Edit Notowicz

Overskrift

Av Oddvar Schjølberg

Edith er født i Ungarn, nærmere bestemt i en liten bygd ute på landsbygda. Her trådte hun sine barnesko i trygge omgivelser, sammen med hester og dyr, og hun lærte seg tidlig å bli glad i naturen.

Edith Notowicz tilbake ved skinnegangen I Birkenau for første gang siden hun ble sendt hit som barn for 62 år siden

Familien Notowicz var av jødisk herkomst og besto av mamma, pappa, Edith og hennes tre søsken. Like ved bodde tanter og onkler, og flere søskenbarn. Mamma og pappa var nøye på at vi barna skulle ha respekt for både mennesker og dyr, og de lærte oss tidlig at alle mennesker er like verdifulle. Samtidig lot de oss ha frihet til å ta våre egne valg. Derfor ser jeg på barndommen min som en både lærerik og lykkelig tid, forteller Edith Notowicz.

Vi møter henne da hun for første gang er tilbake igjen i Birkenau sammen med en gruppe fra Aktive Fredsreiser. Hun deler sin historie med oss:

Alt åndet av fred og harmoni, inntil det dukket opp en mann på arenaen i nabolandet Tyskland - Adolf Hitler. Nå hadde han målbevisst jobbet seg fram – fra soldat i den første verdenskrig til Tysklands nye Fører. Underveis var det ikke lagt skjul på hva han og hans nazistparti hadde for fremtidige mål. De skulle utvide Tysklands territorium, og de ville frambringe et rent arisk Europa. I dette nazistiske paradiset var det ikke reservert noen plass for mennesker av jødisk rase. De var så lavtstående som individer at flere av nazilederne omtalte dem som parasitter og kakerlakker. Skadedyr som burde utryddes fra jordens overflate.
Dessverre falt Hitlers ideologi i god jord hos mange mennesker, også i mitt hjemland Ungarn. Noe som gradvis førte til at jødenes situasjon ble forverret. I mellomkrigsårene forandret den ungarske staten seg langsomt til å bli mer og mer fascistisk, for deretter å utvikle seg til å bli antisemittisk, for så å ende opp med å gå arm i arm med nazistene.
Den første Nasjonalistiske ungdomsbevegelsen ble etablert i Ungarn allerede i 1935, og medlemmene jobbet målbevisst for å spre ut sitt giftige budskap. Tre år senere kom den første ”jødeloven” og 1939 kom den neste.
I 1938 klarte Hitler å få til en union mellom Tyskland og Østerrike, noe som var et sjokk for mange ungarere, og tiden framover ble preget av mye usikkerhet – i hvert fall i min familie, forteller Edith. Hva ville nå skje med Ungarn?

Jødeforfølgelsene intensiveres

30. januar 1939 taler Hitler i den tyske riksdagen, og nå sier han i klartekst at en krig vil føre til en tilintetgjørelse av den jødiske rasen i Europa. Redaktøren av den tyske avisen Der Stürmer” er en av Hitlers lydige lakeier, og følger opp med en rekke hatske atikler hvor det konkluderes med at jødene er Tysklands ulykke.

Samtidig flokkes folk rundt blafrende faner og tente fakler og går hyldningstog for å markere sin støtte til han som skal lede Tyskland fram til et nytt arisk verdensherredømme. Ideene griper også om seg i Ungarn, og til slutt trodde majoriteten av den ungarske befolkningen at Hitler var uovervinnelig. Ungarns eneste redning besto av at man måtte knytte tettere forbindelser til det tyske regimet. Dette ble Ungarns ulykke. Selv om forbindelsene mellom de to landene ble sterkere, var ikke dette nok for Hitler.

Han beskyldte Ungarn for unnfallenhet, og i mars 1944 kom han med et svært aggressivt utfall mot den ungarske Riksforstanderen – Miklós Horthy:
”Ungarn oppfører seg mer som en nøytral stat, enn som en av Tysklands virkelige venner!”

