Prestesønnen som skulle i Hitlers helvete

Av Oddvar Schjølberg 22. juni 2006

6. desember i 1923 ble Helge Norseth født i Lurøy kommune, i Polarsirkellandet på Helgelandskysten, der faren hans var prest. Senere gikk ferden til Kolbu på Toten, før familien endte opp i Oslo i 1935. På dette tidspunktet var Helge 12 år gammel. Fem år senere trekkes Norge med i krigen og Helge blir aktivt med i motstandskampen mot nazismen. En kamp som kostet ham ett tusen, ett hundre og femten dager i tysk konsentrasjonsleir. Det satte sine spor.

Vi besøker Helge – over 70 år senere. Nå er han bosatt, høyt og fritt, over ”Oslo-gryta” med utsikt innover skogstraktene rundt Tryvannstårnet, der sola sakte glir ned bak skogsranden når dagen er endt. Ser han den andre veien ser han silhuetten av kirketårnet på Grefsen kirke, kirken han er glad i, og som har stor betydning i Helges liv. I denne kirken gjøres også nå de første opptakene til en film om Helges liv.
I løpet av en tidsramme på 70 år skjer det mye i et menneskes liv – så også i Helges. Selv om den vitale mannen ser både sprek og fornøyd ut, bærer han på en historie der fortiden fortsatt kaster inn sine lange, vonde skygger.

I sine beste ungdomsår sto han daglig ansikt til ansikt med den bestialske ondskapen, satt i system i de forskjellige konsentrasjonsleirene hvor nazistiske ideologer fritt fikk praktisere sin kreative ondskap.

Trykket illegale aviser hjemme i kjellere

Jeg var 17 år da jeg begynte i motstandskampen på høsten 1941, og 18 år gammel da jeg ble arrestert i mai året etter. Så jeg fikk ikke være med så lenge, før vi ble avslørt.
Den illegale motstandsgruppen jeg var med i hadde rundt 30 medlemmer, hovedsakelig gymnasiaster og skoleelever i alderen fra 17 til 20 år, sammen med noen få voksne i 30-årene. Hensikten med gruppen var at vi skulle stå klare til å være kurerer i tilfelle det ble en alliert invasjon i Norge. I den forbindelse fikk vi forskjellige oppdrag
Det skulle blant annet gjøres noen undersøkelser vedrørende en bestemt person. Jeg fikk dette oppdraget, og forsøkte å løse det etter beste evne. Det var altfor komplisert for meg. Han var visstnok dobbeltagent. Jeg måtte melde fra til min oppdragsgiver at denne saken fikk jeg ikke løst. Jeg hadde rett og slett ikke kunnskap nok, fordi jeg aldri fikk noen opplæring i slikt etterretningsarbeide. Dermed ble jeg fritatt for dette.

Da landets nye myndigheter beslagla folks radioer i september 1941, oppsto det straks behov for å få ut nyheter på en annen måte, og vi ble da engasjert med å lage, og distribuere den illegale avisen BBC Norewigian Service. Den var en av ca 400 norske illegale aviser. Noen av de ansvarlige for avisen var kameratene mine - Eskild Jensen, Tor Bjerkedal og Axel Smith.
For å holde avisprosjektet hemmelig foregikk trykkingen på forskjellige steder. Avisene ble forresten i en periode trykt hjemme i kjelleren på forstanderboligen på Diakonhjemmet. Far var forstander her, men verken han eller moren min ante noe om det som foregikk rett under beina deres i seine kvelds- og nattetimer.
Det var forskjelllige personer som distribuerte avisene videre, og disse visste vi ikke hvem var. Nyhetene fikk vi tak i på forskjellige vis både her i Norge og ikke minst fra engelsk radio. Selv om vi ikke hadde noe moderne trykkeri, men måtte bruke en gammel duplikator, så hadde vi likevel et opplag på rundt 1500.

Arrestasjonen.

5. mai var det slutt. Den dagen jeg ble arrestert hadde jeg vært oppe på jobb fra klokken fem om morgenen. På denne tiden ville NS-myndighetene ha lærerne inn i det nazistiske ”Lærersambandet”, noe lærerne ikke ville. Derfor streiket de og elevene, og det ble en skolestreik. Fra jeg var 10 år ville jeg bli ingeniør. Under streiken tok jeg derfor jobb på et mekanisk verksted.
Jeg husker så godt denne dagen fordi den var så vakker. Sola skinte, fuglene sang, og trærne i Studenterlunden hadde fått sine første utsprungne blad. Det var så underlig, for det var som om jeg plutselig hørte en stemme si: ”Se deg om Helge.”
Jeg kom noe sent hjem til middag, og mens vi satt og spiste sier mor: ”En kamerat av deg har ringt. Han ringer deg senere.”
Da burde det nok ringt en bjelle hos meg, men det gjorde ikke det, så jeg gikk opp på rommet mitt. Plutselig ringte det på døra, og da jeg gikk for å åpne fikk jeg mitt første møte med landets nye regime.
- Det er Statspolitiet. Du er arrestert. Opp med hendene!
- Jeg forsto med en gang alvoret, da de straks begynte å ransake meg for å finne våpen og jeg kjente noe vått som rant nedover det høyre låret mitt. På rommet mitt hadde jeg rigget opp en V av norske flagg, og av fiskesnører hadde jeg laget H7. Min egen lille demonstrasjon. Det var selvfølgelig det første de så. På skrivebordet lå det et illegalt papir som jeg klarte å få lurt ned på gulvet, og fikk sparket det under skrivebordet. De lurte riktignok på hvorfor det var så ryddig på rommet, men godtok min forklaring om at jeg hadde det slik hele tiden.
Da de var ferdige med rommet gikk politiet straks ned i kjelleren, til det rommet hvor vi hadde trykt avisene. Rett bort til en kjellerkum og fjernet lokket. De forventet å finne trykkemaskinen der, men på dette tidspunktet var den allerede fjernet. Hvem som hadde hentet den aner jeg ikke

Han der skal skytes…

Forsto foreldrene dine hva som hadde skjedd med deg?
- De visste jo ikke noe om det jeg drev med, men de skjønte jo helt sikkert hva som hadde skjedd da jeg ble arrestert.
For på det tidspunktet Statspolitiet hentet meg hadde mor en hushjelp fra Kolbu. Hun var ute for å henge opp noe tøy da jeg ble ført ut av to menn. Så hun formidlet nok beskjed om at jeg var hentet av to voksne menn. Dette var Arne Tofteberg og Sverre Torhus fra Stapo.
Jeg ble ført til deres hovedkvarter i Henrik Ibsens gate 7, og forhørt av begge to. De var i STAPO og samarbeidet med GESTAPO.
Mens jeg ble forhørt kom det en telefon og forhøret ble avbrutt. Jeg ble ført ut til vaktrommet. Der satt det en kar, og idet han la på røret tittet han bort på oss og sa kort: ”Han der skal skytes”. Det var meg han siktet til. Hvem han hadde snakket med i telefonen ante jeg ikke.
Jeg ble selvfølgelig først veldig redd, men jeg prøvde å tenke fornuftig midt oppe i det hele, og roet meg med at det kunne jo ikke skje på den måten.

