Møte med det onde - Opplevelse og ettertanke

Av Tollef Larsson, Risør, 19. mai 2001

Det er en liten grunn til å tro at fordi om man har sittet i konsentrasjonsleir under krigen og dermed har hatt ulike ondskapsytringer nærmere for hånden enn folk flest, så skulle dette gi spesielle forutsetninger for å forstå det ondes vesen, eller at denne ens forhistorie skulle gi mer innsikt i fenomenet Holocaust, kort sagt gi et fullgodt svar på det virkelig store spørsmålet: HVORDAN KUNNE DETTE SKJE - HVORDAN VAR DET MULIG?

Når jeg likevel våger meg på noen betraktninger som antydet i mitt innleggs tittet, kommer det av at jeg i mitt såkalte tidsvitne engasjement hos organisasjonene Hvite Busser - og Aktive Fredsreiser har begynt å interessere meg for hva jeg vil kalle det ondes problem. Denne interessen er sterkt aktivert av møtet og et uke-langt samvær med ca. tusen ungdommer i alderen 15 - 20 år med deres foreldre og lærere. Jeg har blitt glad i disse menneskene, og deres positive interesse har virket inspirerende. Ja man er faktisk blitt besjelet med enslags misjoneringsiver hvor parolen har vært:

-Gå ut og gjør all verden til antinazister og antirasister. Nå skal paroler være enkle og lettfattelige. Jeg vil i det følgende forsøke å gi den et noe mer nyansert innhold. La oss først se på hva som møter oss langs ondskapens vei: Kinosalen i Auschwitz: Forvridde lik i en åpen massegrav. Den lille piken som åpenbart upåvirket leies blant likene på bakken. En avstumpet barnesjel. Inn Leierporten: "Arbeit macht frei". En kynisk hån mot mishandlede og utslitte fanger. Den eneste frihet som venter dem er døden. Portrettgalleriet av polske kvinner og menn, påskrevet en levetid på høyden tre måneder etter ankomsten til gangeleiren. Utstillingen av tynne fangedrakter til bruk i all slags vær. Avstraffelsesmetoder for selv utbetydelige forseelser. Pater Kolbes sultedød. Det overveldende antall: De dødes sko, proteser, kofferter, barneklær. Vi aner et hav av lidelser. Dokumentene i utstillingsmontre som vitner om avstraffelser av navngitte fanger, likrøveri, fakturaer fra tyske kjemikaliefabrikker fra forsendelsen av Cyklon B etc. Tegninger utført av overlevende fanger som med sikker strek har fanget inn kroppsholdninger preget av brutalitet hos SS menn og capoer.

Møtet med Birkenau hvor man nesten blir slått av det enorme. Felleslatrinen hvor man aner en grenseløs ydmykelse av fanger som må gjøre sitt fornødne på kommando og med begrenset tid. Gasskamrene og krematoriene og mye, mye mer.

Går veien fra Auschwitz videre til Tsjekkia, kommer man til Lidice, et monument over represaliejustis med henrettede menn, deporterte kvinnene og barn og et helt rasert lite samfunn.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen byr videre på en rekke ondskapsytringer: Henrettelser av russiske krigsfanger, historien om dødemarsjen, dokument om fangene som produksjonsmiddel med kalkulert levetid i en rentabilitetsberegning, graven med henrettelse ved skyting og strangulering, medisinske eksperimenter med levende fanger.

Turen går videre til kvinneleiren Ravensbrück. Det gjør et sterkt inntrykk når brutalitet går utover kvinner. Her ser man bl.a. skytekorridoren. Hvor fangene ble jaget inn og skutt bakfra.

Alt dette som her er nevnt og mer til skal man ta inn over se i løpet av noen dager. Det er hard kost, og reaksjonene er forskjellig; men felles for alle som har opplevet det er samme spørsmålet som stilles: Hvordan kunne dette skje?

Dette spørsmålet impliserte spørsmål:

- Hvordan kan mennesker bli slik at det kan begå slike handlinger mot andre mennesker?

- Hvordan var det praktisk mulig å få drept så mange mennesker på så kort tid?

- Hvordan kunne den siviliserte nasjonen, åtti millioner tyskere, mer eller mindre uvitende og stilltiende la det skje?

Den virkelig store utfordringen kommer som et fjerde spørsmål: - Hvordan kan man forhindre gjentagelser?

Muligheten for besvarelse av dette spørsmål synes å være betinget av at man har klart å svare på det første. Det er nesten som ved behandlingen av en pasient. Først må man undersøke og dernest stille diagnosen før behandlingen kan begynne. Det foreliggende casus synes å være komplisert.

