Vi må understreke at alle mennesker er like verdifulle!

Av Oddvar Schjølberg

Arvid Ljungquist var et av Aktive Fredsreiser tidsvitner, og han brukte en stor del av sin pensjonisttilværelse til å reise med skoleklasser tilbake til konsentrasjonsleiren som hadde tatt så mye av hans ungdomstid.
Arvid var en av dem som hadde følt nazismens svøpe på sin egen kropp. Arvid er borte. Han døde i 2005, men hans historie lever videre, og her er den - slik han fortalte meg den med sine egne ord.

Var elev på befalskolen i Kristiansand.

8. april hadde jeg og en kamerat vært og leid en radio. Vi var elever ved Befalskolen på Gleodden ved Kristiansand. Om kvelden kom fenriken og løytnanten og banket på døren og spurte om de kunne få høre på nyhetene.
Da ble det meldt at det var observert store fremmede skip på vei opp langs Østersjøkysten og danskekysten. Da sier fenrik Svendsen: Ja, ja gutter – vi får gjøre kanonene klare!
Vi gjorde som vi fikk beskjed om, og vi gikk vakt hele natten
Den 9. april observerte vi et ”veritylys” som gikk opp ute ved Grønningen fyr, utenfor Kristiansand.
Det ble skutt varselskudd fra festningen inne på land, og rett etterpå ble dette besvart ute fra havet.

Det var ikke lenge før det dukket opp et engelsk fly, som vippet med vingene, og vi fikk beskjed om at vi ikke skulle skyte på engelske og franske båter.
Etter en stund kom det fossende 4 - 5 jagere innover, med det vi trodde var ”Trikoloren”, i akterstaven, men det var akkurat det motsatte i fargene – det hvite var innerst og det blå ytterst.
Vi trodde det var franske skip, men i ettertid har jeg fått vite at det var et signalflagg som visstnok betyr ”Jeg har vanskeligheter med turbinene”. Dermed slapp de gjennom og Kristiansand ble okkupert.
Etter at tyskerne hadde besatt Kristiansand reiste vi østover til våre hjemsteder.

Skrev av nyhetene fra London

Jeg kom tidlig med i det illegale arbeidet. Tyskerne sensurerte jo alle aviser og flere ble stoppet. Radio var heller ikke noe hvermannseie den gangen. Radiosendingene ble også sensurert, og det ble forbudt å lytte på annet enn norsk- eller tyskkontrollerte radiosendinger.

Så var det en dag  en av kompisene mine fra ”Framlaget” kom og spurte:
Arvid, skal vi  begynne å lage en avis?
Avis!!! Sa jeg helt forskrekket, for jeg visste jo at dette ville medføre ganske streng straff dersom det ble oppdaget.
Han hadde tilgang til en duplikator og skrivemaskin, og jeg hadde en radio. Så vi hadde jo verktøyet som måtte til. Radioen var riktignok en jeg bare hadde lånt, og navnet på eieren sto under, noe jeg ikke oppdaget.
Disse radioene som vi hadde den gang kunne vi ikke begynne å søke på, fordi de peip så fælt.

eg fikk en annen kamerat til å lage en liten tolampers kortbølgemottaker med øretelefoner. Den var atskillig enklere å bruke til vårt formål.
Avisene trykket vi opp på begge sider av et A4-ark, og vi brukte spritduplikatoren til å mangfoldiggjøre nyhetene. Nyhetene fikk jeg tak i ved å lytte på radiosendingene fra London og så skrev jeg dette ned.
Det var selvfølgelig strengt forbudt, og det ble jo enda verre etter hvert.

 I september 1941 avsa naziregimet nye dødsdommer over nordmenn som motarbeidet det tyske riket.

Det var i forbindelse med det som vi den gang kalte ”Melkestreiken”. Da ble Hansteen og Wickstrøm dømt ved standrett av tyskerne og de ble skutt med en gang. En standrett er en rett som blir oppnevnt og avsier dom på stedet.
Disse to avrettelsene rystet nordmennene langt inn i den norske folkesjelen. Snart ble alle radioene inndratt, og en rekke aviser ble stoppet. Det hadde motsatt virkning på nordmennene, for etter dette ble det enda mer illegalt arbeide. Sabotasje mot tyske anlegg og tysk materiell, og illegale aviser blomstret opp. Både menn og kvinner var med.
Den tiden var jo ikke alt så godt organisert, men vi stolte på hverandre. Et ord var et ord, og vi tenkte ikke på angivere. Det ”finns troll i alle skauer” og vi var nok dessverre amatører på mange områder.

Nektet å gå i tysk arbeidstjeneste

Jeg ville ikke ta jobb for tyskerne, så jeg holdt meg oppe i Nordmarka og hogg tømmer. En kveld dukket broren min opp, og fortalte at en som het Alf ønsket å prate med meg. Han var bedt om å bli igjen i landet. Nå var det tydeligvis noe viktig på gang, så jeg syklet ned fra Lommedalen.

Alf hadde fikset det slik at de kunne få inn en bil på Fornebu, og nå var det spørsmål om jeg ville påta meg oppgaven med å kjøre. På den tiden var ikke Fornebu utbygd. Så det var Oslo kommune som vi kjørte for, men indirekte var det for tyskerne.

Byggearbeid på Fornebu

Alf var materialforvalter for Oslo kommune, med Fornebu som arbeidssted. Oppgaven min var å kjøre denne bilen inn på området med et lass, mens jeg skulle holde øynene godt åpne og observere alt av interesse, hva slags fly som sto på plassen, hva slags soldater som var der, hvor luftvernet var plassert osv.
Jeg påtok meg kjøringen. Det var om å gjøre å trekke ut tiden for å observere mest mulig.

