Karsten Sigmund Pettersen

"Jeg skulle bare dele ut noen aviser...."

Av Oddvar Schjølberg 9. juni 2006

Karsten Sigmund Pettersen fra Sarpsborg var bare 17 år gammel da han ble arrestert 22. januar 1943. Fra denne dagen og 27 måneder framover fikk han stifte bekjentskap med flere av naziregimets fengsler og leirer. Fra Møllergata 19 via Grini til Sachsenhausen og Neuengamme. Karsten ble hentet av de Hvite Bussene i april 1945.

Det hadde seg slik at brødrene til moren min jobbet i Milorg. Vi hadde veldig sterke bånd i familien vår og familieforholdet mellom min mors familie og meg var helt fantastisk. Den yngste broren til moren min var bare 7 år eldre enn meg, og vi var sammen mer eller mindre bestandig.

Far var sjømann og han seilte i utenriksfart for de allierte under hele krigen. Han døde også på sjøen og ligger begravd et sted i Istanbul. Mor var mye på besøk hos foreldrene sine, og jeg var som regel med.

Da krigen kom begynte de å arbeide illegalt. Jeg var skoleelev på den tiden , men jeg synes det var helt naturlig å bli med på å motarbeide det nye regimet i landet. Det ble aktivitet med illegale aviser for meg og flere i min bekjentskapskrets – blant annet fetteren min. Han var også den første lederen av Hjemmefronten i Sarpsborg-området. På grunn av at han fikk tuberkulose så måtte han slutte med det. Flere andre av vår bekjentskapskrets reiste over til England for å kjempe mot nazistene derfra, og det hadde også jeg planer om.

Forut for dette så gikk jeg med illegale aviser og leverte disse på tre-fire forskjellige punkter, uten at jeg ante noe om hvem jeg leverte dem til. Så var det en eller annen som anga meg. Det er i hvert fall hva jeg fikk høre, men jeg har ingen garanti for at det er riktig. Da jeg fikk rede på at jeg var angitt ble jeg naturlig nok veldig engstelig, og forsøkte å stikke av sted. Det skar seg og jeg ble arrestert fredag 22. januar 1943.

Etter arrestasjonen ble jeg ført til fengselet i Fredrikstad og satt her over helgen. I løpet av disse dagene gikk jeg gjennom alt det som man måtte gå gjennom av forhør, og ulike behandlingsformer. På mandagen ble jeg transportert videre til Åkebergveien og etter en uke her, videre til Møllergata 19 hvor jeg ble holdt i litt over 14 dager. Den 17. mars var oppholdet over for min del, og jeg ble sendt til Grini fangeleir hvor jeg fikk fangenummer 6963. Allerede tre dager senere ble jeg ropt opp for transport. Nå var det Tyskland som sto for tur. Sammen med flere andre av Grini-fangene ble jeg kjørt ned til Akershus-kaia hvor det etter hvert velkjente tyske fangeskipet ”Donau” var gjort klar for en ny fangetransport.

Skulle jeg overleve måtte jeg lære meg språket

Jeg hadde hørt om konsentrasjonsleire – og jeg visste jo hva Grini var, for der hadde jeg selv vært -  men konsentrasjonsleire i den forstand som jeg møtte i Sachsenhausen hadde jeg aldri hørt om. Jeg visste jo det at man konsentrerte folk som hadde en annen politisk oppfatning enn det regjerende regime, for å dra nytte av arbeidskraften deres i krigsindustrien. Det visste jeg, og det visste alle som var mer eller mindre oppegående. Samtidig må man jo ta i betraktning at jeg bare var 17 år gammel på dette tidspunktet, og det er klart at en hel del av det jeg forteller nå, er ikledd en helt annen språkdrakt, og en helt annen filosofisk legning i forhold til hvordan jeg ville ha uttalt meg om jeg fortsatt var 17 år. Det ligger jo i sakens natur.

Etter å ha blitt transportert med tog den siste strekningen kom jeg da til Sachsenhausen og ble som de fleste nykommere stående innenfor porten i timevis – rett opp og ned. Både brølene og utskjellingen fra SS-vaktene og soldatene skulle nå bli en del av miljøet rundt meg i mange måneder framover. Jeg husker at når vi kom til Stettin så var jeg veldig forbauset over at guttunger på syv-åtte år snakket tysk - det var jeg imponert over. Jeg snakket ikke noe tysk bortsett fra det jeg hadde lært på middelskolen.

Jeg reflekterte ikke over at vi var i et fremmed land og at tysk var morsmålet deres. Det var en  ting jeg lærte veldig fort - at skulle man på ett eller annet tidspunkt overleve i en konsentrasjonsleir så var man  nødt til å lære seg språket. Det lærte jeg ganske raskt.

Omsider kom vi inn på den såkalte ”Zugangsblocken”. Hit skulle alle nykommere for å registreres, avluses, dusjes og få utlevert fangenummer og fangedrakt.

Mitt nye fangenummer ble 62921. (Karsten har fortsatt fangebrikken med nummer påtrykt) Etter at vi hadde fått alt dette i orden kunne vi omsider gå å legge oss.