Jeg er nok litt nysgjerrig av natur, så jeg begynte å se meg rundt i rommet. Det var en vegg som gikk bare halvveis ut i rommet, og bak denne oppdaget jeg store stabler med røde nisseluer som var beslaglagt. Det virket jo litt komisk midt oppi det hele. Disse nisseluene var blitt et symbol på motstanden mot naziregimet. Det samme gjorde bindersen, som var et tegn på at folket holdt sammen. For ikke å snakke om ”Kongeblomsten” Dette var en nellik som folk festet i knapphullet. Slike demonstrasjoner irriterte regimet grenseløst, og dermed røsket de av både binderser, nelliker og nisseluer på folk. Det var nok også dem som ble banket opp på gata. Etter hvert ble det strenge straffer for de som ble oppdaget med disse tre demonstrasjonseffektene.

I Trondheim ble det gitt klar beskjed fra de nye makthaverne om at foreldrene ville bli straffet dersom barna deres gikk med røde nisseluer. Når jeg i dag besøker skolene har jeg gjerne med meg en slik lue som jeg trekker på meg.
Etter dette første forhøret ble jeg ført videre til Bredtveit – midt på natta. Jeg var ganske sigen på dette tidspunktet for jeg hadde jo vært oppe siden klokka fem på morgenen.

Det å komme inn på en celle på natta er ingen trivelig fornøyelse. Får ikke sove under slike forhold - vet du. Når tankene jager rundt i hodet på deg, og det ikke er mulig å komme til ro. Så jeg begynte å gå – fram og tilbake. Det ble nok en del kilometer av det i løpet av disse dagene
Så en dag ble jeg kalt inn til forhør. På det tidspunktet var også flere av de andre kameratene mine blitt arrestert. Jeg ble kalt ned på badet. Der var det norske fengselsbetjenter. Ikke noe politi eller Gestapo. Betjenten gikk ut, og plutselig hørte jeg en stemme som hvisket lavt: ”Helge, Helge”
Det var Eskild Jensen. Vi var arrestert i samme sak - distribusjon av illegale aviser. Det viste seg at han satt i cellen over meg. Han begynte etter hvert å sende små lapper ned til meg via vinduet. Han brukte en hvit sytråd som ikke syntes mot den hvite veggen. Dermed hadde vi oppnådd kontakt.

En dag kom betjenten inn med en pakke til meg. En liten frisk agurkbit, litt salt og en liten lapp med henvisning til Rom. 8.28. Det var en hilsen fra en lagsvenn. Denne hilsenen gjorde meg godt, selv om jeg på dette tidspunktet ikke visste hva som sto i dette bibelverset.
På selveste 17. mai rives celledøren, opp og Tofteberg henter meg til nye forhør. Det er ikke så hardt denne gangen, men nok til at jeg er ganske så utslått når jeg bringes tilbake til cellen igjen.
En uke senere får jeg beskjed om å pakke sakene – jeg skal videresendes. Denne gang til Åkebergveien, sammen med flere andre som var tatt i samme sak som meg. Jeg visste ikke noe om det som hadde skjedd, men hele organisasjonen vår begynte å rakne i slutten av april 1942. Rundt 60 – 65 ungdommer ble arrestert i den forbindelse. Nå gikk turen til Botsfengselet.

På Botsfengselet måtte jeg ha legehjelp fordi magen min hadde slått seg fullstendig vrang. Denne legen fikk en uvurderlig betydning for meg. Han var ikke bare lege, men han hjalp også til slik at jeg fikk skjult farlige papirer. Det var dr. Gordon Johnsen, han som senere opprettet Modum Bads nervesanatorium. Han kom på cella og hjalp meg som lege, både fysisk og åndelig.

Jeg er stadig på flyttefot, og snart skal jeg over til Landsavdelingen, og får celle 310. Ei nitrist celle. En dag får jeg oppleve et skikkelig lyspunkt. Jeg får besøk av mor, bare en glassvegg hindrer meg i å gi henne en klem, og en vakt følger nøye med i alt vi snakker om. Det er klart at samtalen blir der etter, og jeg kjenner et usigelig tomrom inni meg når jeg blir ført tilbake til cellen, med all usikkerheten og angsten.
Jeg får enda et streif av sol denne dagen. Luken åpnes og en pakke skyves inn. Den inneholder en Bibel, etter bestefaren min. Fars navntrekk står på andresiden, og jeg skriver inn mitt eget navn og datoen under. Oslo Kretsfengsel, Landsavdelingen, 5 juni 1942.
Det å få denne Bibelen betydde utrolig mye for meg, og jeg har den fortsatt, sier Helge, går bort i bokhylla og henter den fram.

Overført til Grini

Den 15. juni kommer ordren: ”Møt i mottakelsen!” Der møter jeg flere av de gode vennene mine, og vi blir transportert sammen til Grini. Hittil hadde vi sittet på hver vår celle, men nå får vi muligheten til å være sammen og snakke med hverandre igjen.
Da vi ble overført til Grini ble alt tatt fra oss. Jeg hadde da fått med meg et lite ”Nytestamente” og salmebok i blått skinn.

Jeg var skuffet da det ble tatt fra meg. Han som forvaltet disse gjenstandene ga meg dem tilbake og jeg klarte å gjemme dem bak et bord i veggen.
På Grini blir vi tatt imot av SS-Unterscharführer Walter Kunze. I likhet med andre nykomlinger må vi igjennom Travkolonnen. Her setter flere medløpere fra Den tyske sikkerhetstjenesten sine sadistiske ideer ut i livet under oppsyn av Kunze, Rathmann og andre.
Vi har fått utdelt gamle gardeuniformer som fangedrakter, med to hvite striper påsydd på ryggen. I en måned er vi her og må utføre mye tungt arbeide, og all forflytning må foregå i trav.

Det ble 10 måneder i uvisshet. Jeg må jo også si at her var jeg blant gode kamerater som jeg kunne stole på. Her traff jeg også soknepresten i Vestby, Arne Thu. Han hadde blitt arrestert fordi han fra prekestolen sa seg enig med lærerne som ikke ville undervise elevene i den nazistiske ideologi.
Han gjorde en flott innsats for de innsatte, og ga oss gode ord og trøst når angsten krøp inn under huden på oss. Arne Thu døde på Grini etter at det ble avslørt at han hadde arrangert en illegal nattverdsgudstjeneste i kullkjelleren. Han hadde dårlig hjerte, men ble likevel ført til appellplassen der han måtte ha straffeeksersis. Han døde under avstraffelsen som skjedde den 27. juni 1944.