Derfor fylte vi ikke bilen helt opp, slik at vi til gjengjeld måtte kjøre flere turer. Men vi fikk for lite bensin, med bare 25 liter i uken. Ute på Fornebu var det forskjellige byggearbeider på gang, og jeg brukte både ører og øyne så godt jeg kunne, og brakte all informasjonen videre til Alf.
Imens pågikk arbeidet med de illegale avisene for fullt. Som sagt disse avisene ble jo mangfoldiggjort med spritduplikater. I et opplag på rundt 50 eksemplarer. Dessverre så var vi så blåøyde, og det hele raknet. Det var fra en babersalong i Bærum mesteparten av avisene ble distribuert. En dag da det var 4-5 som jobbet med avisene inne i salongen, ble det rassia. Alle ble arrestert. Dessverre var det en av guttene som fortalte alt under forhørene, og ikke nok med det, han gikk over til nazistene og endte opp som SS-mann. Som sagt vi var naive. Om en avis ble tatt, så dukket det straks opp en ny og andre overtok stafettpinnen. De illegale avisene fortsatte under hele krigen.

Det illegale arbeidet var nok ikke så godt organisert i begynnelsen og derfor ble det jo også mange arrestasjoner. Den første opprullingen i Bærum var høsten 1941 og det førte etter hvert til en rekke arrestasjoner. Tross det så fortsatte det illegale arbeidet. Det kom snart oppslag om dødsstraff for det ene, og så for det andre.
Første juledag 1941 – klokka 15.30 på ettermiddagen kom de og hentet meg. Da jeg ble arrestert var det norsk statspoliti som hentet meg, og etter et kort forhør ble jeg satt inn i ei celle på Oslo Kretsfengsel. Satt der til 20. januar. Min far ble samtidig tatt som gissel fordi jeg nektet å oppgi navnet på han som jeg hadde lånt radioen av. På dette tidspunktet var jeg fortsatt uvitende om at navnet hans sto under radioen.
Den 30. januar ble jeg overført til Victoria Terrasse som var SS-hovedkvarter for østlandsområdet.
Dette var noe helt annet enn det jeg hadde opplevd i kretsfengselet. Under oppholdet på Victoria Terrasse vanket det en del slag og spark, men det var nok bare barnemat mot det som skulle komme seinere.

Møllergata 19

Så ble jeg overført til Møllergata 19 som var SS-fengsel. I begynnelsen var det et par norske betjenter der De var alle tiders og de gjorde alt  de kunne for å hjelpe oss. Det gikk ikke lange tiden før de ble fjernet fra jobben. Der på Møllergata ble jeg puttet inn i celle 38 på A-gangen i første etasje. Jeg tenkte at jeg kan jo bli sittende her så lenge. At det skulle bli ”hybelen” min de neste ti månedene hadde jeg aldri trodd. 
I ni av månedene satt jeg på en liten enecelle. På veggen var det ei kasseseng som ble slått opp om dagen og ned om kvelden. Jeg hadde godt selskap der, for det krydde av kakerlakker. Cella var 2 x 3 meter, og det var satt inn noe som liknet en liten skolepult. I veggen var det skrudd fast noen kroker til å feste håndjernene i. En slik krok var det også i senga. I begynnelsen var jeg lenket fast. Det er ganske utrolig at der satt jeg i et fengsel, innelåst i ei celle, og attpå til lenket fast til veggen! 
På veggen var det også en liten hylle hvor det var plassert et krus, ei skje og ei lita mugge. I den mugga ble det fylt opp en liter vann pr. dag og det var alt jeg fikk. Med andre ord – det skulle brukes til å vaske seg i, pusse tenner og til å stille tørsten. Så allerede her merket jeg at regimet skrudde til tommeskruen. I et hull i veggen var det ei dobøtte.
Hver gang det kom en vakt måtte jeg reise meg, gå bort til luka i veggen og skrike ut nummer og navn, og selvfølgelig stå i giv akt. Stod man ikke stille og svarte på tysk, så endte det gjerne med en skikkelig ørefik eller et durabelig spark. Så brølte de nok en gang om nummer og navn. Jeg kunne ikke tysk, så dette var til å begynne med et stort problem for meg.

Jeg husker en gang det hadde vært østerrikere på vakt, de var atskillig eldre enn meg, og var forholdsvis greie å forholde seg til. Nå var det vaktskifte, og det var tyske SS-vakter som tok over. De fleste av dem var på min egen alder.
Nå kom vaktene, og jeg hørte dem på lang avstand når de kom. Så da de slo opp dørene sto jeg klar. I neste øyeblikk kom en av dem ramlende inn i cella og brølte at jeg var en forbannet drittsekk og treskalle, fordi jeg ikke klarte å melde meg. Deretter dro han til meg i ansiktet med to tunge nøkler han hadde i et knippe. Når jeg fikk stablet meg på beina igjen så langet han ut et skikkelig spark med sine jernskodde støvler, og traff  meg med et smell i kneet. Dermed gikk jeg overende nok en gang. Det kneet har jeg slitt med i alle år siden. 

Da jeg datt ned på gulvet for annen gang så fortsatte han med å sparke og slå, mens han brølte så fråden sto rundt munnen på ham.
Det var nok en del indre skader som ble resultatet av denne mishandlingen for jeg hadde blod i urinen, og led av svimmelhet i lange tider etterpå.
Det var likevel ikke noe imot det som jeg skulle få oppleve senere i fangenskapet mitt. Ikke minst når de startet med forhør på Victoria Terrasse. 
Til å begynne med startet de med å forhøre meg på dagen, men deretter fulgte de opp med nye forhør på kveldstid og utover natten. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg svimte av under disse forhørene. Jeg våknet opp igjen på cella. Jeg husker ikke noe av hvordan jeg kom dit, men de måtte tydeligvis ha bært meg tilbake til cella igjen, eller slept meg langs gulvet. Da jeg kom til meg selv var jeg i alle fall blå fra hodet til beina.