Ble russisk tolk i Sacsenhausen

Dagen etter måtte vi lære å hilse: Av med luen – på med luen, av med luen - på med luen. Jeg tror det gikk en hel dag før vi klarte å gjøre dette unisont. Da dette med eksersisen var unnagjort fikk vi tildelt forskjellige arbeidsoppgaver. Var det noen som hadde trodd at vi bare skulle oppholde oss på brakka uten å gjøre nytte for oss, så hadde de i så fall tatt skammelig feil. Noe av det fangene ble satt til var ”Skoprøvergaten” som jeg tror vi gikk to eller tre uker. Sachsenhausen var en arbeidsleir, hvor fangene skulle utnyttes som slavearbeidere for nazistene. Min arbeidsoppgave var å jobbe som tolk for en ukrainsk kullbrennergjeng Jeg hadde aldri sett hvordan de brant, og laget trekull, langt mindre hadde jeg sett en ukrainer – det tviler jeg på. På grunn av at jeg tilhørte den ariske rasen, og var germaner i tysk målestokk, så ble jeg da satt til å være tolk for disse kullbrennerne. Jeg kunne jo ikke et eneste ord på russisk Nå vet jeg hva brød og sigaretter heter, men den gang var dette meg helt fjernt. Denne arbeidskommandoen holdt til på Deutsche Kraftfahrzeug-depot og jeg har vel aldri vært så kollsvart i mitt levende live, som jeg var der oppe. For det sotet noe fryktelig.
Så ble jeg da også syk – fikk lungebetennelse med høy feber, og forsøkte å komme inn på sykehuset. Det lot seg ikke gjøre. Omsider kom jeg tross alt inn, og ble innlagt på Revier II, på sal 54. Dette var en indremedisinsk avdeling hvor Sven Oftedal og Per Græssli senere fikk lov til å praktisere som leger.
Her på sykehuset, eller ”Revier” som det het i leirene, traff jeg de som jeg etter hvert ble venner med. Det var Witold Zegarski som var medisinerstudent, og broren hans som het Edward Zegarski. De var arrestert 9. april 1940 og nå tok de hånd om meg, våket over meg om natten og behandlet meg slik at jeg fortsatt er i live den dag i dag. Jeg våger å komme med den påstanden at uten deres hjelp, sammen med Kashimir Franzkowski – så hadde jeg ikke vært i live i dag.

Fikk ny jobb på grunn av håndskriften

På sykehuset hadde de journaler for alle pasientene, og de hang gjerne på senge-enden. Hver gang det var legevisitt ble journalene studert av SS-legene. Det var de som hadde ansvaret for sykehuset. Det var gjerne Hauptsturmführer dr. Heinz Heidrich Friedrich Baumkötter som foretok denne visitten, sammen med Untersturmbahnführer Horstmann.
Da de kom til senga mi stoppet de opp og Baumkötter tittet på journalen og spurte: Hvem er det som har skrevet dette?
- Det er nordmannen - han som ligger der, sa Skorpik, en tsjekker som var sykepleier på denne avdelingen, og pekte på meg. - Kommen Sie mal hier! sa Baumkötter.
Dermed måtte jeg komme meg opp og stå i givakt, i bare sykeskjorta, for selveste sjefslegen. Deretter ba ha meg om å skrive noe han dikterte. Jeg husker ikke nå hva jeg skrev, men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og leverte det fra meg. Han tittet nøye på det, og sa: ”De skriver aldeles nydelig. De skal bli her.”
Sånn ble det. Jeg ble både skriver og er ”stuepike” hos dr. Baumkötter.

Baumkötter under rettsaken mot ham i Berlin etter krigen

Han var 29 år og han var lege, men han var en Satan uten like. Han la aldri hånd på meg. Han slo aldri, eller var ubehagelig mot meg, men han var pinlig korrekt, noe også vi var. Vi hadde jo ikke noe valg så vi måtte være det enten vi ville eller ikke. Edward Zegarski og jeg vasket rommet hans og tørket støv, vannet blomster, vasket bad og WC slik at det var skinnende rent hver eneste dag. Det holdt jeg på med veldig lenge, inntil jeg en dag plutselig ble sykepleier på sal 54 - der Skorpik tidligere hadde vært.

eg hadde jo ingen medisinsk bakgrunn, bortsett fra at jeg hadde hatt pleuritt og lungebetennelse Jeg hadde kanskje hatt meslinger som barn, men det var det eneste. Alle fikk en skje med kullstøv for å avhjelpe diaré fordi man mente at kullstøv kunne binde tarminnholdet, men det eneste det resulterte i, var at du hadde absolutt tjære og svart avføring.
Nå var jeg da på sykehuset hele tiden og da ble det slik at i tillegg til å være ”stuepike” hos Baumkötter så gikk jeg ofte som visergutt for ham. Når f.eks. brakke fem - som var en ren tuberkulosebrakke, eller en annen brakke som var en ren dysenteribrakke - skulle tømmes. Dette var noe som skjedde med jevne mellomrom, og da fikk jeg orde av Baumkötter om å gå og levere beskjed om dette til brakkesjefen.