Søndag 19. mars skjedde det som ikke skulle skje mellom to land som er allierte – tyske soldater marsjerte inn i Ungarn, og landets regjering ble plassert på sidelinjen - fratatt sin makt og myndighet.
Dermed var det fritt fram for nazistenes, og nå gikk startskuddet for utryddelsen av oss jøder, forteller Edith.
I løpet av kort tid ble det innført en rekke påbud og forordninger som gjaldt oss jøder. Det som er ekstra tragisk er at disse ble innført av representanter for datidens ledende kulturnasjon i Europa. Det var ikke uskolerte barbarer fra verdens utkant, men høyt utdannede folk som systematisk klekket ut nye forordninger som hele tiden gjorde vår situasjon verre og verre. Inntil det kulminerte med jødedeportasjonene til utryddelsesleirene.

Allerede den 6. april ble det gitt ordre om at jøder over hele Ungarn skulle bære den gule jødestjernen, og påbudet gjaldt for alle personer over seks år.
Det å måtte gå med en slik gul stjerne på brystet var jo det samme som å vandre rundt som en levende reklameplakat. Ved bare å bære en enkel gul stjerne fortalte du alle og enhver at her kom en fra den utstøtte rasen.

Etterpå kom de nye raselovene i tur og orden. Vi ble nektet adgang til å reise med offentlige transportmidler, vi fikk ikke lov til å oppholde oss i parker og offentlige plasser, og alle bedrifter og butikker som hadde jødiske eiere ble konfiskert. Jødene fikk heller ikke rasjoneringskort for matvarer og lignende.

Til å begynne med hadde nok vi en fordel fordi vi bodde ute på landsbygda, og på en måte var vi selvforsørget med mat. Dette skulle ikke vare så lenge. Det var mange som var fiendtlig innstilt til oss, og tidlig en morgen banket det på døra. Da pappa åpnet ble han møtt av barske politifolk som forkynte:
”Dere har en time til å pakke ned det aller nødvendigste - dere skal på transport!”

Togreise mot det ukjente

Dette kom som et sjokk på oss. Vi hadde jo hørt rykter om at jødene ble sendt til Tyskland, men vi visste lite hva som skjedde med dem, fordi ingen av dem kom tilbake og kunne fortelle noe om hva som hadde skjedd. Nå var det altså vår tur.
Hva skulle vi pakke ned? Mamma kom i en vanskelig situasjon. Hun prøvde å pakke ned noen klær til oss, og litt mat og husgeråd. Vi ante ikke om vi ville komme tilbake til huset vårt igjen, og det var med sorg vi måtte forlate eiendelene våre.
I første omgang ble vi ført til en skog hvor vi oppholdt oss i 14 dager. Det var heldigvis sommervarme, og vi greide oss forholdsvis greit selv om vi måtte overnatte under åpen himmel.

En dag fikk vi beskjed om at vi skulle sendes videre, og vi ble i første omgang fraktet til nærmeste jernbanestasjon. Her ble vi sammen med en annen gruppe jøder jaget ombord i godsvogner. Jeg kan aldri glemme den følelsen av hjelpeløshet som seg inn over oss da dørene ble slått igjen med et brak. Vi var plutselig overlatt til en uviss skjebne, og det var nok mange av de som var i den samme vogna som gjorde seg opp sine tanker da toget startet med et rykk – reisen mot Auschwitz hadde startet. Det visste vi ikke der og da.

Det ble en togreise jeg aldri vil glemme. Vi var ombord i toget i flere dager, uten mulighet til å komme ut, og vi fikk heller ikke vann eller mat. Det var forferdelig varmt inne i vogna, og etter hvert ble det veldig dårlig luft. Vi var jo mange mennesker som var stuet sammen, og det eneste man hadde som toalett var en liten bøtte borte i en krok. Den ble ganske fort så full at innholdet rant over og ned på gulvet. Det gjorde jo ikke saken noe bedre. Folk ble kvalme av lukta, og dermed var det flere som kastet opp. Alt dette tråkket vi rundt i. Mamma og pappa forsøkte å trøste oss minste så godt de kunne, men vi var alle sammen overlatt til en uviss skjebne. Derfor klarte de voksne heller ikke å skjule sin uro overfor oss barna.

