Ingeborg Skagenes gjorde en stor og modig innsats under okkupasjonsårene. I Trygve Sørvaags bok "Englandsfeber" blir hun beskrevet som en av de modigste krigsdeltakerne langs hele norskekysten. Likevel - hun var en av de mange krigsdeltakerne som Norge glemte etter krigen. Bare 17 år gammel tok hun på seg oppdraget med å hente flyktninger som kom med rutebåten. Mer enn en gang vinket og smilte hun uredd til tyskerne på kaia mens hun rodde forbi dem med båten full av flyktninger.

Fra Manger kai rodde hun den timelange turen ut til sitt eget barndomshjem - det lille veiløse småbruket Skageneset nord for Bergen. Her fikk flyktningene husrom i noen dager eller uker, mens de ventet på transport med Shetlandsbåtene videre over Nordsjøen.

Etter Ingeborgs far døde i 1941, var det bare mor og tre tenåringer igjen på den lille avsidesliggende øya. Her livnærte de seg av det lille gårdsbruket med to kyr, noen sauer, en gris og høns. Det holdt akkurat til en familie på fire. Men uten noe som helst form for tilskudd klarte de likevel å brødfø et åttitalls flyktninger.

Etter krigen var den lille familien helt utarmet, All reservekapital var brukt opp, og deres egne penger var brukt på folk de ikke kjente. Bortsett fra materialer fra noen gamle tyskerbrakker, fikk samartinanene på Skageneset ingen vederlag. Om sin fremragende innsats sier hun kort og greit:"Vi kunne ikke la være å hjelpe."

Ingeborg Skagenes gikk bort i en alder av 95 år, 19. november 2020.