Da kom det lastebiler dagen etter og tømte brakken, og kjørte pasientene til et sted hvor de ble gasset eller tatt livet av. Deretter ble brakka desinfisert og så begynte man på nytt igjen til den var full. Tuberkulosepasienter kunne ikke gjøre nytte for seg. Det var bare bryderi med dem for de kunne ikke arbeide, og de ble aldri noensinne så friske at de kunne bli utskrevet og bli satt i arbeid igjen. For det var ingen medikamenter de kunne bruke i leiren. Medisin mot dette kom først i 1947. I dag behandler man jo tuberkulose i løpet av 14 dagers tid.

Jeg møtte mange flotte personligheter

Så ble det slik at alle nordmenn fikk sine egne brakker. Det var brakke 1 og brakke 23 som var utelukkende norske. Det var en sann fryd fordi vi da kunne snakke samme språk. Jeg husker da jeg kom til Sachsenhausen så lå jeg i en ”nykommerbrakke”, sammen med en ukrainer og en hollender. Vi var tre mann som lå i høyden. På dette tidspunktet kunne ikke vi snakke med hverandre. Russeren kunne jo ikke tysk og hollenderen kunne heller ikke det. Jeg kunne det definitivt ikke, uten de tyske preposisjonene som jeg hadde lært på Middelskolen. Man kommer ikke så langt med durch, für, gegen osv. Så ble jeg sekretær – det er et flott ord – hos doktor Ole Fossen på Revir III. Det ble bare en kort gjesteopptreden, for jeg hadde hele tiden jobben hos Baumkötter. Iblant gikk jeg med beskjed for ham, og jeg var aldri så redd som når jeg kom inn på Skrivestuen, og skulle melde meg for Baumkötter. Han hadde en sekretær som het Fabisch og var Oberscharführer. Denne Fabisch var veldig sjalu på Zegarski og meg fordi vi ble behandlet humant av Baumkötter, noe han synes var helt borti hampen. Vi sørget for at klærne til Baumkötter var i orden, uniformen hans, frakken hans, og at støvlene hans var blankpusset til enhver tid uansett hvordan været var ute. Han tok alltid av seg støvlene når han kom inn på kontoret, og tok på seg et annet par sko. Det passet unektelig litt dårlig med sko til ridebuksene, men det brydde han seg ikke noe om.
Det var 17 mann som jobbet på skrivestuen i Sachsenhausen, og en av dem het Hans Demetz. Han var tysk sosialdemokrat – jeg husker ikke fangenummeret hans, men det var lavt. Det betydde at han hadde blitt internert i leiren ganske tidlig, og han var ”rødvinklet”. Hans hadde en gammel manuell Triumph skrivemaskin som han jobbet med. Når Baukötter kom inn – da sto alle i giv akt, og ventet på ordre. Så sier han til Hans: Skriv et brev! Hans satte da et ark i maskinen sammen med et blåpapir og begynte. Han satt omtrent som en pianist og skrev mens Baumkötter gikk rundt og dikterte brevet. Hans skrev og flyttet ”skrivevognen” manuelt, slik de måtte den gang, raskt og effektivt. Da Baumkötter var ferdig med å diktere, så var også Hans ferdig med brevet samtidig. Baumkötter leste aldri brevet, for Hans skrev aldri feil. Han var den mest fantastiske skriver jeg noen gang har møtt. Så elskverdig, snill og hjelpsom som han var. Han hadde bare en krans rundt hodet for han hadde mistet nesten alt håret, det hadde vel kanskje med alderdommen å gjøre.

De første politiske fangene ankommer Oranienburg konsentrasjonsleir. Dette var fanger fra Esterwegen som måtte bygge opp leiren

Plutselig en dag så står han foran meg med et ullteppe rullet sammen under armen. Jeg sier – Hvor skal du? - Jeg skal på transport
- Er det noe du trenger Hans? Noe jeg kan hjelpe deg med? Jeg ble så overrasket over at nettopp Hans skulle på transport, det kom så uventet.
Da slo han meg på skulderen og sa: Dette ullteppet hadde jeg med meg når jeg kom hit i 1936. Det var på det tidspunktet Sachsenhausen ble tatt i bruk, i juli måned. Det var da bygget av fanger fra konsentrasjonsleiren Esterwegen. Hans var sannsynligvis en av de første som kom dit sammen med Kasper Fromm.

- Det ullteppet hadde jeg med meg når jeg kom, og det ullteppet har jeg med meg når jeg går. Ta vare på deg selv Karsten. Med disse ordene forlot han meg og siden så jeg aldri noe mer til ham. Hans Demetz var en fantastisk flott fyr. Tenk på at mange av disse karene hadde befolket konsentrasjonsleirene i åresvis før vi kom. Mange av dem var jo sosialdemokrater, og det var jo greit, men tenk på alle de som var tyske kommunister, og som ofret alt, ja endog livet sitt, for en ideologi som ikke holdt vann. For det kan man jo trygt si, uten at man blir beskyldt for å være antikommunist. De har jo levd på en livsløgn i hele det kommunistiske systemet. Historien har jo også vist at Stalin var minst like barbarisk som Hitler var.
Nå som vi leser bøker om Gulag, og leser biografier og avsløringer om Mao, ser vi at disse var despoter som ikke tok hensyn i noen retning uten at de kunne mele sin egen kake. Tenk på de menneskene som da levde på denne livsløgnen Det var jo forferdelig å sette livet til for en ideologi som smuldret opp. For all del – la meg understreke dette - de var oppriktige og renslige mennesker. Når jeg sier renslige så tenker jeg ikke på vann og såpe, men renslige i måten de var på. Aldri noe svik. Det er klart at det fantes jo noen blant dem som ikke var slik, men de som jeg hadde daglig kontakt med var alle flotte mennesker som var hjelpsomme uansett.