La Paloma

Jeg vet ikke hvor mange timer eller dager reisen tok, men endelig sakket toget farten, det skrek i bremsene, og toget stoppet med et rykk. Vi var ankommet Auschwitz.
I neste øyeblikk ble dørene slått opp og synet som møtte oss er for alltid risset inn. Utenfor toget vrimlet det av soldater med geværer og flere schæferhunder. Noen av soldatene brølte at vi skulle komme oss ut av vognene. Når de ikke synes det gikk raskt nok dyttet og slo de rundt seg med geværene sine. Det ble et kaos uten like hvor forskremte jøder prøvde å innordne seg som best de kunne. Det var ikke så enkelt for vi må jo huske på at vi hadde en ekstremt slitsom togtur bak oss, og de aller fleste var i en dårlig forfatning.

En gruppe med ungarske jøder som ankommer Birkenau

Midt oppe i alt dette hørte jeg den kjente melodien La Paloma. De smektende rytmene passet slett ikke inn i det helvetet vi var kommet til. Musikken var kanskje et planlagt forsøk på å ufarliggjøre ankomsten. For meg ble det hele en redselsfull opplevelse. I alt virvaret kom jeg bort fra foreldrene og søsknene mine. Jeg klarte ikke å finne dem igjen. Soldatene brølte på et språk som jeg ikke forsto noe av. Jeg så at soldatene samlet kvinner og barn på den ene siden og menn på den andre, men jeg klarte ikke å finne igjen familien min.

Dermed ble jeg rett og slett bare dyttet inn i en gruppe med andre barn. Det var en forferdelig opplevelse. Plutselig var tryggheten min borte, og jeg var omgitt av glefsende hunder og brølende soldater, mens kolonnene med menn og kvinner forsvant hver sin vei. Det var siste dagen jeg hadde fått være sammen med mamma, pappa og de andre søsknene mine. Om de gikk rett i gasskammeret, eller ble brukt som slavearbeidere en kort tid vet jeg ikke. Avskjeden var endelig.
La Paloma er en nydelig melodi, men for meg så bringer den, som du sikkert skjønner fram svært mørke og dystre minner. Minner om utslettelse.

Jeg havnet i barnebrakka

Det var også noen flere barn som ble stående igjen, og sammen med dem ble jeg geleidet til et annet område i leiren. Her ble vi plassert i ei egen brakke. Vi måtte ta av oss våre egne klær før vi ble ”desinfisert” og snauklipt. Det er en utrolig forandring som skjer når man i det ene øyeblikket har forholdsvis langt sort hår, og i neste øyeblikk er du totalt bar på hodet. Det var akkurat det samme som skjedde med de andre barna. Det var både mannlige og kvinnelige voktere som dirigerte oss. I likhet med de andre barna forsøkte også jeg å spørre om noen hadde sett mamma og pappa, men du har lite å stille opp med når du ikke kan samme språk som vokterne, og de svarte oss på tysk.
Det var ikke stort vi fikk av mat det første døgnet, men vi ble henvist til å ligge i noen ”båser”. Her måtte vi ligge rett ned på noen planker, uten noen form for madrasser eller tepper til å ha over oss.

I barnebrakka lå det 10 - 12 barn i hver bås

Vi lå 10-12 barn i hver bås. Vi var livredde for hva som skulle skje med oss, og vi hadde ingen voksne å snakke med. De andre barna hadde vært med i den samme transporten fra Ungarn, så vi snakket samme språk. Heldigvis havnet jeg i samme bås som en jente på min egen alder, og vi ble fort gode venner, og forsøkte å holde sammen. Jeg gikk hele tiden og drømte om at mamma og pappa skulle komme tilbake igjen. Så skulle vi reise hjem til huset vårt i Ungarn, mamma skulle tilberede god mat og vi skulle for alltid ha det hyggelig sammen.