Noe som gjorde et voldsomt inntrykk på meg var da jeg var i ”vedgjengen”. En dag jobbet vi med å kaste ned ved i en sjakt til fyrkjelen. Like over sjakten var det en liten celle hvor det satt en dødsdømt fange. Plutselig oppdaget vi at vinduet i cellen sto åpent og at gitteret var brutt i stykker. Da skjønte vi med en gang at han hadde stukket av. Nå ville det bli bråk i leiren. Ganske riktig. Vi fikk beskjed om at alle skulle stille på appellplassen. Fra halv ni om morgen til halv seks på kvelden. Kommandanten kom og spurte etter 20 mann som ville bli skutt for han som hadde rømt. Da stormet halvparten fram. En av dem gikk også i sivil fordi han skulle frigis samme dag. Han var ikke redd for å dø. Det var min venn og sakskamerat Sverre Smebye.
Vi ble kommandert tilbake på plass. Noe senere ble vi omringet av SS, kjørende på motorsykler, alle med påmonterte maskingevær. Vi var kanskje 1600 mann som sto oppstilt. Det endte opp med at 20 mann fra Telavåg ble plukket ut, og sendt opp på ”Fallskjermen”. Nå ble ikke de tatt av dage på Grini, men de ble videresendt til bl.a. Sachsenshausen.

Nye forhør og Tysklandsreise

Saken vår ble nå overført fra Stapo til Gestapo, noe som betydde at vi skulle nok en gang til forhør, og denne gang var det spesialister som skulle lede forhørene. De var vel kjent med tortur, så utsiktene våre var slett ikke lystelige. Noen dager før jul 1942 fikk jeg beskjed om å møte hos Gestapo på Victoria Terrasse.

Nå ble det et forhør med både skrik og trusler, og det ender med at jeg får et kraftig slag i hodet. Det er hirdmannen Olaf Claffy som er tolk under avhørene. På forunderlig vis klarer jeg å komme meg gjennom forhørene og sendes tilbake til Grini
Den 1. mai 1943 var det slutt på Grini-oppholdet. Vi skal sendes med troppetransportskipet – slaveskuta Monte Rosa – til en uviss framtid.
Vi var 41 fanger som ble sendt fra Grini til Sachsenhausen, inkludert fire kvinner som ble sendt til Ravensbrück.
Vi kommer over til Danmark og blir nå transportert videre med tog. 8 mann i hver kupe med vaktene utenfor. Vi er tørste, men har ikke noe å drikke. Da oppdager vi en vannpost på jernbaneanlegget i Aarhus, 10 – 15 m fra vogna vi satt i.

Vi hadde ikke noe å ha vannet i bortsett fra gummistøvlene som en av kameratene gikk med.
I Altona er det vaktbytte for soldatene, og vi får en grei kar som skal passe på oss, en som var interessert i matematikk og fysikk. Vi er ikke før ankommet Oranienburg før vi møter en helt annen tone hos soldatene som tar i mot oss. Det er SS som brøler og skriker: ”Still opp, fem i raden! Rett deg inn sidelengs, ditt elendige svin.” Med slike gloser som akkompagnement, ankommer vi konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det er fredag 14. mai 1943. Jeg er en blant ca. 21 000 fanger, og får nytt fangenummer – 65642 - samt en rød vinkel med N inni. Spissen ned.

Kommandoene er harde og skal straks etterkommes, og vi blir sendt inn i mottakelsen der vi avleverer alt privat, blir barbert fri for hår, og dusjet. Deretter blir vi sprøytet over hele kroppen mot lus. Ikledd fangedrakt blir vi fra nå av en del av den grå massen, og det er blitt natt når vi blir ført til brakke 9.
Allerede klokka fire blir vi jaget opp med brøling og skriking. Ordforrådet deres er ganske så innskrenket med de obligatoriske ”Los, los! Verdammte Schweinhund”. Vi som er nyankomne må nå stå i to timer og høre på taler om renslighet, disiplin osv.  Det er for øvrig de kriminelle fangene som holder talene, før vi omsider blir ført til Politisk avdeling for å fotograferes og innlemmes i forbryterarkivet.
I Sachsenhausens system var det ingen plass for lediggang, og min første jobb besto i å rense koppertråd.
Det var fanger fra mange forskjellige nasjoner og det var ulike grupper. Fra kriminelle med grønne vinkler til homoseksuelle med rosa vinkler, mens Jehovas Vitner fikk en fiolett trekant.
De tyske fangene har vært her lengst, mange av dem i ti år. For det meste er det gammel-kommunister, sosialdemokrater og andre politisk opposisjonelle.
Jeg får anledning til å sende hjem ett brev, skrevet på tysk og godkjent av sensuren. Dette var et viktig brev, men det kom aldri ut. Jeg ble nemlig ilagt en NN-dom og fikk ”Briefsperre”. Jeg var en av de fangene som etter hvert skulle forsvinne i ”Natt og tåke”.

Skoprøvebanen

Dette var en selsom opplevelse. Under ledelse av en capo – en tidligere kriminalforbryter blir vi drevet rundt i solsteiken for å prøve ut støvler for Wehrmacht. Gruppen består av nykommere, fanger tatt for fluktforsøk og folk med kriminell bakgrunn. To engelske krigsfanger er også med i gruppen. I tillegg til at de må marsjere, må de også bære en ransel med 20 kg sand. Slik går vi 42 kilometer pr dag. Capoen kan sitt håndverk, er brutal og hensynsløs. Han slår i hjel en av fangene, sparker ham til døde og slenger ham til side. En menneskeforakt uten sidestykke etter vår målestokk. Dette klarer ikke Hans Bovim å se på. Han trosser capoen, går ut av geleddet og legger den døde pent til rette.
Den neste dagen slipper jeg skobanen. Axel Smith klager over halsen, og faller overende. Vi får brakt ham til Revier hvor de konstaterer difteri, og dermed blir det karantene på oss alle sammen i ti dager.

I leiren er vi fullstendig underlagt et system hvor det ikke er noen valgfrihet, og vi må ta den jobben vi får. Kommando ”Hallenbau” var navnet. Alle vi ungdommer fra Norge ble satt i denne kommandoen. Som nykommere ble vi satt til ”stein og jordarbeid”. Vi kunne jo ikke noe, skoleungdommer som vi var. Det er ikke snakk om ha noen helgefri. Vognene må tømmes for sine 50 tonn med pukkstein.
Noen av oss forsøker å sabotere så godt vi kan ved å ta litt sand i smørekoppene. Vognene kan nok rulle en stund, men etter hvert vil de gå i stå.
Arbeidstiden er fra 6 til 18. 12 timer er en lang arbeidsdag når man kun får 200 gram brød og en liter suppe.
Vi må skyve anleggsvaggene fram til tippeplassen, og skinnegangen er ganske så skrøpelig. En dag faller vaggen av skinnegangen, treffer meg og skader meg i hoften.

Smertene jager gjennom kroppen og jeg blir kjørt tilbake til leiren. Forsøker å stå på appellplassen, men faller om. Det siste jeg husker er at Per Græsli – en norsk lege bøyer seg over meg. Jeg må på Revier og får skåning – Schohnung.
Så gikk det betennelse i den høyre hoften, og jeg måtte opereres. Kom på Revier III og stue 2. Her traff jeg en polakk – Bruno (Bronislav) Smol. Han gjorde en fantastisk innsats for både meg og mange andre fanger.