Så du var i et internasjonalt felleskap?

Ja det var det i aller høyeste grad. Alle de som jobbet på sykehuset var der som medisinske studenter, eller som i mitt tilfelle helt tilfeldig for at jeg skrev så pent. Vi delte absolutt alt. Jeg fikk ikke noen Røde Korspakke fordi moren min hadde ikke økonomi til det. Bjørn Deichamn-Sørensen som var en veldig aktiv nordmann kom inn på sykehuset med en Røde Korspakke som jeg fikk, fordi en annen nordmann var død. Da delte vi den. Vi hadde et ubrytelig vennskap, og jeg har mange gode minner når der gjelder den delen av fangeoppholdet mitt. Vi var venner på tvers av landegrenser, språk og kultur.

En av pasientene mine laget for øvrig et flott sigarettetui til meg, sier Karsten og henter fram et virkelig kunstverk, utført i Sachsenhausen.
Vi hadde også et eget rom i brakka som ble brukt som ”Sensurrom”. Edech og jeg måtte også sensurere posten og pakkene som kom.
Flere av polakkene og tsjekkerne fikk tilsendt brød, og vi måtte bryte opp dette for å se om det var sendt med noe våpen eller noe annet illegalt. Nordmennene fikk jo også pakker hjemmefra privat, og disse måtte vi da sensurere.
Fant vi brev eller noe som lå inni, fikk vi skjult dette for vakten, som ikke alltid var like observant.
I forbindelse med sensuren var det en gang en Wehrmacht-soldat som skulle passe på oss.

Han kom fra Kreta og var ”Rottenführer, som nok var en mellomting av korporal og menig. Det var jo som natt og dag. Da han kom inn og skulle være med oss, så var det han som var sjefen og vi måtte stå i giv akt.
Han tok av seg jakken sin og bandolæret, og deretter hengte han geværet opp på en spiker. Vi sto fortsatt i giv akt og skjønte ikke noen verdens ting Dette var helt nye toner for oss. Enda mindre skjønte vi da han høflig spurte: Vil dere ha en sigarett?
- Nei – takk.
- Men hvorfor? Røyker dere ikke? Han så ut som et spørsmålstegn.
- Jo det er ikke det, men vi får ikke lov til å røye i samme rom som en soldat.
- Ja vel, men da låser vi jo bare døren så ingen kommer inn.
- Nei – det kan vi heller ikke, for hvis det da kommer noen og oppdager at vi har låst døren fra innsiden, så tror de at vi er homoseksuelle og så blir vi hengt for det.
Homoseksualitet var det dødsstraff for. Det var mange som var det, og som fortsatt var i live, men det var fordi nazistene hadde nytte av arbeidskraften deres.

Fikk tillatelse til å bruke egne sko

Det var for øvrig et fargerikt persongalleri som jobbet i leiren også. Blant annet hadde de en apoteker – Ziegelkopf – som var SS-mann. Han drakk seg fullstendig fra sans og samling med jevne mellomrom. Når han hadde disse riene så skjøt han gjerne helt vilt rundt seg. Det virket aldri som han skjøt for å drepe, men han var veldig fascinert av skuddene tror jeg. Blant annet skjøt han låsen vår i fillebiter. Han var spik spenna gal.
Du vet at det å fortelle om det som skjedde på sykehuset i løpet av 27 måneder lar seg ikke gjøre i løpet av en times tid. Det er enkelte ting som har brent seg ekstra godt fast.

Jeg har en spesiell ”Schein”. Vi måtte jo bruke tretøfler for vi fikk ikke lov til å bruke sko, men jeg klarte faktisk å få en egen ”Schein”, sammen med Edward og Witold. Det var selveste 1. legen i leiren som utstedte den. Vaktene som stoppet oss når vi gikk med vanlige sko ble ganske lange i maska da vi kunne varte opp med en tillatelse fra selveste sjefslegen. På den lille lappen står følgende tekst: Den i arbeidskommando Krankenbau ansatte fangenummer 62921 Karsten Pettersen er etter anmodning av 1. leirlege inntil videre berettiget til å bruke sine egne sko. Den var undertegnet av Hauptsturmführer og 1. Lagerarzt H. Baumkötter

Det var også flere av SS-vaktene som skilte seg ut på en svært negativ måte, og de var noen djevler uten sidestykke. Det spilte ikke noen rolle om de var aldri så grusomme, og tok livet av fangene for den minste bagatell, for det var folk nok å ta av i leiren. Vi hadde hele tiden usikkerheten inni oss. Jeg var også veldig engstelig for en av fangene som var på sykehuset. Herman Pistor het han, og han var en slags overkikador på sykehuset. Om han også var lege vet jeg ikke Han hadde en rød vinkel, men jeg tror mer at han var homofil, og at de hadde fått plassert ham der av en eller annen grunn.