Vi skulle gå på besøk til de andre i familien, slik vi pleide å gjøre. Det var bare en drøm. Mamma og pappa var borte – for alltid. De kom aldri for å hente oss, og etter hvert begynte vi å avfinne oss med situasjonen. Etter hvert var det noen voksne fanger som skulle passe på oss.
Jeg fikk en god venninne i brakka, og vi delte samme køye. Vi kunne ligge lenge og prate om hva vi skulle gjøre når vi slapp ut fra leiren. Vi hadde mange planer, ikke minst skulle vi ut og ri på hest. Nå var nok disse samtalene en god terapi for oss, for dermed holdt vi motet oppe, og hadde noe å se fram imot. Vi trodde at vi ganske snart skulle vekk fra dette fæle stedet, men der tok vi feil.

Mengeles ”forsøkskanin”

Josef Mengele

I leiren var også den beryktede legen Josef Mengele. Han fikk jeg ganske snart stifte nærmere bekjentskap med. Han brukte jo barn i sine medisinske eksperiment, og han var ofte tilstede på perrongen når transportene ankom. Da var han gjerne på utkikk etter barn han kunne bruke i sine avskyelige eksperiment. Jeg var et av disse barna.
Mengele var en kunnskapsrik mann, og han hadde sin medisinske utdannelse fra et anerkjent universitet. At en slik velutdannet mann skulle utvikle seg til å bli et slikt monster er vanskelig å forstå. I leiren hadde han ubegrenset tilgang til ”forskningsmateriale”, og han tillot seg alt når det gjaldt eksperimenter innen rasehygienens område. Nettopp dette området var jo naziregimets hjertebarn, og derfor var det heller ingen som motsatte seg hans forsøksvirksomhet.

Han hadde en spesiell forkjærlighet for tvillinger, men jeg vil ikke gå i noen detaljer her. Det blir for grusomt for meg. Han var også svært opptatt av å finne fram til rasjonelle metoder for sterilisering, og dermed hindre den jødiske rase å formere seg. I leiren hadde han mer enn nok av forsøkspersoner, og jeg er av dem som ble brukt i hans steriliseringsforsøk på jødejenter. Det var ikke snakk om noen bedøvelse. Smertene sitter i meg ennå, og i mørke nattetimer er jeg iblant ”tilbake” i forsøksrommet i leiren.
Et velsmurt propagandaapparat sørget for å ufarliggjøre slike eksperimenter – man ønsket jo bare å foredle fram en ren arisk rase. Leger og professorer dro rundt og dosserte sine meninger om hvor viktig det var å beholde den tyske nasjonen fri for innslag av det nazistene mente var laverestående menneskeraser.

Jeg har alltid stilt meg spørsmålet: Hva var det som var drivkraften bak deres intense forsøk på å utrydde andre mennesker? Når en sterk leder i en kulturnasjon som Tyskland sier drep, ja så dreper hans medløpere igjen og igjen uten å stille spørsmål. Det er ikke til å tro hvor grusomme vi mennesker kan være mot hverandre i en gitt sitasjon. Det tas ikke hensyn til om det er syke og gamle som drepes, eller om det er unge friske menn, kvinner og små barn som nådeløst sendes til utslettelse i gasskammeret.

Jeg trodde krematoriet var en fabrikk

Den første tiden i leiren var det jo heldigvis varmt, men utover høsten og vinteren kom også kulden. Vi hadde dårlige klær og frøs mye.
Vi så også de som ikke orket mer, og som gjorde en slutt på det hele ved å kaste seg mot det elektriske gjerdet. Det gjorde et grusomt inntrykk på oss barna, for vaktene lot de døde henge på gjerdet for å sette skrekk i oss.