Det var for øvrig en tysk gammelkommunist som var blockälteste – Gustl Sandtner, en fantastisk flott kar, som for øvrig ble en venn for livet. Han drev også illegalt arbeid i leiren. Sammen med 23 tyskere og fire franskmenn var han medlem av en motstandsgruppe i leiren. Den ble avslørt, og sammen med 26 andre medlemmer av gruppen ble han skutt i november 1944. avslørt sammen med.
Den tyske kirurgen Pistor, og en kjent fransk lege – Emilie Coudert opererte med de midlene de har til rådighet. De begynte faktisk å skjære i meg før jeg hadde sovnet.
Det gikk litt opp og ned med skaden min, og allerede etter tre dager måtte jeg opereres på nytt – denne gang uten bedøvelse. Et par-tre hjelpere sørget for å holde meg nede når jeg skrek og sloss.
Mens dette pågår blir det stadig spurt fra ledelsen om jeg er transportdyktig. Jeg hadde jo fått brevsperre, og det var bestemt at jeg var NN-fange. Jeg visste ikke på dette tidspunktet at det innebar at jeg skulle utslettes gjennom hardt arbeide. Ingen skulle vite om meg, eller hvor jeg var. Jeg ble fratatt absolutt alt uten at jeg selv visste noe om det. Etter hvert forsto jeg noe av hva som ventet meg – jeg skulle transporteres til en tilintetgjørelsesleir.

Jeg fikk en sprøyte…

Jeg lå med skaden, og fikk komplikasjoner med lungene. Dermed ble videre transport utsatt. Nå visste fangekameratene mine hva slags stoff ”de var laget av”. De gjorde alt som sto i deres makt for å hindre at jeg ble sendt på transport. Det var hjelp og omsorg på tvers av landegrenser, religion og politikk. En av dem var August Sandtner som hadde vært riksdagsmann i Weimar-republikken. Han ble arrestert i 1933, og sendt tre år i tukthus før han kom til Sachsenhausen. Han var en personlighet som utstrålte varme og pålitelighet.

Bruno ordnet en sprøyte slik at jeg ikke var transportdyktig. Slik gikk det måned etter måned. Det gikk flere ”Himmelfartkommandoer” mens jeg var der. Ved hjelp av gode kamerater – både tyske og norske – gikk jeg klar.
Så ble jeg bedre og den 20. september var det slutt, og jeg måtte ut av Revier, men jeg fikk en ukes skåning i brakke 23, før jeg ble sendt tilbake til min gamle kommando Hallenbau.

Noen uker senere får jeg rede på at de vil transportere meg til Natzweiler 23. oktober. Dermed setter kameratene mine seg i sving nok en gang. De bruker alle kontakter de har, og Sven Oftedal tar det opp med SS-legen, og klarer mot alle odds å få utsatt avreisen min. Jeg kan ikke forandre på fangestatusen – jeg er fortsatt NN-fange og skal så snart jeg er transportklar sendes til Mauthausen i Østerrike
Bruno vet råd, og i samsvar med Oftedal og Pistor setter han en sprøyte med materie i i leggen på det høyre benet mitt. Den virker etter et par dager, og 8. november 1943 blir jeg lagt inn på Revier igjen. Nå må jeg gjennom flere operasjoner og avreisen min blir utsatt nok en gang. Jeg fyller 20 år den 6. desember, og det kommer en ny henvendelse om transport. For tredje gang blir jeg erklært: Ikke transportdyktig.

Musereir i hodeputa

Revier bød ikke på noen hotellstandard. Pute og madrass var fylt med halm, og vi hadde noen tynne tepper å ha over oss. Vi lå to og tre i høyden.
På natta var det stille i salen, og det var da jeg merket at jeg ble forstyrret av noe som beveget seg over ansiktet mitt. Jeg klarte ikke å finne ut av det, og på dagtid var det ikke noe å se.
En natt får jeg låne en lommelykt av Bruno. Da ser jeg ei mus som kommer spaserende loddrett ned jernstanga, med hodet først. Nå vet jeg hva det er som forstyrrer meg, men ikke hvor den er.
Neste dag begynner jeg å undersøke senga mi. Ii hodeputa finner vi musa og et reir med seks unger. Hvor er faren? Sannsynligvis i en av de andre sengene, men umulig å finne. Så har vi altså delt brødrasjonen min – musa og jeg.

Det ble en underlig julaften dette året, med juletre og galge side om side på appellplassen. Fra høyttalerne strømmet det ut søt julemusikk med barnekor og ”Stille Nacht, Heilige Nacht”, det hele er kvalmt, motbydelig og falskt.
På ettermiddagen kom de norske fangene inn med et fat smørbrød til meg. Vi norske fikk matpakker. Jeg glemmer ikke alle øynene som fulgte med da jeg spiste. De hadde ikke fått noe. Det var så vondt. Jeg skulle så gjerne dele med dem.
Polakkene synger sine julesanger, og vi nordmenn som ligger på samme sal synger med så godt vi kan. En flokk russere med selvlagede balalaikaer spiller, synger og danser for oss med både humør og spilleglede. Det er julekveld i fangeleiren Sachsenhausen, men vi manglet friheten.

Et hellig øyeblikk

Helge har mange minner fra Sachsenhausen, og det er et av dem som har betydd ekstra mye for ham, og han forteller:
- Julaften kommer en av mine polske venner inn. Gledesstrålene forteller han at han har fått brev av moren til jul. Inni brevet lå en oblat, et nattverdsbrød. Moren hadde fått det av presten for å sende det til gutten sin i konsentrasjonsleir.
Han holder oblaten forsiktig og går rundt til alle vennene sine for å dele med seg. Han vil at alle vennene skal få del i Den hellige nattverd. Det er akkurat nok til en smule på hver. Det holder med en smule.
Innstiftelsesordene er lest av den katolske presten. Brødet er hellig. Brødet som ikke ble sett av sensuren. Eller kanskje de ikke visste hva det var? En hellig handling. Et hellig øyeblikk. Kristus er nær. Freden senker seg over meg. Guds fred. Jeg er fange – og fri.
Det er også en vond oppleve som er spikret fast i meg. Det kom inn en ung gutt. Han var så syk og jeg skulle så gjerne pratet med ham om det som lå meg nærmest. Han døde etter bare noen timer, og det var fryktelig vondt, sier Helge

Nyttårsaften 1943 våkner jeg med feber, og det blir konstatert difteri. Nok en utsettelse på transporten, og jeg overføres til smitteavdelingen. For fjerde gang blir jeg erklært udyktig til transpor, og må bli 15 dager i isolat.
Sanden i timeglasset er i ferd med å renne ut. I tiden som fulgte kom det henvendelse om transport hver 14. dag. Det gikk alltid noen på transport fra sykestuene. Det var to slike transporter mens jeg var på sykestua. Gode venner sørget for at jeg var ute når SS-offiserene var inne og plukket ut de som skulle sendes.
Blockälteste tok seg av meg. Vi hadde et ubrytelig kameratskap

Så oppdager de at det har gått betennelse i beinet mitt og nok en gang må jeg opereres, med etterfølgende rekonvalesens.