Ble ganggutt

En kveld ble jeg hentet ut på gangen og jeg trodde selvfølgelig at nå skulle det bli nye forhør. Da hentet de samtidig en trønder – han var også fange - samt to tyske fanger som var tatt for ”Faneflukt”. Den ene av tyskerne var utdannet ingeniør og hadde jobbet i Britisk Colombia, mens den andre var en sjømann.
Det viste seg at vi fire var tatt ut til å jobbe, og nå skulle vi ”vitte” takene på Møllergata og det skulle gjøres om natta. Det var i grunnen veldig greit arbeid, og vi ble senere flyttet opp i fjerde etasje til D-gangen på ei svær fellescelle. Det beste av alt var at døren ikke var låst, slik at vi på dagtid kunne gå ut på galleriet der oppe sammen med gangguttene. 
For meg var dette noe helt nytt - jeg som hadde alle slags forbud . Lese-, skrive-, røyke- og besøksforbud. På cella mi var det slått opp en plakat utenfor døren: ”Forsiktig” Rømningsfare! Ikke lufting!” 
På kvelden fikk jeg nå gå ut for å lufte meg sammen med de andre gangguttene. Det var en befriende følelse. Videre fikk jeg en dag en halv pakke tobakk. Så nå kunne vi sitte på cella og ha det riktig hyggelig. Så fort vi var ferdige med malejobben ble de to tyske fangene sendt av gårde og Lars (Trønderen) ble ganggutt på vaskeriet. Sjøl ble jeg det de kalte ”Pikkolo”. 
En gang i uka var det pakkemottak, og da skulle jeg løpe - og da mener jeg løpe -  fra mottaket i annen etasje (B-gangen) og rundt på de forskjellige cellene. På mottaket hadde de en spesiallampe som de brukte for å gjennomlyse pakkene. Skittentøyet som kom ned fra cellene ville ikke tyskerne holde i, så det måtte jeg holde foran lampa. Når jeg kjente at det for eksempel var noe hardt i linningen, så passet jeg på å holde handa over slik at det ikke ble oppdaget når tøyet ble gjennomlyst.

På mørkecelle med vann og brød

Det var ikke så lenge jeg fikk anledning til å jobbe som ganggutt, for direktøren hadde ikke fått tillatelse av saksbehandleren min, så jeg måtte tilbake på cella igjen.
Denne gang ble det mørkecelle i fjerde etasje. På vann og brød. Denne mørkecella var egentlig en vits. For de hadde bare satt opp en sprukken finerplate foran vinduet, og dermed slapp det inn litt lys likevel.
Jeg skulle bare ha vann og brød, men jeg fikk aldri så mye mat noen gang, som da jeg satt her. En av kameratene mine var på brødbua og når det var ”greie” vakter så fikk han smuglet brød inn til meg på kvelden. Da gikk gjerne luka i døra forsiktig opp, og inn kom det noen brødskiver, ei lita klype tobakk og noen fyrstikker.
I slutten av oktober ble jeg overført til Grini hvor jeg fikk en grei jobb i det som vi kalte ”Karbid-gjengen”.  Det var Egil Aarvik – mannen med den røde gitar - som hadde ansvaret for gruppen. En flott fyr som gjorde sitt beste for at dette skulle være en grei og fin jobb. Vi skulle sørge for å bringe karbidlykter rundt om på brakkene, også de tyske.  
Det hendte ofte at de spurte å få ei ekstra lykt, men da var det vår tur til å være litt ”vanskelige”. Det ordnet seg gjerne med en sigarett eller to. Samtidig passet vi på å rydde askebegrene deres for sneiper. De ble selvfølgelig tatt med, og rullet om igjen. 

Fra Grini til Sachsenhausen

En dag ble jeg kalt til personalkontoret og tildelt jobb som ganggutt i fengselet sammen med Øyvind Hansen (Øyvind var også et av Aktive Fredsreisers tidsvitner)
Han kom fra Oslo og var en alle tiders kar, og vi jobbet utrolig godt sammen. Det var en ”Uriasjobb”  for så vidt, for vi måtte prøve å smugle beskjeder ut og inn fra cellene. Hadde det vært et forhør var det viktig å få brakt videre hva vedkommende hadde sagt, slik at nestemann visste hva han skulle svare. Det var om å gjøre å formidle beskjeder om hvem som hadde klart å komme seg velberget over til Sverige, slik at man kunne legge skylden på disse – for de var jo i sikkerhet. Det gikk heldigvis godt, og vi unngikk å bli tatt.

Da Øyvind ble sendt nedover til Tyskland i januar 1943 fikk jeg en ny ganggutt å forholde meg til, men også dette var en knakende kjekk kar. Han het Kjell Bodin og var fra Kristiansand, men dessverre så var ikke han så lenge der, for både han og resten av karene i gruppen hans fikk dødsdom. Heldigvis fikk de benådning og ble i stedet sendt til tukthus i Tyskland.

I februar ble jeg sendt på transport sammen med rundt 100 andre. Vi ble sendt med fangeskipet Monte Rosa og vi opplevde et forferdelig dårlig vær. Dermed var det selvfølgelig mange som ble veldig sjøsyke. En kar fra Farsund - Tryggvald - og jeg bestemte oss for å hoppe over bord hvis vi var på dekk idet vi passerte noen av de svenske vaktskipene. Det var nok godt at vi ikke lyktes med dette, ikke minst når vi tenker på temperaturen i sjøen på denne tiden av året. Dessverre så omkom Tryggvald under oppholdet i Tyskland.
Vi kom til Århus og ble geleidet opp til byens idrettsplass. Dette hadde byens befolkning observert, og det gikk ikke så lenge før de troppet opp og kastet matpakker og røyk over gjerdet til oss. Det ble snart oppdaget, og de ble jaget bort av tyskerne.