Barn frigis fra barnebraka i Birkenau da russerne inntok leiren

I likhet med de voksne i leiren måtte også vi barna telles opp hver morgen og hver kveld. Da måtte vi stille opp utenfor brakka. De som hadde ansvaret for opptellingen var ikke spesielt begeistret for jødebarna, og de saboterte så godt de kunne med jevne mellomrom. Da brukte de lang tid på å telle opp, mens vi sto og hutret og frøs. Jeg vet ikke om de manglet noen, eller om de bare lot som om det var noen for lite. I alle fall begynte de på nytt gang etter gang. En kan jo sette et stort spørsmålstegn ved disse menneskene.

I leiren gjorde de hva de kunne for å plage oss, og deretter gikk de hjem og var sammen med sin familie og lekte med sine egne barn. Hvordan kunne de bli slike programmerte roboter?

Lukta i leiren er også noe som for alltid har festet seg i minnet mitt. Krematorieovnene var hele tiden i drift, og røyken og lukta fra pipene la seg som et dekke over leirområdet når vinden kom fra den ene siden. Det var forferdelig.
Selv om vi barna ikke den gang forsto at det var brent menneskekjøtt vi kjente lukta av, så forbandt vi krematoriet med noe vondt og skremmende – ikke minst når vi så hvordan flammene enkelte ganger sto høyt til værs fra pipene.
Jeg skjønte at det var noe vondt som foregikk borte ved krematoriet. Det var så mange mennesker som gikk i den retningen – store kolonner, men vi så dem aldri siden. Jeg trodde det var noen store fabrikker som lå der borte. Da noen fortalte meg hva som foregikk der nektet jeg simpelthen å tro det. I min lille verden kunne det ikke finnes så slemme mennesker, men det var jo sant!

Ble helselått på jobben

At vi ikke ble utslettet hadde sin årsak i at nazistene trengte arbeidskraft. Også vi barna kunne brukes. Derfor ble jeg satt til å arbeide i en fabrikk, som lå litt utenfor selve leiren. Vi måtte marsjere ut av leiren hver morgen, og etter å ha jobbet i 12 timer på fabrikken marsjerte vi tilbake igjen. Matrasjonene våre var på et minimum, og jeg ble mer og mer tappet for krefter.
En dag sovnet jeg av utmattelse mens jeg var på jobb. Dette oppdaget en av vaktene som øyeblikkelig kastet seg over meg.
I løpet av sekunder ble jeg lys våken, og jeg fikk så mye juling som jeg aldri har fått – verken før eller siden. At et voksent menneske kan banke opp et forsvarsløst barn så grundig er helt uforståelig, men det forteller om hvilke destruktive krefter som har fått bosette seg i vedkommendes sjeleliv, når forholdene legges til rette for det. Selv om jeg nå nesten var slått helseløs var det bare å fortsette med jobbingen. Her ble ingen skånet – verken barn eller voksne.
Utover høsten opplevde vi oftere og oftere at store bombefly kom i formasjoner over leiren. De fortsatte litt lenger inn i landet og slapp sin bombelast over nazistenes fabrikkanlegg. Etter som tiden gikk kom de nærmere og nærmere Auschwitz. De voksne som hadde ansvaret for oss barna snakket lavt seg i mellom, men vi barna oppfattet såpass mye at vi skjønte at Hitler var i ferd med å tape krigen.