De norske legene gjorde en fantastisk innsats

Oftedal og de andre legene gjorde en fantastisk innsats – men de hadde jo dårlig med medisiner og utstyr til å klare seg med? Det var jo ikke noen medisiner å oppdrive. Vi fikk riktignok noen sulfonamider på slutten. Oftedal var jo indremedisiner på sin hals. Det at han var lege var en ting, men han var jo en ener som menneske betraktet. Han og Per Græssli var nok to av de nordmennene som virkelig satte spor etter seg. Oftedal kunne jo vært faren min, og han var alltid så elskverdig. Tyskerne fryktet ham, fordi de var livredde for kunnskapen hans. For en tysker står en lege svært høyt oppe på pidestallen.

Utenfor sykehuset var det er port som fangene måtte passere for å komme inn til Revier, og det var en tysk fange som het Gustav Born, som tjenestegjorde som portvakt. Han var stor og kraftig, var helt umulig og oppførte seg iblant som den reneste satan. Han var direkte livredd for Sven Oftedal.
Det kom ofte fanger som hadde fått ordre fra sin brakkesjef om at de ikke lenger kunne jobbe på grunn av sykdom, og de måtte da oppsøke sykehuset. Flere av dem var dårlige til beins, hadde høy feber, og kom mer eller mindre krypende. Da kunne Gustav – hvis han var i det rette hjørnet – slå disse stakkars fangene fullstendig helseløse, og deretter sende dem ut igjen, uten at de fikk komme inn til legen. Han var asosial i ordets egentlige forstand og hadde sort vinkel. Spesielt hvis det var østeuropeere, som russere, polakker eller tsjekkere. Da kunne han herje helt vilt med dem. Jeg har i ettertid blitt fortalt - jeg vet ikke om det er riktig, men jeg finner heller ingen grunn til å tvile på det - at da tyskerne kapitulerte forsøkte han å stikke av for å gjemme seg bort i kaoset som oppsto. Fangene kjente ham i igjen, fikk tak i ham, og de hengte ham uten skånsel der og da.

Skulle sendes på dødsmarsj

Bildet viser en av gruppene - ca 14 dager etter at de ble sendt ut av Sachsenhausen 21. april 1945

- Etter hvert som russerne presset seg på fra øst, ble det bestemt at Sachsenhausen skulle evakueres. Det var om å gjøre å få vekk alle fangene, for vi var jo levende bevis for nazistenes ugjerninger. Jeg var i utrykningsgruppe I, Pelotong 13 fra sykehuset, og vi skulle være med i en gruppe som skulle gå til Østersjøen, for der å bli lastet ombord i lektere. Meningen var at disse skulle bli tauet ut på Østersjøen og så bli sprengt i luften – med oss om bord. Tyskerne ville for enhver pris ødelegge ethvert bevismateriale. Planene var helt klare og det var fastsatt når vi skulle starte marsjen, men så kom altså de Hvite Bussene, og deretter russerne. Dermed klarte ikke tyskerne å gjennomføre disse planene når det gjaldt oss skandinaviske fanger. De øvrige fangene som fortsatt var oppegående ble sendt ut på den såkalte dødsmarsjen.

Alle de vennene som jeg hadde, de gikk en høyst usikker skjebne i møte. Da vi gikk ut fra sykehuset for å gå inn i de Hvite Bussene måtte vi først stille opp for å telles. Så sto de igjen - alle de andre som jeg hadde bodd og spist sammen med. Delt absolutt alt med – de sto på innsiden av gjerdet til sykehuset og vinket. Jeg gikk da forhåpentligvis til friheten, mens de ikke hadde noe håp noe sted på grunn av at det ikke var noen organisasjon som hadde grepet tak i dem. Det er jo helt forferdelig at sånne ting kan skje. For alle var jo blitt arrestert enten på grunn av sin intelligens eller på grunn av at de var ideologiske motstandere av nazistene, hvilket alle var som hadde røde vinkler. På grunn av at vi  tilhørte den ariske rasen og var skandinaver, samt at Niels Christian Ditleff – den norske sendemannen i Sverige, og Folke Bernadotte som på det tidspunktet var visepresident i det svenske Røde Kors, hadde satt seg i sving for å redde oss. Niels Christian Ditleff var diplomat og forfatter, og han hadde en ledende rolle i planleggingen av redningsaksjonen for oss.

Ditleff - ”De Hvite Bussenes Far”

Det er kanskje ukjent for mange, men det var Ditleff som tok initiativet til og ledet forhandlingene med den polske og tyske armeen under Warszawas bombardement 1939, og som gjennomførte evakueringen av 1200 nøytrale borgere derfra.
Ditleff flyktet fra Norge i april 1940, til Stockholm hvor han opprettet Den norske Reliefsentral, og samarbeidet med svenske organisasjoner for hjelp til Norge under okkupasjonen Etter å ha tatt initiativ overfor grev Folke Bernadotte, ble den hasardiøse og storslagne planen om å redde ut Tysklandsfangene gjennomført med stor suksess. Ditleff fikk for øvrig tilnavnet ”De Hvite Bussens far”.

Den svenske ekspedisjonen startet 9. mars 1945, og bare noen få dager senere hadde de opprettet et hovedkvarter i Friedrichruh, sørøst for Hamburg. Ekspedisjonen omfattet på dette tidspunktet ca 280 personer og 75 kjøretøy, ambulansebusser, lastebiler, personbiler og motorsykler. I tillegg til dette kom mobile verkstedsavdelinger, kjøkkenavdelinger og et tankskip med bensin fra Sverige som la til ved havnen i Lübeck.