Var låst inne under bombeangrepet

Fra idrettsplassen marsjerte vi til jernbanestasjonen hvor vi gikk om bord i noen gamle jernbanevogner med gjenspikrede  vinduer. Vi var skrubbsultne, men det var ikke noe mat å få. Da vi kom til Hamburg var det et større bombeangrep på gang og vi ble kjørt inn på et sidespor. Dørene i vognene var låst så det var umulig å komme ut. Rundt oss hørte vi drønnet av bomber som eksploderte og vi synes de kom nærmere og nærmere. Det var nifst så lenge dette sto på. Vi var fullstendig hjelpeløse og helt overlatt til tilfeldighetenes spill.
Så snart angrepet var over, satte toget seg i bevegelse igjen og vi fortsatte turen til Oranienburg. 
Vi hadde hørt om Oranienburg gjennom boken ”Myrsoldatene”. Nå ble vi møtt av en hel skokk med SS-soldater og bikkjer på stasjonen. Ikke før var dørene åpnet, før levenet begynte med skriking,  herjing og bråking. Omsider var vi inndelt slik de ønsket, og tok fatt på veien opp til selve leiren.

Da vi kom fram til Sachsenhausen var noe av det første jeg la merke til den hånlige innskriften på porten ”Arbeit macht Frei!”. Den formelig lyste mot meg, og hadde vi ikke visst bedre hadde vi nok trodd at her kunne vi jobbe oss til frihet.

Inne på appellplassen  ble vi kommandert til å stå med ansiktet inn mot piggtråden – der hvor det står ”Todes-zone” - med streng ordre om å holde kjeft.

Vi sto nok ganske sikkert noen timer der før vi fikk lov til å marsjere opp til badet, hvor vi måtte kle oss helt nakne. I neste øyeblikk kom noen fanger med barbermaskiner og nå ble vi raket av alt hår på kroppen. Fra topp til bunn.
Da vi ble kommandert inn i neste rom var det mange av oss som ble ganske usikre. Vi hadde hørt om gasskamre, og nå skulle vi inn i et slikt rom. Det viste seg heldigvis å være dusjer der – ikke med gass – men med vann. Det var riktignok ikke mye vann som kom ut av dusjhodene, men vi fikk nå av oss litt av skitten før vi fikk utdelt noen små håndklær. 
I neste rom var det fanger som sprøytet oss inn med desinfeksjonsmiddel. Det både klødde og sved noe forferdelig. Etterpå ble vi tildelt ”sebraklær”. Jeg husker jeg fikk ei utvasket lerretsbukse, og ei ditto underbukse, pluss ei stripete jakke Alt sammen var så tynt at jeg hadde inntrykk av at samtidig som det slapp ut all kroppsvarmen, slapp det inn kulden. På beina skulle vi ha noen ”treplater” med seilduk over, pluss et par fotkluter. Nå var vi utrustet både til opphold og arbeidstjeneste i det tyske riket.

Fanger slo fanger

Først måtte vi innlosjeres i det vi kalte ”Zugangsblocka”. Alt det vi hadde hatt med oss av toalettartikler fra Norge var tatt fra oss.
Oppholdet her var et sant helvete i ordets absolutt rette forstand. Jeg hadde aldri tidligere sett at fanger slo fanger, men det gjorde de her, med store stokker. Det var fanger som styrte alt med SS-folkene på toppen.

Vi som var politiske fanger hadde en rød trekant med spissen ned og en N inni. Vi hadde også fått fangenummer som ble sydd på jakka og mitt nummer var 61459. Det hadde vi også på buksa.
De grønne vinklene var yrkesforbrytere, med hele skalaen fra mordere til tyver. De svarte trekantene var for de asosiale, og lilla var for Jehovas Vitner. De homoseksuelle hadde rosa trekanter, men de ble aldri lenge i leiren.

Jeg bodde i brakke 12. Hver morgen ble vi vekket klokken 04.00 for å re opp køya vår. Da skulle puter og tepper ligge så flatt som ei glassplate – nåde den som ikke fikk det til. Da ble det straffeeksersis for samtlige i blokka.
Vi skulle lære alle kommandouttrykkene på tysk. Det var høyre om og venstre om, lua av og lua på hele formiddagen. Ved den minste forseelse var det knebøy. Vi måtte da sitte på huk med armene rett fram. Var det noen som ble slitne, og armene begynte å synke ned – ja så var det en SS-mann der med en eneste gang og dengte løs på den arme fangen. Etter en tid ble noen av fangene tatt ut til å gå på skobanen. Her skulle vi gå inn ”testsko” for tyskerne.  Heldigvis så slapp jeg vekk fra skobanen. I samme transport som meg, kom også den norske legen Sven Oftedal, og nå nektet han meg å gå på grunn av at jeg hadde fått meg en knekk under forhørene hjemme i Norge. Det var ikke noe problem for tyskerne – de kommanderte bare Oftedal til å gå i stedet for meg. De som kom fra straffeblokka (nr.13) måtte gå med en pakning på rundt 20 kilo ekstra. Noen av dem hadde også fått malt et svart kors i panna, som tegn på at de var dødsdømte.

Jeg fikk jobb som likbærer

Vi som ikke gikk på skobanen ble satt til annet arbeide. For min del havnet jeg sammen med en annen kar som likbærer. Vår jobb var da å gå rundt på brakkene for å hente dem som var døde i løpet av natta. I begynnelsen måtte vi bære dem ut og legge dem utenfor brakka de tilhørte slik at de ble med i tellingen. Tyskerne hadde en manisk ordenssans når det gjaldt oss fanger. Her skulle, og måtte antallet stemme, enten vi var levende eller døde.
De døde måtte vi etter hvert kjøre opp til krematoriet, og når det ble fullt der, så måtte vi legge likene i kjelleren under ”Patologen”. Her lå de stablet fra gulv til tak, omtrent som vedstabler.