Den 28. april 1944 er det slutt. SS-legen ser at jeg er dømt til tilintetgjørelse, og erklærer meg for transportdyktig. Selv føler jeg at jeg langsomt blir spist opp innvendig, omtrent som jeg nå ordner min egen begravelse. Jeg må videre undertegne et dokument der jeg lover ikke å fortelle noe om det jeg har sett og opplevd.
Den siste kvelden i leiren fikk jeg også oppleve at det fantes tyskere som var veldig godhjertet, også innen SS-systemet. SS-Blockführer Fischer var en slik mann.
- Jeg skulle gjerne tatt deg med hjem, Helge, hvis jeg hadde kunnet.
Det var selvsagt umulig. Han ga meg et helt brød, og han foreslo at han kunne ta med et brev for meg. Det kunne han gjøre fordi han selv sensurerte brevene. Han tok en risiko. Følgen kunne gått ut over ham selv. Han gjorde virkelig det. Brevet kom hjem til Norge. Fischer hadde deltatt under 1. verdenskrig og sittet som krigsfange i Sibir.

Reisen til Natzweiler

Dagen etter er det klart for avreise. Da jeg skulle sendes kom Halvard Lange med en genser:
 - Ta den Helge – den kan du få bruk for.
Inne i vaktrommet får vi utdelt matpakker for reisen. En russer får ikke noen pakke, og jeg vil gi ham min. Det blir øyeblikkelig stoppet, og jeg må ta den tilbake. En germaner skal ikke gi en russer noe, er den krasse ordren jeg får. Da vakta forsvinner ut et øyeblikk gir jeg den til russeren likevel.
I en spesialbygd fangebil blir vi fraktet til Berlin, og her blir vi satt over i en jernbanevogn med flere forskjellige celler. Jeg kom sammen med en polakk og en ukrainer i en av de minste cellene, og vi måtte skifte på å sitte og stå. Da vakten oppdager at jeg er nordmann, må de to andre fangene ut, og jeg skal ha cellen alene fordi jeg tilhører den germanske rase. Jeg får sendt med en sardinboks til hver av dem. Når de er plassert kommer vakten tilbake og spør: ”Har du en til m eg også?”
Når vakten også får en, blir situasjonen helt annerledes, og jeg får lov til å ha døren oppe.
Leipzig er første stopp, men det skal bli nye etapper og nye fengsler underveis. Det blir en reise omtrent som i et skrekkabinett. Med den ene nedverdigelsen verre enn den andre. Vi er alle menneskeskjebner langt hjemmefra. Vi har følelser, frykt, lengsler, humør og hat. Vi er kategorisert som tyver og mordere, småkjeltringer, krigsfanger og politiske Hitler-motstandere. En fangehær på transport.

Underveis møter jeg andre nordmenn som kommer rett fra Norge. De ante ikke noe om forholdene i tyske KZ. Framme på jernbanestasjonen Rothau sto fangevognen klar. 42 fanger blir stablet inn i en kassebil. Om det er plass eller ikke – inn skal vi. Vi er ganske så apatiske etter 8 dagers reise. Endelig slipper vi ut i frisk luft. Fra sol og varme i dalen, til Nacht und Nebel her oppe 900 meter over havet.

Jeg har kommet fram til Natzweiler og det er den 5. mai 1944. Jeg var ankommet Natzweiler hvor den tidligere kommandanten Josef Kramer hadde satt dagsordenen.

Kampen mot tilintetgjørelsen

Josef Kramer var forflyttet (Auschwitz-Birkenau), men vi fikk høre hans velkomstord til de nordmenn som var kommet tidligere: ”Her finnes bare en vei ut – krematoriepipa.”
Vi visste det jo før vi kom, men nå fikk vi liksom stadfestet dommen uten omsvøp. Den siste kampen begynner.
Nå er jeg uten navn, det eksisterer ikke lenger, bare et nytt fangenummer – 13887. Vi blir  raket på hodet og i lysken og står nakne i strambukk mens de kikker oss i rektum for å se etter skjulte ting. Helt ribbet står vi. Nå får vi nye fangeklær, eller rettere sagt – klær etter jøder som er døde.

Jeg skal bo på brakke 13 – der hvor kriminalforbryteren Adolf regjerer. Det er som å komme fra asken til ilden. På brakka er det hele tiden rå maktkamp mellom de politiske fangene og de kriminelle fangene.
Plutselig dukker Asbjørn Aaserød fra Sarpsborg opp. Han hadde kommet hit fra Sachsenhausen i oktober året før, den transporten jeg egentlig var satt opp til, men som ble hindret takket være gode venner. Nå vil han forsøke å skaffe meg en jobb på kleskammeret. Det går i orden og her møter jeg også Karl Maalstad og Petter Hetland. Jeg er heldig som har fått en tørr og varm arbeidsplass, og jobben består i å gjennomsøke hauger med tøy for å finne gjemte verdisaker. Dette må leveres til SS.
Vi får altfor lite mat og det tærer hardt på kreftene. Vi får laget et system som gjør at vi sover mest mulig. Inne i kleshaugene lager vi til skjulte soveplasser. Mens det ene skiftet slumrer, holder det andre vakt.
Jeg blir også flyttet over til brakke 8. Her er brakkesjefen politisk fange, og romtillitsmannen er en nordmann. Vi må hele tiden passe oss, for ”veggene har ører” overalt.
En dag kommer Lagerälteste på besøk i kleskammeret, og jeg får spørsmål: Hva skal du bli?
- Prest!
Først ser han forbauset på meg, siden håner han meg.
Hver eneste dag er et sammenhengende slit, hvor menneskeforakt kan settes som overskrift for dagen.
Heldigvis kan vi norske holde sammen, informere hverandre. Det smerter alltid når en kamerat dør, og vi sitter tilbake med en vond og sår følelse. Flokken krymper og vi kommer alle sammen nærmere avslutningen. Vi må kjempe så lenge vi kan og stålsette oss mot tyrannene. Vi forsøker å gjøre oss så usynlige som mulig, og spare på kreftene så mye vi kan.

En gang i uken kommer utekommandoene inn, gjenger med fillete, luset og syke mennesker – også døde. De døde blir brutalt sparket ned av lasteplanet. Vår jobb er å ta av dem klærne og sortere dette. I respekt for de døde legger vi dem pent til side.
Titt og ofte blir vi minnet om det groteske og meningsløse i nazismen. Hengninger blir det også.
Vi ble sinte når vi så hvordan SS behandlet menneskene. Måten de hengte fangene på. En gang ble vi vitne til at de hengte en fange tre ganger før de fikk tatt livet av ham. Tauet var for langt slik at fangen rakk i bakken med bena. Dette ble vi tvunget til å stå og se på. Det var så utspekulert bestialsk.