De startet i første omgang med å hente ut skandinaviske fanger i Dachau og Sachsenhausen. Senere ble også Jyllandskorpset satt inn - en konvoi på 120 danske kjøretøyer og nesten 300 sjåfører, sykepleiere og leger. I løpet av 2 døgn transporterte de ca 4000 fanger over grensen til Danmark.
Det er jo helt fantastisk. Alle de andre som sto igjen da vi dro var mennesker av veldig høy kvalitet. Alle har en mor, en far, en kone eller en forlovede, eller barn som er glad i dem. Alle har vi vel noen som er glad i oss. På grunn av at de tilhørte en annen rase, en genetisk herkomst, så måtte de bli igjen. Det var noe av det frykteligste og mest bestialske jeg har opplevd. Sånn er det jo i en krig hvor menneskeverdet byttes ut med menneskeforakt..

Er dette noe som har forfulgt deg siden?

- Absolutt! Det var et uslitelig kameratskap som oppsto mellom oss, på tvers av nasjonalitet, kultur, religion og politiske oppfatninger. Vi beholdt kontakten etter fangenskapet - jeg har blant annet vært og besøkt Witold i Polen og han har vært hos oss. Jeg husker spesielt en gang Witold ringte oss da han var på en legekonferanse i København. Nå lurte han på om ikke jeg kunne komme ned for å treffe ham. Han hadde visum til å være der en uke, og hadde fri noen dager.
- Men da kan jo du komme til oss i Norge, sier jeg.
- Det går nok ikke, for jeg har ikke visum til Norge.
- Du trenger ikke visum for å komme til Norge, og så ber jeg ham om å vente på hotellrommet for nærmere beskjed.
Jeg ringer til vårt firmas representant i København, og i løpet av kort tid var det ordnet med billett for Witold fra København til Oslo, og åpen retur tilbake København. To og halv time senere ankom han Fornebu, og var hjemme hos oss en uke. Det var interessant å møte ham igjen.
Jeg hadde flotte fangekamerater. Når Witold og de andre polakkene satt sammen og snakket, så snakket de selvfølgelig polsk. Hvis jeg kom inn så skiftet de øyeblikkelig over til tysk Det var en gest. De hadde aldri noe hemmelighetsskremmeri for seg, for de ville at jeg skulle føle meg helt trygg sammen med dem. Jeg skulle ikke føle meg utenfor fellesskapet.

Bruno Leuchner var brakkesjef på Revier II. Han var kommunist og en knakende kjekk kar. Han ble omtrent slått i hjel av SS. Det var normalt at de spant fangene på bukken og ga dem 25 slag. Dette ble gjort enten offentlig for at alle skulle se det, ellers så gjorde de det i ”Kleinlager”. Når de hang folk gjorde de også dette offentlig eller de gjorde det i Industriehof. Vår oppgave var da å plukke dem opp og så legge dem ned i likkjelleren. Bruno slo de fullstendig fra hverandre. Det ble sagt at han hadde fått mellom 125 og 175 slag. Aner ikke hvem som har talt de, eller om det er riktig. Jeg så ham heller ikke mer etter dette.

Lenge etter krigen satt kona og jeg en kveld og så på et TV-program fra Øst-Tyskland. Så kom det en mann gående med to krykker – og det var Bruno Leuchner. Da hadde han kommet tilbake til Øst-Berlin etter krigen og de hadde på en eller annen merkverdig måte klart å få tråklet han sammen igjen. Jeg ringte Witold med en gang og fortalte nyheten om at Bruno hadde overlevd, og at jeg nå nettopp hadde sett ham i et TV-program.
Witold visste allerede dette, for han hadde besøkt Bruno i Berlin noen dager tidligere. At han hadde overlevd var nesten et mirakel, for når de slo slik som de hadde gjort på Bruno, så slo de i filler både lever og nyrer, slik at de ble helt blottlagt. At han overlevde var ett merkverdig under.
En annen fangekamerat som jeg heller aldri glemmer er en som het Willy Kling. En flott ungdom som bare ville det beste for sine medmennesker. Også han ble et offer for den nazistiske galskapen.
Det var en general som het Josef Düllewanger og han fikk plutselig en lys ide. Når krigen nærmet seg slutten så manglet de plutselig soldater. Da fikk han ideen om at de hadde jo fanger nok i Sachsenhausen – hvorfor ikke da ta en del av de tyske fangene som satt inne, kommunister og sosialdemokrater, kle dem opp i soldatuniformer og så sende dem til fronten? Det var jo en genistrek.

Da ble de kvitt fangene i leiren, de brysomme politiske motstanderne som aldri hadde akseptert verken Hitler eller hans visjoner om Det Tredje Rikes verdensherredømme. Ved fronten kunne de jo brukes som ”kanonføde”.
I Sachsenhausen var det folk som hadde sittet i leire siden 1934. De var motstandere av Hitler, og dermed måtte de uskadeliggjøres.