Da vi fikk fast forlegning ble jeg plassert i blokk 1 – det var den første blokka i leiren som var en ren nasjonsblokk. Det var forresten bare oss nordmenn som hadde egne blokker. Vi var da 500 på hver brakke – fordelt på A og B-fløyen.
Hver morgen måtte vi stelle oss før vi skulle på oppstilling. Det var et vaskerom med ti klosetter langs den ene veggen og midt i rommet var det en slags ”vaskeservant” med flere kraner. Det ble selvfølgelig kø når så mange mann skulle stelle seg. En kan jo tenke seg hvordan det var når ti mann måtte sitte på do ved siden av hverandre, mens de andre holdt på midt i rommet med å vaske seg. Det var overhodet ikke noe privatliv. 
Etterpå var det inn å få i seg litt suppe, hvis de hadde noe, pluss litt brunt vann som skulle være kaffe.
Deretter var det oppstilling før vi marsjerte ut til arbeidsplassen. Morgenappellene var aldri særlig lange, mens kveldsappellen kunne vare i flere timer. Var det da noe feil ved ”telleapparatet” som vi kalte SS-mannen som hadde ansvaret for å telle oss opp,  ja da var løpet kjørt. Var det noe som ikke stemte –ja så ble vi stående helt til det stemte. I timevis. Den lengste appellen jeg var med på varte i seks timer så vidt jeg kan huske. Vi hadde ikke klokker selv, så den eneste klokka vi hadde, var klokka i tårnet.

Dårlige hygieniske forhold

Det var mye sykdom i leiren. Blant annet det som vi kalte ”Scheisserei” – eller på godt norsk magesjau med blodgang. Dette varte ofte to til tre uker. Hvis de da ikke greide seg, så var krematoriet og skorsteinen neste.
Jeg husker en spesiell episode fra en av de første morgenene vi marsjerte ut på jobb. Da var det en som gikk ut av rekka, for å gå på do. Han kom ikke mange meterne før en maskinpistol knatret og han stupte død i bakken.
Når vi da kom tilbake på kvelden måtte vi dra liket med hjem på en kjerre. På kjerra var det slått opp en stor plakat med følgende tekst på flere språk: ”Slik går det med rømlinger!” En skremselspropaganda uten sidestykke fra regimets side, men for oss fangene var det en skriftlig dokumentasjon fra et avstumpet regime som byttet ut menneskeverd med menneskeforakt.
Noen ganger når vi kom tilbake etter endt arbeidsdag var galgen reist ved appellplassen. Jeg husker spesielt julen det første året jeg var i Sachsenhausen. Vi hadde avsluttet arbeidet og forberedte oss på å feire jul, så godt det lot seg gjøre under de rådende forhold. Da var galgen reist.
Etter hvert ble vi dessverre så avstumpet at vi ikke tenkte så mye på den stakkars fangen som skulle henges, men ble nærmest litt ergerlige fordi nå måtte vi stå ekstra lenge. Vi måtte stå et kvarter ekstra etter at hengningen var utført, og deretter ble vi kommandert forbi liket. Enkelte ganger hang de to på en gang.

Fikk jobb på bilverksted

Jeg var heldig med arbeidskommando og kom til et sted hvor det var 14 forskjellige bilverksteder. Alt fra motorreparasjoner til oppretting av karosserier. Jeg kom på verksted 13, og fikk jobben med å montere styrehus, lasteplaner eller skap på de nye chassisene som ankom. Vi gjorde dem ferdige, og deretter ble de sendt videre for å brukes ved fronten. Til å begynne med var jeg den eneste nordmannen i denne arbeidskommandoen. De andre var russere, tsjekkere, serbere og kroater, pluss en franskmann. Senere kom det 16 andre nordmenn.
Etter hvert som krigen utviklet seg ble det mer og mer reparasjoner som måtte foretas. Vi måtte hogge opp ødelagte biler for å ta ut alle deler som kunne brukes, slik at vi fikk satt sammen et slags kjøretøy av de delene vi hadde til rådighet. 
Etter hvert kom de også fra de andre verkstedene og skulle ha deler, men dette fikk vi ikke lov til å gi ut, uten at de kunne fremlegge en rekvisisjon fra en overordnet.  Det ble snart mangel på en rekke forskjellige deler, og vi hadde dermed et lite ”overtak”. En sigarett kunne plutselig åpne de mest bortgjemte skap og vi tryllet” fram den aktuelle delen. Realistisk sett så var det en del korrupsjon blant fangene også.

Der wagenlader

Jeg husker den første jobben jeg hadde på verkstedet. Jeg holdt på med å laste noe avfall fra en bil, da det kom en Oberscharführer. Nå var jeg heller ikke så stø i det tyske språket, så da han spurte: ”Wo ist herr Wagenlader” dro jeg av meg lua, sto i giv akt og svarte ganske så kjapt: ”Ich bin der wagenlader”. 
Dermed fikk jeg meg et slag så jeg raste i bakken. Ikke før hadde jeg fått stablet meg på beina igjen, før han nok en gang brølte ut det samme spørsmålet.
Jeg var jo helt sikker på at ”wagenlader” betydde vognlesseren – hvilket det jo også gjør. Jeg visste ikke at han som hadde ansvaret for dette verkstedet hadde Wagenlader som familienavn.
I det samme kommer SS-sjefen min syklende, og forstår at her er det bråk. Det ender med at han går bort til kapoen og gir ham en skikkelig ørefik, så han tumler over ende.
Deretter tar han kapoen i skole: ”Du som har vært her så lenge vet umerket at denne nordmannen er helt ny her, og du skulle selvfølgelig oppklart dette”.
Jobben på verkstedet var egentlig en bra jobb og SS-mannen var en av de bedre å ha med å gjøre. Han brydde seg ikke noe om vi iblant tok oss en røyk.
På slutten av krigen kunne vi gå til ham og spørre om en røyk, mens han kom til oss når ikke han hadde.