På den ene side har vi konsentrasjonsleirsystemet hvor den opprinnelige hensikt var å skolere politiske motstandere til gode tyskere. Senere har utviklet dette seg til basis for slavearbeide, mishandling og nedbryting av menneskeverdet for ulike kategorier av fanger.

På den andre siden har vi Holocaustsfenomenet, den vanvittige idé om tilintetgjørelse av en hel folkegruppe: Die Endlösung. Jeg tror det er viktig for bearbeidingen av de mottatte inntrykk at man forsøker å sortere ut disse to fenomener. La oss ta det siste først. Det er skrevet hyllemeter om  Holocaust. De tanker jeg henfører i det følgende er hentet fra   Zygmunt Baumans bok om emnet. Den er kommet ut på norsk med tittelen Moderniteten og Holocaust.

La det med en gang være fastslått: Det var ikke nazistenes antisemittisme som brakte Hitler til makten. Antisemittisme var mindre fremtredene i Tyskland enn både i Frankrike og Polen. Den anstendige tysker godtok ikke den bøllete opptreden av S.A. folkene. Man tok det fornærmelig opp at naboen, kjente og kolleger ble trakassert. Krystallnatten i 1938, som var en pogrom iverksatt på høyeste hold fikk ikke den tilsiktede virkning, nemlig å opparbeide alminnelig aggresjon mot jødene. Folk forsatte å handle i jødiske butikker. Pogromer av gammel oppskrift fant neppe sted. Naziledelsen innså at brushode- og fanatikermetoden ikke var gangbar. Men, Hitler og hans fortrolige var besjelet av en ideologisk renhetsmani samtidig som mange av dem var direkte jødehatere. Det tyske folkelegemet kunne ikke bli sundt før man hadde bekjempet smittebærerne - altså jødene. En ytre fiende var lettere å kjempe mot. Han var utenfor og konfrontasjonslinjen var klar og oversiktlig. Mot basillene og utøy måtte brukes andre midler. I nazistenes vulgærpropaganda benyttet man seg av slike bilder for karableristikk av jødene. Jødenes skjebne var beseglet allerede ved nazistenes maktovertagelse selv om et endelige sikte mål da ikke var klart. Veien frem var lang og kronglete. Det begynte allerede med at begrepet "jøde" ble definert. Da det var klart, begynte en systematisk utrensing. Jødene ble etter hvert sagt opp fra sine stillinger. De forsvant fra det offentlige rom. Den vanlige tysker som hadde reagert mot bølleopptreden godtok, eller stilte seg likegyldig ovenfor den gradvise forsvinningen. Nazistene var mestere i praktiske psykologi, her anvendt som ledd i en djevelsk plan. Først skulle jødene fremmedgjøres. "Ute av øye, ute av sind." Mange jøder emigrerte, en lettvint måte å bli kvitt dem på. Det opprinnelige siktemål var å gjøre Det Tyske Riket "judenrein". Da man i løpet av kort til i 1939 hadde rent Polen overende, øynet man her en mulighet for å tvangsflytte jødene til et begrenset område i Polen. Dette møtte på så sterk motstand fra de lokalt innsatte tyske naziledere her at det ble oppgitt. Da Frankrike var erobret øynet man Madagaskar som en mulig deportasjonsplass, men dette møtte store praktiske vanskeligheter. Da så felttoget mot Sovjet startet sommeren 1941 og tyskerne trodde at det skulle være raskt unnagjort, så man landet østenfor linjen Arkhangelsk - Ashakan som et hendig forsvinningssted for Europas jøder. For ettersom Tyskland la hele Europa under seg ble renselsprosessen utvidet til de erobrete områder. Som vi vet ble det ikke noen av den snarlige seier over Sovjet. Deportasjonsideene ble umulig å gjennomføre og derfor avløst av bestemmelsene om "Endlösung", eller tilintetgjørelse. Denne var den logiske konsekvens av en hellig overbevisning hos en allmektig, kriminell bande i spissen for et krigssmurt statsmaskineri. Den tyske befolkningen var mentalt lammet. All opposisjon var drept. Etter at bestemmelsene om "die Endlösung" var fattet i Wannsee i slutten av 941, hadde ideologene gjort sin del av arbeidet. Nå kunne byråkratiet overta. Det hadde fått et kjempeprosjekt i fanget. Wannsee konferansen hadde regnet ut at det var 11 millioner jøder i Europa. Målsettingen var gitt: "Sett i gang gutter!". Nazistene var vel klar over at enhver form for nærhet til endeproduktet i denne produksjonskjeden ville virke forstyrrende, idet det kunne medføre moralske anfektelser. Dette var et storstilet prosjekt under ledelse av en spesiell avdelig. Som i ethvert foretagende var det lønnsomhet og rentabilitet som var rettesnoren. Som vanlig i byråkratiet, var den en utstrakt arbeidsdeling. De enkelte ledd i hierarkiet trengte ikke å vite så meget om det foregående og det etterfølgende. Noen hadde nok en anelse om hva de drev med; men deres egen andel kunne synes uskyldig og derfor dempende på samvittigheten. Sprogbruken var teknifisert. Jernbanedirektøren som stod for stortransporten av jøder snakket om "gods". Noen form for entusiasme, enn si idealisme var ikke nødvendig og heller ikke ønsket. Det som trengtes var lojalitet og nøyaktighet, noe som ikke var uvant for tyske byråkrater. Etter hvert ble jødene samlet i gettoer. Vilno, Warshawa, Theresienstadt osv. De ble helt borte for den øvrige befolkningen. De ble et "ikke angående", og nazistene hadde nesten fritt spill. Til det hele kom at dette skjedde i ly av en verdenskrig.