En grei måte å få dem bort på var å sende dem i konsentrasjonsleir. Nå som krigen nærmet seg slutten hadde disse ”langtidsfangene” bare det eneste lille håpet igjen - at de skulle få komme ut igjen, og få begynne et nytt liv. Plutselig blir de i stedet innrullert som soldater og sendt til fronten. Ut for å sloss for et regime som allerede er på defensiven på alle fronter. Det er bare et tidsspørsmål før hele det nazistiske regimet faller sammen som et korthus.
Jeg glemmer aldri den dagen da Willy Kling kom inn på sykehuset i menig uniform, og vi slo som vanlig straks hælene sammen og sto i giv akt og tok av lua. Det var vi jo pålagt å gjøre når det kom noen i tysk uniform.
- Ikke gjør det mot meg da gutter, sa han gråtende. Han var plutselig på ”den andre siden av bordet”.Han var jo en av oss i sinn og skinn. En fantastisk flott fyr.

Jeg husker også en annen medfange – en polakk – vi kalte ham bare for ”Pofke”. Han var 28 år og lynende intelligent, og han var rett som det var inne på sykehuset og snakket med polakkene, som han kjente skoletiden.
Nå kom han inn og satte seg ved enden av bordet, og var snart i gang med en samtale med vennene sine. Han snakket så lavt, så hvis du var interessert i å høre på det han sa, så måtte du anstrenge deg. Det var en usedvanlig sympatisk kar, men vi merket alle at det var noe galt, det lå liksom ladet i luften – noe vondt og ubestemmelig.
Jeg spurte ham: Hva er det som skjer ”Pofke”?
- Da klemte han meg …. 
Det stopper opp litt og Karsten blir stille, ser ut av vinduet noen øyeblikk, for liksom å finne et svar et sted der ute. Noen korte øyeblikk er han tilbake igjen i sykestua i Sachsenhausen.
- Det er så grusomt … De skjøt ham samme natten. Sonderkommisjonene hadde allerede vært og plukket ham ut før han kom til oss. Det var en avskjedsvisitt, og han visste det… Karsten tar en liten pause igjen før han fortsetter:
- Vi var nede i likkjelleren dagen etter for å se etter ham – og der lå han.

Du ble hentet av de hjelpe aksjonen de hvite bussene?

I første omgang ble vi sendt til Neuengamme, og videre derfra den 20. april 1945.
Under oppholdet i Neuengamme skjedde det også mange bestialske overgrep. Jeg husker jeg  sto ved siden av en svensk feltprest og ei lita dame i svensk Røde Kors uniform. Hun var visstnok kusine til Folke Bernadotte. Vi står der og ser på noen fanger fra Ukraina som kommer marsjerende mot oss. De er tydeligvis både utsultet og slitne. Et par av dem klarer ikke å gå helt i takt. Uten nåde kaster noen unge SS-soldater seg ubarmhjertig over dem og slår dem i hjel rett foran øynene på oss.
Da er det at den svenske feltpresten utbryter: I dag har jeg lært å hate!
Da snudde jeg meg og så på ham: Du kommer for seint!

Kommandanten i Neuengamme var en umenneskelig fyr, fullstendig uten følelse og han nektet i første omgang Røde Kors å komme inn i leiren. Ved hjelp av diplomatiet fikk de ordnet det slik at de kom inn likevel.

Endelig var det klart med utreise fra Neuengamme og vi kunne gå til bussene og starte på hjemveien. Da husker jeg Sven Oftedal sa: Vi trenger noen frivillige som kan reise til Nord-Norge for å ta oss av russiske krigsfanger. Er det noen som melder seg?
Jeg meldte meg med en gang. Da kom han bort og la handa på skuldra mi og sa: Du skal på sykehuset med en gang du kommer hjem du Karsten.

Tilbake til Sachsenhausen i 1991

Jeg var tilbake i Sachsenhausen for første gang etter krigen, sammen med kona mi og de to døtrene våre i 1991. Da gikk vi gjennom hele leiren og vi var helt alene. Jeg hadde alltid hatt lyst til å vende tilbake til leiren for å gå på ”gjengrodde stier”. Nå var ikke kona mi så veldig interessert i det, for hun hadde jo opplevd meg med mareritt og forskjellige ting. Døtrene ville gjerne være med. Da kona og jeg var på vei hjem fra Spania, ble vi enige om at begge jentene våre skulle møte oss i Berlin, for at vi sammen skulle dra ut til Sachsenhausen. Vi gjorde det, og vi var der en hel søndag. Jeg husker at det var så flott solskinn nettopp denne dagen, og vi var helt alene i leiren. Det var med en underlig følelse jeg nå ruslet rundt her – som en fri mann.
Da fikk jeg se et skilt hvor det sto: ”Massegraver 1940-50”, og jeg gikk til informasjonen og sa at dette skiltet måtte de da se å få fjernet for krigen sluttet jo i 1945.
Da sier han som satt i vakta: ”Kjære deg da mann – kjenner du ikke historien? Nei – jeg måtte jo medgi at jeg gjorde nok ikke det. Russerne overtok leiren og drev den på samme måte fram til 1950. Det var jo en hel bråte med russere, hviterussere og folk fra Lettland og Litauen som hadde meldt seg til tjeneste i SS. Da krigen var avsluttet ble en stor del av disse internert i Sachsenhausen. Vi hadde forresten et tsjekker på sykehuset som var ”Sturmann” som het Peter, og han var SS-soldat som hadde meldt seg frivillig.