Heinkelfabrikken

Jeg husker også et kraftig bombeangrep på Heinkel flyfabrikk. Det var i alt 150 nordmenn som jobbet på Heinkelfabrikken Totalt var det ca 6000 fanger som jobbet der, så det var en stor arbeidsplass. I april 1944 ble fabrikken bombet, og da var det veldig mange som fikk sjokk. 

Det å være så fullstendig forsvarsløse overfor bombene som bokstavelig talt haglet rundt fabrikken er en opplevelse som ikke kan forklares. Vår arbeidsplass lå like i nærheten av fabrikken og vi kjente hvordan jorden skalv og ristet når bombene traff sitt mål. 
Heldigvis klarte vi oss, men dessverre gikk det veldig mange liv på flyfabrikken, og hundrevis av fanger ble drept. Kjøkkenbrakka som lå midt i leiren ble bombet sønder og sammen. Den var tilholdssted for de tyske kriminelle fangene, og de ble alle drept.

Jeg fikk dødsdom – benådning avslått

På sommeren 1944 fikk jeg en dag beskjed om å møte opp nede ved leirporten, og jeg var ganske så sikker på at jeg skulle sendes på transport til en annen leir. Jeg hadde mange forbud i den første tiden i Sachsenhausen, og ble lenge nektet å sende brev, og det gikk nesten et år før jeg fikk Røde Korspakke. Takket være de andre norske fangene så fikk jeg litt av deres pakker.
Da jeg kom ned til porten ble jeg tatt med inn på personalkontoret og her leste de opp dommen for meg. 
Nå fikk jeg beskjed at min dom lød på dødsdom, og min benådningssøknad var avslått. Den skulle gjenopptas etter krigen. Dette var egentlig veldig merkelig. For jeg hadde ikke vært i retten, og heller ikke vært stilt for noen domstol før jeg dro fra Grini, og jeg hadde heller ikke søkt om noe benådning. Det var tydeligvis en glipp i det ”fullkomne” tyske systemet.

Utover høsten 44 ble det skutt mange fanger, særlig russiske krigsfanger. En natt hørte vi en voldsom skyting inne i leiren. Dagen etterpå fikk jeg vite av noen russiske fanger som jobbet ute ved verksted 13, at SS-folkene hadde gått inn i noen av brakkene og skutt helt vilt rundt seg.
I oktober ble det skutt ca 15000 russere i Sachenshausen, og krematorieovnene var i bruk natt og dag. Vi kjente lukta hang som en sky over leiren. I mange år etterpå sleit jeg med dette, ikke minst når jeg kjente den lukta som oppstår når man griller og svir kjøttet. Da var jeg straks tilbake i Sachsenhausen i tanker og sinn.

En dag ble jeg kalt inn på kontoret til SS, og jeg fikk beskjed om å bli med en offiser og skaffe ham alle de bildelene han trengte. Hovedsakelig deler til amerikanske biler. Jeg ordnet opp som best jeg kunne. Noen dager senere kom han inn på verkstedet og spurte: ”Wo ist der blonde Norweger?”
Dermed måtte jeg være sammen med ham ei hel uke for å forsøke å skaffe ham flere deler. Han var egentlig en svært sympatisk kar, og grei å prate med. Jeg fikk forresten mange sigaretter av ham. Jeg prøvde å forklare ham at jeg ikke hadde lov til å røyke på jobben.
Da bare smilte han mot meg, pekte på uniformen sin og sa: ”Nå har du lov!”
Siste dagen da jeg var ferdig med å finne fram alle delene han skulle ha, tok han farvel på denne måten: ”Jeg har satt en veske til deg der borte. Der er det litt småtteri til deg, brød og matvarer.”
Nå skulle han ut på et nytt oppdrag, og det var ikke sikkert at han ville vende tilbake til Tyskland, derfor ønsket han meg lykke til og håpet at jeg snart ville kunne få reise tilbake til Norge igjen.

Ryktene florerer om både uslettelse og befrielse

Utpå høsten begynte ryktene å gå om at dersom tyskerne tapte krigen så skulle alle fangene likvideres og alle spor av leiren skulle utslettes. I februar 1945 ble det henrettet mange fanger oppe i ”Industriehof”. Samtidig begynte det å komme en del norske fanger fra andre konsentrasjonsleire. Ikke lenge etter gikk ryktene om at alle nordmennene skulle sendes til Sverige. Alle vi norske fikk beskjed om at vi ikke lenger skulle stille opp til arbeidskommando. En dag ble det opprop som gikk etter alfabetet, og neste kveld ble det gitt marsjordre for alle dem som var ropt opp. Alt foregikk med tysk grundighet. Vi andre ble sendt til ”Lilleleiren” med beskjed om å vente der.
I ettertid fikk vi rede på at svenskene måtte transportere de som var i Neuengamme til andre leire, og derfor måtte vi vente en ukes tid. Vi var veldig skuffet og trodde nå at det ikke var noe hold i de ryktene som svirret om en forestående hjemreise.
Endelig var det vår tur. Vi ble purret og sendt ut på appellplassen som var helt opplyst, og ble stilt opp der før vi fikk beskjed om å marsjere ut av leirporten.

Jeg glemmer det aldri – der sto det hvite busser på rekke og rad, med svenske flagg og Røde Kors-emblemer. 
Da vi kom inn i bussen ble vi møtt av en bisk gestapist, men svenskene ønsket oss velkommen med et strålende smil. På hvert sete var lagt klar ei Røde Kors-pakke. 
Vi åpnet pakkene og oppdaget til vår store glede at de inneholdt både mat og sigaretter. 