Nazistene spilte også på samarbeide fra ofrenes side ved opprettelse av Jøderåd i gettoene. Dette sparte dem for meget arbeide, idet rådene ble pålagt oppgaven å avgjøre hvem som skulle sendes på den endelige transport. Selv i siste ledd sørget man for enslags fremmedgjøring. De som helte syklon B pulveret gjennom luken i taket på gasskamrene, kom kjørende i biler med rødekorsmerket. De gikk i hvite frakker og hadde ingen kontakt med ofrene. Den direkte kontakt hadde jødiske fanger i den såkalte Sonderkommando. De levde selv på kanten av døden, men holdt seg levende ved å ikke si noe. De klippet håret av de ny ankomne og lot dem tro at de virkelig skulle i dusjen. Hadde de røpet noe var de ferdige med en gang. I ettertid er det hjerteskjærende å tenke på hvor lett disse tusener av fanger kunne ha overmannet de få med geværene. Baumanns ide er at uten et velsmurt og lydig byråkrati hadde Holocaust ikke vært mulig, og han ser en fremtidig fare for gjentagelse i de stadige bedre utbygete byråkratier. Verktøyet ligger således klart til bruk i en givende situasjon. Det er lenge siden nu. Snart 60 år, og det Baumann advarer mot er at denne verste ondskapsytring man har opplevet ikke bare går hen og blir historie, ikke en enkeltstålende jødesak og tyskersak. Nå var riktignok Holocaust betinget av sammentreff av spesielle omstendigheter: Et diktatur besjelet av en vanvittig og ond ide, Et vel uttenkt system av fremmedgjøring og god hjelp fra et effektivt byråkrati. Og en pågående krig som også virket sterkt avledende på oppmerksomheten hos det tyske folk. Baumann synes å ha gitt et dekkende svar på spørsmålet: "Hvordan kunne Holocaust skje?"; men det faller likevel naturlig å spørre: "Hvor var enkeltmennesket?" Likeledes kan man spørre seg: "Var SS-folkene, nazistenes aktører, onde med sadistiske tilbøyeligheter?" Hadde de sluttet seg til SS fordi de hadde denne legning, eller var de blitt onde fordi de levet i dette forkvakkete miljø?" - Det er intet som tyder på at SS folkenes mentale legning skilte seg ut fra den øvrige befolknings. Fleste parten av dem var høyst normale. Hvis noen skulle føle at dette er betryggende opplysning, så virker den på meg skremmende. Hannah Arendt, den tyskamerikanske sosiologen, dro til Jerusalem for å følge rettsaken mot Eichmann, jødeutryddelsens sentrale organisator. Hun var spendt på å virkelig kunne betrakte dette uhyre, dette monster i menneskeskikkelse. Hun fikk sjokk, for Eichmann var høyst normal. Han var typen på den lojale pliktoppfyllende byråkrat, en fargeløs kontormann nærmest og dertil en god ektemann og far. Etter møtet med Eichmann formulerte Arendt begrepet "det ondes banalitet" som henspiller på det tilfelle hvor de uhyrligste misgjerninger kan utføres av ubetydelige personligheter, hvor man altså ikke øyner noen relasjon mellom personlighet og handling. Det var sikkert mange kjeltringer som dukket opp i dette store spill, folk som beriket seg. Jeg anser det ikke for umulig at Eichmann kan ha vært en gjennom hedelig person. Det gjør bildet ennå mer skremmende. Nå har historien om Holocaust flere sider enn akkurat gasskammerutryddelsen. For felttogene i øst gav Hitler ordren om at dette var ikke noen vanlig krig, han oppfordret til drapsorgier. Etter de fremadrykkende tropper fulgte de såkalte "Einsatzkommandoer" hvis oppgave var spesielt å drepe alle jøder mann kunne komme over. Massehenrettelser ved skyting eller mordbrann ved å fylle låver og synagoger med folk og brenne dem inne. Her var der altså ikke tale om å skape noen avstad til, eller fremmedgjøring av ofrene. Men, disse "rett på sak" aksjonene overfor jødene var ikke effektive nokk for den store "Endlösung". - I disse tilfelle blir det vanskelig å svare på spørsmålet "hvordan kunne dette skje?" Spesielt blir det vanskelige å finne forklaring på hvordan politifolk lot seg verve til opprenskingsaksjonen hvor man tok seg frem til jøder som hadde klart å skjule seg for så å drepe dem med kaldt blod. Dette tema har Jonah Goldhagen behandlet i boken "Hitlers willing Executioness" (Hitlers villige bødler). Dette tilfelle viser hvordan mennesker som til daglig fører et normalt liv mister den indre forsvarsmekanisme mot det onde så snart de iføres uniform i sikte mot et mål som helliger ethvert nederdrektig middel. Goldhagen trekker den konklusjon at tyskere skulle være spesielt disponert for denne form for ansvarsforskyvning. Boken er selvfølgelig meget omdiskutert. Der synes å avtegne seg to former for ondskap: På den ene siden den som har sitt opphav i realiseringen av idealer. Vi så at Holocaust hadde som underliggende ideal en renset rase i et tusenårsrike. Alle er de besjelet av hellig overbevisning, og denne overbevisning er en av de sterkeste driftrafter i Det Ondes tjeneste. Den virker lammende både på fornuft og følelsesliv. Var de spanske conquistadorer onde? For dem var de grusomheter de begikk Herren velbehaglig. Enn korstogfarerne? Enn inkvisisjonens funksjonærene? Enn trettiårskrigen herjere? Europas historie er full av ondskapsytringer til Herrens velbehagelighet. På den annen side har vi den smådjevelske ondskapen hvor gjerningsmann og offer konfronteres og hvor det onde ikke kun kamufleres bak langsiktige mål. Nå er det ofte slik at der er klare forbindelseslinjer mellom disse to ondskapsmanifestasjoner. En enkelt definisjon på ondskap er bevisst påføring av fysiske eller psykiske lidelse. Foranledningen kan være straffereaksjoner, hevn, sadisme, utsulting etc. En ukamuflert form er torturen hvor hensikten helliger midlet i ren konfrontasjon.