Ondskap satt i system

En dag marsjerer 12 friske unge franskmenn ut av porten og opp til sandtaket ca. 200 m utenfor leirporten. Vi hører skuddene. Etter en stund bæres 12 bårer inn med døde kropper. De bæres ned til badet og krematoriet hvor de blir kledd av. Sammen med et par andre ble jeg satt til å sortere tøyet som var gjennomhullet, blodig og ennå litt varmt.

Gasskammeret i Natzweiler

Den største fornedrelsen var ikke de som ble hengt eller skutt, men de som utførte ugjerningen – for de fornedret seg selv. Vi pratet ofte om dette: Vi må aldri bli som dem. Vi må ha høyere idealer, og vi begynte å tenke i andre baner.
En dag ble det utført gassforsøk på sigøynere. Det var en ny type gass som skulle utprøves. En av dem var for øvrig blitt en god venn av oss.

Han hadde astma og var den første som stupte inne i gasskammeret, med ansiktet mot gulvet. Kanskje var det en liten luftlomme under de andre, eller en liten sprekk i gulvet som sørget for frisk luft. Hvordan han overlevde kunne han ikke forklare, men det ble bare en kort utsettelse. Han ble gasset i hjel noen uker senere

En dag var det forbudt å være ute, men gjennom vinduene så vi 4 kvinner komme gående nedover leirgata. Vakre kvinner i sivilt tøy. Alle var engelske statsborgere som jobbet for SOE (Special Operations Executives). De ble ført rett i bunkeren – fengselet. Siden hørte vi at de ble hentet en etter en og fikk en sprøyte fenol. De døde momentant. Den siste damen forsto hva som skjedde, og sloss for livet. Ryktet fortalte at hun kloret opp en SS-mann som deretter slengte henne rett inn i krematorieovnen. Jeg har vanskelig for å tro at nettopp dette er sant, men dagen etter så vi en av SS-mennene med kloremerker i ansiktet.

Hørte radiosendinger

Vi fikk forresten høre om de alliertes invasjon i Normandie samme dagen som det skjedde. På Unterkunftkammeret (Forsyningsdepotet) sto det en radio. Den sto åpent framme. Der sto jeg en dag sammen med kapoen, en tysk politisk fange, og hørte nyheter på tysk fra London. Mens vi sto det kom en SS-mann inn. Han ble stående sammen med oss. Dette var ikke en av den vanlige sorten, men en som var hentet inn som reserve. Det underlige var at han ikke gjorde meg noen ting. Dagen etter kom han, og ba oss ikke å si noe om at vi hadde lyttet på London. Det var like farlig for ham som for meg.

I slutten av august svirrer ryktene. Kanontordenen kommer nærmere og nærmere for hver dag som går, og store armadaer av fly er stadig i luften over oss. Det ene øyeblikket skal leiren forsvares, i neste øyeblikk skal vi på transport. Det blir det siste

Mandag 4 september blir vi ropt ut på appell. Vi skal på transport. Avreisetidspunkt er satt til kl 01.00 - 5. september.
Jeg er sammen med Kristian Ottosen. Det regner og vinden pisker i mot oss. Fra krematoriepipene står flammene høyt til værs. Det arbeides på spreng der. Natten før henrettet de franskmenn, nå var det nye medfanger som blir hengt. Bunkeren skal tømmes. Det hele er som bilde på helvete. Krematoriesjefen jobber som besatt.
Vi begynte marsjen, men kom ikke mer enn ut av porten før vi ble kalt tilbake. Vognene var på plass på stasjonen, men de hadde ikke noe lokomotiv til å trekke dem med. I grålysningen fikk vi ny beskjed. Ledsaget av SS-soldater med hunder ble vi jaget framover. Tre timer tok marsjen. Da vi marsjerte inn i byen fikk innbyggerne se hva tyskerne hadde gjemt der oppe i fjellet – en fillehaug av menn, barn og gamle, syke og fullstendig utsultede.
Jeg er heldig og kommer sammen med Kristian.

Dachau

40 mann og 8 hester sto det på vogna – vi var 65 mann og to vakter. De var av Hitlers aller siste reserver, eldre menn. I grålysningen kommer neste dag kommer vi fram til Dachau – Hitlers første konsentrasjonsleir. Nå blir vi innregistrert her – 2000 utslitte fanger. Vi norske prøver å holde sammen, vil ikke komme bort fra hverandre.

En ny leir og et nytt fangenummer. Denne gang 99868. En franskmann får nummer 100 000. Slike ting feires ikke her. Nakne, med støvler på beina og et tau rundt livet står vi der – 2000 menn. Disse radmagre sultne menn ga liksom SS en slags grunn – ut fra deres vanvittige ideologi – til å bruke alle slags nedsettende ord om oss, til å herje og slå. Blant disse hadde jeg min familie. Min egentlige familie ventet jeg ikke å få se mer.
Nok en gang var det bading med avlusing, og utdeling av nytt tøy. Da vi endelig kommer på brakka må vi registreres på nytt, og det tar tid. Endelig får vi suppe og poteter, og kan etter hvert krype ned i de papirposene vi har fått som sengetøy.
Kristian og jeg har hver vår skje, men bare en suppebolle. Vi tar en skje annenhver gang. En oppe i bollen, og en nede i bunnen hvor det tykke ligger – hvis det er noe.  Underveis sier jeg: Nå skulle jeg ønske noen ga meg noe mat. Vi spiser annenhver gang – øverst i bollen, nederst i bollen.
Plutselig slutter Kristian å spise.
- Det er din tur, Kristian.
- Spis det du Helge, jeg orker ikke mer.
- Jeg tenkte ikke den gangen, men i ettertid dukket det opp. Det gjør meg vondt å tenke på. Du ble vel ikke mer sulten, og jeg ble heller ikke mer mett. Men du – Kristian – gjorde det du hadde lovet Walter Schönewetter i Sachsenhausen: Å ta deg av meg, hvis du traff meg. Du traff meg, og du tok deg av meg. Du ga det du hadde for lite av selv.

Nok en leir - Ottobrunn

Lørdag 9. september er det opprop og 400 mann skal videresendes – derav 75 nordmenn Kl. 17.00 får vi marsjordre. Vi får beskjed om at vi skal bare ha en reise på tre timer, da toget setter seg i bevegelse. Det tok 17 timer før vi ankom Ottobrunn. Her var det ikke SS som hadde ansvaret, men Wehrmacht (Hæren). Maten og behandlingen har vi ikke opplevd maken til. Det virket nesten som en menneskelig leir.
I omegnen rundt oss foregår et eller annet viktig – vi forstår det på grunn av aktiviteten i lufta. Det er heller ikke så lenge vi får være i denne leiren før vi blir sendt videre.
20. september, på kvelden tar vi avskjed. 400 mann, hvorav 61 nordmenn drar videre, mens fjorten nordmenn blir tilbake i leiren. Etter 2 døgns reise er vi framme. Denne gang i en i en leir, totalt blottet for menneskelighet.