Noen tente på sigarettene, mens tyskeren tente på alle pluggene. Han reiste seg opp skrek ut: ”Her er det røyking forbudt!”
Da reiste den svenske fenriken seg stille og rolig og sa med myndig stemme: Ni kan röka så mycket ni vill  - dette er svensk egendom!” Dermed var det slutt på den diskusjonen.

Neuengamme

Vi dro nordover og fikk opplyst at vi i første omgang skulle reise mot Neuengamme. Rett som det var måtte vi stoppe slik at fangene kunne komme seg ut. Mange av oss hadde fått skikkelig ”Scheisserei” og måtte ut på naturens vegne. Vi fikk alle sammen ei skje med opium for å stoppe det. Hadde vi ikke blitt hentet på det tidspunktet vi ble, tror jeg nok mange av oss aldri hadde komme hjem igjen. Det var på tampen med mange av oss. 
Da vi endelig kom fram til Neuengamme fikk vi mat nok og Røde Kors-pakker i hopetall, men de forholdene vi ble innkvartert under savner sidestykke.
Det var Sverre Løberg som var vår tillitsmann og  han var sammen med meg kommet i en av de siste bilene fra Sachsenhausen. 
Han ga meg i oppdrag å ta vare på Røde Kors-pakkene. Ikke lenge etter kom han og spurte om vi hadde mange sigaretter, og jeg sa selvfølgelig at han kunne ta de han hadde bruk for. Dermed forsvant han avsted med en del sigaretter.
Da han kom tilbake igjen hadde han orga til seg både border, benker og køyer. Etterpå ordnet han det slik at vi fikk halm til å ha i køyene. 
Så fikk jeg beskjed om å kalle sammen noen flere karer for å rydde en stor toetasjers murbygning. Det var meningen at vi norske skulle innkvarteres der. Jeg hadde sett mye nød og elendighet mens jeg var i Sachsenhausen, men det jeg nå fikk se overgikk alt. Vi måtte rydde i køyene som var der, og da fant vi lik på lik under madrassene. De som fortsatt så vidt levde, var omtrent som levende lik. Jeg har aldri sett noe så forferdelig – verken før eller siden. 

De døde ble samlet på vaskerommet, mens de som fortsatt levde ble lagt i en annen brakke. Jeg husker de så på oss med redde øyne, og ba oss om å ikke bære dem til krematoriet.
Neste dag kastet vi ut de gamle madrassene og all halmen, som var helt gjennomsyret av urin og ekskrementer.
Da dukket leirkommandanten opp og spurte: Hvem har gitt tillatelse til dette?
Det har jeg, svarte Løberg med fast stemme. 

Og jeg! sa Sven Oftedal. Ingen av dem vek en tomme selv om kommandanten truet med å slå dem begge i hjel. Han bare snudde og gikk.
Løberg klarte på en eller annen måte å få tak i et helt fat med lysol og vi satt i gang med å vaske hele brakka så godt det lot seg gjøre. Men vi rakk ikke å flytte inn. for da kom danskene.
(Løberg gjorde for øvrig også en stor innsats da han etter krigen dro tilbake til Tyskland for å spore opp norske fanger i leirene. Han klarte å redde mange med seg hjem til Norge.)

På hjemvei

Vi hadde i flere dager hørt kanontorden fra Hamburg-området, og vi visste at det nå etter hvert bare sto om dager før Tyskland måtte kapitulere.
En kveld fikk vi beskjed om at vi skulle marsjere opp til Friedrichsro – hvor svenskene hadde sitt tilholdssted. Vi ble i stedet hentet og transportert dit med lastebiler. Underveis oppdaget vi at det brant nede på sletta, og vi lurte på om det var leiren som brant. Det var ikke det. Det var en skikkelig storbrann, men vi fikk aldri rede på hva det var.
Denne natten sov vi ute. Vi grov oss ned under bøkeblader og hadde det riktig godt. Jeg var heldig som hadde et  par ulltepper med meg.
Etter et par dager dukket det opp noen danske busser og skapvogner. Nå startet hjemtransporten for oss. Jeg ble plassert i en skapvogn.
Underveis så vi virkelig krigens herjinger. Tyskland var et smadret land. Hus lå i ruiner, langs veiene lå det menneskelik og dyrekadaver. Kjøretøyer som var skutt i filler, sammen med annet krigsmateriell. Det var grusomt å se. I Flensburg måtte vi ha motorsykler til å hjelpe oss for å finne den beste veien slik at vi kunne passere.

Da vi passerte grensen til Danmark ble vi møtt av flokker med jublende dansker som ropte ”Velkommen hjem”. Da vi fortalte at vi var norske svarte de: ”Det er det samme”. Vi ble forlagt på Møgelkær, utenfor Horsens. Her ble jeg innkvartert i en stor låve med halmtak. Vi fikk gode ulltepper og papirlaken.  
Ute på jordet hadde de rigget opp et toalett, for de fleste av oss hadde jo skikkelig magekjør. De som ikke hadde det – fikk det – for på Møgelkær ble vi foret med det beste de kunne gi oss. Det var smør og flesk, loff og øl, noe som vi ikke tålte etter lang tid med underernæring. Dermed var det i gang, og til slutt satt vi på rekke og rad og gjorde vårt fornødne, mens danske lotter gikk rundt og passet på at vi hadde det bra.