Spiste rå fisk

En dag kom beskjeden om at vi skulle evakueres fra leiren. Russerne var på full marsj mot Auschwitz og de kunne komme når som helst.
Jeg kan ikke huske den nøyaktige ruten vi fulgte, men jeg har en spesiell opplevelse som for alltid har risset seg fast i meg. Det var vinter og kaldt, og vi var dårlig kledd.
Vi var like i nærheten av et fabrikkanlegg, og plutselig hørte vi en kraftig dur som nærmet seg, og vi fikk beskjed om å stoppe øyeblikkelig. I neste øyeblikk kom flyene som en hissig bisverm og begynte å slippe ut sin dødbringende last over fabrikkområdet.
De tyske vaktene forsvant for å prøve å komme seg i sikkerhet, mens vi fangene ble stående igjen.
Det er forunderlig – men da bombeangrepene kom var jeg egentlig ikke redd. Sammen med venninnen min løp jeg rundt og telte bombene – hvor mange som falt. Like ved fabrikken fløt en elv, og noen av bombene eksploderte ute i elven. Dermed fløt det opp med død fisk. Dette var mat. Så fikk det ikke hjelpe om det eksploderte noen bomber i nærheten. Både venninnen min og jeg benyttet sjansen, vasset ut i det iskalde vannet sammen med noen av de andre fangene og plukket opp de fiskene vi fikk tak i. Vi var så skrubbsultne at vi spiste fiskene rå, med både skinn og bein.

Vår evakueringsrute endte til slutt i en annen leir – Theresienstadt i Tsjekkoslovakia. Da vi ankom var det veldig kaotisk i leiren. Det var kommet en rekke fangetransporter østfra – i alt 13454 nye fanger som skulle innkvarteres. Noen av fangene var syke av tyfus, og dermed var smitten et faktum. De hygieniske forholdene var på et bunnivå, og det florerte med skitt og møkk over alt.

Min beste venninne døde ved siden av meg

Heldigvis kom jeg også her på samme brakke som venninnen min. Hun var noen år eldre enn meg, og kom fra en større by. Vi hadde fortalt hverandre om stedene vi kom fra, og vi fortsatte med å planlegge framtiden. Denne kvelden pratet vi om mat, om hvordan vi skulle kose oss med alskens deilig mat nå som krigen helt sikkert straks var slutt. Vi fortalte hverandre om hvordan vi skulle stelle maten, og servere den til alle vennene våre. Slik fortsatte vi å drømme oss vekk helt til vi sovnet.

Leirledelsen

Da jeg våknet neste morgen og begynte å prate til henne fikk jeg ikke noe svar. Jeg forsøkte å ruske litt i henne for at hun skulle våkne. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at hun var kald og stiv. Jeg hadde sett så mange døde mennesker i løpet av de siste månedene at jeg straks skjønte at hun var død. I løpet av natten hadde hun sovnet stille inn – omtrent som noen blåste ut et lys. Det var en stor sorg for meg da hun ble båret ut av brakka, lagt på ei kjerre og kjørt av gårde. Jeg vet ikke hva de gjorde med henne, eller om hun er begravd noe sted. Mest sannsynlig ble hun kjørt til krematoriet og ble til aske.
Da begynte det å gå opp for meg hvor jeg var. Det var fortsatt en forsmak av helvetet. Her lå vi sultne og forfrosne. Vi hadde ikke vann til å vaske oss og det var møkk og skitt overalt.

Det var ingen vi kunne snakke med. Selv om jeg bare var et barn, så begynte jeg å innstille meg på at jeg snart ville gå samme vei som venninna mi. Nå hadde jeg mistet den vennen som sto meg nærmest. Rundt om døde fanger i hopetall, samtidig som vi hørte drønnene av kanontorden, ikke langt unna leiren.
Leirledelsen hadde på dette tidspunktet forstått at det kanskje var snakk om bare timer før russerne kom, så både SS-soldater og leirledelse forsøkte å rømme unna.
Leirkommandanten – Karl Rahm – hadde klart å få til en avtale med Røde Kors. Han skulle få lov til å forlate leiren, som en godtgjørelse fordi han ikke fulgte Hitlers ordre om å drepe alle fangene i Theresienstadt før russerne kom. Derfor slapp Rahm ut fra leiren da han overga den til Røde Kors den 3. mai. 1945. Dermed rømte soldater og leirledelse i tur og orden, og den 8. mai inntok de første russiske styrkene Theresienstadt. Krigen var slutt. Tenk om venninnen min hadde levd bare noen få dager til – da tror jeg hun hadde overlevd hun også.
Russerne startet øyeblikkelig med en redningsaksjon for å prøve å berge flest mulig av fangene, men de kjempet en fortvilet kamp mot klokka. Mange av fangene var så medtatte at de klarte ikke påkjenningene og bukket under i tur og orden.
Sammen med helsepersonell fra Praha og nabobyen Roudnice jobbet de russiske legene omtrent døgnet rundt. De klarte å stoppe tyfusepidemien, men tapstallene ble store. Flere av de som døde hadde mistet sine aller nærmeste, og dette gjorde nok også sitt til at de ikke klarte å stå imot lenger. De mistet rett og slett livsgnisten.