Vi må imøtegå fornekterne

I dag er det mange som prøver å fornekte den delen av historien som du nå forteller om?
Det er i grunnen synd på dem Det går ikke an å fortie en historie. Churchill sa det slik om Goebbels: Det går an å lure en del av menneskeheten hele tiden, og det går an å lure en mindre del av menneskeheten en lengre tid, men det går aldri an å lure hele menneskeheten hele tiden.” Det er alltid en eller annen som har mot nok og evne til å stå opp for å tale Roma midt imot. Ofre livet for det om det er nødvendig. Det var nødvendig for mange av de menneskene som nazistene tok livet av, fordi de ville være trofaste mot sine idealer, selv om de måtte betale prisen for dette med sitt eget liv. De var ikke kriminelle. Det var ikke snakk om at de tok livet av dem på bakgrunn av den negative jurisdiksjon som lå til grunn for at de ble arrestert. De var blitt arrestert fordi de kjempet mot en ideologi som ikke holdt vann. De var villige til å ofre livet for det
Enkelte er så historisk forblindet at de påstår at dette ikke har hendt. De sier ganske så freidig at det er bare tøv, og Holocaust er oppkonstruert av Vestmaktene.
I motsetning til religion - kristendom eller buddhisme, eller kall det hva du vil - så er det ingen som med sikkerhet vet at det er sant det som er sagt eller skrevet. Når det gjelder nazistenes ugjerninger har man så mange bastante vitneprov som slår igjen enhver motstand mot å si at dette ikke har hendt. Vi er jo faktisk fortsatt i live en del av oss som kan gi vitneprov om at dette har skjedd. Vi har selv opplevd det på kropp og sjel. Derfor anser jeg det som veldig viktig å fortelle hvilken bestialitet som ligger til grunn for at enkelte despoter er i stand til å få med seg en hel nasjon. Det står for meg som et skremmende eksempel på hvordan et land - et folk som det tyske som hadde vært gjennom en krig for 20 år siden, og så går ut igjen i en ny krig i 1939. At folk med høy IQ, og teknisk sett et av de best skolerte folkeferd i Europa lar seg forblinde av en sånn ”fanatisk klovn” som Hitler. Så er det da straks noen psykologer og krigshistorikere som sier at vi må ta i betraktning den økonomisake fattigdomssituasjonen som Tyskland befant seg i. Det er klart jeg er mer enn villig til å kjøpe det argumentet. Det var jo korrupsjon i Tyskland og grusomme tider å leve i.

At en hel verden er villig til å reise seg opp å gå i takt uten å ha noen som helst slags motforestillinger mot det? Vi så det ved innmarsjen i Polen i 1939, og ved innmarsjen i Russland – kvinner og barn som kastet blomster og ropte Heil Hitler!. Plutselig begynte det å gå den andre veien. Da snudde det seg jo. Det var de samme menneskene, men da mistet de sine personlige privilegier og ville snu kappen etter vinden. Likevel – jeg er veldig forbauset.

For all del jeg har ingen motforestillinger mot å være sammen med tyskere. Jeg jobbet sammen med tyskere i Ciba-Geigy i mange år, mens jeg var aktiv. Det var nok de som hadde litt problemer med meg fordi jeg ikke snakket et tysk som var helt ”stuereint”. Da spurte de gjerne hvor i all verdens rike hvor har du lært å snakke tysk? Jeg sa jo som sant var, og da hadde vi selvfølgelig diskusjonen gående da.
Jeg husker spesielt en gang jeg var med som tidsvitne i Sachsenhausen Der stilte jeg opp elevene for at de skulle gå ”skobanen”. På samme måte som de norske fangene måtte gjøre det under fangeoppholdet. Da synger jeg for dem, og så skjeller jeg dem ut på tysk som ”Fordømte Rasshøl” og ”Sønner av horer” og andre ting som ligger langt utenfor den Lutherske lære. Jeg bruker bare det samme språket som SS-folkene brukte mot oss fangene i leiren. Så det er ganske autentisk.
Da var det en tysk familie der som sto og så på denne seansen, og de fikk fullstendig hakeslipp. De synes visstnok dette gikk over alle støvelskaft og kunne ikke dy seg for å komme med en kommentar: Det var da et forferdelig språkbruk som denne mannen brukte på disse ungdommene.
For å si det mildt – de ble noe forlegne når de fikk greie på at jeg var en tidligere Sachsenhausenfange, og det språket jeg nettopp hadde brukt, var det språket deres egne landsmenn brukte mot meg under fangeoppholdet. De norske ungdommene forsto veldig godt denne formen for anskueliggjøring. De fikk et lite innblikk i en krigsfanges hverdag, og de begynte å reflektere. Da var også hensikten min oppnådd. For det er når dagens ungdom begynner å reflektere over de overgrep som har skjedd, at de selv begynner å ta ansvar for å bygge opp en framtid der det ikke er plass til ideologier som setter menneskeverdet tilside, sier tidsvitnet Karsten Pettersen.

Kilder:

Samtaler med Karsten Pettersen
NorgesLexi com
Ottesen, Kristian: Normenn i Fangenskap 1940-1945, Universitetsforlaget
zchor.org- Sachsenhausen