg nok aldri forstå. Jeg eksploderte fullstendig, raste ned på kontoret, røsket til meg brevet og slengte det foran henne med ordene. ”Ta dette og les det sjøl”, hvorpå jeg smalt igjen kontordøren med et brak og låste meg inne.
Da gikk det opp for meg: Gunnar hva er det du gjør? Du utestenger din egen familie fra ditt liv!”

Utenfor forsøkte de andre å få opp døra, men jeg nektet å komme ut, inntil de truet med å slå inn døra. Da kapitulerte jeg og gikk ut.
Utenfor sto barna mine, og nå kastet vi oss rundt halsen på hverandre og gråt. Jeg glemmer aldri ordene de sa: ”Pappa – vi visste ikke noe!”

Slik er det også med barna til de andre krigsseilerne, og de som satt fengslet i konsentrasjonsleirene. Det ble aldri fortalt noe når vi kom hjem, og familiene våre ble sittende igjen med tusenvis av spørsmål.
For min egen del var det som en slags terapi når jeg begynte å fortelle. Det var på en måte som jeg fikk ut mange av de vonde opplevelsene som hadde kapslet seg inne i meg.

Jeg fikk en ny oppgave

Jeg hadde en kone som forsto meg, og som alltid var der når jeg trengte støtte og hjelp. Jeg var også så heldig at jeg fikk være med i Norsk Motorklubb, og arbeide med ungdom. Dette var noe som hjalp meg gjennom vanskelighetene. Likeledes fikk jeg være med i lokalradioen i Larvik. Jeg hadde plutselig en oppgave, og jeg trivdes med dette.

Da Laara døde fra meg, kom jeg inn i en veldig vanskelig og deprimerende periode. Jeg hadde plutselig mistet min beste venn og livsledsager. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til, men så fikk jeg plutselig en dag en telefon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være med på en tur som tidsvitne for Aktive Fredsreiser.
Jeg forsøkte å protestere, men så gikk det opp for meg at Gunnar her har du din sjanse. Det var noen som hadde en ny oppgave til meg, og det endte med at jeg sa jeg.

Turen skulle allerede starte klokken 7 neste morgen, så du kan si jeg fikk ikke lange tiden til å forberede meg.
For å gjøre en lang historie kort – dette ble starten på et nytt kapittel i livet mitt. Jeg hadde fått en meningsfylt oppgave, og jeg fikk treffe tusener av norske ungdommer. Fantastiske ungdommer som reiser med på de holdningsskapende tematurene. Jeg kan fortelle dem om hvilke destruktive krefter som slippes løs i en krig, og budskapet mitt er at vi alle må ta ansvar for våre egne liv, og vi må gjøre alt vi kan for at dette ikke skal skje igjen, sier Gunnar Knudsen med ettertrykk.

Vårt tidsvitne har mottatt flere utmerkelser for sin innsats, og i den 16. mai 2007 ble det sendt ut følgende melding fra Fylkesmannens kontor i Vestfold:

Kongens fortjenstmedalje i gull til Gunnar Edvard Knudsen, Stavern

Den 18. mai tildeles tidsvitne og krigsseiler Gunnar Edvard Knudsen i Stavern Kongens fortjenstmedalje i gull. Fylkesmann Mona Røkke vil dele ut gullmedaljen på Sjømannshjemmet i Stavern.  Gunnar Knudsen (86 år) har viet sitt liv etter krigen til å fortelle om dramatiske og traumatiske krigsopplevelser.  Særlig er han kjent for sitt uttrettelige arbeid blant barn og unge for å forebygge menneskeforakt og nynazisme. Han har foreløpig deltatt som tidsvitne på 96 tematurer til konsentrasjonsleirer i Tyskland, Polen og Tsjekkia. Mange tusen norske ungdommer har deltatt på disse turene og hørt hans foredrag.

Gunnar Knudsen har mottatt norske, engelske og franske æresmedaljer for sin innsats under krigen. Ved 60 års markeringen for invasjonen i Normandie i 2004 mottok han Æreslegionen av president Jaques Chiraq.

Kilder:

Fylkesmannens kontor, Vestfold
Olstad, Finn: ” Vår skjebne i vår hånd - Norsk Sjømannsforbunds historie”
Reiser og samtaler med Gunnar Knudsen
Schjølberg, Oddvar: krigsseiler og tidsvitne, Lunde Forlag 2005
Warsailors.com
Wilhelmsen, Aage A.: ”Sjømenn i krig – Krigsseilerne forteller”. Pegasus forlag 2007