Hvorfor ble nettopp jeg berget?

Selv om krigen var slutt og leiren befridd gikk det ennå flere uker før vi kunne sendes videre. Det skjedde i begynnelsen av juni måned. Da fikk de første fangene slippe ut.
De tyske soldatene og vaktene som ikke hadde klart å unnslippe, ble arrestert med en gang russerne inntok leiren. Rollene ble straks byttet om. Tidligere var det oss som hadde blitt barbert på hodene, nå var det tyskerne som ble barbert med en bred stripe på hodet. Vi hadde blitt beordret av nazistene å bære den gule jødestjernen, nå sørget den Røde Arme for at de samme nazistene fikk malt et hakekors foran og bak på jakkene sine. Deretter ble de satt til tvangsjobbing i leiren, under streng bevoktning av russiske soldater.

Jeg havnet i første omgang på et barnehjem, og var en periode der mens Røde Kors forsøkte å få informasjon om hvor det var blitt av foreldrene og søsknene mine, men forgjeves. Etter noen måneder forsto jeg at jeg var den eneste som hadde overlevd. Dermed ble jeg sendt tilbake til Ungarn igjen.
Det var en sjokkerende opplevelse. Hitler og hans menn hadde røvet fra meg min barndom og ungdomstid, og når jeg nå kom hjem til Ungarn igjen ble jeg ganske raskt klar over at her var det ingen plass til meg. Jeg var rett og slett ikke velkommen, og i mitt barndomshjem var det flyttet inn nye folk – som jeg ikke kjente.
De ville ikke ha noe snakk med meg, og jaget meg regelrett av gårde. De nye eierne var såkalte kommunister, og representerte et rødt diktatur. Det ene avløste det andre. Slik var det jo mange steder i Europa i de første månedene og årene etter krigen.
For oss som var av jødisk herkomst var det ekstra problematisk, fordi det ikke var noen land som ville ha noe med oss å gjøre.
Via mange omveier kom jeg omsider til Norge, hvor jeg kunne slå meg til ro, og starte et nytt liv med blanke ark.
Selv om det nå er over seksti år siden krigen sluttet, så er det mange av oss som fortsatt bærer arrene etter dette mørke kapitelet av Europas historie.
Marerittene kom senere, og all angsten i forbindelse med dette førte til at nervene slo seg vrange. Jeg var bare et barn da jeg opplevde de verste krigsredslene, og trodde at det skulle gå over når jeg ble voksen, men de vonde minnene har forfulgt meg siden.

Selv om jeg har opplevd både nazistene og deres ugjerninger, og selv vært fange i Auschwitz-Birkenau, har jeg problemer med å forstå hvordan dette kunne skje i det opplyste Europa.
Jeg får iblant spørsmålet: ”Hvorfor ble du reddet?” Problemet er at jeg kan ikke gi noe svar, for jeg vet ikke hvorfor det var akkurat meg som ble spart. Kanskje er det slik at noen ble dømt til livet, mens andre skulle få leve? Jeg fikk leve.