Vi ble sendt i karantene

Etter noen dager gikk reisen videre til Helsingborg, hvor svenskene i første omgang  plasserte oss på Stenbockskolan. Her var det rene senger og vi fikk medisinsk behandling.
Jeg husker da vi  kjørte fra brygga og opp til skolen var  det en av fangekameratene mine som utbrøt: ”Se – det er opplyste vinduer og det er varer i vinduene!” Det var som et eventyr for oss som kom fra  nazistenes helvete.
Jeg husker vi fikk kaffe med melk og sukker, og nå smakte det kaffe.
Vi ble undersøkt av lege før vi ble kjørt med busser ned til et bad i sentrum, og det var svenske lotter som sørget for at vi ble skikkelig ”reingjort”, før vi fikk utlevert nytt undertøy. Jeg fortsår godt at svenskene måtte utvise forsiktighet med oss, for vi kom jo fra usedvanlig slette hygieniske forhold i leirene, hvor lus og annet utøy hadde florert. 
Senere ble vi fraktet til Ramlösa hvor vi ble kledd opp fra innerst til ytterst. Dress, hatt og frakk, og vi ble senere sendt videre til et sted i Småland. Til Storebro, hvor vi ble innlosjert på jernbanearbeidernes ferie- og hvilehjem. Her var vi en måned i karantene. Vi fikk det beste opphold en kan tenke seg. De som jobbet her hadde også portforbud på grunn av oss. Slik at det ikke skulle spres noe smitte.

Det var nok av instrumenter der, slik at de av karene som trakterte et eller annet instrument bidro til å skape litt stemning. Vi ble innkvartert i små koselige hytter med ordentlige senger og dyner. For oss som knapt nok hadde hatt halm som madrasser var det som å komme til selveste himmelriket.
Vi var tre mann i hver hytte, og den første morgenen vi våknet opp i hytta husker jeg en av de andre karene utbrøt: Er dette virkelig sant? Arvid  kan du klype meg i armen  - lever jeg?”

Vi  hadde jo selvfølgelig tilgang til radio og vi fulgte spent med på nyhetene. Den 5. mai ble Danmark fritt, men ryktene gikk om ”Festung Norwegen” hvor de tyske soldatene skulle bite seg fast og kjempe til siste mann. 

Vi hadde meldt oss til tjeneste med en gang vi kom til Sverige, men det sier seg jo selv at vi ikke fikk tillatelse til å dra ut i noen kamp for fedrelandet – vi kunne jo knapt stå på beina.
8. mai hørte vi i formiddagssendingen at Norge nå var fritt. Da ble det norske flagget heist opp under det svenske, og jeg glemmer aldri hvor vakkert det var. Det norske flagget vaiet i vinden, omkranset av nyutsprungne bjørketrær. Vi hadde alle en klump i halsen når vi forsøkte å synge ”Ja vi elsker”.
Utover dagen kom det en rekke sendinger med bløtekaker fra befolkningen i området. De ville dele gleden med oss over at Norge igjen var en fri nasjon.

Endelig hjemme

Det var ikke lenge før vi fikk lov til å starte på hjemreisen. Vi var først en tur innom det norske hovedkvarteret på Kjesäter, hvor det fortsatt var mange av de nordmennene som hadde flyktet over til Sverige. Mens vi ventet på transport videre, kom det en ung mann bort til meg og spurte om han kunne få en samtale på tomannshånd.
Da fortalte han at han hadde vært NS-mann, men hadde gjort underslag i NS-kassen på stedet han hørte hjemme. Derfor hadde han rømt over til Sverige. Hva burde han nå gjøre?
Jeg sa at han burde gå til kontoret her og fortelle hele historien, noe han kviet seg veldig for. Han lurte på om jeg kunne gå med ham.
Vi gikk sammen til kontoret og han fikk lettet samvittigheten sin. Han fikk ikke reise videre, men måtte være igjen i leiren. Hvordan det siden gikk med ham vet jeg ikke.
Vi andre dro videre mot Oslo, og det utviklet seg til den reneste triumfferden. På alle stasjonene var det møtt fram folk  som jublet, og flere steder var det musikkorps som spilte.
Det var også noen triste opplevelser. Et sted ble vi stoppet mellom to stasjoner, og inn kom en tropp heimevernssoldater med stenguns. Det var to navn som ble ropt opp. Begge disse karene ble bleike om nebbet da de ble ført ut. Hva de hadde gjort, eller hvorfor de ble arrestert på denne måten har jeg aldri fått vite noe om. De var blant dem som hadde flyktet til Sverige. Det er jo en kjent sak at på slutten av krigen var det flere NS-folk som tok seg over grensen da de skjønte at slaget var tapt.
Midt i frihetsjubelen vår, var det også mange av oss som tenkte på de av kameratene våre som ikke fikk oppleve dette. Noen av dem var døde i leirene, mens andre hadde dødd underveis. De var så nære friheten, men de klarte ikke påkjenningene.
For mitt vedkommende hadde jeg fortsatt store problemer med helsen etter at  jeg kom hjem til Oslo. Gikk på opium og morfin hele sommeren, men den 10. september måtte jeg inn på sykehuset og ble liggende der i to måneder. Det tok sin tid men det gikk heldigvis over.

Han var et engasjert tidsvitne

Arvid Ljungquist her på skolebesøk i Flekkefjord

Arvid har brukt en stor del av sin pensjonisttilværelse til å reise rundt på skoler og fortalt om sine opplevelser fra konsentrasjonsleirene, når temaet har vært annen verdenskrig. Mang en gang har han også pakket kofferten, og reist sammen med skoleklasser på turene med Aktive Fredsreiser. På bildet er Arvid sammen med Albert Watne på skolebesøk i Flekkefjord.
Han fortalte alltid sin historie på en stillferdig og avbalansert måte. 

Uten å trekke fram alle grusomhetene han hadde opplevd i Sachsenhausen, pekte han på viktigheten av å overholde menneskerettighetene. Han hadde selv følt det på kroppen når de ble tilsidesatt, og regimet isteden ville framelske en ren arisk rase.
For Arvid var det alltid viktig og understreke at alle mennesker er like verdifulle, uansett politiske ståsteder, hudfarge eller religion. For Arvid var nøkkelordet ”Respekt!”.