Dautmergen

Dautmergen består av telt plassert i gjørma, fire staller, og elektrisk gjerde. Vi vasset i gjørme omtrent til anklene. Det var natt da vi ankom og vi fikk slengt oss ned i halmen. Støvlene til kameraten min ble stjålet i løpet av natta. Han måtte gå barbeint i gjørma. Han var oppfinnsom og fikk laget seg noen slags støvler av tjærepapp.
Her skulle vi da være under vinteren. Vi var ikke bare utmagrede og utslitt, men vi var også svært dårlig kledd. Jeg tar ikke for sterkt i når jeg sier at det var nok her jeg mistet mye av livsmotet.

Heldigvis  tok de andre fangene seg av meg og de hjalp meg så godt de kunne. Det var Kristian Ottesen,  Trygve Brattli,  Egil Reksten og Jottit Johan J. Christiansen. Jeg lå alltid i midten. Trygve er strategen, mens Jottit er humørsprederen, Kristian er diplomaten og Reken er teknikeren, og jeg – jeg følger bare tryggheten og omsorgen fra de andre.

Etter hvert ble vi flyttet inn i noen staller fra første verdenskrig. I hvert spilltau ble det slått opp hyller. Der sov vi – fem mann på bare plankene, med to ulltepper over oss. Den første morgenen våknet vi med snø opp til knærne.  En dag vi kommer tilbake fra barbeidskommandoen (grøftegraving) finner vi halm på plankene. Da sier Jotti: ”Her ligger vi som roser på strå. Siden kalte vi oss bare rosene. Til 80 årsdagen min fikk jeg sendende 5 håndmalte roser fra venner i ”Initiative Gedenkstätte Eckerwald”. Disse er overlevert Natzweilergruppa ved Kristian Ottosen.

To gamle

Vi havnet etter hvert i transportgjengen. På vei til og fra arbeidet går vi forbi et lite småbruk, drevet av et gammelt ektepar. De var de første sivile vi så. Med sorg ser de på oss fillete og  utslitte slavearbeidere Samme synet hver dag. Disse to ser noe mer – de ser medmennesker og føler at det er noe galt.

En dag ligger det kålrot strødd langs veikanten. For oss!? Vi plukker det opp og spiser. Dette observerer de to gamle, og de vil gjøre noe mer for oss. Neste dag kommer de med oksene foran vogna med kålrot, og med hånden gjør de tegn til at vi skal forsyne oss. Vi styrter til og tar for oss av kålroten. Endelig kan vi spise oss mette.
Det blir et brått sceneskifte. SS-soldatene kaster seg over oss, river fra oss kålen, og brøler at vi skal stille oss opp foran krusifikset som sto i veikanten. Nå blir vi ettertrykkelig  banket opp. De to eldre barmhjertige ”samaritanene” må hjelpeløse se og høre på SS som skriker og denger løs på oss. Jeg ser de to gamle gråter.
Da vi neste dag passerer den lille gården deres ser vi at alle dyrene deres ligger drept på bunnen i det nedbrente fjøset. Hos oss ble de to et symbol på at det fantes et annet Tyskland:
To gamle viser sin nestekjærlighet
To gamle får sin straff av SS.
To gamle vil jeg takke.
To gamle i tankene mine
To gamle som viser at det var et annet Tyskland
To gamle som gir meg grunn til å tilgi.

Et umenneskelig slit i gjørma

Det var fryktelige og umenneskelige forhold i Dautmergen. Det var ikke bare SS-soldatenes brutale framferd, men også de hygieniske forholdene. Det fantes ikke vann, dassen var en planke, lagt over ei grøft, det krydde med lus og utøy, og vi gikk hele tiden våte til skinnet. Tøyet kan vi ikke henge opp til tørk for da blir det stjålet, så vi må tørke det på kroppen.

En søndag får vi beskjed om at det er kommet 30 pakker til de 59 norske fangene. Vi gleder oss over at endelig har vi fått tilsendt mat og andre fornødenheter. Det blir en pakke på fem mann. Resten tar leirledelsen, med støvler, mat og det hele. Det er fryktelig bittert for noen av oss går fortsatt barbeint i søla.

En dag forsvinner kameratene mine. Vi var bare ti nordmenn igjen – bare to oppegående. Jeg slet med et sår som ikke grodde, men ble likevel sendt ut på kommando. Når jeg kommer er Kristian og de andre borte. Det var en fryktelig oppdagelse for meg. Selv om jeg fortsatt var sammen med ti andre nordmenn, følte jeg meg helt utslått og hjelpeløs. Selve tryggheten var borte. Ikke misforstå, vi hadde selvsagt omsorg for hverandre vi norske som var igjen i leiren, og vi hjalp hverandre så godt vi kunne.

Det ble en hard vinter med temperaturer ned mot 20 kuldegrader. Nå begynner muselmann-tendensene å gjøre seg gjeldende, og døden gjør store innhogg. Vi kjemper for vår verdighet som mennesker, og noen dager senere gjør vi en avtale med hverandre: Hvis du kommer hjem, hils mine fra meg! På 21 årsdagen min 6. desember 1944 blir jeg banket kraftig opp av brakkesjefen. Grunn: Han synes håret mitt var for langt.

Etter to uker er tre av kameratene mine døde, mens fire ligger syke på skåningsbrakka. Bare Julius Andersen og jeg er oppegående og på arbeidskommando. Det er min tredje julaften i fangenskap
Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå inn på skånebrakka julaften og framsi juleevangeliet for kameratene mine. Der oppdager jeg at de er døende og jeg får ingen kontakt med dem. I det øyeblikket er det som om alt raser sammen for meg og jeg styrter ut, hatefull og rasende på Gud og mennesker. Ser du da ikke Gud – hva som skjer med oss. Ser du ikke sønnen ved farens lik? Ser du faren ved sønnens lik? Så blir det stille inni meg.

Jeg husker det var laget plankefortau for at ikke SS skulle få søle på beina. Borte i gjørma på appellplassen står et juletre plantet i søla. Alt er stille. Bare sukk og stønn og gråt fra menn og barn. Julen er så naken. Da er det som det slår ned i meg. Helge – du må ikke dø med hat i hjertet. I det samme øyeblikket er det som om julens evangelium begynner å tone inne i meg og fyller meg med varme. Jeg blir stille. Det er som om jeg aner tonene fra himmelen. ”Eder er i dag en Frelser født.” Dette ble et vendepunkt for meg, og en seier. Jeg kjenner meg fri, selv om jeg er fange, men den friheten jeg nå føler er det likevel ingen som kan ta fra meg. Jeg føler at jeg i dette øyeblikket får hjelp til å leve, til å dø – verdig som menneske, uten hat eller hevntanker.

Gibt’s einige Norweger hier?