Etter at jeg ble voksen har jeg reflektert over disse tingene på en helt annen måte enn da jeg var et barn. Jeg har uansett kommet fram til at Hitler ikke hadde mulighet til å utføre så mye djevelskap hvis han ikke hadde med seg hengivne medarbeidere. Derfor er det så viktig at vi gir den oppvoksende generasjon gode og positive idealer.

Vi har en plikt til å fortelle

Sterkt møte mellom skoleelever fra Tomrefjord og tidsvitnet Edith Notowicz i Auschwitz

Det var et sjokk for meg å komme tilbake til Auschwitz-Birkenau igjen. Det skjedde først høsten 2006, og det var sammen med en skoleklasse som var på tematur med Aktive Fredsreiser. Minnene ble utrolig sterke, og jeg hadde store vanskeligheter når jeg vandret rundt. Ikke minst når jeg så den store haugen med hår som var utstilt i en av montrene. Plutselig var jeg tilbake i brakka hvor de barberte håret av meg.
Det store berget av kofferter var også et syn jeg hadde problemer med å mestre.

Tankene gikk tilbake til den dagen da vi ble jaget ut av vognene og måtte legge igjen bagasjen vår på stedet. Vi ble forsikret om at vi skulle få alt igjen, men jeg så den aldri igjen. Kanskje ligger noe av det vi hadde med oss, i en eller annen utstillingsmonter på museet?

På bildet ser vi noe av bagasjen som jødene brakte med seg

Det er forstemmende når vi hører de som benekter at jødeutryddelsen har funnet sted. Ekstra ille er det når disse menneskene klarer å lure ungdom inn i dette nettet av løgner. Blir en løgn gjentatt mange nok ganger, så er det de som oppfatter det som sannhet.
Jeg har selv sittet i Auschwitz, og jeg mistet min barndom i Auschwitz. Jeg følte nazismens djevelskap på min egen kropp, og er en av dem som mot alle odds overlevde dette helvetet.

For hvert år blir det færre og færre igjen av oss som kan vitne om nazistenes ugjerninger. Hvordan blir det den dagen da den siste av oss takker av? Vil det da være fritt fram for alle benekterne?
Da jeg kom hjem til Ungarn etter krigen hadde jeg ikke et eneste fast holdepunkt i tilværelsen.
Med det utgangspunktet jeg hadde da krigen opphørte kunne jeg nesten blitt hva som helst, alt fra gatepike til alkoholiker. Det gikk heldigvis ikke slik selv om alt var et eneste stort kaos både inni meg og rundt meg. Jeg måtte selv søke å finne holdepunktet – og jeg klarte det. Jeg kaller mitt holdepunkt Gud, mens andre har funnet andre ankerfester i sine liv. Vi må respektere andres politiske og religiøse ståsteder.

Jeg har alltid ønsket å være til hjelp for andre mennesker. Mennesker som er i vanskeligheter og som trenger en hjelpende hånd. Derfor har jeg mitt eget slagord, sier Edith med et godt smil: ”Hjelp – ikke fornekt det du ser rundt deg!”
En kan vel kanskje si at det også er mitt partiprogram, for jeg er både medlem og formann i mitt eget parti. Her har jeg kun en fastspikret paragraf: ”Du skal ikke hate, eller se på forskjellene mellom ulike mennesker, men se på det som vi har felles.”
For meg spiller det ingen rolle om det er en jøde, kristen, buddhist eller muslim. Vi bør søke å finne en felles plattform og ha respekt for hverandre. Først da tror jeg vi kan begynne å bygge opp en fredelig sameksistens.
Her kommer tematurene inn som et veldig viktig element. Det at ungdom med forskjellig kulturell bakgrunn reiser på tur sammen for å få kunnskap om hva krig fører med seg av lidelse og menneskeforakt, er med på å utvide vår horisont og skape gode relasjoner – på tvers av ulike grenser.
Mitt første møte med engasjerte norske skoleelever i Auschwitz gir meg tro på framtiden, og de blir de nye tidsvitnene når vi overlevende en dag går ut av tiden.