Dokumentasjonene som møter oss på besøk i krigens konsentrasjonsleirer bærer bud om disse ondskapsytringer og fyller oss stadig med undring om hvordan dette kunne skje. Underforstått er da: Jeg kunne aldri finne på noe slikt" - eller kanskje: "Kunne jeg det?" - Det ondes vesen har vært gjenstand for refleksjoner både i religionens, filosofiens og vår sivilisasjonshistorie og sikkert også i psykologien. Det har vært en vanlig oppfatning at den moderne sivilisasjon med sin oppdragende moral har temmet våre dyriske tendenser, eller bestialiteten. Denne oppfatning har stått sprekker etter våre ferskeste erfaringer. Vårt moderne samfunn er preget av industriell produksjon og vitenskap. Produksjonsprosessens formål er å fremskaffe et godt produkt hvis kvalitet er betinget av fastlagte rutiner og god arbeidsmoral. Svarer ikke resultatet til formålet, har man fått et dårlig produkt - altså ikke et ondt produkt. God arbeidsmoral har ikke noen med etikk å gjøre. Den er egentlig verdinøytral. I min plass i prosessen har jeg som oftest ingen tanke for et mulig fjernt endeprodukt. Skulle dette, eller dets anvendelse tjene ondskapen, så vedgår det ikke meg. Likeså er vitenskapen verdinøytral. Den tjener ti å tilfredstille menneskets nysgjerrighet. Den finnes bare gode eller negative resultater i et forskningsprogram. Godt er resultatet hvis det svarer til en forventning eller åpenbare noe nytt og hittil ukjent. Begrepet "godt" er her ikke relatert begrepet "ondt" i overensstemmelse med verdinøytraliteten. Er jeg med i en forskningsprosess, har jeg ingen interesse i resultatets mulige anvendelse i DET ONDETS tjeneste. Så kan man jo spørre seg hvilken hjelp sivilisasjonen har ytet oss i kampen mot DET ONDE eller våre såkalte bestialske tilbøyeligheter. Meget tyder på at det gode og det onde bor side om side i vår sjel og at tilsynekomsten av det ene eller det andre er betinget av en foreliggende situasjon.