På nyåret blir jeg kalt til skriverstua og sammen med nål og tråd får jeg et nytt fangenummer – 36559 er det nye nummeret i det nye Natzweiler som Dautmergen var blitt erstatning for.
Nå er vi bare tre nordmenn igjen. Kjell og Petter ligger på sykestua og Julius er død. Midt oppe i alt det vonde skjer det noe gledelig – vi får pakker. Ettersendt fra Dachau av noen som tydeligvis vet om oss som skulle forsvinne i natt og tåke. Det blir festmåltid av havregryn og melkepulver, og ei flaske tran. Det var også sigaretter med, og for disse kjøper vi ulltepper. Vi sliter oss gjennom vinteren. Forstår vel egentlig ikke selv hvordan vi har klart å overleve så langt.
7. mars 1945 hører jeg plutselig en stemme: Gibt’s einige Norweger Hier? Er det noen norske her. Jeg var veldig syk på dette tidspunkte,t men var heldigvis våken da polakken kom og spurte. Jeg kom meg opp så fort jeg kunne og meldte meg for Lagerschreiber.
- Gjør deg klar! Alle nordmenn skal på transport i kveld.
Han visste ikke hvor, men jeg får nytt stripete fangetøy. Det blir ikke noe av transporten og vi må vente enda noen dager. Den 21. mars kommer beskjeden: Gjør deg klar så fort du kan og si fra til kameratene dine.
Nå skal jeg endelig forlate dette stedet.
Vi blir kjørt av gårde i kommandantens bil. Vi vet ikke hvor vi blir kjørt hen, men da vi stopper og går ut, hører vi en vennlig røst si: Välkomna!” Omsider kan vi gå om bord i de Hvite Bussene, selv om vi fortsatt står under SS-kommando. Det var et stort øyeblikk for meg og jeg gråter fortsatt den dag i dag når jeg tenker på det, sier Helge og lar minnene strømme på noen minutter.

Reddet av Hvite Busser

Via Dachau kommer vi til Neuengamme den 23. mars. Igjen er det et nytt fangenummer – 78817. Nå treffer vi igjen flere fangekamerater fra Sachsenhausen. Det er gildt, men det er også preget av vemod, for det er flere som er borte.
To dager etter ankomst ramler jeg sammen, og blir båret inn på epidemiavdelingen. Jeg har fått tyfus og feberen er oppe i 40.9. Så skulle jeg altså komme hit, men ikke hjem?
En slektning hjelper meg. Han var student og hadde sittet sammen med flere legestudenter, og de hjalp meg. Det er ikke stort jeg husker.
Det jeg husker er at jeg måtte slå lens. I feberfantasiene befinner jeg meg på et tog, og står på plattformen bak den siste vogna. Lar det stå til, men kommer til meg selv av et brøl fra en annen fange – jeg har slått lens i hodet på ham.
Så er alt svart for meg.
Når jeg våkner er alt stille, og jeg vet ikke verken dag, tid eller sted. Noen forteller meg at vi er i Padborg, sør i Danmark. Vi ligger i en brakke og har hver vår seng. Den 12. april – tror jeg – blir jeg båret om bord i toget og får en seng med rent laken. Når vi stopper i Aabenraa, Kolding og Fredericia kommer folk og hilser på oss, gir oss blomster og mat. Det var så uvant å møte slik vennlighet. Vi får rede på at Gestapo skal sjekke toget før vi kjører om bord i fergen som skal bringe oss til Sverige. Straks kommer det opp en vond tanke. Hva om vi blir stoppet. En NN-fange var ikke verd ei sur sild. Så sovner jeg og merker ikke noe før jeg slår øynene opp i Sverige, når de bærer meg og de andre syke ut av togvognene og inn i et rom der sykesøstre er klare til å gi oss hjelp. De gjør alt for oss, og for første gang på månedsvis kan jeg legge meg trygt. Åtte dager senere klarer jeg å stå på beina igjen, og nå er jeg under kontroll av skandinaviske leger og helsepersonell.
Etter oppholdet på Epidemilasarettet går turen videre til Ramlösa Brunn, hvor vi kles opp fra topp til tå, og den 8. mai kommer den meldingen vi alle har ventet på: Det er fred også i Norge!
Jeg får sendt et telegram til de hjemme: ”Jeg lever! Helge”. Det var det første livstegnet de fikk fra meg på to år, men de hadde allerede fått beskjed via Røde Kors at jeg hadde overlevd.

Ikke hat – du ødelegger bare deg selv!

Far hadde gitt opp håpet å få meg hjem i live, men mor trodde fortsatt på et gjensyn med meg, og sendte far ned på Røde Kors. Der fikk han beskjed om at jeg hadde overlevd og var på vei hjem.
Den 25. mai kom vi til Østbanen. Det var så overveldende og tjukt av folk. Jeg kjenner to hender som legger seg rundt halsen min. Det var min eldste søster Gurid – hun var med i hjemmestyrkene.
Det var merkelig å gå som en fri mann i Oslos gater, og få komme hjem til forstanderboligen igjen. Der hadde sykepleierne rene uniformer og dannet espalier på veien opp til huset. Senere på dagen kom jenta jeg ble forelsket i som 16-åring. Den tetteste kontakten vi hadde i tiden før jeg ble arrestert var at vi holdt i samme blyant. Det første kysset fikk vi i en heis i København på vei til hennes søster og svoger. Jeg hadde vært i Danmark på rekreasjon og var på vei hjem. Det var den 10. desember i 1945.
Nå var ringen sluttet. Ett tusen, ett hundre og femten dager tok det. Det var en lang og smertefull vei, som hadde gitt meg dype sår i sjelen. Fortsatt den dag i dag kan jeg våkne i mareritt. Det jeg har opplevd i disse årene vil for alltid sitte i minnet mitt.

Du er med som tidsvitne for Aktive Fredsreiser, hva er ditt budskap til de unge?
- Ikke hat! Du ødelegger bare deg selv. Jeg er veldig opptatt av at vi skal kunne gi til dem som sulter. Vi må jobbe målbevisst for fred og rettferdighet.
Jeg har en spesiell bakgrunn for å si dette, fordi jeg vet hva sult er. Når det omtrent kjennes ut som om du har ormer i magen. Jeg har kjent når døden banket på, og jeg hadde fred med både Gud og mennesker. Da kunne jeg sovnet stille inn. Den døden vil jeg dø. Da har jeg ikke noen angst for døden.
Tiden er ikke kommet enda. Det finnes fortsatt mange gamle spøkelser, og nazismen er ikke død, og derfor vil jeg bruke den tiden jeg har igjen til å fortelle de unge hva nazisme er – det er menneskeforakt, sier Helge til slutt.

Kilder:

Samtaler med Helge Norseth
Ottosen, Kristian: ”Nordmenn i fangenskap 1940-1945” – Universitetsforlaget
Baugher, Gen – scrapbookpages.com (Bilder og informasjon)
Lofoten Krigsminnemuseum, Svolvær – www.lofotenkrigmus.no
Hakwaag, William (Bilder og informasjon)
Norseth, Helge: ”Fange og fri” – Lunde Forlag
Gedänkstätte und Museum Sachsenhausen
kz-gedenkstaette-neuengamme
jewishgen.org
NorgesLexi.com
KZ_Sachsenhausen
Scrapbookpages