I Bergprekenen sier Jesus blant annet at under Fader Vår - bønnen: "Led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde". Jeg må tilstå at jeg lenge oppfattet dette som en bønn om befrielse fra noe som truet oss utenfra, men det er tydelig at fristelse er et mulig valg jeg er stillet overfor, og valget ville bli det onde alternativ som jeg ber om å bli befridd fra. Det ONDE erkjennes som noe mennesket iboende som man trenger hjelp til å mestre. For øvrig synes den kristne lære å ha en sterk forankring i forestillingen om iboende ondskap. Begrepet Arvesynd betyr medfødt tilbøyelighet for DET ONDE. Den Lutherske lære om Arvesynden finnes i Den Angsburgske Bekjennelse hvor der uttales at "alle mennesker fødes uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond lyst". Det får man si er rene ord.

Det forbauser ikke at Holocausterfaringer har inspirert til psykologiforsøk etter mønsteret misdeder / offer. Forsøkpersoner har bestandig vært omhyggelig testet på forhånd for å sjalte ut unormale tilbøyeligheter. Psykologen Stanley Milgram ledet et forsøk som gikk ut på å tilføre offeret smerte ved elektriske sjokk. Kort fortalt var resultatet at jo fjernere offeret var jo lettere var det å få forsøkpersonen med på forsøket. Et annet meget illustrerende eksperiment ble utført under ledelse av Philip Zimbardo. Der ble etablert et spill hvor deltagerne spilte henholdsvis fangevoktere og fanger i en fengselssituasjon. Fangevokterne fikk uniformer og bar mørket briller. Fangene ble påført et meget usselt utseende og ble underlagt strengt og ydmykende reglemang, som det var fangevokternes oppgave å påse ble overholdt, samt å iverksette straffer ved den minste forseelse. Eksperimentet var planlagt å vare i 14 dager, men det måtte avbrytes etter 7 dager. Fangevokterne var i ferd med å gå av hengslene. De utviklet en utrolig grusomhet som langt overgikk forsøkslederens fantasi. Det oppstod en veksdrirkning mellom fangenes stadige tiltagende ydmyke holdning - og vokternes tiltagende grusomhet. Man var altså vitne til at kjekke og hyggelige amerikanske gutter kunne bli nærmest monstre av den sorten en bare har hørt om i konsentrasjonsleirene. Og det er det bemerkelsesverdige. Hadde de to gruppene byttet roller, hadde det samme inntruffet. Så kan man spørre seg: Er der en slumrende Eichmann eller SS-mann i oss alle? Er vi alle prisgitt de såkalte "spesielle omstendigheter". Har vi ingen mulighet for å bygge barrierer mot DET ONDE i oss?

Zimbardos eksperiment til tross så sies det at nærhet og ansvar for Den Annen, hører sammen og befordrer det gode i oss. Samtidig har vi sett at avstand virker ansvarsfraskrivende og gir grobunn for ondskap. Vi har hørt den kristne lære om DET ONDE. Det sies at gresk filosofi ikke kjente begrepet, men bare at noe var mer eller mindre godt. En moderne filosof har kalt DET ONDE for filosofiens sorte hull, altså noe utenfor vår forestillingsevne, noe som likesom ikke "henger på greip" i noe system. Den samme filosof mener dog at jo mer kunnskap vi får om DET ONDE i oss, desto lettere skulle det være å bygge barrierer mot det.

Om et så sentralt emne er det selvfølgelig tenkt og skrevet en masse. Det er mitt ønske at kompetente spesialister på ulike felter kunne gi våre seminarer dem tyngde som temaet fortjener. En smakebit tilslutt: Den foran siterte Baumann har den oppfatning at vi har en medfødt moralsk innpuls. Således burde håpet ligge hos enkelt mennesket.

Bygge barrierer mot DET ONDE gjennom øket kunnskap om dets vesen får være vårt ambisiøse sikte mål. - AKTIVE REISER TIL FRED - er lange og møysommelige. De har mange etapper. De første går gjennom åpning av øyne og vekking til ettertanke.